Tekst: Morten Egtvedt Når jeg holder sporkurs starter jeg ofte med å holde opp en sporpinne og spørre deltakerne om de vet hva dette er for noe. ”En pinne”, svarer de fleste. ”Nei, kjære venner - det er ikke bare en pinne. Det er selve forskjellen på suksess og fiasko,” svarer jeg.
Skogens gull
Når man konkurrerer i spor får man poeng etter hvor mange pinner man finner i sporet. I de øverste klassene er hver pinne verdt 21 poeng. Sporpinner har med andre ord en rimelig drøy meterpris.
De fleste hunder synes det er veldig moro å gå spor, og det er sjelden noe problem å lære inn selve sporgangen på de fleste hunder. Mange har imidlertid store problemer med å få hunden til å plukke sporpinner. I denne artikkelen skal vi beskrive hvordan man kan trene på akkurat dette. Vi skal også prøve å finne noen årsaker til at noen får problemer med plukkingen.
Se hele filmen på www.canis.tv
Hvordan skal hunden markere?
De to vanligste markeringsformene er apportering og liggmarkering. Innlæring av liggmarkering ble grundig beskrevet i en artikkel i Canis nr. 4/2003. I denne artikkelen skal vi derfor skrive mest om apportering av sporpinner. Dette er også den klart vanligste markeringsformen.
Når man går spor trenger ikke hunden nødvendigvis apportere sporpinnene like perfekt som på appellplassen. Noen foretrekker riktignok at hunden kommer helt inn på plass og avleverer sporpinnen. Men man kan også kjøre avlevering foran fører.
Man kan også nøye seg med at hunden plukker opp pinnen og blir stående der den fant pinnen. Personlig synes jeg at dette er ganske praktisk. Da kan man gå fram til hunden, ta pinnen og belønne – og hunden står midt i sporet slik at det er enkelt å fortsette på sporet etterpå. I tillegg er det enkelt å lære inn. Å lære inn en perfekt apportering med avlevering i utgangsstilling krever litt arbeid. Å bare plukke opp en sporpinne er som regel lært inn i løpet av en kveld.
Men det viktigste er at du bestemmer deg for hvordan du vil ha det, og trener deretter. Det er en fordel at hunden må gjøre det samme hver gang slik at den vet nøyaktig hva den skal gjøre med pinnen for å få belønningen. I tillegg er det viktig at hunden ikke tygger på sporpinnen – det kan man miste poeng for.
Innlæring av sporpinneplukking
Du trenger en sporpinne, belønning og helst en klikker (men det er ikke nødvendig). Hunden må på forhånd ha lært sammenhengen mellom klikk og belønning. Du kan også rose og belønne hvis du ikke vil bruke klikkeren, men det blir ikke like presist.
Trinn 1
Hold sporpinnen i hånda foran hunden. Klikk og belønn når hunden snuser på sporpinnen. Gjenta dette maks 3-5 ganger.
Trinn 2
Som trinn 1, men nå venter du med å klikke til hunden åpner munnen over sporpinnen.
Trinn 3
Som trinn 2, men vent med å klikke til du kjenner at hunden tar et fast tak i sporpinnen.
Trinn 4
Hold sporpinnen foran hunden. Klikk og belønn når hunden griper pinnen og holder fast i minst 1 sekund.
Trinn 5
Øk tiden gradvis slik at hunden kan holde fast sporpinnen i minst 2-5 sekunder før du klikker og belønner. Det holder til dette formålet, men du bør selvfølgelig trene slik at hunden kan holde fast enda lenger. Du trenger jo en bedre apportering til andre formål også.
Hvis hunden din allerede kan apportere bra, kan du hoppe over de fem første trinnene og starte direkte på trinn 6.
Trinn 6
Legg pinnen ned på bakken. Gjerne en kortklipt gressplen slik at det er enkelt for hunden å se pinnen. Klikk og belønn når hunden bøyer seg ned og plukker opp pinnen. Du kan også variere litt slik at hunden noen ganger også må holde fast pinnen 1-4 sekunder før du klikker, men stort sett er det nok å klikke i det hunden plukker opp pinnen.
