Bergen

  Follo







  Oslo







FORSIDEN

 

 

 

 

Besøkende: 956

Innlogget: 1

Problemløsning i rundering


Tekst: Morten Egtvedt

Artikkelen er en besvarelse på en oppgave for instruktørelever i Norske Redningshunder.

KASUS: Hunden bruker fastbitt og kan rundere 5-6 blindslag. Tendensen er økende til at hunden stopper opp ca. 30 meter fra midtlinja og ser på hundefører. På gjentatte kommandoer går ikke hunden lenger ut, men kommer tilbake til hundefører.

Drøft mulige årsak(er) til denne adferden og gi 2 forskjellige forslag til eventuelle løsninger.


PRESISERING AV OPPGAVEN
Vår "problemhund" bruker fastbitt. Siden det ikke blir gitt flere opplysninger angående hundens melding, anser jeg meldingsformen som uinteressant i dette tilfelle selv om vi vet at eventuelle problemer med meldingen fort kan forplante seg til andre deler av øvelsen ved feil oppførsel av fører.

Videre får vi høre at hunden kan rundere 5-6 blindslag. Ettersom hunden ofte stanser på 30 meter kan vi med en gang fastslå at hunden pr. i dag ikke "kan" rundere så langt. Jeg forutsetter derfor at oppgaveteksten mener at hunder tidligere har rundert 5-6 blindslag noen ganger og at det gikk greit før problemene dukket opp.

Problemet som skal årsaksforklares og løses, er at hunden viser økende tendens til å stanse på ca. 30 meter og se på fører. Hunden lar seg heller ikke kommandere lenger ut etter stoppen, men kommer tilbake til fører.

Jeg forutsetter videre at målgruppen for denne besvarelsen er instruktører som forstår de vanligste fagutrykkene fra læringspsykologien. (Hvis målgruppen hadde vært "dødelige" kurselever, ville jeg kanskje ordlagt meg mer folkelig på bekostning av presisjonen.)

MULIGE ÅRSAKER
Det er ikke mulig å fastslå nøyaktig årsak til problemet uten å observere hunden direkte. Disse årsaksforklaringene må derfor betraktes som generelle forslag og som utgangspunkt for mer nøyaktige observasjoner.

* For dårlig "figurantdrift"
* "Sprekk" i forsterkningsskalaen
* Hjelpeavhengighet
* Dårlig innlært "flying"
* Medisinske årsaker
* Stopp-adferden blir forsterket

1. FOR DÅRLIG "FIGURANTDRIFT"
All adferd opprettholdes av en forsterker. Søksmomentet i runderingen skal opprettholdes av leken ute hos figuranten. Når hunden ikke lenger er like lysten til å søke etter figuranten, er forsterkningen (kvaliteten på figurantenes arbeid) alltid et av de første punktene man bør se på.

Liker hunden virkelig å ha drakamp med figuranten, eller brukes fille bare fordi føreren synes det er tøft? Jobber figuranten skikkelig med hunden? Opptrer figuranten (ubevisst) truende ovenfor hunden under leken? Er føreren så opptatt av å få hunden ut på neste slag at hunden ikke får lov til å leke seg ferdig?

Man kan også se at interessen for figuranten synker hvis fører trener mye på kontrollen (innkalling m.m.) i søket ved å korrigere hunden. Hundene vil da ofte bry seg mer om å unngå trøbbel med far enn figuranten. Dette kan skje selv om figuranten fortsatt jobber godt.

Kontroll bør derfor trenes positivt ved å legge opp oppgavene slik at hunden kan belønnes for å gjøre riktig.

2. SPREKK I FORSTERKNINGSSKALAEN
Innlæring skjer mest effektivt når adferden forsterkes hver gang den forekommer - altså, tidlig i innlæringen bør vi bruke en lav forsterkningsskala. Derfor starter vi med funn på hver eneste utslag. Etterhvert kan vi gradvis øke kravene slik at hunden må jobbe lenger for hver forsterkning.

