Raia har nå gått på Fenemal i ca en mnd, noe som ettter et par uker virka til å fungere greit. Men så fikk ho innbilt svangerskap på toppen av dette og det blei bestemt av vi skulle forsøke Galastop fordi ho var helt forstyrra, ula og peip døgnet rundt. Galastop hadde ingen effekt og ho fikk for noen dager siden et nytt kraftig anfall, strekere enn det forrige gang og det tok lengere tid før ho blei seg sjøl.. Bikkja har gått fra å være full fart, glad og livelig til å bli en inneslutta sutrete frøken som ikke vil gå tur og som takler dårlig å være aleine...Har hatt mange og lange samtaler med dyrlegen og nå tar vi det dag for dag for å se om det er et ørlite håp om at ting kan bedre seg.. Vi er utrolig slitne hele gjengen her, de andre bikkjene tar litt avstand og når samboer er hjemme tilbringer jeg og Raia nettene på gejsterommet for at de andre skal få sove..Det har dessverre kommet til det punktet nå hvor avliving sørgelig nok er neste alternativ på lista hvis ikke noe drastisk skjer de nærmeste 1 til 2 ukene.. Jeg håper jo at dette skjer, men samtidig begynner jeg å innstille meg på at ho kanskje må få slippe, i det lange løp er ikke dette noe verdig liv verken for ho eller for oss andre som er innvolvert:-(....Grusom tanke å tenke,men samtidig ser jeg endringene i den nydelige frøkna mi og det viktigste for meg er at ho skal ha det godt... Så dette var dessverre ikke det type oppdatering jeg hadde lyst til å dele, men har fremdeles et lite håp om at det kanskje kan snu seg...

Takker for oppmuntring. Nei, jeg mister ikke håpet til tross for skikkelig mangel på søvn og smårar i hue etter all pipinga. Håper jo selvfølgelig at dette skal roe seg, for jo mer ho stresser nå med det jo hyppigere blir anfallene..Det værste er jo endringene i på hennes personlighet, er likso en helt annen hund enn det ho var før. Så blir på en måte det som gjør at jeg tar en endelig avgjørelse til slutt... Er for meg ikke noe verdig hundeliv å subbe rundt i tunet eller ligge inne å pipe.. Ho har vært innbilt før, men da har jeg alltid klart å trimme det av ho. Men pga Fenemalen så har ho vært så sløv at det har ikke funka denne gangen...Og når ho i tillegg da stresser på seg nye anfall, da er det vondt å se på. Men håper at dette gir seg veldig snart og at ho blir litt mer seg sjøl igjen,men jeg er også realist på at det kan ligge noe annet bak å lure i kulissene.. Vi får bare ta en dag av gangen nå framover, dette er prinsessa mi og jeg gir ikke opp ho så lett:-). Men jeg føler også at det er greit å forberde seg på at det kan gå feil vei også.