Positiv eller negativ forsterkning?
Tekst: Morten Egtvedt & Cecilie Køste
Noen ganger når man hører hundefolk diskutere treningsmetoder, skulle man nesten ikke tro at de snakket om den samme dyrearten. Forestill deg at du har invitert en erfaren fuglehundinstruktør og en belest lydighetsinstruktør til middag. Som alltid når hundefolk er samlet, blir samtaleemnet fort ganske ensporet, og allerede under forretten er bikkjepraten i gang.
Dere begynner først diskutere problemet med naboens briard som av en eller annen grunn har utviklet et “hilserituale som går ut p plante forbeina i brystkassen til alle folk den skal hilse p. “Sett kneet i brystet på´n, sier den første instruktøren. “Snu ryggen til og overse hunden til den har alle beina p bakken, sier den andre. “Jaha, tenker du og spiser videre.
Under hovedretten begynner dere diskutere hvorfor s mange hunder gjør det dårligere i lydighetskonkurranser enn p trening. “Bikkja skjønner at føreren ikke kan ta han inne i ringen, sier den ene instruktøren. “Bikkjene skjønner at de ikke får tennisballen eller godbiten s lenge de er inne i ringen, sier den andre. “H?, tenker du mens du lusker ut p kjøkkenet etter desserten.
Dere begynner p desserten. “Vær konsekvent! Har du sagt “sitt s skal hunden sitte enten den vil eller ikke, sier den ene instruktøren. “Hvis hunden ikke etterkommer kommandoen er det du som går for fort frem. Gjør det litt lettere for hunden og prøv en gang til, sier den andre.
P dette stadiet har du blitt s forvirret at du forlengst har mistet matlysten. Når de to instruktørene begynner diskutere apportering, finner du det smartest snike deg ut p toalettet. Gjennom døra hører du at ordene “tvangsapport og “baklengskjeding flyr gjennom lufta mens lydnivået stadig blir høyere.
De to instruktørene fortsetter komme med tilsynelatende helt motstridende løsninger p de samme problemene. De er selvsagt helt uenige med hverandre, og ingen av dem kan fatte og begripe hvordan den andre noen gang har fått til en hund. Samtidig vet du at begge instruktører kan vise til gode resultater med sine egne hunder.
Hva er årsaken til at de to er s uenige? Kan det være noe med middagen? Svaret får du kanskje hvis du leser videre.
Forsterkning
Adferd hos dyr (inkludert mennesker) er slett ikke s tilfeldig som det kan se ut til. Hvis man ser nærmere etter, vil man oppdage at de aller fleste handlinger er meget målrettede. En handling (adferd) fører alltid til et resultat (konsekvens).
Adferd: Vi tar ned dørhåndtaket
Konsekvens: Døra går opp
Adferd: Hunden drar i båndet
Konsekvens: Hunden kommer seg fortere framover
Adferd: Vi går utenom en søledam
Konsekvens: Vi unngår bli våte p beina
Adferd:En sauedressert hund holder seg unna sauen
Konsekvens: Hunden slipper f støt
I alle disse fire eksemplene ser vi at adferden p en eller annen måte lønner seg. Enten oppnår vi noe vi har lyst p (døra åpner seg, hunden kommer seg fortere framover til interessante lukteflekker) eller vi unngår noe ubehagelig (unngår bli våte p beina eller elektriske sauer). I alle tilfeller blir adferden forsterket. Det vil si at det blir mer sannsynlig at adferden vil bli gjentatt neste gang vi er i en lignende situasjon.
Vi ser fra eksemplene at det er to typer forsterkning. Den første kaller vi positiv forsterkning. I dagligtale kaller vi ofte dette for belønning. Når en adferd resulterer i noe vi har lyst p, er det mer sannsynlig at vi vil gjenta den samme adferden senere i en lignende situasjon.
Vi utfører ogs mange adferder for unng noe vi synes er ubehagelig. Dette kan vi samlet kalle for aversiv kontroll (eng: aversive = ubehag). Hvis en adferd fører til at vi unngår noe ubehagelig, er det ogs større sjanse for at vi vil gjenta denne adferden neste gang vi er i en lignende situasjon.
