Lederskap og likestilling

Tekst: Ane Møller Gabrielsen

For dem som følger litt med i debattene rundt hund og hundetrening, er det ganske tydelig at det er et tema som vekker sterke følelser. På nettsteder, i bøker, magasiner og i leserbrevspalter diskuteres det høylytt hvordan hunder skal trenes/oppdras/dresseres, og det største skillet ser ut til å gå mellom de som for enkelhets skyld kan kalles "de tradisjonelle", og de som i mange sammenhenger omtales som "de nye", og som driver med ulike varianter av det som kalles klikkertrening.

"De nye" er imidlertid ikke nye i treningssammenheng, prinsippene bak klikkertreningen har vært kjent i årtier. Siden 1940-tallet har mennesker med stort hell trent dyr etter behavioristiske prinsipper, inspirert av arbeidet til psykolog B.F. Skinner (1). Delfiner, spekkhoggere, rotter, duer og papegøyer har blitt effektivt trent ved hjelp av belønning av ønsket atferd framfor straff av feil (positiv forsterkning).

Likevel ble ikke disse treningsprinsippene tatt i bruk innen den formen for dyretrening folk flest støter på, nemlig hundetrening, før langt senere. Karen Pryor, en av pionerene innen klikkertrening for hunder, har forklart det med at vanlige folk ikke hadde behov for å trene delfiner (2), og kanskje er forklaringen rett og slett så enkel.

Likevel tar jeg meg i å undres over at en treningsmetode som kan få enorme sjøpattedyr til å gjøre de utroligste triks når de like gjerne kunne svømt av gårde og latt treneren seile sin egen sjø, ikke ble oppdaget av de millioner av mennesker som omgås hunder før langt ute på 1990-tallet. I stedet valgte majoriteten av hundeeiere og -trenere å forholde seg til teorier om flokkatferd, lederskap og dominans, basert på kunnskap om ulver som senere viste seg å være feilaktig (3).

Hvorfor hoppet man ikke bare over hele lederskapskapitlet og gikk rett på positiv forsterkning? Hvorfor har så mange hundeeiere trodd at det var dominans som var problemet når hunden ikke gjorde som man ønsket? Og hvorfor begynte man i det hele tatt å snakke om lederskap?

Tre generasjoner boxere og deres eiere

Jeg bestemte meg for å se litt nærmere på saken, og foretok et dypdykk ned i både hundelitteratur, familiehistorie og samfunnskunnskap. I 1966 kjøpte mine besteforeldre en boxer som fikk navnet Pelle. Da jeg var ti år, skaffet familien min seg en boxertispe som, når hun følte for det, lød navnet Nikki. For litt over ett år siden, i 2007, fikk kona og jeg vår første hund, boxeren Hilma. Jeg er altså tredje generasjon hundeeier - boxereier, for å være mer nøyaktig - og disse tre generasjonene med hver sin boxer representerer tre vidt forskjellige måter å forstå hunder på.

Mens mange av deltakerne i debatten rundt hundetrening har holdt på med hund i årevis, og sett den ene trenden etter den andre komme og gå, er mitt utgangspunkt annerledes, jeg har tre "snapshots". Mormor og morfar hadde bare én hund, nemlig Pelle. Familien min fikk ingen ny hund etter Nikki, og Hilma er min første hund. For alle disse tre hunder ble det på forhånd kjøpt inn litteratur, det ble gått kurs (i hvert fall for Nikki og Hilmas del), og jeg tror oppdragelsen av disse hunder på mange måter er typisk for 60-tallet, 90-tallet og 2000-tallets hundehold. Jeg ville derfor forsøke å skrive ned litt om disse hundene, lese bøkene som ble kjøpt inn, se på likheter og forskjeller, og se om jeg kunne få noe fornuftig ut av det. Kanskje kunne disse hundene føre meg nærmere noen svar på min gryende mistanke om at lederskap egentlig dreier seg om noe helt annet enn hundetrening...?

Pelle - kompis og familiemedlem

Boxeren Pelle, en nydelig tigret hannhund, var et resultat av et spleiselag i mammas familie. De involverte parter var min morfar, tante og onkel. Ansvaret for oppdragelsen ble imidlertid raskt overlatt mormor, som oppdro ham etter datidens prinsipper for barneoppdragelse. Pelle nøt stor frihet, og gikk nesten alltid løs. Resultater av Pelles manglende båndtrening var blant annet rasende tispeeiere, uønskete valper samt en bulk i naboens bil etter en påstått kollisjon.