Vi må variere tidspunktet for funn slik at hunden bestandig skal "tro" at figuranten kan ligge på neste utslag. Gjennomsnittlig må den imidlertid gå flere og flere utslag for hvert funn etterhvert som den blir flinkere og mer utholdende. Hvis vi greier å øke antall blindslag gradvis" i takt med hunden", får vi etterhvert en hund som kan rundere i lang tid uten funn - MEN, det er fortsatt figuranten hunden jobber for. Det er også viktig å kjøre flere funn enn "normalt" hvis terrenget er ukjent eller spesielt krevende.

Det syndes mye mot å øke forsterkningsskalaen gradvis i runderingstreningen (og annen hundetrening forsåvidt). Dette er ikke så rart. Vi vil jo opp og fram så fort som mulig (det er jo det som er forsterkende for hundeføreren!).

Et annet fenomen som gjør at folk blir "lurt" til å gå for fort fram, er den intensitetsøkningen ("Extinction burst") som lovmessig vil skje ved ekstinksjon (fravær av forsterkning). Tenk oss en hund som er vant til å få belønning etter å ha gått max 30 meter fri ved foten. Når den har gått ca. 20 meter begynner den å bli mer og mer ivrig. Hvis føreren fortsetter å gå vil den etter 40-40 meter kanskje være på sitt mest ivrige. Hvis fører da fortsatt ikke belønner vil hunden før eller siden gradvis begynne å miste interessen og "ramle ut".

Denne samme intensitetsøkningen kan vi ofte se når hunder, som nesten bare har fått funn, blir sendt ut på sine første blindslag. De blir ofte helt "fortvilet" når de ikke finner figuranten og søker som besatt. Hvis man da har en brukbar innkalling på hunden, er det lett å rundere et par hundre meter med en slik hund selv om den nesten aldri har gått blindslag før. Gjett om dette er forsterkende for føreren! Mange tror da at hunden deres virkelig har blitt så flink, og de legger treningen på dette nivået videre. Men faktum er at de egentlig har hoppet over mange trinn, og det kan fort komme et tilbakeslag.

Folk som har forsket mye på forsterkningsskalaer, understreker betydningen av å bygge opp skalaen veldig gradvis. Hvis man går for fprt fram, kan adferden "bryte sammen", vi får en såkalt sprekk i forsterkningsskalaen. Hunden mister motivasjonen på godt norsk og vi kan få slike stopp som vår kasushund sliter med.

Mange forsøker å tildekke at de går for fort fram ved å stille krav til at hunden SKAL gå ut, og da havner man ofte i problematikken beskrevet under punkt 1 i tillegg. En bedre løsning (selv om mange oppfatter det som et stort nederlag) er å bygge opp adferden fra bunnen igjen.

3. HJELPEAVHENGIGHET
Det er ønskelig at den "ferdige" runderingshunden skal springe ut som et sluppet strikk når vi sier kommandoordet (rettere sagt; tilatelsesordet). Under innlæring bruker man ofte forskjellige typer hjelp eller påvirking for å få hunden til å utføre ønsket adferd. Figuranten kan påvirke hunden ved å gå synlig ut, dukke opp, lage en lyd eller legge seg i motvind slik at hunden får ferten.

Hundeførere bruker også ofte mye (unødvendig) hjelp ved å hetse hunden i halsbåndet, klappe den i siden, snakke "opphissende", peke i diverse retninger, springe ut flere meter sammen med hunden eller nærmest rope ut kommandoordet. Det er tildels meget interessant å se hvor mange oppfinnsomme rutiner forskjellige hundeførere har lagt seg til. Hvis hundefører under innlæring bruker all denne ekstra hjelpen hver gang de skal sende ut hunden, lærer hunden at det er "slik det skal være". Hvis hundefører plutselig fjerner en eller flere av disse faktene, risikerer man at hunden ikke skjønner hva den skal gjøre. Hunden har egentlig ikke lært kommandoordet, men har reagert på kommandoen + en rekke andre forskjellige fakter og rutiner hundeføreren har lagt seg til. Det blir ofte understreket betydningen av å gjøre ting likt hver gang man skal sende ut hunden. Jeg tror imidlertid det er verdifullt at hunden lærer å gå på kommandoordet samme hvordan hundefører oppfører seg (prøv å si "runder" når hunden står på din høyre side, og se hva som skjer!).

