Klikkertreningens historie
Karen Pryors takketale, Årlig pris for utmerkelse i mediene, 23. mai 1997, Association for Behavior Analysis (Forening for atferdsanalyse), Chicago.
Merknad:
Atferdsanalyse er vitenskapen som ligger til grunn for forsterkningstreningens teknologi. Anvendelsesområdene for atferdanalyse omfatter ytelsesadministrasjon i industrien og forretningslivet; presisjonslæring i skoler; atferdsmodifikasjon i klinisk praksis; og klikkertrening.
Det årlige møtet trekker til seg rundt 2000 psykologer fra hele verden. Talen som blir gjengitt her var en del av åpningsseremoniene.
Karen Pryors tale for Animal Behavior Societys konvensjon i Chicago, mai 1997 Klikkertrening: En grasrotrevolusjon innen atferdsteknologi.
Jeg takker Dr. Foxx hjertelig for introduksjonen. Jeg er enormt beæret og takknemlig overfor ABA og atferdsanalysefellesskapet over å ha blitt tildelt denne prisen. Jeg er spesielt beæret over å være en del av en slik utrolig anerkjent gruppe som (de andre prisvinnerne) Dr. Baer, Dr. Sato, og Aubrey Daniels. Det som hundetrenerne kaller klikkertrening, er en anvendelse av atferdsanalysen som innledningsvis ble oppfunnet og utviklet av Keller Breland, Marian Breland Bailey og Bob Bailey for over tredve år siden.
Den ble først utbredt innen treningen av sjøpattedyr, og det var der jeg selv lærte den. Selv om trenerne av sjøpattedyr bruker en fløyte og ikke en klikker, er treningen deres basert på de samme prinsippene og er i grunnen nøyaktig det samme som det som nå kalles klikkertrening. Imidlertid spredte denne teknologien seg av en eller annen grunn aldri fra sjøpattedyr-trenerne til den alminnelige befolkningen: kanskje på grunn av trenernes egen fokus, og kanskje simpelthen fordi ikke mange mennesker har bruk for å trene delfiner. ((latter))
I 1992 inviterte Phil Hineline meg til å holde en tale for denne forsamlingen, ved møtet det året i San Fransisco. Jeg organiserte også et panel av dyretrenere som brukte operant betinging: meg selv, Gary Wilkes, Gary Priest, og Ingrid Schallenberger.
Etter konferansen arrangerte Gary Wilkes og jeg det første "Don`t Shoot the Dog!" klikkerseminaret, for 250 hundetrenere i San Fransisco Bay-området. Det var da snøballen virkelig begynte å rulle.
For fem år siden kunne jeg ikke ha gitt dere navnet på en eneste vanlig hundeeier som drev med klikkertrening. Ikke en eneste en. Nå har jeg personlig kjennskap til over ti tusen tilhengere av klikkertrening. Vårt firma Sunshine Books har en webside, clickertraining.com, som tilbyr en katalog med klikkertreningsbøker, videoer, og utstyr, i tillegg til nyheter, nedlastbare læringsressurser, og så videre. Bare i løpet av den siste måneden (april 1997) hadde websiden vår 20 000 besøkende.
Forlaget Harper/Collins Basic Books utga nylig boken "Thought Contagion" av filosofen Aaron Lynch, som hevder at ideer spres gjennom den menneskelige befolkningen på samme måte som gener, eller virus. Om man kjøper konseptet eller ikke, er det en god metafor: og klikkertrening er definitivt et glimrende eksempel.
Vi kan se dette skje gjentatte ganger takket være internett. Vi får en bestilling fra la oss si Finland. Så kommer det to eller tre bestillinger fra Finland; deretter et dusin. Det er en liten smittelomme der, og den holder på å spre seg. Vi kan identifisere disse smittede stedene ikke bare i USA, Canada, og Storbritannia, men i Australia, Singapore, Sør-Afrika, Sverige, Holland - dette er et globalt fenomen!