Trinn 7
Nå finner du litt høyere gress og legger pinnen i gresset. Klikk og belønn når hunden finner pinnen og plukker den opp.
Når du klikker vil hunden sannsynligvis slippe pinnen for å få godbiten/belønningen. La bare pinnen ligge på bakken der den lander eller flytt litt på den (gjem den litt bedre) mens hunden er opptatt med å spise godbiten sin. Når hunden har svelget godbiten bare venter passivt du uten å si noe. Klikk og belønn når hunden plukker opp pinnen på nytt. Det er veldig viktig at du ikke maser, kommanderer eller peker på pinnen. Hunden skal helt fra starten lære å plukke den opp selvstendig uten hjelp fra deg.
Målet er at hunden skal plukke opp pinnen på nytt igjen så snart den er ferdig med å spise godbiten sin. Prøv å få så mange repetisjoner som mulig på kortest mulig tid. Etter 10-15 klikk kan du ta en pause.
Trinn 8
Nå går du ut i skogen. Finn et lite område med lyng eller høyere vegetasjon. Kjør som trinn 6-7, men gjem pinnen stadig vanskeligere. Under lyng, under busker og trær, grav den ned under mose og kvister osv. Variér vanskelighetsgraden. Etter en vanskelig repetisjon kan du gjemme pinnen litt lettere neste gang osv. Fortsett til hunden kan finne pinnen uansett hvordan du gjemmer den (innenfor et område på 2x2 meter).
Gratulerer – nå er grunnarbeidet gjort, og det er på tide å legge pinnene ut i sporet.
Pinner i sporet
Det er mange måter å lære inn selve sporet på, så det går vi ikke nærmere inn på her. Noen starter sporinnlæringen med å legge figurant eller leker i sporet. Andre bruker godbitspor for å lære inn sporet. Uansett må man før eller siden begynne å legge pinner i sporet hvis man skal starte i konkurranser.
Man kan også begynne å legge sporpinner i sporet allerede fra spor nr. 1. Da er det imidlertid spesielt viktig at man har gjort grunnarbeidet (trinn 1-8) skikkelig på forhånd. Det er ikke noen vits i å legge pinner i sporet hvis hunden ikke har lært hva den skal gjøre med dem.
Når du skal legge det første pinnesporet (uansett om hunden har gått mange spor uten sporpinner før, eller om dette er det første sporet i hundens karriere) kan det gjøres på omtrent på denne måten:
Legg ut et rett spor på 50-60 meter i enkelt terreng (ganske flatt terreng og med lav vegetasjon) med 8-10 sporpinner. Sporet merkes tydelig slik at du har full kontroll over hvor det går. Legg også en sporpinne i starten av sporet. Ta hunden med fram til starten av sporet der hvor den første sporpinnen ligger. Hvis hunden vil styrte avgårde på sporet holder du den igjen i sporlina. Når hunden plukker pinnen som ligger i starten av sporet klikker og belønner du akkurat som under ”plukketreningen”. La hunden plukke opp pinnen 3-4 ganger før du tar pinnen i lomma.
Deretter bare venter du passivt uten å si noe. Forhåpentligvis tar hunden opp sporet og følger det videre de 5-6 meterne til neste pinne. Klikk og belønn når hunden plukker pinnen. Deretter får den plukke opp også denne pinnen 3-4 ganger før den får gå videre.
Slik fortsetter du gjennom hele sporet. Dette blir egentlig bare en veldig gradvis overgang fra plukketreningen. Det viktigste på dette stadiet er ikke selve sporet, men å plukke pinner selv om de tilfeldigvis ligger i et spor. Etter 7-8 slike korte spor har hunden forhåpentligvis lært å plukke sikkert, og da kan du øke avstanden mellom pinnene. Da må du også legge mer vekt på selve sporingen.
