Å lykkes med grunndressuren
Tekst: Thomas Stokke
Denne artikkelen er en oppsummering av det første halvannet året med den strihårede vorsteheren Pax. I Canis 1/2005 skrev jeg om den spede begynnelsen på grunndressuren med grunnferdigheter, trening på selvkontroll og ro i oppflukt med hjelp av tennisballer og godbiter. Nå har Pax blitt et år eldre og har vært både på jakt og jaktprøve. Jeg kan på langt nær kalle meg fuglehundekspert ennå, men etter å ha sett en god del unge fuglehunder med førere i aksjon, så har jeg gjort en hel del erfaringer om hva som gjør at noen lykkes bedre enn andre, uavhengig av "myke" eller "tradisjonelle" metoder.
La oss innledningsvis slå fast at hunder gjør det som lønner seg. De lærer av sine erfaringer og gjentar det som gir dem tilgang til goder og de unngår det som fører til ubehageligheter. Fordi hunder er husdyr og det stort sett er vi som bestemmer det meste i deres liv fra unnfangelse til siste tur til dyrlegen, så burde jo i utgangspunktet trening med positiv forsterkning være enkelt: se til at ønsket atferd forsterkes og unngå at hunden "belønner seg selv" for uønsket atferd.
Det handler om å ha definert noen klare mål for hva en vil oppnå med sin hund og deretter hele tiden se til å kun gjøre det som bringer deg nærmere målsetningen, og holde seg unna de situasjonene som bringer oss lenger bort i fra målet. Mitt overordnede mål er å ha en hund som jager med god kontakt i det terrenget jeg beveger meg i, som kommer på signal i enhver situasjon, tar stand, villig reiser fugl på kommando og forholder seg rolig i oppflukt og skudd. I tillegg skal hunden apportere, men dette skal jeg ikke ta for meg i denne artikkelen.
En hund lærer hele tiden i våken tilstand, ja kanskje også når den sover ut etter en treningsøkt. Den skiller ikke mellom hva vi definerer som "tur", trening eller dressur. Valper er utrolig lettlærte, og det er ingen grunn til å vente og "la hunden få være valp". Om en venter til fuglehunden er 5-6 måneder, så er den allerede blitt en liten jakthund med lange ben og stor selvstendighet, men helt uten viktige kunnskaper som kontakt med fører, innkalling eller selvkontroll.
Selvsagt er det ikke umulig å trene en eldre hund, men det krever langt større innsats. Små valper lærer lynraskt, og uvaner etableres like raskt som de gode vanene. Grunndressuren er noe vi begynner med straks valpen kommer i hus og i god tid før jaktlysten våkner. Vi kan forsterke frivillige atferder som at valpen titter på oss, at den sitter før den får spise og at den frivillig springer mot oss. I tillegg tilrettelegger og kontrollerer vi valpens miljø slik at den ikke belønner seg selv for uønsket atferd helt på egen hånd. "Du må være konsekvent" har sikkert de fleste hundeeiere hørt mange ganger. Det er et klokt råd, men hva innebærer det egentlig helt konkret? I klikkertrening pleier vi å kalle det "å holde på kriteriene".
Å være konsekvent eller "å holde på kriteriene"
La oss bruke innkallingen som eksempel. For å lykkes med innkallingen bør du ha et klart definert mål for hva en innkalling er for deg før du begynner å trene. Målsetningen kan for eksempel være: "Hunden skal på første signal komme inn til fører i trav eller galopp og det skal oppstå fysisk kontakt mellom hund og fører. Dette skal den gjøre både hjemme, i skogen, i fjellet og med andre hunder eller jaktbart vilt tilstede."
Etter prinsippene for klikkertrening så lærer vi hunden først siste atferd i innkallingen ved å forsterke atferden når hunden gjør det frivillig. I vårt eksempel betyr det at vi belønner når hunden kommer inn til oss og det oppstår fysisk kontakt mellom hund og fører. Dette kan enten være at hunden lar seg berøre enten på nesa eller i halsbåndet, eller at hunden berører oss for eksempel ved å hoppe opp. Hunden skal frivillig kunne komme helt inn både fra kort og lengre avstand i de situasjonene vi har bestemt i målsetningen. Vi kan også belønne hunden for å frivillig vende seg mot oss på avstand, og forme frem at hunden tverrvender og springer mot oss. Det er en fordel å lære inn både et fløytesignal og en verbal kommando for dette, men i stedet for å fokusere på hvilken kommando jeg skal bruke, er det langt viktigere å se til at vi får atferden tilstrekkelig sterk først.