Hvis man ser litt nøyere etter er det vanligvis lett se p en hund om adferden den utfører akkurat i dette øyeblikket er under positiv eller aversiv kontroll. Neste gang du ser p en lydighetskonkurranse kan du legge spesielt godt merke til hundens kroppsholdning og ansiktsuttrykk. Legg ogs merke til førerens oppførsel og stemmebruk. En hund som “jobber for f tennisballen eller en godbit (positiv kontroll), vil oppføre seg p en annen måte enn en hund som “jobber for unng et rykk i halsbåndet, kjeft eller noe annet ubehagelig (aversiv kontroll). For utenforstående kan det se ut som om de to hundene gjør nøyaktig det samme. Begge to utfører jo øvelsene og følger førerens kommandoer. Likevel lever de to hundene i to forskjellige verdener.
Hundeførerne oppfører seg ogs forskjellig. En fører som har lært hunden jobbe primært for unng ubehag vil ofte si kommandoene med høyere stemme, han vil ofte ha en truende kroppsholdning og du ser p han at han er klar til ”ta hunden hvis den skulle finne p noe for ikke snakke om hvordan han bruker båndet som hunden ulykkeligvis er festet i(vi sier ”han, men ikke tolk det som om kvinner er noe bedre!)
Hundeeiere som har lært bruke positiv forsterkning p en effektiv måte trenger ikke brøle kommandoene. De vet at hunden hører aldeles utmerket og at det ikke er volumet som er avgjørende for resultatet. De har ogs ofte en mer avslappet kroppsholdning (selv om de sikkert ogs blir anspente under konkurranser) og stoler mer p hunden sin. Hunder som er trent positivt har jo ingen grunn til ville stikke av uten videre. Det er jo hos eieren at godsakene finnes.
Adferd er egoistisk
Det er en utbredt misforståelse (eller i beste fall lite presist) at hunder gjør ting “fordi vi sier det, “fordi den jobber for oss, “fordi vi har lederskap/er sjefen osv. Hunden jobber enten 1) for oppn noe den har lyst p, eller 2) for unng noe ubehagelig. Andre alternativer finnes ikke!
Kommandoen vår er bare et hint til hunden om at hvis den utfører en bestemt adferd akkurat n, har den sjansen til 1) f en godbit (eller en annen belønning) eller 2) den kan unng en ubehagelig korrigering (avhengig av hvordan den har blitt trent). Med andre ord - adferden innebærer noe fordelaktig for hunden selv.
Hunden adlyder slett ikke en kommando fordi den vil at eieren skal føle seg bedre (”bli tilfredstilt) - den gjør det fordi dette innebærer noe fordelaktig for den selv. Hundeeiere som sier at “hunden skal gjøre det fordi jeg sier det! trener stort sett med aversiv kontroll hvis man ser nærmere etter. Hundeeiere som sier at hunden skal ”ha respekt" for dem, kan ved nærmere ettersyn like gjerne bytte ut "ha respekt" med "være redd for".
Utsagn om at hunder prøver tilfredstille oss har derfor liten dekning. Det har nok ofte mer gjøre med at hunden har funnet ut at den får mindre kjeft når den gjør som du sier enn at den har noen dypere forståelse for din emosjonelle tilstand.
I Retrieverkretser som vi kjenner godt til, er det faktisk et mål at hunden skal være "willing to please" (være ivrig etter tilfredstille føreren). Mange påstår at de har slike hunder, men selv har vi aldri sett noen selv om vi ofte omgås retrievere. Derimot har jeg sett mange hunder som er "willing to eat" og enda flere som er "willing to stay out of trouble"! Problemet er at folk ikke greier identifisere den egentlige grunnen til hunden gjør hva den gjør. Det er selvfølgelig en mye hyggeligere forestilling at hunden jobber for tilfredstille oss, men det har dessverre lite med virkeligheten gjøre.
Ros
Er ros alltid en positiv forsterker? De fleste forutsetter dette. Imidlertid forstår ikke hunden hva “flink gutt betyr før han har lært det. Ros kan faktisk bety forskjellige ting for forskjellige hunder.
En hund som blir trent hovedsaklig med positiv forsterkning, får ofte ros rett før tennisballen eller godbiten blir servert. For denne hunden vil “flink gutt etterhvert bety det samme som “belønningen er p vei!. Du kan formelig se at det lyser tennisracket i øynene p en slik hund når den får ros. I denne situasjonen kan vi derfor anta at ros er en betinget positiv forsterker, for bruke fagspråket.