På tross av dette gjorde Pelle aldri noe galt i morfars øyne (mormors øyne ble ikke nevnt), og han nøt tilværelsen fra sin faste plass ved morfars stol. Pelle var en kompis, en pøbel og et familiemedlem, han ble ikke forstått som en dominant hund på evig jakt etter å stige i rang. Det var ingen kamp om lederskapet, Pelle var rett og slett en lykkelig og elsket bikkje som jaget postbudet (og etter hvert ble hans beste venn), satte valper på nabotispene og generelt manglet oppdragelse.

60-tallet: Bedre enn sitt rykte?

Det virket altså ikke som om lederskap og dominans var et tema for min mors familie på 60- tallet. Heller ikke i litteraturen finner jeg noe særlig om dette. Det er lett å se for seg en gradvis utvikling fra "harde" til "myke" metoder, og en tilsvarende utvikling fra brutalt til humant hundehold, men jeg ble overrasket over hvor omsorgsfulle forfatterne framstår. For å ta et eksempel fra boken Boxeren av Hother Tolderlund Borgen, utgitt i 1965 og innkjøpt for Pelle i 1966: "Oppdragelsen begynner allerede med den 2 måneder gamle valpen: Den skal bygges utelukkende på tilvenning ved hjelp av behageligheter og de ubehageligheter som kan fremkalles uten straff. Fysisk straff overfor en valp tjener ikke noe praktisk formål, men kjennetegner kun en uvitende, brutal og hissig person (orig. uth.)".

Boken beskriver hvordan man trener innkalling ved å starte innendørs uten forstyrrelser, for så å øke vanskelighetsgraden etter hvert. Valpen skal belønnes (med godbit) hver gang, og man skal aldri skjenne på den eller straffe den for at den ikke kommer. "Appellen skal sitte så fast at din innkalling påvirker hjernen så umiddelbart at hunden simpelthen ikke kan la være å lystre". Her står det altså ingen ting om at hunden skal lystre for at du som leder ønsker det, den lystrer fordi innkallingen har blitt automatisert.

Lyden fra nok en fordom som gikk i knas kunne høres i hodet mitt idet jeg leste dette. Er det DETTE som er gammeldags hundeoppdragelse? Hvor kommer lederskapet inn i bildet? Straff og korrigering er på ingen måte fraværende, men det jeg ikke finner, er henvisninger til rang, lederskap og flokk. Neste bok, Boken om hunden, skrevet av Manfred Koch-Kostersitz og oversatt til norsk i 1966, er delt inn i ørsmå avsnitt formet som råd til hundeeieren. Av 357 slike avsnitt, fant jeg kun ett som omhandlet lederskap og flokk, nemlig nummer: 245 "Hunden må av og til få "føle" hvem som er flokkens leder (dens herre)." Selv om det ikke hersker tvil om at hunden skal adlyde, er ikke rangordning og lederskap viet særlig oppmerksomhet, og ordet "dominans" eller "alfa" nevnes aldri.

Nikki - hvem var sjefen?

Dette ser ut til å ha endret seg dramatisk da Nikki gjorde sin entre en vårdag i 1989. Plutselig var lederskap alfa og omega (bokstavelig talt), boka Du er sjefen av Geir Nordenstam var innkjøpt i god tid på forhånd, og nesten hele boka var streket under med gult. (Mamma forteller at hun hadde store ambisjoner for Nikkis vedkommende, og leste etter sigende mange flere bøker før hun fikk hund enn før hun fikk barn.) En dressurvideo ble også innkjøpt, på tross av at vi ikke hadde videospiller. Mens de andre i klassen min leide moviebox for å se Politiskolen, leide vi den for å se "Hundedressur for alle raser".

Dessverre gikk ikke alt etter planen - Nikki ble aldri den lydige, rolige hunden som lengtet etter å gjøre sin eier til lags, hun forble gjennom hele livet en villbasse som yderst sjelden kom på innkalling, som hoppet opp på fremmede i hvite dresser, som brakte skam over min mor på dressurkurs, og som stadig ble mer og mer hundeaggressiv. Til gjengjeld var hun den beste lekekamerat vi barna kunne ha hatt, vi elsket henne dypt og inderlig, og at følelsene var gjensidig, har jeg aldri tvilt på.