Når skal vi så legge på kommandoen? Dette er det ikke noe fasitsvar på. Jeg setter på signalet straks atferden er så bra som jeg vil ha den i en gitt situasjon og jeg er sikker på at hunden kommer til å fullføre innkallingen uten å la seg distrahere på veien inn. Vi kan gjerne trene på ulike nivåer alt etter i hvilken situasjon vi befinner oss i. Jeg kan for eksempel anvende kommandoen for å kalle inn hunden hjemme i skogen, men bare jobbe med å legge på kommando mens hunden allerede er på vei inn når jeg er i fjellet.
Å holde på kriteriene i innkallingstreningen innebærer for eksempel at vi ikke roper på valpen med mindre vi med sikkerhet kan si at den kommer helt inn i akkurat den situasjonen. Det kan også innebære at om vi har ropt på hunden, så er vi klare til å enten forsterke atferden når hunden kommer til oss eller se til at vi har mulighet til å stanse hunden slik at den ikke belønner seg selv for å stikke av. Vet vi med stor sikkerhet at valpen sannsynligvis ikke har lært signalet godt nok til å komme på første forsøk i en gitt situasjon, får vi heller gå og hente den om vi må ha tak i hunden der og da. Om det ikke haster med å få hunden inn, så får vi heller vente med å rope til hunden er litt mindre opptatt eller bare gå ifra den i skogen til den kommer av seg selv. Vet vi at vi ikke har god nok kontroll over hunden om den springer løs, så hold den i bånd eller line. Skulle vi være uheldige og hunden ikke kommer på første kommando så gjentar vi aldri kommandoen, men stanser hunden for eksempel ved å ta opp langlina som henger etter den, ikke for å straffe med eller å rykke i, men for å se til at ikke hunden belønner seg selv ved å springe videre.
Det er viktig å huske på at det er forsterkningene som gjør at hunden blir dyktig, ikke de mislykkede repetisjonene. Faktisk så legger også de mislykkede repetisjonene seg på rullebladet til atferden. Du har sikkert hørt ordtaket: "En feil er et uhell, to feil er en trend, tre feil er en livsstil". I praksis innebærer det at vi aldri bør sette oss selv i situasjoner der vi mislykkes to ganger på rad. Til syvende og sist så har vi alltid et valg om vi vil sette oss i situasjoner vi ikke kan håndtere eller ikke.
Dessverre virker også våre egne forsterkningsbetingelser inn. Kanskje vi ikke orker å trene på å gå fint ved siden og slipper heller hunden løs? Kanskje vi forsøker å imponere naboen med å la hunden springe uten kobbel? Kanskje vi tenker: "Hunder har så godt av frihet" eller "Det er så vakkert å se en fuglehund strekke ut over jordene eller i fjellet". Visst er det det, men da må vi selv ta ansvaret når hunden går etter fugler så det griner eller jager på egenhånd i naboterrenget. Har man fuglehund så har man fuglehund… Kanskje enkelte i stedet skulle hatt en selskapshund?
Ved to anledninger under Pax sin oppvekst har jeg satt meg i situasjoner der jeg var høyst usikker på om vi ville lykkes. En gang sprang Pax etter en rev sammen med en annen hund og den andre gangen jaget han et rådyr. Første gangen kalte jeg han inn med fløytesignal, og han kom inn og fikk sin belønning (rått kjøtt!). Ved andre episoden var han mye hetere og jaktlysten hadde våknet i langt større grad. Han kom inn på første signal, men var så gira at han ikke brydde seg om mat overhodet. Jeg ba han legge seg ned, og først etter å ha ligget noen minutter var han mottakelig for spiselige belønninger.
Jeg tror ikke det er helt avgjørende om en bruker belønninger eller straff, positiv eller negativ forsterkning - begge deler fungerer pr definisjon og begge deler har sine fordeler og ulemper (men noen metoder har flere ulemper enn andre). Det handler snarere om hvor konsekvent man er og at man legger opp treningen fornuftig. Jeg tror ikke at hundene vurderer "skal jeg velge pølsebit eller å springe etter". Hvis du etablerer gode vaner, så lyder hunden mer aller mindre automatisk uansett. Det handler rett og slett om å holde statistikken på sin side.
Ro - å kunne slappe av
Om vi tenker etter er det bare to grunnleggende ferdigheter en hund må kunne for kunne fungere overalt. Du må kunne få kontakt med den når du ønsker det (les: den må jobbe for våre forsterkere) og den må kunne slappe av i de miljøer du behøver det. Til daglig kaller vi det for på- og av-knappen. Under trening så ønsker vi at hunden skal være full av forventninger. Forventning om å gjøre seg fortjent til våre belønninger og forventning om å finne fugl.