En hund som blir trent mye med ubehag får ogs ros av og til, men her får rosen en annen betydning. For denne hunden betyr rosen omtrent at “n er det ingen fare for at du blir korrigert. Det vesentlige for denne hunden er med andre ord at når den får ros er den “trygg og slipper ubehageligheter en liten stund. I denne situasjonen er rosen en betinget (sekundær) negativ forsterker. Mange tror at de trener “positivt fordi de ofte roser hundene sine når de gjør riktig. De tror til og med at hunden jobber for f ros. Hvis man ser nærmere p mange av disse hundene, vil man imidlertid se at de egentlig jobber for unng bli korrigert. Rosen forteller dem at de ikke blir korrigert akkurat n, men adferden er under aversiv kontroll. Hvis denne hundeføreren slutter korrigere når hunden gjør feil og bare roser som før, vil sannsynligvis hunden slutte prestere særlig bra ettersom det er det unng ubehageligheter hunden egentlig jobber for.
Vi har ogs en tredje type hund, som det finnes ganske mange av. Denne hunden forbinder ikke rosen med noe som helst. Føreren har hørt at man skal rose hunden, s det gjør han ganske ofte, men rosen etterfølges sjelden av noe annet. Rosen har derfor ingen betydning for hunden. Den er bare “bakgrunns-støy uten signalverdi for hunden og har derfor ingen treningseffekt i det hele tatt.
Hvem har rett?
N som vi vet litt mer om forsterkning kan vi g tilbake til de to kranglefantene ved middagsbodet. Hvem er det egentlig som har rett?
Hvorfor går hunden dårlig i lydighetsringen? Er det fordi den vet at føreren ikke kan “ta han eller er det fordi den vet at den ikke får godbiter i ringen? Det høres kanskje merkelig ut, men begge instruktører kan faktisk ha like rett.
For en hund som er trent mest med aversiv kontroll, er nok den første forklaringen den mest sannsynlige. Hunden har gjennom flere konkurranser funnet ut at han “er trygg inne i ringen samme hva han gjør. Det er egentlig ikke helt presist si at hunden “skjønner at føreren ikke kan “ta han; Vi kan si at en hund som blir trent med aversiv kontroll lever i den forståelse at s lenge den ikke blir korrigert, gjør den riktig. Når denne hunden går dårlig inne i lydighetsringen og føreren ikke kan korrigere hunden for dette (det har han jo ikke lov til etter regelverket), vil faktisk hunden bli forsterket for g dårlig! Fraværet av korrigeringer “forteller hunden at den gjør riktig selv om både poeng og forhåpninger om opprykk blåser avgårde. Noen førere som opplever dette sier at hunden egentlig vet at den gjør feil. Men det gjør den ikke! Tvert i mot s vet hunden at den gjør alt helt riktig (sett fra sitt ståsted) s lenge den ikke blir korrigert - samme hvor elendig den går (sett fra dommerens og førerens synspunkt).
Hunder som er trent med positiv forsterkning, kan etter noen konkurranser finne ut at de aldri blir belønnet inne i lydighetsringen samme hvor bra de går. Dermed forsvinner arbeidslysten ut av vinduet. I dette tilfellet er det den andre instruktøren som har rett.
Løsningen blir i begge tilfeller trene s likt konkurransesituasjonen som mulig. For førere som trener mye med aversiv kontroll er det viktig at de har trent s godt og grundig før konkurransen at de er sikre p at hunden ikke gjør feil. For hvis den gjør feil under konkurransen og føreren ikke kan korrigere dette, vil hunden lære at “dette er en grei måte gjøre det p under konkurranser!.
For førere som trener mest med positiv forsterkning er det viktigste at man har lært hunden jobbe over lengre tid og utføre flere øvelser for hver belønning. Det beste er at hunden kan g gjennom hele konkurranseprogrammet for f tennisballen eller godbiten til slutt (p utsiden av ringen), men dette m trenes opp gradvis. Under treningen kan belønningen komme p mange forskjellige tidspunkt under programmet - kun i sjeldne tilfeller bare p slutten. Ogs her er det viktig trene likt konkurransesituasjonen slik at hunden ikke finner ut at det er mye mindre sjanse for bli belønnet under konkurranser. Hunden finner fort ut at “aha, denne situasjonen kjenner jeg igjen, her er det ingen vits anstrenge seg. Jeg får ikke ballen uansett.
