Angelcharm:

Pizjuan:

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Men kan jo starte med at du burde utelukke Akita, jeg får ikke inntrykk av at du er klar for en Akita. Det er en stor og tøff rase som jeg tror du/dere fort ville fått problemer med å håndtere.

Du har dårlig samvittighet for at du ikke ga den forrige hunden det den trengte, og skal gjøre opp for det med en ny hund, som du alltids kan omplassere? Jeg får jo lyst til å spørre om du tuller, man kan bli usikker på hvor alvorlig ment dette er.

Dersom du/dere kjøper hund håper jeg det blir en liten selskapshund. Vær så snill, ikke "se om dere klarer en større hund". Men aller viktigst, bruk masse tid på å finne ut om du/dere er klare for hund, jeg ble i hvert fall betenkt. Beklager om dette var sterk kost, men synes noe av det du skriver virker litt tøysete.

Nå må det kanskje tas med i betraktningen at TS er 14 år..og dermed var 10 - 12 år da den  hunden hun snakker om var i hus ?? Litt begrenset hvor mye ansvar man både tar og får for en hund i 10 års alderen kanskje?

I den alderen burde foreldre stå for mesteparten av hundeholdet, ha mesteparten av ansvaret. Barna burde bare hjelpe til og lære.

Hvis hun har fått så mye ansvar for hunden at hun fikk dårlig samvittighet for å ikke dekke hundens behov, synes jeg foreldrene har lagt altfor mye av ansvaret på henne.

Jeg er ikke helt sikker på hvor du ville hen, så jeg vet ikke om jeg svarer på noe av det.

Jeg tror det kan være lurt med en hund om man sliter med sosial angst og depresjon jeg. Du får bokstavelig talt en grunn til å stå opp om morgenen, og noe å fokusere på annet enn de kjipe tankene. Også er det som du sier fort gjort å komme i prat med folk når du er ute med hunden, ikke nødvendigvis fordi du ser så innmari vennlig ut fordi du er hundeeier, men da har man ihvertfall noe å snakke om og folk tar av og til kontakt bare for å hilse på hunden og da er man i gang. :)

ikke minst kan hundeholdet hvis det går bra gi en enorm mestringsfølelse i en periode der det høres ut som du trenger det. det å passe på dyr er på en måte noe som er overkommelig å sette seg inn i, og som gir deg enormt mye tilbake.

men obs obs. det kommer nok til å være dager da hunden ikke oppfører seg, og øyeblikk der du tenker at du har fått en skikkelig drittbikkje, og da er plutselig ikke mestringsfølelsen så stor likevel... også må du nesten ta et litt ærlig oppgjør med deg selv og tenke over om hvor dårlig du faktisk er. hvis du har dager da du ikke orker å gå ut, så er det ikke sikkert det hjelper på motivasjonen hvis det er kaldt og mørkt og regner, og du må ut og plukke bæsj. og hvis du ikke ser for deg at du kan gi hunden turer hver dag, ja da er det ikke sikkert at en egen hund er helt tingen.

men hvis det er sånn at foreldrene dine også ønsker seg hund, og kan ta hunden i perioder du ikke klarer, så syns jeg du skal kjøre på! :) dette kan være veldig bra for deg. men prøv å ikke tenke sånn at det bare er å omplassere den, det er nemlig ikke bare bare, og ikke no hyggelig for hunden heller.

Hei, hei. Trist å høre at du sliter som du gjør. Jeg tror at en god hund vil gi deg både bedre selvtillit og mere glede. Men, foreldrene dine må være deltagende, de må hjelpe til både i praksis og selvsagt også økonomisk. Får du en dårligere periode må de være villige til å overta ansvaret inntil du kommer deg på beina igjen. 

Det er viktig at du velger en rase som er kjent for å være enkel å ha med å gjøre. En positiv, glad, omgjengelig og snill hunderase. Feks en Cavalier king charles spaniel.