Klikkertrente hunder går kanskje med ennå større forventninger enn andre? Når vi tar en pause i treningen, når vi setter oss ned for å raste eller innendørs, så gjelder det å kunne skru av disse forventningene. Mye uønsket "stress", piping og masing skyldes rett og slett at vi ikke har lært hunden å koble av mellom øktene. Kall det gjerne et timingproblem. Vi forsterker ubevisst å være urolig, tigge, mase eller pipe. For å lykkes med å finne av-knappen gjelder det også her å formulere en positiv målsetning. For eksempel "Hunden skal sitte eller ligge helt stille inntil meg frem til jeg sier "Fri" eller gir en annen kommando". Dette er en øvelse jeg begynner med straks jeg får hunden i hus. Jeg tar den opp i fanget eller lar den sitte mellom mine ben og holder den i et rolig, men bestemt grep. Det er ikke nødvendig å holde hardt, men gjerne med noen fingre i halsbåndet slik at det ikke har noen annen mulighet enn å sitte stille. Sitter den stille og slapper av et lite øyeblikk så får den en godbit eller "Fri", men om den skulle kjempe imot, så holder jeg den bestemt fast uten å kommentere, prate eller mase med den. Slik roer jeg valpen innendørs, og snart så ligger den stille hjemme også om jeg bare har den hos meg i kort bånd.
Men denne lille øvelsen er ennå viktigere utendørs. Mange fuglehunder har lett for å pipe, skrike eller ule når de blir frustrert (min egen inkludert). Bruk av korrigeringer og kjeft fører som regel bare til økt stress, og i praksis er resultatet at vi forsterker atferden i stedet for å straffe den. Vet jeg at min hund lager lyd når den blir frustrert, så belønner jeg i starten så ofte at hunden ikke rekker å bråke når vi trener avkobling i slike situasjoner. I tillegg til miljøtrening der valpen aktivt får delta og utforske, så må den også lære å sitte stille og bare se på i blant.
Å jobbe for våre forsterkere eller "å gjøre det sammen"
Jakt er et samspill, noe hund og jeger gjør sammen. En hund som jager for seg selv langt utenfor synshold har man ingen glede av. En hund som bryter standen og tjuvreiser utenfor skuddhold er heller ikke særlig nyttig. Grunnlaget for dette samspillet legges i alt du gjør sammen med hunden. Igjen snakker vi om timing: Hvilken atferd forsterkes egentlig?
Altfor mange hunder lærer seg at den eneste veien til forsterkninger er å skaffe dem selv. Vil hunden hilse på den andre valpen, snuse på den stolpen, eller bare komme seg raskere fremover på tur, så drar den i båndet og mor/far følger etter.
De fleste av våre jakthunder skal fungere som familiehunder og turkamerater store deler av året, men det nytter ikke å glemme jakten helt resten av året. Et annet utbredt timingsproblem er hva mine svenske kolleger kaller for "17. mai-syndromet", nemlig at vi nordmenn elsker å se våre fuglehunder springe ukontrollert i skog og mark. Hunden jager etter småfugl eller rådyr, kanskje den tar en og annen kort stand som den selv løser ut fordi fører befinner seg 3 km lenger unna (eller sitter hjemme foran TVen fordi det er så dårlig vær ute) og dermed ikke får det med seg. Som sagt: har man jakthund, så har man jakthund…
Helt fra starten med en liten valp, så lærer jeg hunden å følge med meg i stedet for at jeg skal følge etter valpen. Trener jeg kontakt, og hunden drar av gårde eller forsøker å snuse i bakken, så holder jeg den pent og rolig igjen i båndet, rygger unna og belønner ofte og rikelig når den ser på meg. En banalt enkel øvelse som legger grunnlaget for all videre trening. Forsterk ønsket atferd og unngå at hunden belønner seg selv når den gjør noe uønsket.
Hvordan ser turene med valpen ut? Springer valpen som den vil, mens du roper og maser for å prøve å få den til å holde kontakten? Eller gir du den meningsfylte oppgaver den tiden den går løs? I starten gjør du hunden trygg og vant til skogen, fjellet eller jordene du går på. Du benytter enhver anledning til å trene kontakt og innkalling. Selv om det er individuelle forskjeller mellom hundene, så er det ingen grunn til å tro at den voksne hunden bare kommer til å gå i bena på deg selv om du belønner den for innkalling og kontakt. Når jaktlysten våkner og du gir den muligheten til å jage, så jager den.
Dessuten er hunder spesialister på å skille mellom og tilpasse seg ulike situasjoner. I de situasjonene du vil at hunden skal holde god kontakt, så jobber du med det. Når hunden begynner å bli mer selvstendig så oppsøker du noen åpne, viltfrie områder i fjellet eller på jordet der hunden kan utvikle søket sitt. Gå sakte i motvind og la hunden krysse opp mot vinden. I starten må du kanskje bli med den noen meter ut mot hver side. Når hunden springer fint ut og drar litt fremover mot vinden, roser du og går andre veien. I begynnelsen vil søket ofte være litt usystematisk og det vil bli noen kuvendinger, men det kommenterer vi ikke. Ros når hunden vinkler mot vinden. Når hunden får mer erfaring vil den lære seg at det lønner seg å jobbe opp mot vinden. Slik lærer du hunden også at jakt er noe dere gjør sammen.
