 |
|
|
BELGISK FÅREHUND
av Siri von Krogh
I 1985 var undertegnede fersk brukshundentusiast og den stolte eier av «et av verdens syv underverker», nemlig verdens søteste lille belgervalp. Av ren nysgjerrighet spurte jeg en av «de gamle Rottweiler gutta» litt om regelverket og krav til godkjenning i Norske Redningshunder (NRH) og fikk til svar; Skal du drive med bruks bør du først skaffe deg en skikkelig brukshundrase. At både denne instruktøren og andre erfarne hundefolk, som ikke hadde sett en belger i aksjon, skulle bli positivt overrasket visste ikke undertegnede da. Men, med sin fart, intensitet og enorme arbeidsiver ble «poden» blant annet godkjent redningshund og lavinehund i NRH. Og, han er absolutt ikke den eneste. Innenfor den sivile redningstjenesten er det i dag et stort antall belgere på tjenestelisten. Rasen har også markert seg som patruljehund i politiet og som søkshund (etter narkotika) i Politiet, Tollvesenet og Fengselsvesenet. Rasen er også populær innenfor lydighet-, agility- og brukshundkonkurranser og er absolutt med på å hevde seg i toppen innefor de forskjellige konkurranseformene.
Det er noe som heter «Kjært barn, mange navn» og kallenavn som «Nervueren», «Fattigmanns schäfer» og «Slaggprodukt av schäfer» samt andre mer eller mindre fantasifulle navn må nok rasen fortsatt leve med. Men, jeg våger påstanden - har en fått tak i et godt individ av rasen er det stort sett førerens kvalifikasjoner og ønske som avgjør hvor langt ekvipasjen vil nå!
Litt historikk
Som navnet tilsier er belgerens opprinnelige hjemland Belgia og så tidlig som i 1892 ble rasestandarden for den belgiske fårehunden godkjent. (Til sammenligning ble standarden for schäferhunden godkjent i 1899.) Men, i det lille landet hvor de blant annet har to offisielle språk, fransk og flamsk ble de aldri enige om en belgisk fårehund - resultatet er derfor fire forskjellige varianter; groenendael, laekenois, malinois og tervueren.
I utgangspunktet er det kun pelsen som skiller de fire variantene. De to langhårete variantene er groenendael med sin sorte pels og tervueren med sin rødgule pels med de karakteristiske sorte hårspissene. malinoisen er den korthårete varianten med samme farge som tervueren. Mens den minst kjente varianten laekenois er ruhåret og samme farge som tervueren og malinois.
De fire variantene har alle fått sine navn etter steder i eller rundt Brussel. Groenendael etter en restaurant, Chateau du Groenendael, laekenois etter området Laeken og malinois etter byen Malines eller Mechelen som den heter på flamsk. Og tervueren etter en by med samme navn som ligger sydøst for Brussel.
Kort om rasen i Norge
Den første belgeren, en groenendael, ble importert til Norge så tidlig som i 1967. Den første tervueren kom i 1973. Deretter kom malinoisen i 1984 og laekenoisen i 1985. (På 90-tallet ble det tatt inn noen hunder fra Frankrike og Belgia av blant annet tjenestemenn i Politiet. På de utenlandske registreringspapirene til disse hundene sto det at rasens navn var mechler. Dette skapte litt forvirring da enkelte trodde dette var en egen rase, men det viste seg altså å være rasen malinois som allerede var tatt inn til Norge i 1984.)
Rasen har egen spesialklubb som ble stiftet i 1980 og heter Norsk Belgisk Fårehund Klubb (NBFK). NBFK har et eget medlemsblad, Belgerbladet, som kommer ut ca. 5 ganger i året.
Litt om rasens standard
I rasens standard står det blant annet at helhetsinntrykket skal være en nær kvadratisk, velproporsjonert, intelligent, hardfør hund, vant til et liv i friluft. Den er skapt for å motstå de skiftende årstider og det belgiske klimas hyppige værskifte. Med sin harmoniske bygning og hodets stolte holdning skal den gi et inntrykk av robust eleganse. Når det gjelder atferd og temperament skal den forene gjeterhundens arbeidsevne med den beste vakthunds verdifulle egenskaper. Hvis det kreves, skal den uten nøling hårdnakket og ivrig forsvare sin herre. Vaktsom og årvåken skal dens kvikke og undersøkende blikk vise tegn på intelligens.