Når man vet hvorfor hunder oppfører seg slik de gjør trenger vi ikke lenger tillegge dem menneskelige egenskaper eller motiver. Hunder er slett ikke ”sta, ”prøver opponere, ”protestere eller ”teste deg. De bare gjør det som blir forsterket ferdig med det. Begynn derfor legge bedre merke til tre enkle ting 1) situasjonen dere trener i, 2) hva hunden gjør, og 3) resultatet av det hunden gjør. Det er mye mer effektivt enn drive ”psykoanalyse p hunden. Det som foregår inne i hodet p hunden er utenfor vår rekkevidde, og det er kanskje like greit (det er slett ikke sikkert vi ville likt vite hva de tenker om oss!).
Konsekvent?
Skal man være “konsekvent eller skal man bare overse hunden når den gjør feil? Nok en gang har begge instruktører like rett, og her ligger en vesentlig forskjell mellom positiv og aversiv kontroll.
Hvis du trener med aversiv kontroll m du være “konsekvent i den betydning at hunden m være helt sikker p at hvis den gjør en feil, blir det ubehagelig - hver eneste gang i alle situasjoner. Hvis du bare korrigerer en uønsket adferd av og til, vil hunden med en gang finne ut ”hva var det som var forskjellig i denne situasjonen og når jeg gjorde nøyaktig det samme før i dag? Kan det kanskje ha noe gjøre med at eieren min ikke var i rommet da? Omtrent slik ville hunden kanskje ressonert hvis den kunne snakke og ressonere. Vel, de finner konklusjonen ganske fort uansett.
Hvis du først korrigerer hunden etter ha gjentatt kommandoen flere ganger, lærer hunden fort ikke skjerpe seg før den tredje kommandoen (eller når stemmebruken er høy nok). Derav rådet om at man skal “mene hva man sier.
Med en hund som jobber for en positiv forsterker, f.eks. en tennisball eller godbit, er det ikke like viktig være “konsekvent i den samme betydningen. Hvis hunden går dårlig fri ved foten, er det ingen krise. Føreren kan bare velge avbryte (beklager kamerat - dette får du ingen belønning for!), eller fortsette g og belønne først når hunden går bra. Samtidig m føreren innse at hunden ikke var klar for dette steget enda og g litt tilbake i innlæringen neste forsøk.
Hvis vi trener med positiv forsterkning kan vi etterhvert belønne etter en variabel forsterkningsskala. Dette betyr at vi belønner sjeldnere rent gjennomsnittlig, men hunden skal aldri kunne forutsi når belønningen kommer. Hvis vi øker tiden som hunden m jobbe for hver belønning i sm steg, får vi en hund som kan jobbe over lang tid og fortsatt tror at belønningen kan komme når som helst.
Hvis du trener med aversiv kontroll, kan du ikke bruke en forsterkningsskala. Aversiv kontroll er bare effektivt hvis hunden vet at den blir korrigert hver eneste gang den gjør feil.
Vi ser at dette er to fundamentalt forskjellige måter trene p. Trener man med aversiv kontroll, kan vi si at man leter etter feil. Hver feil m korrigeres og etterhvert finner hunden “den smale sti som han kan holde seg p for slippe ubehageligheter. Trener man med positiv forsterkning, overser man feilene og leter etter det hunden gjør riktig. Etterhvert finner hunden ut hva som gir resultat og ikke. Det er ikke rart at treningsrådene kan bli forskjellige....
”Sikker i øvelsen”…..?
Mange hundeeiere bruker mest positiv forsterkning under nyinnlæringen, men hevder s at man etterhvert m stille “krav. Dette innebærer stort sett at man begynner korrigere hunden når den gjør feil. ”Den vet jo hva den skal gjøre..! Man starter alts innlæringen med positiv forsterkning, men baserer seg etterhvert ogs p aversiv kontroll. Det hevdes at dette er nødvendig for gjøre hunden “sikker i øvelsen. Dette er en mulighet, men p ingen måte nødvendig.