Hunden kan også bli avhengig av hjelp (påvirkning) fra figuranten. Det er viktig at det blir en gradvis nedtrapping i bruken av påvirkning. Man kan ikke gå fra "full pakke" til ingen påvirkning. Da blir situasjonene for ulike, og hunden skjønner ikke hva den skal gjøre. Påvirkningene bør trappes ned så fort som mulig, men likevel gradvis. Med litt erfaring kan man se på hunden før den sendes ut om den trenger en påvirkning for å gå ut eller ikke. Jeg sender aldri hunden hvis jeg ikke er sikker på at den går langt nok ut og rett ut. Jeg vil ikke la hunden få sjansen til å lære seg "unoter". Jeg er derfor ikke redd for å kjøre en påvirkning fra figuranten hvis jeg ikke er helt sikker på om hunden min kommer til å gå rett ut gjennom det krattet eller den litt ekle skråningen.

Jeg tror det hersker en del "overtro" når det gjelder bruk av påvirkningen. Ofte hører man at lydpåvirkning kan få hunden til å stanse og lytte på, eller at "Ola dukk-opp" gjør at hunden stanser og kikker på vei ut. Jeg tviler på at det er "formen" på påvirkning som har skylden for at slik oppførsel kan dukke opp av og til. Jeg anser det som mer sannsynlig at man gjør overgangen fra påvirkning til ingen påvirkning for brå. Hunden kjenner dermed ikke igjen situasjonen - og stopper på 30 meter. Men dette har sannsynligvis ingenting å gjøre med om påvirkningen var lyd eller syn eller ikke. Man har rett og slett gått for fort fram (og da er det kanskje letter og skylde på typen påvirkning enn seg selv...?).

4. DÅRLIG INNLÆRT "FLYING"
Mange ekvipasjer får sine første stopp første gang de prøver seg på "flying" (sende hunden direkte ut på andre siden når den kommer inn fra et blindslag). Dette er ikke så rart. Tidligere i innlæringen har man stort sett sendt hunden fra utgangsstilling. Hvis man uten videre prøver å dirigere en fersk hund rett over midtlinja når den kommer inn fra et blindslag, blir det en helt ny situasjon for hunden. Den springer litt forfjamset ut 30 meter, og snur seg deretter mot fører for å "spørre om" hva han egentlig mente med dette.

Hvis hunden stort sett går fint når vi sender den fra utgangsstilling, men stopper når vi sender den direkte etter blindslag, kan vi gå ut fra at vi har slurvet med innlæringen av "flyingen".

5. MEDISINSKE ÅRSAKER
I de siste årene har man blitt mer oppmerksom på at sykdom og smertetilstander kan påvirke adferden hos hund. Spesielt ved brå adferdsforandringer er dette en av de første tingene man bør tenke på. Det sier seg selv at det ikke er spesielt behagelig å rundere med ryggen full av forkalkninger.

På noen raser er stoffskifteproblemer "vanlig". Underproduksjon av thyroxin fører til at hunden blir slapp som følge av muskelatrofi og følgelig ikke runderer som før. Læreevnene skal visstnok også bli svekket. Selv veterinærer har liten kunnskap om de spesifikke virkningene ved thyroxinmangel, og man bør vel derfor ikke uttale seg for bastant om emnet.

Det viktigste er å fastslå at medisinske forhold også kan påvirke hundens prestasjoner i skogen. En sjekk hos veterinæren kan spare oss for bortkstet trening.