Belgeren har en mankehøyde for hannhunder på 62 cm., og for tisper på 58 cm. Det tillates et avvik på - 2 cm og + 4 cm.
Mentalitet og bruksegenskaper
Som alle andre raser består også rasen belgisk fårehund av en rekke individer som ikke kan sammenlignes med andre enn seg selv. Har en hatt flere belgere opplever en at hvert enkelt individ har sin måte å være på. De kan ikke sammenlignes med andre individer uten at en urettferdig både mot det enkelte individet og den/de en sammenligner den med. Men, en rød tråd finnes dog også for denne rasens mentalitet, dens egenskaper og måte å jobbe på, selv om det som sagt finnes mange ytterpunkter på godt og ondt også innefor denne rasen.
Det som gjør belgeren til en god brukshund er at den har beholdt svært mange av gjeterhundens egenskaper. Hvis vi skal bruke noe av terminologien som brukes under en funksjonsanalyse kan vi si at rasen har stor flokkdrift, noe som selvfølgelig er en god egenskap når en for eksempel skal jobbe med øvelsen rundering. Den har også stor lekelyst, sosial kamp og sosial dominans. Når det gjelder tilgjengelighet er nok ikke rasen det en kan kalle «utpreget sosial». Men, en belger skal godta at fremmede tar kontakt uten at den viser redsel eller aggresjon. I forhold til mer sosiale raser som for eksempel boxer og flatcoated retriever er vel den rasetypiske belgeren nokså «usosial» da den sjelden viser samme oppsøkende atferd for å få kontakt med fremmede mennesker. Det positive med dette er at belgeren har lett for å holde fokus på det den opprinnelig blir satt til og ikke lett lar seg distrahere av at det for eksempel kommer turgåere m.m. inn i terrenget der den jobber. Rasen er også kjent for sin store jaktlyst og interesse for bytte. Dette er også egenskaper som er viktig under brukshundarbeid. Når det gjelder forsvarsfunksjonen har belgeren ofte et høyt forsvar. Vi som jobber sivilt har vel ikke så stort behov for så mye av dette, men for blant annet politiet er dette viktig. Her er det selvfølgelig svært viktig med en god funksjonsutvikling samt høye terskelverdier for angrep eventuelt flukt. Videre er en god balanse når det gjelder rasens nervekonstitusjon svært viktig. Belgeren er «lynrask» og det kan av og til virke som om den handler «impulsivt». Derfor er avreaksjon, konsentrasjon, koordinering, temperament, mot og skarphet alfa og omega for en god belger.
Sykdommer
Belgeren er lite plaget av sykdommer. Det forekommer noe HD og AA, men fortsatt kun hos et lite antall individer. Det forekommer allergi, men med liten utbredelse. Det er noen få tilfeller av epilepsi. NBFK kjenner til noen tilfeller av hunder som er døde av hjertefeil, men kjenner ikke til spesifikke diagnoser. Bittfeil forekommer en sjelden gang, tannmangel er mer utbredt. Øyensykdommen juvenil katarakt er kjent på tervueren, men NBFK angir at utbredelsen av denne sykdommen også er svært liten. Testikkelmangel forekommer, og enkelte tilfeller av navlebrokk på valper.
Valg av oppdretter/valp
Har du planer om å kjøpe en belgervalp bør du først finne ut hva du ønsker å bruke hunden til og være meget klar på dette punktet når du tar kontakt med oppdretter. Ønsker du en familiehund, gå på utstilling eller har du ambisjoner innefor bruks - eller ønsker du kanskje å kombinere flere ulike aktiviteter? Hvordan er din livssituasjon i dag og hvilke planer har du i de nærmeste årene fremover?
Ønsker du kun ren familiehund bør du kjøpe valp fra oppdrettere som er kjent for å ha «gode familiehunder», kanskje fra litt «rolige» linjer. Ønsker du å drive med utstilling bør du kjøpe valp etter utstillingspremierte foreldre. Sjansen for å få en pen hund etter pene foreldre er større, selv om dette ikke er noen selvfølge.