Det er ingen trenere som kaster seg over en spekkhogger som gjør feil for korrigere den (det skulle jeg likt se forresten) - og de kjøttbergene blir rimelig sikre i hoppe gjennom ringer likevel. Her skaper man “sikkerhet i øvelsen gjennom variabel forsterkning samt holde tilbake fisken (belønningen) når spekkhoggeren gjør feil, ikke presterer bra nok eller ikke utfører øvelsen raskt nok p kommando/signal og det samme kan man selvfølgelig gjøre med hunder.
En hund blir aldri 100% sikker p utføre en øvelse. ”Full kontroll, som mange snakker om, sier vel mer om enkelte instruktørers markedsføringsegenskaper enn om deres forståelse for hvordan levende vesener fungerer.
Hver gang hunden blir belønnet for gjøre en ting riktig blir den litt flinkere, og det er hakket mer sannsynlig at den vil gjøre ting riktig ogs neste gang. Jobben vår er gi hunden s mange vellykkede repetisjoner som mulig i s mange forskjellige situasjoner som mulig. (En ”vellykket repetisjon er tre ting: 1) hunden gjør det vi vil, 2) vi forsterker presist, og 3) forsterkeren er noe hunden virkelig setter pris p). Hvis vi trener riktig vil vi etterhvert f en hund som gjør det vi ber den om i de aller fleste situasjoner og det skal vi være fornøyd med.
Er det egentlig praktisk mulig bare overse alt det gale en hund gjør og heller bare belønne når den gjør riktig? Vel, det er dessverre ikke riktig s enkelt heller. Det hadde vært s enkelt hvis de eneste positive forsterkerne i hundens liv befant seg i vår jakkelomme, men verden byr ogs p mange andre fristende ting. Det er selvsagt meningløst overse eller ignorere en hund som ikke kommer p innkalling og springer bort til andre hunder eller går og lukter i stedet. Selv om hunden gikk glipp av godbiten fordi den ikke kom, blir den jo fortsatt belønnet for stikke av. leke med andre hunder eller lukte p tispeflekker er jo meget effektive forsterkere! overse hunden er bare effektivt s lenge vi har kontrollen over det hunden ønsker oppn (oppmerksomhet, godbitene vi har i lomma osv.).
sette grenser, eller rettere sagt hindre at hunden blir forsterket for uønsket adferd, er derfor ogs nødvendig i noen situasjoner. Men dette kan gjøres p en rolig og vennlig måte uten skyte spurv med kanoner. Bruk langline som du rolig kan stoppe unghunden med når den prøver stikke av. Klikk og belønn når den kommer til deg i stedet (og kanskje la den springe bort til den andre hunde som belønning fordi den kom til deg!). Sett hånden foran brystet p valpen når den prøver hoppe opp p kakebordet, klikk og belønn når den holder alle fire beina p bakken.
Hvilken type forsterkning er ”best?
Hva virker best? Trening med positiv forsterkning eller aversiv kontroll? Vel, vi kan ihvertfall sl fast at de to innfallsvinklene virker forskjellig. Begge deler ”fungerer når det blir brukt riktig. Hunder kan lære p begge måter. I hverdagen er begge forsterkningsmekanismer virksomme enten vi vil eller ikke. I samhandling med andre hunder lærer for eksempel valpen din at andre hunder slutter true (avslutter ubehaget) hvis de selv snur hodet til siden eller bruker andre dempende signaler. Dette er et eksempel p aversiv kontroll, selv om det forsåvidt er helt uskyldig og ikke skadelig p noen måte (s lenge den andre hunden faktisk reagerer p valpens signaler). Man kan ikke si at all bruk av aversiv kontroll er forkastelig pr. definisjon slik noen later til mene. Graden av ubehag er avgjørende hvis man skal snakke om etikk i denne sammenhengen.