Fordelen med å legge en pinne i starten av sporet er at det er lettere å få hunden til å plukke pinnen hvis den ikke har begynt på sporet først. Endel hunder blir så ”oppslukt” av sporet at de bare ruser rett over gjenstandene. Ved å kjøre noen plukkerepetisjoner i starten av sporet forebygger du dette, og det øker også sjansene for at den plukker pinne nr. 2.
Når hunden har gått noen slike spor og plukker pinnene bra, kan man begynne å øke avstanden gradvis mellom pinnene fra 5-30 meter. Etterhvert blir avstanden enda større, gjerne flere hundre meter. Det er imidlertid ofte en fordel å kjøre mange spor hvor pinnene ligger svært tett. Mange hunder vil bry seg mer om sporet enn om pinnene hvis det blir for langt mellom pinnene. Jeg vil helst ha en sporhund som går spor for å finne pinner – ikke en hund som ser på sporpinnene som unødvendige avbrytelser i det morsomme sporet.
Spesielt på hunder som fra naturens side har svært lett for å spore, er det en stor fordel å kjøre mange spor hvor pinnene ligger svært tett. Det gjelder også for hunder som tidligere har kjørt mange spor med figurant eller leker i. Hvis en hund begynner å slurve med plukkingen går jeg også alltid tilbake til å legge pinnene svært tett (5-20 meter), før jeg gradvis øker avstanden mellom pinnene igjen. I tillegg må man også huske å vedlikeholde plukketreningen utenom sporet selv om man har begynt å legge pinner i sporet. For hundefører er det ofte mer forsterkende å gå lange spor, så mange går nok for fort fram her. Hvis hunden plukker sikkert er det imidlertid ikke noe problem å øke lengden på sporet.
Forskjellige innlæringsmetoder
I utgangspunktet er det to måter å lære hunden å plukke pinner på. Den ene måten er slik vi har beskrevet her, nemlig å lære hunden å apportere eller plukke opp sporpinnen for å få belønning fra fører.
En annen måte å gjøre det på er å bruke selve sporpinnen som belønning. Grunntreningen vil da bestå av å leke mye med sporpinnene (bygge opp ”gjenstandsinteresse”) slik at å finne/leke med sporpinnen fungerer bra som belønning. Da jeg begynte å trene spor for 16 år siden var dette den klart vanligste måten å lære hunden å plukke pinner på.
Begge framgangsmåter kan fungere. Jeg foretrekker selv å lære hunden å apportere for å få belønning fra meg. Da kan jeg bruke den belønningen som hunden liker best, uansett om dette er godbiter, kong eller tennisball. Det er også enklere å unngå tygging enn om hunden skulle like å leke med pinnene. I tillegg passer denne metoden for alle hunder. Det er finnes mange hunder der det er vanskelig å bygge opp en tilstrekkelig stor gjenstandsinteresse, men alle hunder kan lære å plukke opp en ”kjedelig” pinne for å få en godbit eller en annen belønning.
På hunder som liker å leke med gjenstander kan man imidlertid få en veldig sikker pinneplukking ved å basere seg på gjenstandsinteressen. Bare pass på at hunden ikke tygger i stykker sporpinnene. I tillegg kan stor gjenstandsinteresse ofte føre til dårligere apportering på feltsøk og på appellbanen, hvis man ikke er veldig nøye med innlæringen. Vanlige problemer når man bygger apporteringen på gjenstandsinteresse er:
• tygging på apporten
• hunden ”dreper” apporten i opptaket
• stor fart ut til apporten, men dårlig fart inn til fører
• hunden vil ikke slippe apporten
Hvis man er nøye med innlæringen, dvs legger stor vekt på å lære hunden å bære uten å tygge og trener mye på høy fart på innkomstene, kan man selvfølgelig få en bra apportering også når hunden har stor gjenstandsinteresse. Men erfaringsmessig ser man ofte disse problemene på hunder.
Hvorfor går hunden over pinner i sporet?