Selv har jeg vært med å omplassere en slik hund (Cavalier) til ei som har psykiske problemer. Det har gått kjempebra. Moren hennes stiller opp når det innimellom blir nødvendig (og det har det desverre også vert)Moren stiller gledelig opp, hun mener at datterens livskvalitet før og etter hundeholdet er som natt og dag. Dattera har blomstret opp til det ukjennelige etter at hun fikk denne hunden.

Litt usikker på om du kan være med om du er under 18, men har du hørt om Angstringen noen gang? Kan gi veldig god hjelp til å leve med angstspøkelset. http://www.angstringen.no/

Ellers enig med innleggene over, det KAN gi litt lettelse og mening i livet å få seg en hund, men det løser ikke problemene dine, årsaken til at hodet ditt ikke helt fungerer som det skal. Og dårlig samvittighet fordi du ikke gir hunden nok er i hvertfall noe som kan gi mer angst, så vær sikker på at du er i en situasjon der du ikke har hovedansvar for hunden og familien hjelper deg med daglig trening og stell. Og finn noe enklere enn american akita. Det kan kanskje nå føles som en god ide å ha med en slik stor bamse rundt som liksom passer på deg, men det er heller en kilde til masse frustrasjon og tap av mentale krefter å ha en hund du ikke kan håndtere og som trenger mer enn du kan gi den. Sats heller på en litt mindre krevende en som du har muligheten til å gi alt det den trenger, det gjør både deg og hunden glad.

ingen tvil om at hund(og dyr generelt) kan ha positiv helseeffekt i forhold til en rekke forskjellige lidelser. alt fra depresjon til demens. allikevel vil jeg tro at en valp på mange måter kan ha motsatt effekt. det er krevende å ha en valp i hus, selv om den er aldri så liten og søt. man vet gjerne ikke helt hva man får før man har hatt den noen uker, og eiers innsats er også veldig viktig i forhold til hvordan valpen utvikler seg til å bli som unghund og voksen. følelsen av ikke å lykkes(en følelse jeg tror og håper de fleste valpeeiere har hatt en eller annen gang:)) er sannsynligvis ikke særlig positiv i forhold til et fra før nedstemt indre liv. mestringsfølelsen, som kommer når man faktisk får til noe, på sin side, er kanskje noe av det beste man kan få, spesielt i forhold til dårlig selvtillitt.

heller enn å planlegge å kjøpe en valp, ville jeg kanskje sett etter voksne, forholdsvis rutinerte omplasseringshunder som alternativ, om jeg var deg? det er jo ikke alle hunder som omplasseres fordi eierne ikke har klart å håndtere dem, og er du heldig og nøye, og finner den rette, vil jeg tro at du kunne hatt stort utbytte av å ha hunden.

lykke til!:)

En hund er en fantastisk venn å ha! Er absolutt for bruk av dyr i psychiatrien, MEN du må være klar over ansvaret det er! Det er et stort ansvar, og du bør komme deg på valpekurs og være klar for å ta 100% ansvar for hunden!

Dersom foreldrene dine er med på dette, synes jeg det høres bra ut. Du kan ikke ta utgangspunkt i å omplassere den om det skal gå galt. Det må unngåes for enhver pris!

Anbefaler en enkel rase, kanskje middels stor (mener en rase opp til 45 cm). Siden du er deprimert, er det kanskje lurt å skaffe seg en glad og utadvendt rase. 

Du kommer til å få utrolig mye igjen for dette, men som sagt; du må være klar over at å kjøpe en hund er å ha den for resten av livet. Det er da ditt ansvar å passe på at denne hunden har et fantastisk liv, og at du gjør alt du kan for at den vil ha det så bra som mulig!

Foreldrene dine er nødt til å stille opp, og det er viktig å ta den med på valpekurs osv. Dette blir jo en ekstra utfordring for deg, siden du sliter med sosial angst, men det er også en del av prosessen. Hundehold kan være dyrt, så viktig at foreldrene dine stiller opp!