Regner imidlertid med at de fleste som leser denne artikkelen har interesse innenfor det å bruke hunden og legger derfor vekt på dette videre i dette avsnittet. Som bruksinteressert bør en ta kontakt med oppdrettere som avler gode brukshunder. Ta kontakt med andre aktive belgereiere innefor den aktiviteten du har lyst til å drive med og spør hvor de har kjøpt sine hunder og om de vil anbefale disse oppdretterne videre. Bruk god tid, da det er nok valper. Ta også gjerne turen over grensen og se deg rundt. Med nye bestemmelser for innførsel av hund er mulighetene mange. La deg ikke lure av fine titler. Det at en hund er brukshundchampion gjør den ikke automatisk til en god avlshund, kanskje den bare har en særdeles dyktig fører. En godkjent mentaltest sier heller ikke at hunden automatisk vil bli en god mor eller far. Men, ved at en hund for eksempel er godkjent som politihund viser den at den har evnen til å lære, fungere under press m.m., hvis det da i tillegg er flere kullsøsken som har vist gode bruks egenskaper ville jeg ha sjekket om oppdretteren har planer om samme kombinasjon eller kanskje en liknende kombinasjon.
Har du barn eller har planer om å få barn bør du vektlegge at valpens foreldre fungerer greit i familiesituasjon, fordi dette igjen sier litt om foreldrenes evne til å tolerere små barn. Alle som har små tobeinte vet at de har en egen evne til å sette en hunds tålmodighet prøve. Og selv om en ikke kan si at en hund er barnevennlig eller ei, så har noen individer bedre evne til å takle det å leve sammen med små tobeinte enn andre - uansett om de er vant til barn eller ikke.
De fleste som har litt kjenneskap til Belgeren vet at noen individer av rasen sliter med skuddfasthet. På bakgrunn av at en er avhengig av en skuddfast hund hvis en ønsker å konkurrere innefor brukshundkonkurranser, godkjenne hunden som tjenestehund m.m. bør dette også vektlegges ved valg av valp. Det er vanskelig å si hvor arvelig dette er, da det har vist seg at skuddfaste hunder kan gi avkom som av en eller annen grunn blir skuddberørte/skuddredde samt at hunder som selv sliter med skudd kan gi avkom som ikke får problemer i det hele tatt. Men, det vi vet er at tispen og andre hunder som går sammen med valpene preger dem når hun/de går sammen med dem. Hvis tispen/andre hunder er engstelige og nervøse i tordenvær, redde for høye lyder og viser redsel for skudd vil valpene kunne lære dette da de ser på henne/andre hunder og «kopiere» oppførselen når det skjer uvante/nye ting. Anbefaler derfor å velge valp etter foreldre og da særlig valpenes mor, som er skuddfaste. Dette får man vite for eksempel ved å kjenne foreldredyrene, ved å stole på oppdretter eller ved at valpens foreldre har bestått funksjonsanalyse.
Det optimale er selvfølgelig å få tak i en hund som er både pen, dyktig i skogen og «glad i barn». Og noen er heldige og får slike hunder. Men, for å ikke bli for skuffet bør en kanskje konsentrere seg om det en primært setter som viktigste formål med kjøp av hund og vektlegge disse egenskapene ved valg av foreldredyr.
De fleste som har litt kjenneskap til belgeren vet at noen individer av rasen sliter med skuddredsel. På bakgrunn av at en er avhengig av en skuddfast hund hvis en ønsker å konkurrere innefor brukshundkonkurranser, godkjenne hunden som tjenestehund m.m. bør dette også vektlegges ved valg av valp. Det er vanskelig å si hvor arvelig dette er, da det har vist seg at skuddfaste hunder kan gi avkom som av en eller annen grunn blir skuddberørte/skuddredde samt at hunder som selv sliter med skudd kan gi avkom som ikke får problemer i det hele tatt. Men, det vi vet er at tispen og andre hunder som går sammen med valpene preger dem når hun/de går sammen med dem. Hvis tispen/andre hunder er engstelige og nervøse i tordenvær, redde for høye lyder og viser redsel for skudd vil valpene kunne lære dette da de ser på henne/andre hunder og «kopiere» oppførselen når det skjer uvante/nye ting. Anbefaler derfor å velge valp etter foreldre og da særlig valpenes mor, som er skuddfaste. Dette får man vite for eksempel ved å kjenne foreldredyrene, ved å stole på oppdretter eller ved at valpens foreldre har bestått funksjonsanalyse.