Selv er vi ikke s veldig opptatt av etikk i forbindelse med hundetrening. Derimot er vi veldig opptatt av hva som er effektivt, og det er p den bakgrunn vi velger bruke positiv forsterkning framfor aversiv kontroll. S hvis du etter ha lest denne boka fortsatt velger bruke aversiv kontroll som basis for treningen din har vi gjort en dårlig skrivejobb. Det er ogs noen bivirkninger du skal være klar over:
Bivirkninger ved aversiv kontroll
Mye bruk av aversiv kontroll kan føre til passivitet og at hunden ikke tør gjøre ting p egen hånd. Hunden blir redd for gjøre feil og finner ofte ut at det er tryggest gjøre minst mulig, hvertfall s lenge ikke eieren ber den om gjøre noe. Mange foretrekker faktisk at hunden deres skal være slik som en instinktløs sofaputelignende organisme uten fnugg av egeninitiativ. Men hvis man skal bruke hunden til aktiviteter som krever større selvstendighet fra hundens side (f.eks. jakt, bruks, redningshundarbeid osv.) vil dette være en stor ulempe.
En annen ting er at det er vanskelig være presis når du trener med aversiv kontroll. Hunden kan finne ut andre måter slippe unna ubehaget p enn gjøre akkurat det du ønsket, og s m du korrigere dette ogs til hunden til slutt finner ut at den bare kan slippe unna ubehaget ved gjøre akkurat slik du ønsker.
Mye bruk av aversiver (ubehag) i treningen kan ogs føre til stress og etterhvert sykdom hos hunder. Hunden har det rett og slett ikke bra. Jo sterkere ubehag man benytter, jo verre kan bivirkningene være. Det er ikke umulig at mange hunder som sliter med mye ”diffuse sykdommer, allergier, dårlig immunforsvar osv. burde gjort noe med eierens trening i stedet for g p medisiner. Det blir som være konstant p kontoret med en drittsekk som sjef. Slikt blir det som kjent sykefravær av!
Noen hunder ser ut til tåle bruk av harde metoder bedre enn andre før de “melder seg ut og blir passive. Mange hundeførere bruker derfor flere forsøk før de finner en hund som passer (er “hardfør nok) til denne typen trening. Generelt sett ser gjeterhundraser som schäfer, belgere, border collie o.l. ut til være lettere dressere med aversiv kontroll enn andre raser. Disse hundene svarer ofte p en korrigering med bli enda mer intensive i sin kontakt med føreren (noen eiere tolker dette som at de “liker bli korrigert, mens hundene egentlig jobber livet av seg for roe ned føreren). Raser som riesenschnauzer, retrievere o.l. vil ofte bare bli sure, passive eller melder seg ut når de blir behandlet hardt. (“Hvorfor skal jeg være med deg når du behandler meg sånn....?). Og med raser av urhundtype som f.eks. basnjii kan du ihvertfall glemme trene p denne måten
Når et dyr blir utsatt for smerte og ubehag skjer det ogs noe annet som man skal være meget oppmerksom p. I hjernen har vi (både dyr og mennesker) et senter for belønning og et senter for straff. Når vi opplever noe behagelig blir belønningssenteret i hjernen stimulert og frigjør signalsubstanser som gjør at vi føler oss glade og tilfredse. Når vi opplever ubehag, f.eks. når sjefen kjefter p oss eller vi slår oss p tommelen med en hammer, blir straffsenteret vårt stimulert. Vi vet hvordan vi da føler oss. Vi blir sinte, irriterte og gretne.
Tenk deg en dag hvor alt har gått p tverke. Bilen vil ikke starte p grunn av kulden, og du m slite i et kvarter før du endelig får start. Du kommer for sent til jobben, får en overhøvling av sjefen og han setter deg til gjøre ”drittarbeid resten av dagen. Etter jobben går du tilbake til bilen bare for oppdage at du har fått en parkeringsbot for ha parkert en halv meter for langt over streken. Hjemover er det k langs hele hovedveien og du er ikke spesielt fornøyd idet du endelig kommer inn over dørstokken - og da begynner ektefellen kjefte p deg fordi du glemte kjøre innom butikken. Da sprekker det for deg og du svarer tilbake slik at både ungene og bikkja springer og gjemmer seg. Tror du at du hadde brydd deg like mye hvis du nettopp hadde fått et lønnspålegg og ellers vært i strålende humør den dagen? Sannsynligvis hadde du bare smilt og sagt vennlig at du kunne kjøre tilbake til butikken med en gang.