Hva gjør du om du møter andre hunder? Det er klart at valpen skal få møte andre hunder, men ikke hvem som helst og ikke alle den møter. Det er bekvemt å stå på et jorde eller i en park og la hundene fly villmann i en halvtime, men det bringer deg ikke nærmere målsetningen om en hund som jager sammen med deg. Hvor morsomt er det å kjøre mange mil til en jaktprøve bare for å se på at hunden din leker med makker? Den lille valpen må gjerne få hilse på valper av ulike raser på sin egen alder. Men det bør skje i korte økter og på en kontrollert måte. Valpene kan få leke en kort stund, før de tas inn og roes ned igjen. Deretter kan du gjerne trene litt kontaktøvelser med valpen din før de får leke litt til eller at dere går derifra sammen. Ha hele tiden din overordnede målsetning i bakhodet - tenk hele tiden over hvilke konsekvenser hundens atferd får og hvilke situasjoner du velger å sette deg og din hund i.
Jeg har under hele Pax sin oppvekst fokusert på å gjøre aktivitetene sammen. Ikke jobbet mot han og ikke latt han holde på alene, men sammen med han. En morsom opplevelse hadde jeg da Pax begynte å kaste opp en tidlig morgen. Jeg bråvåknet og fikk hevet han ut i hagen. Jeg lar aldri hunden stå ute alene ellers, men nå tok det litt tid før jeg våknet og fikk på meg tøyet. Da jeg kom ut i hagen oppdaget jeg et duepar som spaserte over gårdsplassen. Pax, som fortsatt var litt uvel, sto og hang noen meter bortenfor. Men da jeg kom ut ble han lav i ryggen og begynte å smyge på duene. Jeg kunne ikke dy meg, da han frøs et lite øyeblikk hev jeg inn et "Ja" - han fikk duene på vingene og satt seg på et lite "sitt". Det kunne ikke falt han inn å jage alene, men straks jeg kom ut var jakten i gang!
Selvkontroll og sitt
Alt valpen har lyst på i livet kan (og bør) den gjøre seg fortjent til. Dette prinsippet kalles ofte "learn to earn" eller "lær å fortjene - ingenting er gratis" på norsk. Disse prinsippene går inn under det vi kaller for Doggie Zen. Dette er en form for frivillig selvkontroll som gradvis bygges opp. Vi kan gjerne starte med helt enkle øvelser der hunden skal sitte før den får spise maten sin, sitte foran døren når den vil ut og sitte før den får komme ut av bilen.
Men i alle disse situasjonene har vi jo kontakt med hunden i utgangspunktet. Når hunden reiser eller støkker fugl, er situasjonen en helt annen. Derfor må hunden også kunne sette seg når det plutselig dukker opp spennende saker foran den. Dette kan vi lære inn hos hunden mens den er svært ung og tidlig etablere gode vaner. Straks hunden kan sette seg foran deg (uten kommando), så kan du lære den å gjøre det samme for å få noe den har lyst på. Til dette har vi lært inn "vær så god" eller "Ja" som en betinget forsterker. Hunden skal ha en pang-reaksjon på dette signalet slik at vi kan bruke det like presist som en klikker.
Start med hunden stående og hold den igjen i halsbåndet mens du legger ut en skål med godis eller hundens favorittleke. Hold igjen hunden i båndet og belønn med "Ja" med en gang den setter seg. Du bør repetere noen frivillige sitt uten avstandsbelønning like før, så går det mye raskere. Legg opp øvelsen slik at hunden lykkes etter kort tid. Det å vente en halv evighet på at hunden skal sette seg er dårlig klikkertrening og lærer hunden i beste fall å jobbe tregt, men sannsynligvis også at trening er frustrerende og kjedelig.
I begynnelsen skal vi få inn raske sitter umiddelbart når en fristelse dukker opp. Når hunden har lært seg både å sitte raskt og å bli sittende, er det på tide å legge inn et kriterium til. Før hunden får reise seg eller får en ny kommando, skal det være fysisk kontakt mellom hund og fører, for eksempel ved at du berører hundens snute med håndbaken. Dette gjør det mye enklere for oss å holde på kriteriene. Gjør det til en god vane for både deg og hunden at den alltid skal bli sittende til du berører den og gir fri-signalet, også når du jobber med frivillige atferder. I begynnelsen gir du selvsagt fri-signal umiddelbart som hunden setter seg, men du øker kravene etter hvert.