Det optimale er selvfølgelig å få tak i en hund som er både pen, dyktig i skogen og «glad i barn». Og noen er heldige og får slike hunder. Men, for å ikke bli for skuffet bør en kanskje konsentrere seg om det en primært setter som viktigste formål med kjøp av hund og vektlegge disse egenskapene ved valg av foreldredyr.
Personlig synes jeg det er en fordel at valpene har vokst opp inne hos oppdretteren, ikke ute i et kennelanlegg samt at moren til valpene har gått sammen med valpene, også de siste ukene før levering. Det at valpene har fått litt individuell «trening» er også positivt. Det at oppdretteren har andre hunder som går sammen med valpene synes jeg også er et pluss. En får mye gratis når valpene er godt sosialiserte på mange mennesker og andre hunder, vant med diverse huslyder m.m. Hvis oppdretteren har flere hunder fra de samme linjene i kennelen er det også fint å kunne observere hvordan disse fungerer i lag, hvordan de tar i mot fremmede mennesker, fremmede hunder m.m.. Selv om mye er læring, ligger det også noe «i blodet». Det å se avlsdyrene i den flokken de fungerer i til daglig, hvordan de reagerer når en kommer på besøk, gå en tur sammen og observere hvordan de oppfører seg i møte fremmede hunder, mennesker m.m. sier ofte vel så mye som en bestått funksjonsanalyse. I dagens samfunn er det viktig å ha hunder som er trygge ute blant mennesker og dyr uten å gå i unødvendig forsvar. Den skal ikke være aggressiv overfor fremmede mennesker som kommer på besøk og den må akseptere å være grei med naboungene når de hopper over gjerdet for å hente en ball de har mistet. Den skal kort og godt ikke være til sjenanse for noen, men være en trygg og glad hund, glad i livet. Er det å være kravstor? Kanskje, men bor man i et boligfelt, noe de aller fleste av oss gjør, hvor det tusser av unger og andre hunder, må en kunne stille slike krav. Og for de fleste av oss hjelper det lite om hunden er en ener ute i skogen hvis man ikke kan ha den i hus - det er tross alt der vi tilbringer det meste av tiden.
Når du har kommet frem til hvor du vil kjøpe hund, er det greit å ta med seg en som har kjennskap til rasen ved valg/tildeling av valp. Er det tatt valpetest er også den grei å ha i bakhodet. En erfaren oppdretter vil også kunne gi deg en anbefaling da det er den personen som har observert valpene over tid og sett dem på både gode og dårlige dager. Den valpen som virker sløv akkurat den dagen du er der for å plukke ut/bli tildelt valp kan være den «raseren».
Som tidligere nevnt er det lite sykdommer på belgeren og de har gjennomsnittlig lang levetid med tanke på sykdommer. Sjekk imidlertid at foreldrene er HD og AA frie. Sjekk at de er øyenlyst og fri for katarakt. (Fra veterinærhold anbefales det at tispen er øyenlyst før hvert valpekull og hannhunder årlig så lenge de benyttes i avl. ) Hør også med oppdretteren, eller andre som kjenner linjene, om det eventuelt er andre sykdommer du bør være obs på.
NBFK og Avlsforeningen for Belgiska Vallhunder (AFBV) i Sverige har egne register for de fire variantene. Her er alle belgere som befinner seg i det respektive land registrert, dvs både de som er født der og de som er importert. Eksporterte hunder står også i registeret. Opplysninger en kan hente ut er for eksempel om hunden har vært benyttet i avl, eventuelle sykdommer, utstillingsresultater, mentaltester og godkjenninger samt øvrige konkurranseresultater. Opplysningene i registeret er gitt av oppdretter og/eller hundeeier samt opplysninger fra øvrige register i henholdsvis NKK og Svenska Kennel Klubben (SKK). De som er født i landet er registrert kullvis slik at en får en god oversikt over de forskjellige kullene. Svakheten med registeret er selvfølgelig oppdrettere/hundeeiere som unnlater å oppgi negative resultater, men med dette i bakhodet har registeret en stor verdi når en skal kjøpe valp. Registeret kan bestilles via den respektive spesialklubb.