Klikkertrening skiller seg fra vanlig eller tradisjonell hundetrening, og fra laboratorietrening også, på en rekke forskjellige måter. For det første, selv om vi ofte bruker mat som primær forsterker, bruker vi ingen deprivasjon; vi gir ikke dyrene mindre mat. Det er ganske enkelt ikke nødvendig. For det andre bruker vi ingen straff i løpet av formingsprosessen. Irettesettelser kan fremdeles forekomme i det daglige liv, men vi unnlater så vidt mulig å bruke straff eller negativ forsterkning som et treningsredskap. For det tredje er treningsøktene svært korte, kanskje bare noen få minutter: ingen drilling, ingen lange repetisjoner: gjør fremskritt, og gå videre.
Dessuten bruker vi MYE variasjon: av treningen, av oppgavene, av forsterkerne som blir brukt, og så videre. Ett resultat er at vi svært tydelig ser at hundene våre lærer fortere. På websiden clickertraining.com har vi en æresliste med klikkertrente hunder. Vi mottar og fører opp mange observasjoner av atferd som, med vanlig trening, tar måneder, til og med ÅR, å lære inn med noen grad av pålitelighet. Med klikkertrening blir nå standardiserte atferder og repertoar innlært på seks uker. Tre uker. Fire dager. En stor forskjell.
Men den største forskjellen er klikkeren. Ikke bare denne mekaniske talismanen, men det den faktisk gjør. Klikkeren er ikke bare en betinget forsterker, en erstatning for mat. Ja, den er det, og den er også en brostimulus som betyr "Maten kommer, men senere". Og den er et avslutningssignal: "Jobben er gjort, kom og få belønningen din." Og, som Ogden Lindsey har sagt, er den en "event marker" - en hendelsesmarkør. Men den er mer spesifikk enn som så, og mye mer virkningsfull.
Jeg var så heldig å få diskutere spørsmålet om klikkerens funksjonelle betydning med den avdøde Ellie Reese. Og med hennes... hva skal jeg kalle det... medvitenhet... har jeg gitt klikkeren navnet "operant topografi-identifikator" (OTI). Jeg beklager, dette er et klossete begrep; men det har ikke akkurat stoppet oss tidligere, har det vel. OTI`en lar deg kommunisere noen svært konkrete forestillinger til et dyr; og det gir dyret mulighet til å kommunisere tilbake. La meg gi dere et eksempel. En nydelig Arabisk utstillingshest, en hoppe, ble brakt til en klikkertrener for å bli trent på nytt. Hester som vises på utstilling blir trent til å posere med føttene i en bestemt stilling, med bøyd nakke, og med ørene oppmerksomt fremover [vis med hendene på hodet], slik at de skal se vakre ut. Den vanlige heste-trenerens metode for å få ørene spisset er å svinge en pisk rundt hodet på hesten [demonstrer], noe som virkelig får hesten til å se oppmerksom ut [imiter anstrengt, vidøyet oppmerksomhet.]
Denne hoppa reagerte imidlertid ikke på den måten lenger. Hun hadde begynt å legge ørene flatt inntil hodet og vise tenner, når man svingte pisken. IKKE noe vakkert syn. Og selvfølgelig førte det å svinge mer med pisken bare til mer av det stygge uttrykket. Den nye treneren hadde begynt å klikke hoppa for å spisse ørene, og mannen min, Jon Lindbergh, tok opp det neste som skjedde på video. Hoppa hadde skjønt at klikk betød gulrot; og at hun kunne få treneren til å klikke. Og hun hadde forstått at operanten hadde noe å gjøre med ørene hennes. Men hva? Så hun gjorde sånn: [Vis med hendene på hodet: ett øre fremover, ett bakover; omvendt; ørene roterer hver for seg; med øreåpningen synlig og skjult; ut til siden hver for seg og samtidig.] ((latter)). Ja, det er sjarmerende; men det er også ganske trist. Vi har trent dyr i tusenvis av år, og vi har nesten aldri bedt dem om å GJØRE dette! Om å bidra med sine egne egenskaper. Om å tenke. Hvis dere unnskylder uttrykket. ((latter)).