6. STOPP-ADFERDEN BLIR FORSTERKET
Hvis en adferd forekommer én gang kan det være en tilfeldighet. Hvis derimot adferden gjentar seg gang på gang, er det nesten helt sikkert at den blir opprettholdt av en eller annen forsterker. La oss si at stoppingen på 30 meter i utgangspunktet skyldtes en eller flere av de fem tidligere nevnte årsakene. Men for at denne (uønskede) adferden skal bli befestet, må den opprettholdes av en eller annen forsterker. I en årsaksanalyse bør derfor denne forsterkeren om mulig identifiseres.

Mest sannsynlig er det at hundeføreren selv forsterker den uønskede adferden. Når hunden stopper og snur seg, vil ni av ti førere begynne å peke og kommandere den lengre ut. Hunden får om ikke annet masse oppmerksomhet for å stoppe. Hvis hunden ikke lar seg kommandere lengre ut, blir den vanligvis ropt inn, noe som også er forsterkende.

Jeg kjenner minst en hund som har blitt kvitt stoppromblemet ved at føreren overså hunden når den stoppet, og heller ventet til den snudde selv og gikk ut (til funn, selvfølgelig).

Som konklusjon til årsaksforklaringen er alle punkt 1-5 mulige faktorer som kan ha utløst stoppadferd i første omgang. Når adferden senere har blitt mer etablert, skyldes dette nødvendigvis at adferden blir opprettholdt av en eller annen forsterker (punkt 6).

FORSLAG TIL LØSNINGER
Valg av løsning vil selvfølgelig avhenge av de observasjoner man har gjort og årsaken man mener er mest sannsynlig. (Hvis hunden er syk er dette en sak for veterinæren.)

Mange forsøker å løse problemet ved å presse og dirigere hunden og så la den få funn når den endelig har krøket seg ut på 50 meter. Man mener at hunden da skjønner at "det er best å høre på far, for han vet hvor figuranten ligger!". Problemet med denne metoden er at den forutsetter at hunden kan resonnere på Cand.mag.-nivå. Det er ikke slik hunder lærer!

Hunder lærer kort sagt at i en spesiell kontekst (ved en spesiell kommando/tegn, i visse omgivelser osv.) vil bestemte adferder ha spesielle konsekvenser. Når en adferd blir forsterket i en viss situasjon, vil det være større sannsynlighet for at hunden utfører den samme adferden senere når den havner i en lignende situasjon.

Hvis man presser hunden ut til en figurant, vil hunden muligens etterhvert bli flinkere til å bli presset ut. Den vil IKKE nødvendigvis forstå at den også finner figuranten når den springer 50 meter rett ut med en gang. Det var jo ikke i den situasjonen den ble forsterket. Likevel er dette en løsning som kan brukes, og hvis man er tålmodig kan man få en fin "dirigeringsrundering" etterhvert (hvis det er det man vil ha).

I stedet for å fokusere på hva hunden ikke skal gjøre (stoppe på 30 meter), er det kanskje bedre å konsentrere seg om hva den skal gjøre (springe 50 meter rett ut på kommando). Hvis vi skal lære hunden å søke 50 meter rett ut, må vi sørge for at hunden utfører atferden riktig gjentatte ganger og sørge for at dette blir effektivt forsterket.

Hvis stoppingen har blitt mer eller mindre permanent, må vi de første gangene bruke en påvirkning. Hvilken anser jeg som uvesentlig så lenge hunden "svarer" riktig på påvirkningen (søke 50 meter rett ut). Kjør nesten bare funn i denne innledende perioden.

Unngå å "trykke" hunden før den sendes ut. Ikke mas om at den skal på plass. Hold den bare i halsringen og la den gjerne slite seg løs på egenhånd. Ikke hets hunden, bli med den flere meter ut eller rop ut kommandoordet. Si heller kommandoordet med vanlig stemme, vær ellers passiv. Ikke bøy deg over hunden, hold rundt den eller pek ut i skogen i flere minutter. Still deg heller litt bak hunden og vær mest mulig passiv og usynlig. det er figuranten som skal gjøre at hunden søker, ikke stemmen eller kroppsspråket ditt. Sørg for skikkelig figurantarbeid.