Selvsagt er ikke godbiter, tennisballer og dummys det samme som levende fugl, men overføringsverdien er stor. Hvor mange kan sette hunden sin mens den jager etter en ball? Hvor mange hunder kommer på første kommando mens de leker med en annen hund? Det er bare fantasien som setter grenser for hvor store forstyrrelser vi vil trene på før vi lar hunden komme i fugl for første gang. Prinsippene er de samme for både innkalling og sitt - gradvis tilnærming steg for steg, suksess minst 4 av 5 ganger og muligheten til å stanse hunden (uten å skremme den) og ta den tilbake til nøyaktig det stedet der den skulle ha satt seg om den en sjelden gang skulle mislykkes. Deretter gjentar du øvelsen og ser til at du lykkes. Hold på kriteriene, så lærer hunden at det ikke finnes andre veier til godene enn vår vei.
Trening på fugl hos Pelle Agorelius
Pax var 10 måneder gammel første gang han kom i kontakt med fugl. Inntil da hadde jeg vært ekstremt opptatt av kontroll over hunden under hele oppveksten. Som fersk eier av en strihåret vorsteher fikk jeg en masse advarsler om hvor tøffe disse hundene var, hvor vanskelige de var å få rolig innendørs og hvilken vanvittig jaktlyst og hvilket viltbegjær de hadde. Dermed bestemte jeg meg for å holde knallhardt på kriteriene. Jeg har ALDRI ropt på han om jeg ikke var sikker på at han skulle komme, ALDRI kommandert sitt eller brukt fløyta om jeg ikke visste at han lystret. Jeg har ALDRI latt hunden springe fritt og ukontrollert i fjellet eller i skogen der det fantes mulighet for å treffe på vilt før grunndressuren satt.
Men jeg hadde brukt rikelig med belønninger i form av både godbiter og leker for ønsket atferd. Jeg hadde også bestemt meg for å ikke trene sammen med folk som ikke respekterer mine verdier og syn på hundetrening. Jeg fikk et tips om en svenske som drev med spanieljakt og som hadde hatt oppvisning på en hundemesse på Hellerudsletta. Det var slik jeg kom i kontakt med Pelle Agorelius fra Saxhytte Gård i Hällefors, Värmland.
Etter en lang telefonsamtale oppdaget jeg at selv om Pelle slettes ikke er noen klikkertrener, så deler vi i grove trekk oppfatningene om hva som gir rask og effektiv innlæring med varige resultater. Det viste seg at Pelle hadde sett nok mislykket fuglehundtrening til å vite hva som ikke fungerer og hva som gir økt stress og uro i fuglesituasjonen i stedet for ro i oppflukten. Pelle forsøker ikke å provosere frem feil for å korrigere hundene, eller som han selv sier: "Ikke pek på det du ikke vil ha". Pelles mål er selvsikre og samarbeidsvillige fuglehunder som har lært at det er lov å jage. Videre velger han å jobbe med et delmål av gangen under innlæringen og legger opp treningen slik at hunden skal lykkes.
Ok - dette hørtes jo lovende ut, tenkte jeg og satte meg i bilen til Hällefors. I starten var det ganske uvant for en lydighetstrener som meg å jobbe med praktisk jakt. Jeg måtte pent gi slipp på en del forestillinger om perfekte lydighetsmoment og sakte progresjon. Her gjaldt regelen at 2 av 3 repetisjoner skal være vellykket tidlig i innlæringsfasen, mot mine 4 av 5 (til slutt vil vi jo begge ha perfeksjon så tett opp mot 100 % som mulig).
Jeg lærte at fuglehunder ikke var border collies og ikke klarte mange like repetisjoner på rad. Variasjon og progresjon ble brukt som belønninger og det å måtte gjøre eksakt samme øvelse om igjen ble benyttet som straff. Når hunden er vant til å måtte gjøre om øvelsen der du kaster ball, hatt eller dummy om den en sjelden gang skulle mislykkes, så kan du gjøre samme sak i en ekte fuglesituasjon. Ta hunden tilbake til samme sted som fuglen gikk opp og simuler oppfluktssituasjonen ved å kaste en gjenstand.
Vi begynte med å repetere enkle øvelser der vi kastet dummys og hatter og Pax skulle sitte. Deretter gikk vi over til brevduer som ble sluppet fra lomma, fortsatt mens vi hadde hunden ved foten og i kobbel. Da han satte seg fint for duer fra lomma, kunne vi gå over til fugl som letter fra bakken. Vi tok selv opp fuglen og fikk noen fine sitter. I begynnelsen jobbet Pax fortsatt for godbiter, men etter en stund våknet det noen nye lyster i han.