Nikki ble oppdratt med fysisk korrigering, hun ble dratt ned i dekk, hun ble trykket/lokket ned i sitt, og hun ble tatt i nakkeskinnet eller revet i øret hvis hun var ulydig - noe hun svært ofte var (merkelig, ikke sant?). Oppdretteren hadde fortalt om hvordan hun kjempet seg ut av valpekassa ved å trampe på de andre, og dette var i våre øyne forklaringen på hennes strie og vanskelige oppførsel: Nikki var dominant. Hun nektet rett og slett å innordne seg rangordningen i flokken vår, på tross av våre iherdige forsøk på å tvinge henne til underkastelse.

80-tallets bøker

I etterpåklokskapens grelle lys er det lett å se alle feilene vi gjorde, men det som er hevet over all tvil, er at vi alle gjorde vårt aller beste. Bokhyllen vitner om dette. Hyllemeter på hyllemeter med hundelitteratur, blant annet den før nevnte Du er sjefen (Geir Nordenstam, 1979), som Nikki for øvrig tok en solid jafs av som valp. I boken I ulvemors sted av Johan B. Steen og Erik Wilsson (1987) er det ikke stort annet enn lederskap som er tema. Lederskap defineres som det sosiale forholdet mellom menneske og hund, et forhold som gjør hunden årvåken og motivert, og som skapes ved hjelp av det forfatterne kaller "ulvemetoden". På omtrent hver eneste side står det eksempler på hvordan man skal befeste lederskapet, gjerne ved hjelp av fysisk korreks. Lederskapet tar aldri pause, det gjelder hvert minutt man er sammen med hunden. Av og til skal man også markere lederskap helt uprovosert, bare sånn for sikkerhets skyld: Uten foranledning skal vi ta hunden over nakken, slik at den ikke glemmer hvem som er sjef.

Hilma - slutten på lederskapet?

Nikki døde da jeg var 21, og det skulle gå mange år før jeg igjen skulle tenke på hundeoppdragelse. Søsteren min, derimot, hun skaffet seg en bullmastiff, og etter hvert begynte hun med noe som virket helt tullete, nemlig "klikkertrening". "Noe så dustete", tenkte jeg i mitt stille sinn. Plutselig så det ut til at lederskapet var erstattet med en liten plastboks som laget lyd, ordet "nei" var bannlyst, og ulvemors oppdragelsesmetoder var kastet på båten. Hvordan skulle dette ende? Vel, det endte blant annet med en svært lykkelig bullmastiff som svingte seg i freestyle. For mitt eget vedkommende, førte det til en nærmere revurdering av denne nye treningsmetoden som var basert på læringsteori og "positiv forsterkning", ikke lederskap. Etter å ha lånt og lest noen bøker, var jeg hektet.

Da vi i 2007 skaffet oss vår egen lille valp, var det derfor med læringsprinsippene i bakhodet vi gikk i gang med oppdragelsen. I stedet for å kjempe mot "dominans" og obsternasighet, forsøkte vi å jobbe med Hilmas initiativ og nysgjerrighet - vi følte at vi spilte på lag med valpen vår, rett og slett. Resultatet har blitt en helt fantastisk hund - ikke perfekt, men allerede som unghund er hun lydigere og mer veloppdragen enn Nikki og Pelle noen gang var. Og når jeg kjæler med de fløyelsmyke ørene til Hilma, husker jeg hvor ubekvem Nikki var i samme situasjon. Vi trodde hun bare var følsom, vi tenkte ikke over at hun faktisk hadde god grunn til å frykte hendene våre: Vi kløp henne jo i ørene som straff. Nå slipper vi å bruke tid og krefter på stadig hardere avstraffelser, i stedet kan vi bruke den på å ha det morsomt sammen med hunden vår.

Speiler hundeoppdragelsen samfunnet?

Lederskapsteori virker som et blindspor i hundetreningens historie, et unødvendig sådan. Men hvorfor ble den så voldsomt populær? Og hvorfor holder den fremdeles stand? Alfaulver, dominans og lederskap har blitt avkreftet av framtredende forskere på både ulv og hund, likevel lever forestillingene videre i beste velgående. Som antydet innledningsvis, mistenker jeg at det handler om noe ganske annet enn hundetrening.

