Vet ikke helt hva jeg skulle velge som overskrift, men håper alikevel på mange nyttige tilbakemeldinger. Noen har kanskje fått med seg, i mine tidligere fjasete innlegg, at min mor har fått seg en pommetispe. Hun er nå 6 mnd. Min hannhund fylte nylig 2 år.

På grunn av at jeg plutselig ble alene med hunden, har han vært hos min mor når jeg har vært på jobb. De bor 150 meter unna og min mor er hjemmeværende, så heller at han er der i selskap enn alene. Og det fungerte helt topp...men så kom valpen.

I starten var dette fryd og gammen, valpen var kjempesøt og morsom og Balder (min altså) storkoste seg med dette lille nøstet. I starten lo vi bare av dem fordi det var helt tydelig at den lille jenta var sjefen. Hun tok lekene hans og senga hans. Gav vi dem hvert sitt griseøre, så skulle hun ha hans og ikke sitt eget. Tenkte at hun var på valpelisens og at han ville si ifra tilslutt. 

Det skal nevnes at det ikke har vært noen annerledes fordeling av oppmerksomhet fra verken min eller min mors side. Dette var vi konsekvent på fra dag 1 fordi vi visste at han ville være mye oppe hos dem.

Men, nå er det gått 3 måneder, og ting er ikke bedre. Faktisk synes jeg det er blitt verre og vi er alle litt bekymret for min stakkars lille hormonbombe. Det er litt vanskelig å forklare egentlig, fordi når de leker så virker det som om det er så stas og begge trives veldig godt. Men, Balder får fortsatt ikke ha noe for segselv for hun tar alt. Vi har prøvd å la han tygge på ett bein oppi sofaen for der kommer jo ikke hun til alikevel, men da blir han bare stressa fordi hun sitter nedenfor å bjeffer.

Han har tydeligvis skjønt at valpen er mamma sin, og når jeg er på jobb, trekker han seg heller bort mot min far for han har ikke vist noen spesiell eierinteresse i noen av dem og er derfor det nøytrale stedet for Balder å være. Så han legger seg gjerne ved beina hans. Min mor og far forteller at når jeg ikke er der, tør han ingenting. Han virker nesten deprimert, og hvis min mor sier "nei" til valpen, tror han at det er han hun sier det til. De har derfor begynt å måtte finne på noe annet for å korrigere valpen. De sier også at når jeg kommer hjem, virker det som om han slapper litt mer av og tøffer seg litt mer foran valpen. Gir litt mer beskjed. 

På nåværende tidspunkt er jeg veldig usikker på hvordan vi skal gripe fatt i dette. Jeg vil ikke la ham være alene hjemme når han ikke har behov for det, for jeg ser jo også at de leker godt sammen. Ett alternativ var å ha ham alene hjemme, men at min mor kan ta han med på en liten tur midt på dagen. Det burde funke greit, men jeg skulle gjerne foretrekke at han kunne være der uansett..(blir stressa for brann og alt mulig tøys).

Har dere erfarne hundefolk noen formeninger om denne saken? Skyt løs, jeg tåler mye :) Ønsker selvsagt synspunkt på hvordan han kan oppleve henne, om det virkelig er så ille som jeg tror eller om han bare virker nedfor fordi hun er så..overalt. Eventuelle endringer som kan gjøres med begge to sammen er sårt ønsket..og som nevnt, alternativet med å ikke ha de sammen lenger, håper jeg å kunne unngå om mulig.

Hmmmm... Utifra egen erfaring med tispe og hannhund-sånn er det bare;)Hannen din er en "gentlemann":)

Når min Bostonhanne var 3 år, fikk vi ei tispe(og Hugo tålte nicht nada av hanner!!) og hun tvinnet han rundt lillepoten(?) Jeg fikk ondt i hjerterota endel ganger,for slik behandling(forfordeling til damerne) har jeg sjelden sett.. Til og med matmor kom laaaangt bak i rekkene altsåh...;)

Tror du skal ta det helt med ro-men om du ikke liker det som skjer, ville jeg ikke hatt de sammen i det hele tatt..  Viktig i allefall at du viser din at han er kongen på haugen, ellers kan du trøste deg med at du har en solid gentlemann;)) Men for all del, vis ham at han er "the one":))

Kremt, host-er det ikke litt sånn vi kvinnfolk er dah?;))

Takk for raskt og oppmuntrende svar :)

Jeg viser absolutt at han er sjefen og at han er min. Hilser masse på ham når jeg kommer hjem, og prøver å ikke vise valpen så mye oppmerksomhet. Det skjønner han nok, og det er nok derfor han manner seg opp litt når jeg kommer. 

men jeg bekymres av at han virker så nedfor når jeg ikke er der..kan hunder bli deprimert av slikt? Det er jo i utgangspunktet ikke noe _feil_ som sådan, og han er frisk som en fisk..så jeg blir litt forvirret av dette. Får håpe det er helt normalt at han blir slik en tøffel rundt henne og at han ikke har det trist :/ er jo lille koseklumpen min.

-Bea-:

Takk for raskt og oppmuntrende svar :)

Jeg viser absolutt at han er sjefen og at han er min. Hilser masse på ham når jeg kommer hjem, og prøver å ikke vise valpen så mye oppmerksomhet. Det skjønner han nok, og det er nok derfor han manner seg opp litt når jeg kommer. 

men jeg bekymres av at han virker så nedfor når jeg ikke er der..kan hunder bli deprimert av slikt? Det er jo i utgangspunktet ikke noe _feil_ som sådan, og han er frisk som en fisk..så jeg blir litt forvirret av dette. Får håpe det er helt normalt at han blir slik en tøffel rundt henne og at han ikke har det trist :/ er jo lille koseklumpen min.