Innlæring og videre trening
En belger er utpreget nysgjerrig. Den er våken og opplagt og alltid klar til å finne på noe. På bakgrunn av ovennevnte egenskaper er den, ikke uventet, svært lett «å tenne». Den bruker sin hørsel og sitt syn i tillegg til luktesansen og trenger egentlig svært lite påvirkning for å utløse ønsket atferd. Under innlæring og videre trening har en derfor et helt register å spille på. Ulempen er derfor nokså åpenbar. Det skal heller ikke mye til for å utløse uønsket atferd. Til tider kan derfor det å trene en belger sammenlignes med å balansere på en svært tynn, tynn tråd.
Det lønner seg derfor å skynde seg langsomt når en skal begynne å «trene» med sin lille belgervalp. Gå gjerne et steg frem og to tilbake. I første omgang må valpen få lov til å være valp og deretter unghund. Belgeren har behov for mye og god miljøtrening både overfor mennesker og dyr. Anbefaler derfor å legge størst vekt på dette den første tiden. Innlæring av lydighets- og brukshundøvelser haster ikke. Lær valpen å gå pent i bånd, innkalling og andre dagligdagse øvelser og bruk øvrig tid til å la valpen få venne seg til det aller meste, men under kontroll. Fordi en belger lærer så raskt er det svært ugunstig å la den bli behandlet dårlig av andre hunder. Hold valpen unna alle andre hunder som ikke viser en trygg og god atferd overfor valper og andre hunder. Den skal ikke «dresseres» av tilfeldige hunder du møter på gata eller i parken. Unngå å gå steder der det er «bøllete hunder og eiere». En belger som opplever negative møter med andre hunder blir dessverre ofte en bølle selv og en lite morsom hund å møte andre hunder med når den blir voksen. Belgerens hurtighet og litt eksplosive væremåte gjør at andre hunder kan ha problemer med å forstå belgerens raske signaler hvis den blir presset og velger å gå til angrep. Det er derfor en god investering å verne den mot uheldige situasjoner som valp og unghund, som voksen også for den saks skyld, slik at den forblir trygg på andre hunder. Når det gjelder trening overfor mennesker gjelder det samme som over. La valpen få møte mennesker som er hyggelige mot den. Bind den aldri utenfor en butikk eller lignende og gå i fra den, du har da ingen kontroll over hva som kan skje med den. La den få venne seg til barn som er «hundevennlige». Og la den så tidlig som mulig få gjøre sine første overværssøk og finne morsomme «pølse- eller lekemennesker» ute i skogen. Men, la det hele være en lek. (La den ikke finne disse på syn eller hørsel, men på overvær hvis du har tenkt å trene rundering!) Det samme gjelder besøk hos veterinæren. Hvis ikke veterinæren gjør det på eget initiativ, kan du ta med godbiter som du ber veterinæren gi til valpen mens du er der. Dessverre er det noen belgere som er veldig redde når de er hos veterinæren fordi det blir for mange negative og smertefulle opplevelser der. Ved å prøve å gjøre de første møtene valpen har med veterinæren til hyggelige minner kan en kanskje unngå dette.
Alle medaljer har en forside og en bakside. Medaljens forside når det gjelder belgeren er dens hurtige innlæringsevne. Baksiden er at den like raskt lærer negative ting, særlig hvis det er smerte eller ubehag inne i bildet. Når valpen er liten og opplever ting for første gang har den ingen ting å sammenligne med og uheldige erfaringer blir lagret og dratt frem ved senere anledninger. De tåler derfor negative erfaringer dårlig!
Som alle andre raser fortjener også belgeren å bli behandlet med stor respekt og kjærlighet. Ved å gi den en rettferdig behandling vil den gjøre alt den makter for å gjøre deg til lags. Rasen har en enorm kapasitet, utholdenhet og den elsker å jobbe - den er avlet gjennom generasjoner for å samarbeide med sin fører.
Innlæringsmetoder er et omfattende emne og det er mange veier som fører til Rom. Personlig tror jeg at en som hundefører bør være åpen for flere metoder og delta på ulike typer kurs for å lære seg mest mulig, da en vet at en metode kan fungere godt på en hund i en situasjon, mens en ved neste korsvei ikke får det til i det hele tatt. Ved å ha et bredt register å spille på har en flere muligheter til å lykkes. Det som imidlertid er viktig å huske på er at det er du som er hundens fører. Du kjenner den best og vet hva som vil fungere for deg og din hund. Du er også som hundefører ansvarlig for hva som blir påført din hund av ulike treningsmetoder. Ved å bruke ufine metoder kommer en kanskje til mål, men spørsmålet er om seieren vil smake like godt. En belger elsker å jobbe og det er derfor unødvendig å bruke slike metoder for å få den til.