Når et dyr samarbeider på dette nivået, får klikket, OTI`en, en enormt stor verdi. Det blir "verdt" mye mer enn maten. Både lyden og gjenstanden blir forsterkende. Her er et eksempel på det. En instruktør i klikkertrening i Texas lærer funksjonshemmede å trene opp sine egne hjelpehunder. Hun bruker rullestol selv, og hjelpehunden hennes er en papillon, en liten sort og hvit selskapshund på størrelse med en katt. Hunden gjør god nytte for seg, selv om den er så liten. Den kan apportere blyanter eller hva som helst man mister, finne fjernkontrollen til TV`en, dra klær ut av vaskemaskinen... I alle fall, når de drar og trener hver torsdag kveld, hopper denne lille hunden ned fra eierens fang, løper rundt under stolene, kommer seg inn i treningsbagene til folk, og STJELER klikkere ((latter)) og bringer dem til eieren. "Her, mor, vi kan vel ikke få for mange av disse, kan vi vel!" ((latter))
Det er ikke bare for dyret at klikkeren er verdifull. Lyden er også en tilbakemelding for treneren. Det er selvfølgelig svært viktig at man klikker NØYAKTIG den delatferden som man er ute etter. Men de færreste av oss er født med den typen timing. Og hvis du bruker stemmen, MERKER du ikke om ordet var sent ute. Med klikkeren, derimot, merker selv en fullkommen nybegynner at de ikke klikket til riktig tid, og kan dermed tilpasse sin egen atferd. Klikkeren sørger for denne meget viktige tilbakemeldingen. Og dette tror jeg er NØKKELEN til klikkertreningens hurtige utbredelse.
Aaron Lynch siterer kommunikasjonsforsker Everett M. Rodgers vedrørende det spesielle tilfellet som spredning av en teknologi er. For at en teknologi skal kunne spre seg raskt, må den ha disse kjennetegnene: Den må være enkel. Den må ha en synlig verdi for brukeren. Det må være noe som kan læres i små porsjoner. (Jeg vil legge til at det må være umiddelbare resultater som er forsterkende for den som lærer.) Klikkertrening svarer til dette på alle punkter. Når man ser en lydig hund trent etter tradisjonelle metoder, har man lett for å si: "Det må ha tatt årevis, det ville aldri jeg klart." Eller: "Min hund kunne aldri vært så flink." I motsetning til dette ser folk en klikkertrent hund i aksjon og utbryter: "Hvordan klarte du det? Kan jeg gjøre det? Vis meg. La meg prøve."
En person med rede sinn kan plukke opp hele denne teknologien temmelig raskt. Jeg mener ikke mennesker som allerede er atferdsanalytikere, eller hundetrenere. Jeg mener folk som er erfarne i å velge mellom handling og drøfting, og som også kan tenke analytisk. Noen av de beste klikkertrenerne arbeider til daglig som ingeniører, forskere, dataingeniører, advokater, politifolk, professorer eller ledere av et eller annet slag. Noen av dem ser det nesten med et eneste blikk. De snakker om "omvendelse"; de bruker ordet "åpenbaring" ((latter)).
Mennesker som er imot eller føler seg truet av klikkertrening blir ganske sure over det der, kan dere tro ((latter)). Noen ganger omvender hele skoler seg. Dere er kanskje ikke klar over det, men i de fleste store byene i dette landet, og noen steder i utlandet, finnes det skoler for hundetrening som kjører 800 eller 1000 hunder med familie gjennom programmene sine hver måned. De har kanskje femten eller tyve heltids-instruktører på lønningslisten. Når en skole på denne størrelsen går over til klikkertrening, betyr ikke det bare at 1000 hunder lærer nye atferder hver måned. Det betyr at 1000 MENNESKER i måneden lærer noe om å tenke på forsterkningsbetingelser. Og de går ut og lærer det bort til andre. Det er ikke en geometrisk rekke ennå, basert på mine tilbakemeldinger fra internett. Men det er en svært bratt aritmetisk kurve.