Da han hadde vist at han klarte de forberedende rundene fikk han prøve seg i mer ekte situasjoner, men fortsatt godt planlagt og under kontrollerte forhold. Vi hadde satt ut ei rapphøne som Pax skulle ta sin første selvstendige stand på. Pax viste at han var en veldig smart fuglehund som fort hadde gjennomskuet at fuglene kom fra Pelle, og han forsøkte å følge Pelles spor ut til fuglen. Dermed måtte vi være smartere enn hunden og legge ut en hatt et stykke bak der fuglen satt. Nå trodde Pax at han var en smart liten fuglehund og tok strake veien ut mot hatten. Men plutselig slo instinktene inn og plutselig frøs han i en sitrende stand. En stor opplevelse for en fersk fuglehundeier, men likevel ingen sensasjon - det er da en stående fuglehund. Mer imponerende med fuglehunder som kan sitte eller gå pent i kobbel spør du meg!
På den første standen ba vi ikke om reis, men tok opp fuglen selv og fikk en sitt. Først når hunden viser at den klarer dette, kan vi forvente at den også skal kunne sitte etter reis. Du kan tenke deg at samspillet mellom hund og jeger utspiller seg omtrent slik i en fuglesituasjon: Når hunden tar stand på en fugl på bakken, så er fuglen hundens. Når hunden reiser og fuglen går opp i lufta, skal den overlate fuglen til jegeren. Ofte er ikke dette det aller vanskeligste, hunden stopper ofte spontant for å se hvor fuglen tar veien, på samme måte som vi må stoppe opp for å skyte. Når fuglen felles derimot og går i bakken, er den hundens igjen. Å få hunden til fortsatt å beherske seg til eventuell apportkommando gis, er ofte det vanskeligste momentet, særlig for hunder som brukes mye på jakt. Etter apporten overlater hunden fuglen til jegeren for andre og siste gang.
Det første besøket på Saxhytte Gård var en begivenhetsrik dag for både Pax og meg. Det var hyggelig å bli kjent med en fuglehundkar som har lest "Ikke skyt hunden" og som har møtt både Morgan Spector og ikke minst Bob Bailey!
Etter denne første fuglekontakten fikk jeg første bekreftelse på at selv klikkertrente atferder og signaler fungerer også her. Men Pax var fortsatt ung og umoden og hadde ikke våknet skikkelig ennå.
Vi deltok senere på to rapphønskurs, et i april og et i begynnelsen av august. Under det første kurset repeterte vi raskt de samme øvelsene som vi gjorde i februar. Så var vi klare for å slippe hunden i fritt søk. I begynnelsen hadde vi langline hengende etter hunden for å stanse den og ta den tilbake om den skulle gå etter.
Det er delte meninger om bruk av langline. Jeg mener at den er et supert hjelpemiddel som en ekstra sikkerhet for å forhindre at hunden belønner seg selv om noe skulle gå galt. Om man fører lina slik at den ikke produserer rykk i nakken, vil det være mye lettere å ta av lina senere. Det blir mindre forskjell med og uten line og vi unngår å bli avhengige av å bruke line for å ha en lydig hund. Siste dagen hadde vi en komplett situasjon med stand, reis og ro i oppflukt. Lina kunne henge løst i bakken og jeg behøvde ikke engang å plukke opp. Herlig! I løpet av kurset fikk jeg se nye sider ved Pax og jaktlysten begynte å tennes.
Noen dager etter kurset tok Pax apportbeviset der han hentet en stor opptint fasan til meg. Månedene mellom april og august ble det ikke trent nevneverdig dressur. Det ble mest fysisk trening og mye svømming og vannapportering. Det var fint å kunne kjenne seg trygg på at grunndressuren var vellykket og at det nå bare var å vente på at Pax skulle modnes og jaktlysten skulle våkne i fullt monn.
I august hadde vi tre nye fine dager på Saxhyttan. I løpet av sommeren hadde Pax utviklet seg mye og både blitt mer hannhund og mer fullblods jakthund. Dag 1 på kurset var han den lydige og avbalanserte hunden jeg kjente, men dag 2 hadde villdyret våknet. For første gang måtte jeg bremse han i lina etter reisen slik at jeg fikk et skikkelig brannsår i handa! Dag 3 gikk vi litt tilbake igjen og kjørte noen kontrollerte situasjoner på jordet, før vi på ettermiddagen avsluttet med fritt søk etter rapphøns i skogen. Her lærte Pax meg litt av hvert om fuglebehandling. Han hadde stand på ei rapphøne som sprang på bakken. I stedet for å følge sporet, som jeg nok ville forventet av en vorsteher, så gikk han ned i vinden, søkte opp fuglen på nytt og spikret fuglen fra andre siden. Imponerende av en hund som elsker å rote rundt på ferske seter!
I høst har Pax vært med på jakt både i fjellet og i skogen. I fjellet var det både dårlig vær, lite fugl og fuglen lettet på lange hold, så vi fikk ingen situasjoner der vi kunne felle fugl for han. Men han var komplett rolig både på støkk og etter stand og tok gjerne godis som belønning!