I 60-tallets hundebøker er det liten tvil om hvem som var herren i huset. Far i huset var øverst på rangstigen blant menneskene, og dette virker så selvsagt at det ikke er noen grunn til å påpeke det i det hele tatt. Hundeeieren omtales konsekvent som "han", og hundeholdet ser ut til å basere seg på en forventing om naturlig autoritet. Det er liksom ingen grunn til å påpeke lederskap og rangstige - det var jo så selvsagt hvem som er sjefen! En overskrift i Boken om hunden bekrefter denne antagelsen, der spør nemlig forfatteren: "Skal husmoren ha et ord med i laget?" Svaret er ikke et ubetinget ja, selv om det jo er hun som må rydde og vaske etter den. Avgjørelsen om hund hviler på mannen, og boken er åpenbart skrevet for ham.

Hva er det så som skjer utover på 70- og 80-tallet? Jo, feminismen slår innover den vestlige verden i en bølge som ryster faste og etablerte kjønnsmønstre. 60-tallets pater familias ser makten gli mellom fingrene sine, og det ser ut som om det er først NÅ lederskapet gjør sin entré. Man skulle tro at lederskapsteorier ble fortrengt av likestillingsideologi, men det motsatte ser altså ut til å være tilfellet. Kan det være at det blir viktigere å feste grepet om hundene når det glipper om kvinnene? Det oppstår detaljerte teorier om hierarkier og flokkledere, teorier der makten tilhører den som har styrke og brutalitet nok til å fortjene den. Disse egenskapene kjenner vi igjen fra andre områder, det er tradisjonelt maskuline egenskaper, men det er også det som kjennetegner den "tapende" maskuliniteten, den arkaiske mannen som ikke finner seg til rette i det moderne samfunn (4). Er det tilfeldig at det er nettopp denne skikkelsen som troner øverst i flokkhierarkiet? Kom lederskapsteoriene som en reaksjon på kvinnefrigjøring og likestilling? Jeg tror ikke denne ideen er så usannsynlig som den først virker. I boken Hundespråk: Hundens atferd i ord og bilder av Renée Sjøberg (1987), innkjøpt i et forsøk på å forstå Nikki, står det en høyst interessant passasje:

Mange kvinnelige hundeeiere spekulerer av og til på et atferdstrekk hos familiehunden som de oppfatter som en smule "dårlig gjort", ja, på grensen til "pøbelaktig". Slik fortalte mor i en hundefamilie om problemet ved en anledning: "Når min mann og jeg småslåss for moro skyld hjemme, hopper hunden på meg istedet for å forsvare meg mot ham. Det er jo ikke særlig snilt å angripe den som er svakest."

Svaret fra forfatteren er som følger:

La oss anta at hunden oppfatter far som flokkleder nummer 1 og mor som nummer 2. Mellom disse oppstår det altså "strid". Da virker det som om hunden instinktivt overveier situasjonen, og kommer til et resultat som på vårt språk kanskje kan uttrykkes slik: "Alene klarer jeg ikke å fjerne mor fra nestlederplassen. Men hvis jeg hjelper og støtter far i denne striden, kan jeg kanskje få sjansen. Da kan vi sammen plassere mor på 3. plass, mens jeg inntar hennes gamle plass som nr. 2".

Dette var jo lystelig lesning for en feminist in spe; selv hunder støttet patriarkatet! Som nevnt var det tydelig rangordning i familien også i 60-tallets bøker, men i denne boken er det rom for kamp om lederskapet, ikke bare mellom hund og mennesket, men også mellom mann og kvinne. Det er tydelig at noe har skjedd siden husmoren kanskje burde ha et ord med i laget med tanke på anskaffelse av hund. Det er neppe tilfeldig at boken er skrevet i en tid da Skandinavias kvinner for alvor gikk vekk fra kjøkkenbenken, ut i arbeidslivet og, i mange tilfeller, ut av ekteskapet.

Fra machomenn til pølsetanter?