Hva betyr dette for atferdsanalysen? Bedre jobbmarked for alle som driver med atferdsmodifikasjon for kjæledyr, selvfølgelig. Men la dere ikke lure: Dette handler ikke om hundetrening. Folk LÆRER å anvende vitenskapen vår på hundene sine. Men så ser de hva det innebærer. Og de begynner å bruke det med barna sine: "Herregud, jeg har sluttet å nappe i hunden min, men se hva jeg fremdeles gjør mot ungene mine." De bruker det med elevene sine: "Jeg jobbet med hundene mine i hele sommer, og noe skjedde. For første gang noensinne har jeg ingen problembarn i klasserommet." De bruker det med sine ansatte. Og kolleger. Og det "sitter".
Å trene trenerne har alltid vært en av mine store interesser. Ikke det å trene dyrene, vi vet hvordan vi skal gjøre det nå: men å formidle teknologien slik at folk kan bruke den selv. Hvordan gjør man det? Så dette er en svært spennende tid for meg. Jeg får fantastiske tilbakemeldinger fra internett, hvor det er et halvt dusin e-maillister om klikkertrening; jeg kan se informasjonen strømme... og når folk først har "fattet" det, så sier de: "Jeg kan ikke vende tilbake."
Men: Ernst Meyr, den store evolusjonsbiologen, sa nylig at problemet med kulturell endring er at den så lett går tapt. Marian og Bob Bailey og jeg har ofte følt med hverandre over tapet av operant teknologi i noen anlegg for sjøpattedyr. Når teknologien blir overført muntlig fra tiår til tiår, fra den ene treneren til den andre uten vitenskapelige innspill, har den en tendens til å forringes.
All slags overtroisk atferd sniker seg inn, som deprivasjon, og straff, og å legge skylden på dyret... man glir rett tilbake til steinalderen. Det som kommer til å være nødvendig, for at denne "sushi-vitenskapen" (en henvisning til Dr. Satos tale) om atferdsteknologi skal fortsette å vokse og bli en del av kulturen vår, er stadig nye innspill fra dere. Muligheten og behovet er stort.
Det er en annen fordel, tror jeg, for atferdsanalyse-fellesskapet. I går kveld bemerket Murray Sidman til meg at hver gang en vitenskap beveger seg inn i et nytt område, kommer det frem nye ting. Det er definitivt sant når det gjelder klikkertrening. Det er svært mange ubesvarte forskningsspørsmål som dukker opp ettersom denne teknologien utbrer seg mer og mer. Dyret som identifiserer operanten føler begeistring: sosiale dyr viser alle medfødte signaler: hester danser, elefanter, har jeg hørt, løper rundt i små sirkler og kvidrer. Hva er det som foregår her? Hva er det som skjer inni dyret? Endorfin-avgivelse som forsterkeren? Hvorfor ser vi lekeatferd i det øyeblikket "lyset går opp"? Hva er det som hender når dyret blir klar over hva det gjør, eller, for den saks skyld, når et menneske lærer noe han eller hun IKKE er seg bevisst? Disse tingene er forutsigbare, de kan gjentas, de er virkelige.
Her er en annen ting. Vi trodde at delfiner var ganske smarte ettersom de lærte ved observasjon; men vi har oppdaget at klikkertrente hunder, som ser andre hunder bli klikket, kan lære gjennom observasjon, og til og med lære ganske kompliserte atferder. La oss studere det!
Tiden vår er ute. Dr. Foxx ba meg si det. Dere kan gå nå. Takk for oppmerksomheten. Klikk!
(Sist endret: 11.10.2012)
Logg inn for å kommentere denne artikkelen