Å finne forsterkere for fuglehunder
På tamfugltrening der det var mye tettere mellom fuglesituasjonene, var han så tent at han ikke ville ha spiselige belønninger slik som jeg forutså allerede i Canis 1/05: "En stor utfordring jeg regner med å møte til tross for tilvenning til tamfugl, er at hunden vil slutte å ta godbiter i fuglesituasjonen når jaktlysten våkner for fullt. Før vi kommer så langt skal Pax ha lært å sette seg raskt og holde posisjonen. Da er klikkeren og godbitene blitt overflødige...".
Under fuglehundtreningen skiller jeg mellom atferder som er ren dressur som f.eks sitt, innkalling og "Doggie Zen-øvelser" som jeg med stort hell har kunnet trene systematisk med klikker og godbiter og leker til å begynne med, for senere å overføre kunnskapen til fuglesituasjoner. Når jeg var klar for å jobbe med fugl hadde jeg veletablerte signal på dressurdelen og da er det andre forsterkere som opprettholder atferdene, f.eks. å få utrede, apportere eller jage videre. Klikkeren er jo som kjent det minst viktige med klikkertrening. Alle de andre ferdighetene som ikke er å betrakte som dressur, som bl.a. stand (dels medfødte anlegg, dels forsterket av reisen), reis (forsterkes av å få fuglen på vingene) og vinkling (forsterkes av å få ferten av fugl), har jeg satt signal på når hunden gjør det av seg selv.
Når vi skal finne effektive forsterkere i arbeidet med fuglehunder, så kan vi ha stor nytte av Premacks prinsipp. Dette prinsippet går ut på at en lite sannsynlig adferd vil kunne forsterkes av muligheten till å utføre en mer sannsynlig adferd. I praksis betyr dette at om vi har en sulten hund, så vil det å spise være en mer sannsynlig respons enn å legge seg. Dermed kan vi forsterke den mindre sannsynlige atferden å legge deg med å gi hunden muligheten til å utføre den mer sannsynlige atferden å spise.
Sannsynligheten for de ulike adferdene er ikke statisk. Om hunden er veldig sliten er for eksempel å sove mer sannsynlig enn å spise, og om hunden ikke har fått mosjon på lenge, vil det å springe være mer sannsynlig enn å spise, og om hunden har store forventinger om å hilse på andre hunder, så er det å leke med andre hunder mer sannsynlig enn å leke med eieren.
Det vi ofte opplever på fuglehunder er at vi ikke kan bruke de samme forsterkerne, som for eksempel godbiter, leker osv. i alle situasjoner. Under innlæring kan vi legge til rette (øke sannsynligheten) for at det skal være mulig å bruke "vanlige" belønninger i treningen. Er det lenge siden hunden har spist, er det mer effektivt å bruke mat som forsterker. Har hunden fått utløp for løpslysten, så er det enklere for den å leke med en ball i stedet for å bare springe over den.
På tamfugltrening skulle vi gå med Pax innover en sti i skogen før vi skulle slippe han. Men det var lettere sagt enn gjort å få han til å gå bak meg, for 50 meter foran oss spaserte det et helt rapphønskull! Det å jage var nå mye mer sannsynlig enn både å gå bak, spise godis eller noe særlig annet. Men å nærme seg fuglene var mer sannsynlig enn å gå bak, dermed lot jeg han få muligheten til å komme fremover om han gikk sakte bak meg, og stanset han om han forsøkte å dra seg fremover. Ganske snart gikk han fint bak og kunne bli sluppet for å jage.
Jeg har også sett en del settere med stor jaktlyst der det å springe etter fugl har blitt forsterket mange ganger tidligere (da hunden ble sluppet i fjellet "for å se hva som skjer"). Ulike korrigeringsbaserte metoder var blitt prøvd uten suksess. Det å finne ny fugl og ta stand var en mer sannsynlig atferd enn å springe etter, og når vi kunne arrangere situasjoner der hunden kunne hindres fra å gå etter ved hjelp av line, og etter å ha roet seg ned, la den finne ny fugl under utredning, så fikk vi redusert ettergangene betraktelig.
Som lydighetstrener liker jeg at hunden er rolig, kontaktbar og kan ta belønninger i form av godbiter. Ut fra Premacks prinsipp skal det la seg gjøre å lære hunden å spise ved å la den springe løs. Dette har vi praktisert på flere hunder som har bygget opp så store forventninger om å løpe eller leke som gale med andre, at de ikke har villet ta våre belønninger. I begynnelsen har vi kunnet legge til rette slik at hunden både er sulten og relativt rolig, og forsterket det å spise med den mer sannsynlige atferden å springe løs. Etter kort tid har sannsynlighetsforholdet endret seg, slik at det å spise faktisk har blitt mer sannsynlig enn å springe, og vi deretter kan benytte spiselige belønninger i situasjoner som tidligere var veldig stressende for hunden. På denne måten kan vi spare mye tid under innlæring for selv om det å la hunden springe fritt er en effektiv forsterker, så vil jo forsterkningsfrekvensen bli temmelig lav.