Vi kommer her litt inn på rasens mentalitet igjen, da det som tidligere nevnt er en del belgere som ikke er skuddfaste. De kan enten være skuddredde ved å vise momentant flukt eller gå direkte over passivitet, eller de bryter den aktiviteten de driver med samt at de viser en økende redsel for hvert skudd. De kan også være skuddberørte ved å pendle mellom redsel og oppgitthet, denne tilstanden vil vedvare ved hvert skudd. Det er vondt å se en hund som ikke er skuddfast, og litt av kjernen i ovennevnte tekst er ordet redsel! I ulik styrke alt ettersom hvor skuddbelastet hunden er, så er årsaken til hundens oppførsel ren redsel. En bør derfor ha dette i bakhodet når en skal prøve å «trene det vekk». Metoder som går ut på å gjøre hunden mer redd for det som kommer til å skje hvis den forsøker å reise seg, enn det den i utgangspunktet frykter mest, nemlig skuddet, er ikke en human metode. Det å prøve å trene en hund som ikke er skuddfast til å for eksempel bli liggende på fellesdekk er ikke gjort over natten, men et tidkrevende arbeid som krever mye planlegging. Det er et for omfattende tema til at en kan ta det opp i denne artikkelen, men det finnes altså humane metoder. Har en akkurat fått valpen i hus bør en i første omgang forsøke å forebygge et eventuelt problem ved å ha litt «is i magen», da det kan virke som om det i enkelte miljøer blir fokusert og trent for mye/for tidlig på dette med skudd. Det viser seg også at det av og til er tilfeldigheter som avgjør når valpen/unghunden hører sine første skudd ved at en for eksempel har med hunden på miljøtrening på en brukshundkonkurranse. I noen tilfeller kan det være andre skuddredde hunder som får lov til å «oppdra» valpen/unghunden. I andre tilfeller kan det være at øvelsen dekk med skudd trenes før øvelsen dekk er skikkelig innlært samt at hunden ikke er skuddvant. Med mange andre raser er ikke dette noe problem, men for belgeren bør en ha dette i bakhodet. Når en trener inn skudd på en belger bør det være planlagt og med en skytter en har full kontroll på slik at en kan stoppe skuddene hvis en får en uønsket reaksjon hos hunden. Hundefører skal vite når skuddene kommer og ikke trene andre øvelser, påføre hunden noen form for ubehag ved korrigering etc. Alle andre hunder som er i nærheten skal være skuddfaste. Har en meldt seg på en brukshundkonkurranse før øvelser med skudd er trent inn må en velge å stå over disse og heller miste de poengene. I lengden vil dette lønne seg selv om det er surt akkurat der og da.
Noen belgere er veldig glad i å lage lyder. Det kan gjerne starte med at den lager bare så vidt hørbare klynkelyder når den skal ut for å jobbe, men etter hvert kan dette utvikle seg. Hos noen hunder utvikler det seg til «start hyl» i det en øvelse starter. Hos andre utvikler det seg videre slik at hunden går over i hals i ren iver under øvelsene. Hvis en merker at hunden har tendensen til å lage lyd bør dette derfor ikke fremelskes, men heller dempes.
Jeg anbefaler de som ønsker å jobbe med belgeren sin å ta kontakt med klubber og/eller erfarne hundefolk som har jobbet med denne rasen eller lignende raser. Som nevnt tidligere er belgeren en kvikk og rask hund, og trenger derfor ikke så mye påvirkning for få utløst ønsket atferd. Det er fort gjort å overstimulere, stresse hunden og «bruke opp» hjelpemidler man kunne hatt bruk for senere. Ta derfor kontakt med de som allerede har jobbet med rasen, så slipper du å gjøre «de samme feilene andre allerede har gjort». NBFK avd. Oslo og Akershus arrangerer brukshundkurs på Sølen hvert år. Det blir her lagt vekt på å bruke instruktører som har bred kjennskap til rasen. Kurset er åpent for alle og er absolutt å anbefale for de som ønsker introduksjon i brukshundsporten, da du også her får møte andre aktive på ulike nivåer innenfor både konkurranse- og tjenestehundmiljøet.