Du har sikkert opplevd lignende situasjoner selv. Når vi er i dårlig humør skal det utrolig lite til før vi blir skikkelig sinte og lar det g utover noen andre. Det er en rent fysiologisk forklaring p dette fenomenet. Når straffsenteret stimuleres skjer det en av to ting; 1) vi blir sinte, eller 2) vi blir redde.
Når man overfører dette til hundetrening forklarer det plutselig veldig mye. Mange hunder er sinte p andre hunder. Ofte legges grunnlaget for dette i unghundtiden når spesielt hannhundene gjerne vil bort og hilse p alle andre hunder. Veldig ofte får hunden kjeft og/eller rykk i båndet i disse situasjonene. Etterhvert lærer hunden forbinde synet av andre hunder med ubehag, og vi får disse ukontrollerte utbruddene med bjeffing og utfall, spesielt når hunden er i bånd.
Sammenhengen trenger ikke være s direkte heller. Vi tør komme med følgende påstand: Hunder som trenes med mye bruk av ubehag vil oftere være aggressive og/eller redde enn hunder som trenes bare med positiv forsterkning. Det er selvfølgelig mange andre faktorer som spiller inn her (miljøtrening, sosialisering med andre hunder og folk osv.), men vi ser fram mot kontrollerte forsøk som tester denne hypotesen. Tenk deg en schäfer (kunne forsåvidt vært en hvilken som helst rase) som har vært p lydighetstrening av den gamle sorten. Hunden har blitt servert kjeft og kobbelrykk med jevne mellomrom den siste halvannen timen. P veien hjem møter de en intetanende golden retriever, og schäferen styrter fram og gir den stakkars hunden en skikkelig omgang. De færreste eiere vil se noen sammenheng mellom treningen og denne episoden, men sannsynligvis var det en direkte sammenheng. Schäferens straffsenter var s stimulert at det var stor sannsynlighet for at noe slikt ville skje.
Morten hund, Kiro, hadde p grunn av flere uheldige episoder utviklet seg til en aldri s liten bråkmaker i sin ungdom. Han skadet sjelden den andre hunden, men begynte ofte bjeffe og snappe hysterisk etter den andre hunden når han skulle hilse. Morten begynte med følgende opplegg; Hver gang han s en annen hund nærme seg klikket han og belønte med godbit. Det var ikke s farlig hva Kiro gjorde. Han kunne g ved siden av Morten, kikke opp p han, se p den andre hunden Morten klikket og belønte uansett, gjerne 7-8 klikk+godbit før de kom helt bort til den andre hunden. Vi oppdaget at hver gang vi kjørte dette opplegget ble det nesten aldri noe bråk når han hilste p den andre hunden. Vi klikket ogs når Kiro greide forlate den andre hunden uten bråke. Jeg tror mye av årsaken til denne bedringen l p det ”medisinske planet. Belønningssenteret hans ble stimulert rett før han møtte den andre hunden og dette gjorde at ”lunta hans var mye lenger enn den ellers ville vært. Når han først fikk sjansen til lære at det gikk an hilse pent p den andre hannhunden og s g videre uten bråke, og ble belønnet for det flere ganger, gikk ting veldig fort framover. N er det lenge mellom hver gang han er i trøbbel.
Vi tror at med mange hunder som er såkalt aggressive kan man gjøre mye bare ved se p hvordan man behandler hunden i hverdagen. Vanligvis m det gjøres andre ting ogs, men sørge for at hunden din har det bra og er i godt humør er en god start. Og klikkertrening får garantert hunden din i godt humør!
Positiv forsterkning virker med andre ord motsatt av ubehag. Hunden blir gladere og mer tilfreds. I tillegg er positiv forsterkning en mye mer presis måte trene p. Man kan informere hunden nøyaktig hva den skal gjøre i stedet for fortelle den om alle de tingene den IKKE skal gjøre.
Man kan selvfølgelig gjøre feil når man trener med positiv forsterkning ogs. Timing er viktig. Belønningen m være s god at hunden virkelig vil jobbe for den. Men hvis man gjør feil skjer det ikke noe verre enn at hunden ikke lærer det du vil - du ødelegger hvertfall ikke forholdet mellom deg og hunden.
Ja takk, begge deler...?