Når vi anvender oss av dette prinsippet i praksis så gir det oss nye muligheter der vi tidligere bare kunne gi opp og konkludere med at "min hund er det umulig å belønne". Nå vil sikkert noen innvende at "godis fungerer ikke i fuglesituasjonen" eller "godis tar fokus vekk i fra fuglen og hunden vil jage dårligere". Denne typen argumentasjon faller på sin egen urimelighet: "Hunden bryr seg ikke om godbiter i fuglesituasjonen. Godbiter tar fokus vekk fra fuglen." Min mening er at en god hund vil jage likevel, og det er faktisk bra at den kan slippe fuglen når jeg ber om det.
La meg understreke at Pax ikke tar godbiter i alle situasjoner (les: ennå ikke har lært å ta godbiter i alle situasjoner), men at jeg i stedet har brukt andre forsterkere (som for eksempel å la han utrede) med godt resultat. Premacks prinsipp er like fullt interessant og jeg kommer kanskje tilbake til emnet etter mer eksperimentering ved en senere anledning.
På jaktprøve
Senere i høst gikk Pax og jeg opp til vår første eksamen da vi debuterte i jaktprøvesammenheng på lavland. Nå ville vi virkelig få svar på om "pølsedressur" fungerer. Et par uker før prøven var vi på trening på Saxhytte Gård igjen for å la Pax få mer erfaring med fasan. Dette var dagen Pax virkelig ble en jakthund i følge Pelle. Denne formiddagen hadde vi flere fine fuglesituasjoner på både rapphønskull og fasan, men selv etter mange gjentakelser og stadig økende jaktlyst ble han ikke ulydig, men svarte heller med større og mer intenst søk.
På jaktprøven tente Pax skikkelig til av å se de andre hundene jage opp fugl (og gå etter så det ljomet). Da han endelig ble sluppet gikk han godt og ble funnet i stand i slutten av første slipp. Han gikk villig på i reisen, men jeg må innrømme at jeg ble skikkelig stresset da startrevolveren hadde kilt seg og jeg ikke fikk løsnet skudd. "Klikk, klikk, klikk" sa det hver gang jeg trakk av. Var dette en dårlig spøk mot klikkertreneren Thomas?? Heldigvis løsnet makker skudd etter diverse tilrop og fuglearbeidet ble godkjent. I situasjonen som oppsto glemte jeg hele hunden, men han gjorde jobben og forholdt seg rolig. I andre slipp gikk han fortsatt meget godt uten å finne fugl. Mellom slippene var Pax frustrert over å bli holdt i bånd og ville ikke ta godbiter. "Du bruker for dårlige belønninger. Se her - jeg har alltid leverpostei i lomma", kom det tørt fra en annen vorstehereier ved siden av meg. Da Pax oppdaget leverposteiboksen, ville han heller gå fot hos denne mannen.
Pax fikk sin 2UK med følgende kritikk:
"Pax starter ut i stor fart og flott stil. Kraftfull aksjon. Dekker det anviste terreng godt med god kontakt med fører. Stand, reiser villig og presist rapphøne på ordre og er komplett rolig i oppflukt og skudd. I senere slipp befester Pax sitt meget gode inntrykk. På slutten av dagen modererer Pax seg noe, vi velger å avslutte Pax idag og tildeler Pax en velfortjent 2 pr UK."
Karakterer: Jaktlyst: 4 (god intensitet), Fart: 4 (god fart), Stil: 5 (meget fin stil), Selvstendighet: 6 (helt selvstendig), Søksbredde: 4 (meget god søksbredde), Reviering: 4 (utmerket reviering), Samarbeid: 4 (utmerket samarbeid).
Debuten på jaktprøve var en meget hyggelig opplevelse både med tanke på resultatet og arrangementet i sin helhet. Takk til dommere, deltakere og arrangøren Romerike fuglehundklubb!
Oppsummering
I mine snart 2 år med fuglehund har jeg lært at det ikke er avgjørende om du bruker positiv eller negativ forsterkning i opplæringen. Begge måter fungerer om man er konsekvent og trener bra. Min påstand er likevel at positive metoder som ikke stresser opp eller skremmer hunden har færre ulemper og gir et mer langvarig resultat. Det er fullt mulig å lykkes selv med positive metoder uten å bruke spesielt lang tid. Hemmeligheten til suksess er å være litt sta og bestemt, og tro på det du driver med. Det gjør det så mye enklere å holde på kriteriene. Ha hele tiden din overordnede målsetning i bakhodet, og gjør kun det som bringer deg nærmere denne.
(Sist endret: 16.10.2012)
Kommentarer til denne artikkelen
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Logg inn for å kommentere denne artikkelen