Mange mener vi har full likestilling i Norge i dag. Kvinner har samme rettigheter som menn, og mange mener til og med at likestillingen har gått for langt, at den har "tippet over" i kvinners favør. Uten å forfølge den siste påstanden videre, vil jeg likevel slå fast at mye har skjedd på likestilingsfronten, også når det gjelder hunder. Den typiske hundeeier er ikke lenger en mann, snarere tvert imot. Likevel er hundetrening i høyeste grad en kjønnet affære noe som blant annet kommer fram i begrepet "pølsetanter", den nedsettende karakteristikken av de som trener med positiv forsterkning. Lederskapsteorien er på ingen måte død, og i den siste tiden kan det virke som om den har fått en ny renessanse. På tv ser vi selvutnevnt "hundehvisker" Cesar Millan fortelle oss om hvordan være en flokkleder, men Cesar forteller også ett og annet om kvinner. Her er hva Mark Derr skriver i artikkelen "Pack of Lies" i nettutgaven av New York Times 31. august 2006:

Women are the worst offenders in his [Cesar Millans] world. In one of the outtakes included in the four-DVD set of the first season of “Dog Whisperer," Mr. Millan explains that a woman is “the only species that is wired different from the rest." And a “woman always applies affection before discipline," he says. “Man applies discipline then affection, so we’re more psychological than emotional. All animals follow dominant leaders; they don’t follow lovable leaders. (5)

Kvinner er fra naturens side annerledes enn menn, og utgjør altså dårlige ledere. Det er dårlig nytt for blant annet meg selv, vi mangler nemlig en mann i husholdet som kan holde kustus på bikkja. Man trenger ikke en mastergrad i kjønnsstuder (som jeg har) for å skjønne at dette ikke er riktig!

Konklusjon

Jeg startet arbeidet med denne artikkelen på bakgrunn av en tanke om at hundetrening hadde noe med kjønn å gjøre. Dette var først og fremst utløst av begrepet "pølsetanter", som jeg stadig støtte på i nettdebatter. Etter hvert ble jeg imidlertid mer og mer opptatt av lederskapsteori, og tenkte at denne måtte ha sitt opphav i tidlige tiders autoritære oppdragelse. Jeg ble derfor temmelig overrasket da jeg ikke fant spor av lederskapsteorien verken i gamle hundebøker, eller i beretningen om Pelle. Da jeg forsøkte å finne opphavet til denne teorien, var det nokså vanskelig, alt jeg fant var vage henvisninger til ulver og "sunn fornuft". Til min store overraskelse ser det ut til at lederskapsteorien er yngre enn prinsippene bak klikkertreningen, de "tradisjonelle" metodene er ikke tradisjonelle i det hele tatt! Faktisk ble mye av "forskningen" som ligger til grunn for forestillingen om dominanshierarkier hos dyr forkastet allerede på 1940-tallet (6)!!

Kanskje har Karen Pryor rett, kanskje så ikke "vanlige folk" nytten av treningsmetoder for delfiner, som tross alt utgjør en større treningsutfordring enn hunder. Delfiner stikker av hvis de ikke er fornøyd, hunder er enklere sånn sett - de lar seg behandle brutalt. Slik sett kan man si at hundetrenere hadde et valg, og de valgte lederskapet. Jeg vil derfor hevde følgende: Lederskapsteori oppsto som reaksjon på likestillingsfokuset på 70- og 80-tallet. Jo mer fokus på likestilling, jo sterkere reaksjon og reaksjonære tendenser i hundemiljøet (som i andre miljø). I dagens Norge er det fremdeles skremmende lite forskning på relasjonene mellom hund og mennesker, det ville vært interessant å vite mer om hvor mange som anser lederskapsteori som en god referanseramme for hundetrening, og ikke minst; HVEM som gjør det. Her burde det være mye stoff for kjønnsforskere, men hittil har jeg ikke sett at noen har gjort noe på dette området. Hvem vet, kanskje jeg må gjøre det selv?

Referanser

1) Skinner, B. F. (1938). The behavior of organisms. New York: Appleton-Century-Crofts.

2) Karen Pryors takketale 1997, hentet fra http://www.canis.no/bibliotek/artikler.php?id=16.

3) Mech, David (2008): “Whatever Happened to the Term ALPHA Wolf?", hentet 12.04.2009 fra http://www.redwolves.com/downloads/alphawolf.pdf

4) Se for eksempel Beynon, John (2002): Masculinities and Culture, Buckingham: Open University Press

5) Derr, Mark (2006): "Pack of Lies", hentet 12.04.2009 fra http://www.nytimes.com/2006/08/31/opinion/31derr.html?pagewanted=1&_r=1

6) Mitman, Gregg (1990): “Dominance, Leadership, and Aggression: Animal Behavior Studies During the Second World War" i Journal of the History of the Behavioral Sciences, Volume 26