Det kan være mange grunner til at hunden går over pinner i sporet. For å si det litt enkelt er det to hovedgrunner:
1. Hunden går sporet unøyaktig
2. Hunden ”gir blaffen” i sporpinnen (er for dårlig til å plukke)
Hvis hunden sporer for fort eller ofte går langt utenfor sporet er det fort gjort at den mister pinner, samme hvor mye den gjerne skulle ha funnet dem. Hvis man ofte mister pinner av denne grunnen må man derfor først og fremst jobbe med å få hunden til å spore mer nøyaktig, og i et roligere tempo.
Det er imidlertid like vanlig med hunder som fortsetter å spore selv om de sannsynligvis registrerer lukten av sporpinnene. Noen innlæringsmetoder disponerer mer for slike problemer enn andre, etter min erfaring.
Personlig vil jeg aldri legge figurant eller leker i sporet på hunder som skal trenes til konkurransebruk (når det gjelder trening av spor for aktiviseringens skyld er det ikke så nøye). For det første fører dette ofte til for stor fart og for høy intensitet til at sporingen blir så nøyaktig som jeg foretrekker. Noen synes imidlertid at det er greit med bra tempo i sporet og da gjør ikke det så mye.
Men hvis en hund er vant til å finne figuranter eller favorittleken sin i sporet er det ofte mye vanskeligere å få den til å plukke små ”kjedelige” sporpinner senere. Det blir omtrent som å servere grønnsaker til en hund som er vant til å få biff hver dag. Jeg foretrekker derfor heller å trene så grundig på pinneplukkingen på forhånd at jeg kan bruke små sporpinner med en gang uten å gå veien om figuranter eller store rosa kosedyr i sporet.
Selv valper på 3-4 måneder kan gjerne gå spor med små sporpinner så lenge de har lært (se trinn 1-8!) at det er kjempemorsomt å plukke opp disse pinnene på forhånd! Og hvis de aldri har erfart at det finnes større ting i sporet enn sporpinner vil de være svært så fornøyde med å finne dem – i motsetning til en hund som blir skuffet hver gang den må stanse ved en kjedelig sporpinne i stedet for å finne figuranten eller kosedyret som den egentlig prøvde å finne…
Mange hundeførere legger sporpinner i sporet, men legger en morsom gjenstand (leke, tennisball, fille el.l.) i slutten av sporet. Dette er også en risikosport. Det er det er da veldig fort gjort å forsterke at hunden går over pinner. Hunden kommer jo fortere til slutten hvis den ikke stopper ved de kjedelige sporpinnene…
Jeg anbefaler derfor å bruke sporpinner i hele sporet. Sluttgjenstanden bør ikke være mer atraktiv enn de andre gjenstandene i sporet. Tenk på et spor med 8 gjenstander som 8 korte spor. Hvert pinnefunn skal forsterkes like bra. I konkurranser er sluttgjenstanden større enn de andre pinnene. På trening kan du imidlertid like gjerne legge noen store sluttpinner midt inne i sporet, bare så hunden får trening i å plukke dem også. Det er ingenting som sier at store pinner alltid må ligge på slutten av sporet på trening.
Variasjon er viktig!
En sporpinne er ikke bare en sporpinne. Selv om du bare trener på pinner i konkurransestørrelse bør du variere disse også. Bruk pinner av forskjellig tresort. Alder på pinnen har også betydning for hvordan den lukter. Et par ganger i året bruker jeg å kappe opp et stort lager med sporpinner som får ligge til tørk. Når jeg trener spor varierer jeg på å bruke ferske sporpinner og pinner som har ligget til tørk i noen måneder.
Det er også greit å trene endel på sporpinner som er mindre enn pinnene i konkurranser. Hvis hunden kan plukke pinner på 3 cm greier den alltids å finne pinner som er 8 cm. Men husk som sagt å trene på store pinner også innimellom. Ellers er det fort gjort å miste en sluttpinne…
Noen hunder er flinkere til å plukke sporpinner som har eierens lukt. Hvis du oppdager at hunden din plukker dårligere når du går fremmede spor bør du trene spesielt på dette.