Du kommer til å komme sterkere ut av dette, tror jeg! :)

Anbefaler dere å høre med raseklubber om hvilke raser som kan passe for deg. Ta evt rase-tester på internett. Vet det er en bra en på animal planet.

Lykke til! Du er ikke alene om å ha sosial angst og depresjoner. Spesielt bland unge jenter er dette veldig vanlig, men du kommer deg ut av det, vetu! ;) Alt ordner seg for snille piker! :D

Rotehodet:
Hva med de jentene og guttene som ikke er snille ?

Normanna:

Rotehodet:
Hva med de jentene og guttene som ikke er snille ?

Da jeg var ung hadde jeg en t-shorte der det sto "Good girls go to heaven, Bad girls go elsewhere....".

Jeg har også hørt:
Good girls go to heaven, bad girsl can go wherever they want ;)

*leselese*

Jo, jeg bør vel ha en litt mindre rase, men jeg har veldig lyst til å ha den fra den er valp, selv om det kan være krevende. Foreldrene mine er vel med på det(de sier at vi kanskje kan skaffe oss hund), og jeg har en bror som også vil ha hund, han er litt eldre enn meg og kan hjelpe meg en del med ansvaret. I tillegg har jeg jo en søster som kan veldig mye, og jeg skal kjøpe inn masse bøker før jeg skaffer hund. Jeg har allerede tenkt grundig gjennom det hele, og jeg vet jo det at livet mitt ikke blir plettfritt bare fordi jeg får en liten firbent tass i huset, men det kan gjøre det lettere.

Og Cavalier King Charles Spaniel har vi hatt i huset siden jeg var to år, men hun døde samme året som min egen hund. Jeg elsker den rasen, men de liker ikke så godt å være alene hjemme, har jeg hørt(?) og det blir den jo om den skulle komt til oss, med mindre mamma kunne tatt den med på jobb ;P !

 Jeg er veldig takknemlig for alle tilbakemeldingene, for jeg trenger virkelig all "hjelp" jeg kan få til dette valget .__." ! Det blir mye ansvar, og en del "ups and downs", men jeg tror jeg kan takle det. For sikkerhetsskyld skal jeg lese meg til kunnskap ;P Skal "shoppe" bøker til januar ^^,

Lykke til jenta, alle bekker små danner en stor Å vet du. Kanskje hund er en av de små bekkene som hjelper deg på veien. 

Ikke mist motet 

Mvh

Rote Hodet

Å ha dyr når man har angst og depresjon kan være en god medisin, MEN jeg kjenner tilfeller hvor dyret har blitt anskaffet i en litt "manisk" tid hvor alt jo er veldig "greit" og personene ser lite problemer. Type "bare dette går iorden løser alt seg". Og det er ikke greit å innse at det var feil valg og omplassere eller leve med en hund som ikke får hverken den mentale eller fysiske trening den trenger... Holdt på å gjøre den feilen selv, og takk og pris at jeg hadde noen fornuftige mennesker i rundt meg. Har også vært krisehjem for hund i den situasjonen. Man får ikke ta med seg hundene til behandlingsintutisjoner, og da er det ikke enkelt...

Vet også om tilfeller hvor hunden blir veldig var for andre mennesker fordi de aldri blir mosjonert og luftet på dagen når andre mennesker er ute på grunn av eiers sosiale angst.