Hvem som sier han er  nedfor? Din Mor? Husk-de blir litt sånn som vi vil ha dem da..(Vi tillegger dem disse "følelsene"..)Om dere har bestemt dere for at : okey, sånn er det nå!!!OSV. så er det sånn..

Om du el. din mor har den minste tvil(iaffal du, siden det er din hund det skrives om her, ville jeg kutta kontakten. Men så lenge din pode er sunn, rask og frisk- og trives med tispa, så la det være;)Disse mannfolka.... Min Boston, som var en mammadalt uten like(ingen andre hunder fikk være i nærheten av hverken han el. el. meg- men..... Tisper.... Uhh, de kunne gjøre hva de ville... Jeg gråt mang en gang, men visste innerst inne at sånn er det i hundeverden..........-

Jeg blir "dårlig" av sånne tjateinnlegg som sier: hunden min setter ikke valpen/ den andre hunden PÅ PLASS. Dårlig, fordi det som Oldie skriver er normalt. ALLE valper ER SJEF over alle voksne hunder. Og i dette tilfellet går valpefredningen over i tispe = sjef over hannhund. Så naturlig og riktig som hundeværdenen er.

Hunden din er garantert ikke deprimert. Han har helt sikkert stor glede av samværet. De har det. Hundene.

Alle normale voksne hunder lar valper ta deres øre eller tyggebein ol. Og alle normale voksne hunder lar seg tyne av valper.

Så når noen beklager seg over at hundenaturen ER sånn, så ser jeg for meg nakkeristende nei-fy-sitt-dekk-eiere, som hersjer med hundene sine, og forventewr at de skal gjøre likedan!

Det er suverent å ha en dagmamma til hunden sin. Og kjempefint og flott at dagmamma har egen lekekamerat til hunden. Din hund får derfor i pose og sekk. Samvær på dagtid og enebarn ellers. Den kunne ikke hatt det bedre.

Zapp:

Jeg blir "dårlig" av sånne tjateinnlegg som sier: hunden min setter ikke valpen/ den andre hunden PÅ PLASS. Dårlig, fordi det som Oldie skriver er normalt. ALLE valper ER SJEF over alle voksne hunder. Og i dette tilfellet går valpefredningen over i tispe = sjef over hannhund. Så naturlig og riktig som hundeværdenen er.

Hunden din er garantert ikke deprimert. Han har helt sikkert stor glede av samværet. De har det. Hundene.

Alle normale voksne hunder lar valper ta deres øre eller tyggebein ol. Og alle normale voksne hunder lar seg tyne av valper.

Så når noen beklager seg over at hundenaturen ER sånn, så ser jeg for meg nakkeristende nei-fy-sitt-dekk-eiere, som hersjer med hundene sine, og forventewr at de skal gjøre likedan!

Det er suverent å ha en dagmamma til hunden sin. Og kjempefint og flott at dagmamma har egen lekekamerat til hunden. Din hund får derfor i pose og sekk. Samvær på dagtid og enebarn ellers. Den kunne ikke hatt det bedre.

Men ja, sånn er det-din hund reagerer heelt mot normalt... Ikke tenk sørgelige tanker, vær heller litt kjepphøy ovenfor din, sånn er det bare... Med mindre du syns synd på ham når han er hos din mor... Gjør du det, vil jeg på det sterkeste anbefale å droppe samvær med lille valp.. :) Sånn er det bare:)

Zapp:
nei, jeg syns man skal unne denne hunden det berikende samværet med en annen hund av passende type. Og ja, jeg syns det er veldig rart med folk som overhodet kan VURDERE ensomhet fremfor knall barnepass hos "bestemor" og valp. Rett og slett en uspiselig tanke;)

Joahh... Men om man i utgangspunktet synes synd på sin "bebbis" så kan det bli ekkelt for alle parter detta;)Summasumarum: Ja til barnepass:)))Ellers har vi: silence is golden.. Farsken, nå skulle jeg komme med masse gullkorn ala: Jeg vil værra åleine......:)

Til TS: Ta deg i nakkeskinnet, og si til deg selv: Min Pode har det gulle godt sammens med lille krapyltispe!!!!!;)

hehe, får satse på at dere har rett. Når jeg skriver det med inntrykket av endring i hans trivsel, mener jeg bare sammenliknet med hvordan han var før. Han virket mye mer happy, fjasete og glad før. Men, det kan jo selvsagt hende at det er byttet ut litt med å skulle være voksen for valpen..who knows :) men han får virkelig gjennomgå av henne.

Takk for tilbakemeldinger, det beroliger meg at det er mer vanlig enn jeg trodde :)

Min hanhund var 2 år när lilla tikvalpen flyttade in och han föll direkt för hennes charm.
Hon har fått härja med honom, bita, slita, ta av både mat och tuggben. Nu är hon 2½ år och
hanhunden låter henne bestämma för det mesta, men ibland när han tycker att hon går över gränsen så säjer han åt henne på skarpen (genom att "bita" över nosen eller över skallen) och då förstår hon allvaret och lämnar honom ifred.
Låt hundarna klara av det där själva, en valp ska alltid få göra "otillåtna" saker, sedan när valptiden är över så lär sej valpen vad som är tillåtet. Det är bra för valpar att umgås med vuxna hundar för då lär de sej "hundspråket".