Ofte skyldes nok ikke dette problemet bare at pinnene lukter av fremmede mennesker. Det kan like gjerne skyldes at du selv har en tendens til å alltid legge sporpinnene på samme måte, f.eks. alltid når terrenget er ”enkelt” osv. I tillegg er fort gjort å bremse hunden med sporpina når du vet hvor gjenstandene ligger. Ved å bruke andre sporleggere får man vanligvis en viss variasjon i hvordan sporpinnene plasseres i terrenget, og det er bra.
Når hunden din etterhvert begynner å bli sikker på å plukke sporpinner bør du bevisst legge sporpinnene på vanskelige steder. Slutt å lete etter ”fint terreng” for å plassere sporpinnene. Se heller etter terreng der du tror det vil være vanskelig for hunden å finne sporpinnen, og plasser pinner her! Legg heller ut et stort antall pinner på vanskelige steder i sporet, og ikke fortvil om hunden skulle gå over noen av disse. Forhåpentligvis vil hunden finne noen av dem, og for hver ”vanskelige pinne” hunden finner, jo flinkere blir den til å plukke vanskelige pinner. Du kan f.eks. grave ned pinner under mose, legge dem under kvisthauger osv. Legg pinner i bratte nedoverbakker, rett etter vinkler osv osv. Ikke la det gå prestisje i at hunden skal plukke 100% av pinnene på trening. På trening skal du utvikle hunden – ikke bare forsterke deg selv. Det er på konkurranser dere skal plukke alt!
Fra godbitspor til pinnespor
Noen starter innlæringen av selve sporet ved å kjøre godbitspor, det vil si at de legger en godbit i hvert fottrinn. Etterhvert økes avstanden mellom godbitene gradvis. Når sporet fungerer bra introduserer man sporpinner i stedet for (eller i tillegg til) godbitene. For å få en hund som er innkjørt på godbitspor til å plukke pinner er det viktig at man har trent mye på pinneplukkingen (se trinn 1-8) utenom sporet på forhånd. Men det er ofte vanskelig å få dem til å plukke pinner i sporet de første gangene likevel. Noen hunder vil jo heller spore videre for å finne godbiter i stedet.
En metode man kan bruke for å få en mer gradvis overgang er at man stopper og tar noen ”plukkepauser” midt i godbitsporene. Hvis du har lagt ut et godbitspor på 400 meter kan du f.eks. ta en liten pause for hver hundrede meter. Gå noen meter utenfor sporet, ta fram en sporpinne og kjør litt plukketrening (trinn 1-8). Når du har kjørt 4-10 repetisjoner legger du sporpinnen i lomma og lar hunden fortsette godbitsporet. Etter hundre meter eller så tar du en ny plukkepause. Etter å ha gjort dette noen ganger kan du prøve å legge pinner i sporet igjen. Da vil det sannsynligvis gå bedre.
Oppsummering
Det viktigste med denne artikkelen var å vise hvordan du kan legge opp treningen for å lære hunden å plukke pinner i sporet. Det gjelder å trene mye på pinneplukkingen utenfor sporet (se trinn 1-8) før du begynner å legge pinner i sporet.
I tillegg har vi tatt opp noen vanlige fallgruver som kan føre til dårligere pinneplukking. Å starte innlæringen med å legge leker eller figurant i sporet kan (spesielt på noen typer hunder) gjøre at det blir vanskeligere å få dem til å plukke sporpinner senere.
I denne boken finner du alt du trenger å vite om oppdragelse av familiehunden. Denne konsekvente måten å drive positiv hverdagslydighet på har ikke tidligere vært beskrevet i andre hundebøker, og bygger på erfaringene forfatteren har gjort seg i løpet av årene med egen hundeskole. Gjennom utallige kurs, privattimer og hjemmebesøk har han fått et meget godt innblikk i hvilke problemer de fleste hundeeiere strever med - og hvilke positive løsninger som fungerer i praksis.
