|
Jeg trenger litt råd, fra dere flinke caniser =) Chico, min hannhund på 2 år, har aldri likt å være alene hjemme. Med en gang han sjønner at vi er på vei ut, så står han klar til å være med. Før bodde vi i en stor leilighet, så når han var alene hjemme der fikk han hele stua + kjøkkenet, for da hørte han ikke folk som gikk forbi i gangen. (Da blir han urolig og bjeffer av forventning om at noen kommer hjem) Og da kunne jeg ofte overaske han når jeg kom hjem, så at han lå å slappet av på sofaen (gjennom glassdøren til stuen) Så flyttet vi til en liten sokkelleilighet, der husverten (min kjære farmor) bruker et par rom nede med oss til fryser og diverse. Derfor pleier jeg å ha han på soverommet innerst i leiligheten så han ikke hører at noen er uttenfor. Men hver gang jeg er vekke fra han finner han noe å ødelegge, f.eks pappesker, skittentøyskurver i flettet tre osv.. (Mistanke om at han vet at det ikke er lov, og at han vil at jeg skal komme hjem å skjenne på han) Han er også hysterisk når jeg endelig er hjemme, og piper og hopper oppetter bena mine og stresser veldig. Jeg trodde det skulle forbedre seg etter hvert, og at det bare var tilvenning til en ny plass. Men nå har det ikke forbedret seg i det hele tatt på nesten 6 mnd. Jeg har prøvd å la han få stua i tillegg til soverommet, men da ødelegger og skraper han på døren ut + han bjeffer og klynker når han hører farmor gå forbi. Så det er muligens enda verre da. Den andre hunden min fikk jeg rett etter vi flyttet inn her, og hun hr heldigvis ikke tatt etter hans måte å være på. Hun er rolig når vi kommer hjem, ser ikke engang på oss når vi går. Men hun har uhedigvis ingen bra innflytelse på han. Han fikk riktig alene-hjemme tilvenning fra valp, og hadde ikke større problemer da. Jeg lurer på hva je skal foreta meg? Er dette seperasjonsangst? Takker for svar!!
|