Så jeg vil vel si at mede mindre dine foreldre er forberedt på å ha hund på fulltid ville jeg ikke anbefalt det. Både på grunn av alderen din, det at det jo "bare er å omplassere den hvis det ikke går", og på grunn av din diagniose. Av egen erfaring vet jeg at man er ekstremt egoistisk når man er depressiv, og tenker ikke lengre enn hva som kan være bra for seg selv. Dette gjelder omtrent alle jeg kjenner som har vært i nærheten av en sånn diagnose. Og man blir ikke mindre ego i de "maniske" periodene.

 red: her bruker jeg "manisk" om de periodene i en depressiv tilværelse hvor ting er lysere og man gjerne shopper bort de vonde følelsene... Og hvor ingenting er noe problem, og alt blir så mye bedre bare man kjøper den jakka til 6000,- eller kjøper den store kule hunden man overhode ikke har forutsetninger for å gi ett bra liv og ha kontroll på. Dette er hva jeg selv har opplevd og har ingenting med TS å gjøre. Men det er fellestrekk på de jeg kjenner som er depressive....

Hehe, jeg vet vel med meg selv at jeg ikke er noe mer "egoistisk" enn folk flest. Jeg har hatt hund før, og gikk på tur med den "lite", men jeg tror den hunden trivdes finfint fordi hun var så liten.
Nå har jeg jo også foreldrene mine, og broren min som skal hjelpe mye til, og jeg går attpåtil til "terapi" for å komme over sosialangsten. Om jeg en dag eller to ikke takler å gå ut blandt alle menneskene, så har min bror, som er 21 år, sagt at han skal ta det, og ellers skal han være med på turene, og da er det faktisk ikke noe problem for meg å være ute. Så lenge jeg er med noen jeg føler meg veldig trygg med, som for eksempel broren min, går alt bra.

Angsten er faktisk ikke noe særlig problem for meg lengre, ville jeg tro, ettersom jeg har innsett hvor tåpelig det er for meg å være redd folk, siden jeg rett og slett er en ganske ok jente. Jeg vet med meg selv at jeg er grei å være rundt, og innimellom komisk, og jeg vet at man skal dumme seg ut litt, uansett hva. Det eneste som står litt i veien for meg, nå, er jo depresjonen, men jeg tror jeg skal klare meg fint :] Jeg har en kusine jeg kan snakke mye med, en mor som er Manisk Depressiv som jeg kan snakke med, broren min som stort sett alltid forsvarer meg og søstrene mine som jeg reiser til om jeg trenger et lite "avbrekk i hverdagen", så jeg er rett og slett veldig positivt innstilt til alt dette :]

Mamma og pappa er begge veldig klar over alt dette, og jeg planlegger ikke å skaffe hund med mindre de gir meg 100% støtte og "samtykke" angående dette. Jeg skal passe en stor hund(labrador retriever som heter Odin) for en kamerat av min mor fra 23 desember(tror jeg), til tredje juledag, sånn at jeg får testet det ut. Jeg og min bror skal samarbeide om det og om det går fint skal vi få låne ham litt ofte for å venne oss til det hele, siden vi har "bestemt oss" for at vi vil ha en litt stor hund, til tross for mengden mosjon og stell de som oftest trenger.

Så flott at det høres ut som du begynner å få kontroll:) Visste ikke hvor ille det var, og siden det sto lengre oppe at du hadde vært sykemeldt fra skolen en lang periode (noe som det skal mye til for å bli) Tenkte jeg at dette kanskje var en litt ivrig periode... Beklager, og siden du har en mor som er MD vet du at dette her ofte går i bølger og kommer igjen. Høres ikke ut som det vil være dumt å skaffe seg hund i forhold til diagnosen siden du har så mye hjelp.  Var bare litt vanskelig å lese hvordan det sto til av det du hadde skrevet lengre oppe. Og med den erfaringen jeg har, er deprimerte veldig flinke til å lyve for å skjule hvordan ting egentlig er (men det vet du vel). Så jeg tenkte at her var det best å ta høyde for at det var bare øverste del av berget som kom frem. Ingenting gleder meg mer enn å ta feil i denne situasjonen:)

 Masse lykke til og god bedring. Man kommer aldri så langt ned at det ikke går an å komme opp igjen:)