En av tidenes største norske hundebok suksesser har nå kommet i femte opplag - over 25 000 solgte bøker i Norge!! I denne boka lærer du om de forskjellige dempende signalene. Du lærer å "lese" hunden og forstå hva den prøver å si. Du lærer å bruke dempende signaler selv slik at hunden din lettere kan forstå deg. Du kommer kort sagt - "På talefot med hunden". En bok som burde vært obligatorisk for alle hundeeiere!
Klikkertrening er en utrolig fasinerende treningsmetode. Med klikkertrening kan du lære hunden din alt den er fysisk og psykisk i stand til å gjøre, bruker erfarne klikkertrenere å si. Klikkertrening er heldigvis ikke bare for proffe hundetrenere. Alle hundeeiere kan lære å trene sin hund på en effektiv måte, og i denne boka lærer du hvordan. Boka gir deg først en grundig innføring i teorien bak klikkertrening. Du lærer å forstå hvorfor hunder gjør som de gjør, og hvordan de lærer. Og du lærer om de fire hemmelighetene for å bli en "supertrener". En fri klikker følger med boka når du bestiller den hos Canis.
Den mest komplette gjennomgang av hundens språk og atferd som noen gang er utgitt mellom to permer! Med 1000 fantastiske fargebilder av både ulv og hund er denne boka en fantastisk leseopplevelse for den seriøse hundeeier. Bli en ekspert på hundespråk og atferd du også!
Don`t shoot the Dog regnes i dag som en av tidenes absolutt viktigste hundebøker. Nå er den her PÅ NORSK i en ny og utvidet utgave. Dette er mer enn en hundebok. "Ikke skyt hunden" handler om trening og opplæring generelt. Læringslovene er universelle og gjelder både for hunder, katter, blekkspruter, delfiner og mennesker. Aldri før har et så innviklet emne som læringspsykologi blitt behandlet på en så lettfattelig og ikke minst humoristisk måte. Denne boka kan snu opp ned på ditt syn på hundetrening - og ellers påvirke hvordan du samhandler med folk du møter til daglig.
Endelig er den her - sannsynligvis den mest omfattende boka som er skrevet om konkurranserettet lydighetstrening til nå. Boka tar for seg innlæring av alle appelløvelser i NKK`s lydighets- og bruksprøveprogram. Men ikke nok med det. Den går også dypere inn i læringsteorien som ligger bak metodene enn noen hundebok tidligere har gjort. Dette er en videregående bok for den seriøse hundeeieren som ønsker å utvikle sine egne treningsferdigheter så langt som mulig.
Valpens tidlige erfaringer påvirker i høy grad hvordan hunden vil bli som voksen hund. Valper som ikke får tilstrekkelig miljøtrening og sosial trening i ung alder, vil ofte få problemer senere i livet. På den annen side kan hundeeiere få en hund som er svært stabil og velfungerende resten av livet ved å legge ned litt arbeid de første månedene av valpetiden. Sosialisering og miljøtrening er kanskje den viktigste delen av treningen i hele hundens liv. Denne boka forteller deg det du trenger å vite om dette viktige temaet.
I denne boka lærer du hvordan du kan trene opp en god runderingshund, uansett om du trener rundering for konkurranser, redningshund/tjenestehund eller bare for aktivisering og moro. Forfatterne deler runderingen opp i fire hoveddeler og går systematisk gjennom innlæringen av hver enkelt del.
Dette er en bok til å få bakoversveis av. Det er en bok du vil elske eller hate. Jean Donaldson har ikke akkurat på seg silkehanskene der hun dundrer løs på gamle myter og overtro. Kulturkollisjonen regnes som en av de viktigste hundebøker som er utgitt og har vunnet flere internasjonale priser. Og nå er den her endelig på norsk!
Hvordan får du hunden din til å ta seg flott ut i utstillingsringen hver eneste gang? Å få den til å stille seg opp, trave i slakt bånd, spisse ørene, og se vennlig på dommeren alt dette på kommando? Hemmeligheten er klikkertrening! Klikkertrening for utstillingshunden er den første boken som beskriver teknikkene og fordelene ved å bruke klikkertrening i utstillingsringen.