Det vi oppnår med dette er at vi får forsterket ønsket adferd. Når frekvensen av den ønskede adferden øker vil frekvensen av den uønskede adferden (stoppingen) gå ned av matematisk nødvendighet.

Når hunden vise klare tegn på at den vil ut så snart vi stiller den opp med nesa mot skogen, er det på tide å trappe ned påvirkningen. Dette bør skje så raskt som mulig, men ikke så fort at vi får stopping igjen. Det er viktig at hundefører kan lese hunden før den sendes ut. Hvis man er i minste tvil om at hunden kommer til å gå fint, bør man heller kjøre en påvirkning i denne fasen. Påvirkningen kan etterhvert trappes ned ved at oppdukket blir mindre (vinking), lyden blir lavere, man trekker bort hunden etter påvirkningen, dobbel påvirkning osv.

Når hunden går rett ut uten påvirkning, kan vi legge inn flere blindslag igjen. Øk gradvis. Hunden skal hele tiden "tro" at figuranten ligger på det neste utslaget. (Og ligger den ikke der, så ligger han i hvert fall på det neste!)

Hvis vi mot formodning skulle feilbedømme hunden en gang og den stopper halvveis ute, gjelder det at den ikke får noen som helst respons på dette. Hundefører skal stå bom stille med is i magen. Ettersom vi har kjørt bare gladtrening en god stund er det meget sannsynlig at hunden vil snu og gå ut på egenhånd hvis vi bare venter i et par sekund eller 40. Det viktigste er imidlertid at vi kjenner hundens kapasitet så godt at vi unngår å komme i slike situasjoner alt for ofte.

Hvis vi antar at stoppen skyldes at flyingen er dårlig innlært (punkt 4), kan vi trene spesielt på dette momentet.

Første gang lar vi hunden få en påvirkning. Hvilken er som sagt ikke viktig, bare hunden svarer på den. Vi sender ikke hunden med en gang, men tar den med 20-30 meter ut i terrenget på andre siden av midtlinja og kommanderer "bli sittende" (evt. kan en medhjelper holde hunden). Deretter går fører tilbake til midtlinja. Fører roper på hunden og sender hunden direkte ut på funn. Ettersom hunden fikk en påvirkning vil den vanligvis springe rett ut i god fart. Fører bør ikke peke, vifte og rope "RUNDER!", men stå rolig med kroppen i hundens fartsretning.

Dette gjentas noen ganger. Når det fungerer fint kan man gjøre det samme uten påvirkning. Hunden vil da kjenne igjen situasjonen og fly over midtlinja i stor fart.

mange får problemer med flyingen når hunden kommer inn langs midtlinja og vi må sende den 90 grader ut i skogen. Vi kan trene dette momentet på samme måte. Vi gir hunden en påvirkning og setter deretter hunden 20-30 meter lengre borte på midtlinja. Så går vi tilbake til stedet hunden fikk påvirkningen og roper på den. Når hunden er 4-5 meter fra oss tar vi et lite skritt ut for å vise retningen. Ettersom hunden allerede har fått retningen av figuranten pleier dette å gå greit. Vi må bare passe på at påvirkningen ikke blir så sterk at hunden flyr ut i terrenget uten å komme inn til oss først. Når dette fungerer med påvirkning kan man prøve uten.

Når du ser at flyingmomentet fungerer kan du prøve å sette det inn i søket. Man ser vanligvis stor forbedring i flyingen etter å ha trent på denne måten en liten stund.

(Sist endret: 16.10.2012)


Tips noen om denne artikkelen


Logg inn for å kommentere denne artikkelen



spacer
leftgradient rightgradient

Vil du annonsere her?