Stell
Når det gjelder pelsstell er dette ikke spesielt krevende, selv ikke på de to langhårete variantene. Strukturen på hårlaget er slik at de ikke er spesielt plaget av at kvister m.m. fester seg i pelsen under en skogstur. De er derfor heller ikke mye plaget av «snøballer» i pelsen om vinteren.
En kan gå gjennom pelsen ca. hver 14. dag med kam og børste, noe oftere i røyteperiodene som normalt er vår og høst. En kan da i tillegg bade hunden for å «sette i gang» røytingen og «bli ferdig med den» samt bruke en karde for å få vekk overflødig underull. Om vinteren kan det være en fordel å klippe overflødig pels på potene, for øvrig er det ikke vanlig å klippe pelsen på en belger.
Samtidig som en går over pelsen bør en også sjekke poter og klippe klør. Her kan en også legge inn som rutine å «gå over» resten av hunden ved å sjekke blant annet øyne og ører m.m. slik at en kan oppdage om noe er på gang og eventuelt få tatt det så tidlig som mulig.
Heteslag
Den belgiske fårehunden behersker varme sommerdager godt. Til tross for et rikelig hårlag hos to av variantene har heller ikke disse store problemer med den nordiske sommeren. Det kan heller virke som om den kraftige underullen er med på å isolere mot solen og varmen. Det en imidlertid skal være klar over et at rasen kan ha litt problemer med å se sin egen begrensing og ikke alltid være like hensynsfull overfor seg selv på varme dager. Sørg derfor alltid med rikelig vesketilgang og følg ekstra godt med hunden på varme dager for å unngå heteslag.
Avslutningsvis vil jeg si at belgeren er en interessant og morsom hund å jobbe med. Men, som dere ser får man ingenting gratis ei heller med denne rasen, uansett hvor lettlært den er. Belønningen får man imidlertid når man har kommet så langt at man går bak sin meget konsentrerte og dyktig belger på sporet, og man sammen tar alle vinkler og krysninger og etter endt løp ser at han har funnet alle apportene. Eller man dirigere en lykkelig belger der den formelig danser gjennom runderingsløypa, du ser den får inn et fertbilde som den følger opp, og kort tid etter får du bekreftelsen fra en ellevill hund som forteller deg at nå, nå har jeg funnet figuranten, fort deg og kom! Må også legge til at belgeren har en fortreffelighet som fotvarmer i senga om natta da den elsker å være med over alt. Og, er du allerede en lykkelig eier av en belger, har du sikkert som oss, ikke vært på toalettet alene siden du fikk den i hus!
For meg er nok ordtaket blitt: «En gang belger - alltid belger!» Belgeren har satt sin pote på kartet og som brukshund er den kommet for å bli!
Referanseliste:
Rasestandard for Belgiske Fårehunder, Norsk Kennel Klub, 2000.
Den Norske Hundeboka, Ulvund Tekst og Forlag, 1992.
Hund, avl og helse, Smådyrpraktiserende veterinærers forening, 1991.
Artikkelen er hentet fra Canis nr. 3/2001
Logg inn for å kommentere denne artikkelen
 |
Hundens språk og atferd. En illustrert håndbok.
|
| Den mest komplette gjennomgang av hundens språk og atferd som noen gang er utgitt mellom to permer! Med 1000 fantastiske fargebilder av både ulv og hund er denne boka en fantastisk leseopplevelse for den seriøse hundeeier. Bli en ekspert på hundespråk og atferd du også! |
|
 |
100% positiv hverdagslydighet
|
| I denne boken finner du alt du trenger å vite om oppdragelse av familiehunden. Denne konsekvente måten å drive positiv hverdagslydighet på har ikke tidligere vært beskrevet i andre hundebøker, og bygger på erfaringene forfatteren har gjort seg i løpet av årene med egen hundeskole. Gjennom utallige kurs, privattimer og hjemmebesøk har han fått et meget godt innblikk i hvilke problemer de fleste hundeeiere strever med - og hvilke positive løsninger som fungerer i praksis. |
|
 |
På talefot med hunden
|
| En av tidenes største norske hundebok suksesser har nå kommet i femte opplag - over 25 000 solgte bøker i Norge!! I denne boka lærer du om de forskjellige dempende signalene. Du lærer å "lese" hunden og forstå hva den prøver å si. Du lærer å bruke dempende signaler selv slik at hunden din lettere kan forstå deg. Du kommer kort sagt - "På talefot med hunden". En bok som burde vært obligatorisk for alle hundeeiere! |
|
 |
Fra valp til voksen hund
|
| "Fra valp til voksen hund" er en heldekkende bok om valpens oppdragelse, utvikling og atferd - sannsynligvis en av de grundigste bøker som er skrevet om emnet. Åsa slår fast at en familiehund ikke har behov for å lære lydighetsøvelser som fri ved foten osv. Tvert i mot trenger den oppdragelse i ferdigheter som den har nytte av i hverdagen. Boka dekker alt fra husrenhetstrening, miljøtrening og sosialisering, til innkalling, gå pent i bånd og mye mer. Tenk om alle valpekjøpere hadde lest denne boka på forhånd...