Hvis man under trening benytter seg av både positiv forsterkning og aversiv kontroll er det en faktor man bør være klar over. Vi kan se for oss en hund som blir belønnet med både godbiter og andre ting når den er flink, men ogs tildels kraftige korrigeringer når den gjør feil - en ikke helt uvanlig praksis. Når hunder utsettes for mye ubehag under treningen blir virkningen av belønningen mindre! Hunden kan rett og slett bli s opptatt av unng ubehag at den ikke jobber s hardt for belønningen lenger. Dette kan ha sammenheng med at det evolusjonært sett har større overlevelsesverdi unng noe truende enn oppn en enkelt fordel.
I en medisinsk fagbok kan vi hente følgende utsagn: “Det er spesielt interessant at stimulering av straffsenteret {i hjernen} ofte kan inhibere senterne for belønning og velbehag totalt, noe som demonstrerer at straff og frykt tar overhånd over velbehag og belønning (Guyton & Hall, 1996). Sagt p en enklere måte; du kan belønne hunden til du blir grønn, men det “går ikke inn. Hunden jobber kun for unng bli korrigert - ikke for belønningen.
Det er ogs en annen ulempe ved kombinere bruk av belønning og ubehag. En av de største fordelene med trene 100% positivt er at du kan "fortelle" hunden meget effektivt at den gjorde feil bare ved holde tilbake belønningen. P denne måten kan du p en veldig fin måte fortelle hunden både hva den gjør riktig (= belønning) og hva den ikke gjør riktig (= ingen belønning). Hvis man derimot kombinerer bruk av belønning og ubehag er det ikke like effektivt holde tilbake belønningen når hunden gjør feil. For denne hunden betyr nemlig både "belønning" og "ingen ubehag" at den gjorde riktig! Hunden er derfor fortsatt ganske fornøyd, for den fikk jo ikke noe ubehag ihvertfall. Man mister dermed en veldig grei måte kommunisere med hunden, og m derfor ofte g hardere inn for fortelle hunden når den gjør feil i stedet (med alle de ulemper det fører med seg). Det er med andre ord verre slutte med aversiv kontroll når du først har begynt.
Oppsummering
All adferd styres av positiv forsterkning eller aversiv kontroll. Dette gjelder både under trening og ellers i dagliglivet. Hvis vi ønsker forklare og forst hundens adferd er det derfor nyttig kjenne til begge disse mekanismene. Målsetningen med dette kapittelet var vise at man m trene helt forskjellig alt etter hvilken type forsterkning man ønsker jobbe med. Når folk kommer med totalt motstridende råd kan ofte forklaringen være at de jobber med forskjellig type forsterkning. Derfor kan faktisk begge ha like rett - p sin måte. Det er imidlertid liten tvil om hva som er mest effektivt, og hvis hunden fikk velge er det nok enda mindre tvil om hvordan den hadde foretrukket lære Trening med positiv forsterkning krever litt innsats og tålmodighet av eieren i starten, men resultatet blir s mye bedre p lang sikt.
Det viktigste er kanskje bare det være klar over at det er forsterkning som gjør at hunden vår lærer - både imponerende lydighetsøvelser og plagsomme unoter. En god start for effektivisere treningen din kan være tenke gjennom og bli bevisst hvilken type forsterkning du bruker til enhver tid. Neste gang du mottar et velmendende råd fra en instruktør eller treningskamerat kan du n p forhånd analysere om dette rådet bygger p positiv forsterkning eller aversiv kontroll.
Og for all del ikke la deg lure om den du får råd av pakker det inn i fine ord som ”lederskap, ”respekt, ”sosiale krav, ”eieren i fokus osv, osv. N som du har lest dette kapittelet vet du nok til gjennomskue denne retorikken. Forlang bestandig f konkrete råd!
Det virkelige gjennombruddet kommer når du tar med deg denne forståelsen ut i dagliglivet og begynner analysere adferd hos både dyr og mennesker når du ser den. Se p situasjonen, se p adferden, og se p resultatet av adferden. Blir adferden du akkurat n observerer hos naboens hund opprettholdt av positiv forsterkning eller aversiv kontroll? Kunne det blitt gjort p en annen måte?
(Sist endret: 16.10.2012)
Kommentarer til denne artikkelen
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Logg inn for å kommentere denne artikkelen