|
|
 |
Klikkertrening for din hund
|
| Klikkertrening er en utrolig fasinerende treningsmetode. Med klikkertrening kan du lære hunden din alt den er fysisk og psykisk i stand til å gjøre, bruker erfarne klikkertrenere å si. Klikkertrening er heldigvis ikke bare for proffe hundetrenere. Alle hundeeiere kan lære å trene sin hund på en effektiv måte, og i denne boka lærer du hvordan. Boka gir deg først en grundig innføring i teorien bak klikkertrening. Du lærer å forstå hvorfor hunder gjør som de gjør, og hvordan de lærer. Og du lærer om de fire hemmelighetene for å bli en "supertrener". En fri klikker følger med boka når du bestiller den hos Canis. |
|
 |
Valpesosialisering
|
| Valpens tidlige erfaringer påvirker i høy grad hvordan hunden vil bli som voksen hund. Valper som ikke får tilstrekkelig miljøtrening og sosial trening i ung alder, vil ofte få problemer senere i livet. På den annen side kan hundeeiere få en hund som er svært stabil og velfungerende resten av livet ved å legge ned litt arbeid de første månedene av valpetiden. Sosialisering og miljøtrening er kanskje den viktigste delen av treningen i hele hundens liv. Denne boka forteller deg det du trenger å vite om dette viktige temaet. |
|
 |
Hva gjør jeg når hunden drar i båndet?
|
| En hund som drar i båndet er kanskje det vanligste problemet hundeeiere sliter med. I denne boken beskriver Turid Rugaas hvordan du både kan forebygge og løse dette problemet. Med illustrative fargebilder og enkle skritt-for-skritt treningsplaner viser hun hvordan du på en positiv måte kan lære hunden å gå pent i bånd, en gang for alle. |
|
 |
Ikke skyt hunden!
|
| Don`t shoot the Dog regnes i dag som en av tidenes absolutt viktigste hundebøker. Nå er den her PÅ NORSK i en ny og utvidet utgave. Dette er mer enn en hundebok. "Ikke skyt hunden" handler om trening og opplæring generelt. Læringslovene er universelle og gjelder både for hunder, katter, blekkspruter, delfiner og mennesker. Aldri før har et så innviklet emne som læringspsykologi blitt behandlet på en så lettfattelig og ikke minst humoristisk måte. Denne boka kan snu opp ned på ditt syn på hundetrening - og ellers påvirke hvordan du samhandler med folk du møter til daglig. |
|
 |
Lydighetstrening i teori og praksis
|
| Endelig er den her - sannsynligvis den mest omfattende boka som er skrevet om konkurranserettet lydighetstrening til nå. Boka tar for seg innlæring av alle appelløvelser i NKK`s lydighets- og bruksprøveprogram. Men ikke nok med det. Den går også dypere inn i læringsteorien som ligger bak metodene enn noen hundebok tidligere har gjort. Dette er en videregående bok for den seriøse hundeeieren som ønsker å utvikle sine egne treningsferdigheter så langt som mulig. |
|
 |
Kulturkollisjonen mellom hund og menneske
|
| Dette er en bok til å få bakoversveis av. Det er en bok du vil elske eller hate. Jean Donaldson har ikke akkurat på seg silkehanskene der hun dundrer løs på gamle myter og overtro. Kulturkollisjonen regnes som en av de viktigste hundebøker som er utgitt og har vunnet flere internasjonale priser. Og nå er den her endelig på norsk!
|
| |
|
|
