Akkurat den brøleapeadferden bak gjerdet, som enkelte vokterhunder utviser er ikke næødvendigvis tegn på at noe er galt. Eller skummelt.

I nærmiljøet hjemme vet "alle" at hundene mine er "snille" så derfor pleier folk som lufter sine engstelige bjeffere, eller hundeaggresive pøbler å stoppe foran hundegården og kommunisere. Det foregår slik at "Fidoen" i bånd får beskjed av flokken min å gå vidre. Og helst vil det men ikke får lov av eieren sin. Eieren skal nemlig ha en lang dialog med alle mine og fortelle sin hund at det slettes ikke er noe å bry seg om. Når de brøler pell deg vekk til stakkaren som står å utagerer frenetisk i båndet sitt står eieren å sier: å så fiiine hunder, se Fido de er slett ikke farlige. De bare ser og høres sånn ut.

ALDRI mine egne hunder.

Men to opplevelser der jeg var redd.

det ene var en amstaff som kom løpende mot meg, jeg stoppet opp, så en annen vei. den kom løpende mot meg, knurrende med synlig tanngard og med logrende hale. stoppet 30 cm unna meg.  Jeg ropte så rolig og behersket jeg klarte til eier at de måtte hente hunden sin - "den er snill, men ikke så glad i fremmede" sa de. Jeg var ikke høy i hatten

 det andre var en alaska husky som flekket tenner og knurret rett i ansiktet mitt da jeg skulle inn i et hus (kjente eier, jeg stod og knøt opp skolissene med ansiktet nede  i hundehøyde da hunden kom løpende til meg. ikke moro. eier måtte ta vekk hunden, jeg stod som frosset). hunden tok vaktrollen. Den er død nå, avlivet nettopp pga slike hendelser.

ellers har jeg bare truffet hyggelige hunder :) av alle mulige raser. Truffet mange trivelige ah i ettertid og før hendelsen, akkurat den hunden var ikke rasetypisk.

Har aldri vært redd mine egne hunder, men "stålsetter" meg de få gangene jeg har vært nødt til å skille de to yngste (som begge er store unghunder) fra å skade hverandre i vill slosskamp(om matbiter de har funnet...); jeg VET jo at jeg da risikerer å bli bitt. Men REDD er jeg ikke.

Jeg kenner derimot at jeg er ikke særlig trygg når vi ute på tur er uheldig og møter på EN veldig spesiell risenschnauser som bor like ved her. han er EKSTREMT hunde-aggressiv: hannhund, valp, tispe - spiller ingen rolle- han går på med maks kraft - og han veier over 70 kg....Eier har blitt bitt flere ganger under forsøk på å berge livet til andre bikkjer som har kommet for nær....

_Jeg har vært ekstremt beskyttende ovenfor valpene ine når han har vært i nærheten - om nødvendig løftet dem opp og båret dem hjem. Og ungene har fått beksjed om å snu og gå hjem når de er ute med en av hundene, hvis de ser denne ene hunden.

Joda. Det finnes gemyttvariabler man ikke egentlig bør ha med å gjøre. Uavhengig av rase. Noen hunder er ikke som de skal.

Som drittunger maste jeg og en veninne oss til å passe en S.H som hadde gått i spann med tispen vi passet. I følge ryktet var han gal, men eieren lot oss alikevel forsøke. Hunden var ikke særlig kontaktbar, men gikk jo fint med nabotispa han kjente godt fra før. Så vi følte vi taklet hunden.

En dag møtte vi en kamerat med en Riesen på sykkel, og veninnen min fant et tre og skulle slå båndet på den utagerende S.Hen rundt mens vi slo av en prat. Det forstod hunden, så han beit seg løs fra hånden hun hadde båndet i, og angrep Riesesnsnauseren. Det måtte sys noen sting i håndet. Og vi gav opp prosjektet. Egentlig var han vel bare hannhundaggresiv. Men måten å bite seg løs på var en smule over streken.

Har aldri vært redd mine egne hunder nei. Da hadde jeg følt meg mislykket som hundeier.

Men har vært redd når mine hunder har blitt angrepet av fremmede, aggressive hunder. Har hatt et par ekle opplevelser der dessverre... Cavalieren jeg hadde ble angrepet og nesten drept av en schæfer som kom ut fra intet. Han ble tygd og fillerista som et lekedyr. Min eneste tanke var å redde hunden min. Etter et basketak fikk jeg tilslutt dratt han ut av kjeften på schæferen. Imens sto schæfer-eieren i en hage 20 meter unna å kjefta på meg! Cavalieren stakkar var helt i sjokk, opptygd og full av bitemerker fra isse til halespiss. Han kunne blitt drep! Du blir opprørt og skjelven etter sånne opplevelser...  Mest opprørt over eiere uten ansvarsfølelse eller respekt for andre. :0( 

Ja, jeg har vært temmelig redd den ene hunden min pga. matforsvar. Det var så ille at jeg holdt en veldig lav profil ved foring for at den ikke skulle fly på meg. Etter lang tids trening har vi fått full tillitt til hverandre. Vet ikke hva den hunden hadde opplevd tidligere i livet, men bra var det ikke. Ingen har lært meg så mye om matforsvar som den bikkja. Føler meg som en skikkelig vellykket hundeeier :)

Hunden vi hadde i oppveksten var en dachs, supersnill og grei(men ulydig som få). Stakk av titt og ofte, og da jaktet hun. Svaler og piggsvin. Når hun fikk tak i piggsvin satt hun inn i drapsmodus, da visste hun ikke hvem hun var eller hvem vi var. Og da var jeg redd henne. Ikke fordi hun ville skade oss, men fordi hun kunne gjøre det i vanvare. Men jeg gikk da likevel inn og tok tak i bakparten hennes og fikk henne vekk. Med pigger stikkende ut av snute og munn, og blod dryppende nedover henne. Stakkars hund(og stakkars piggsvin)!

Dobermannen jeg har nå er en skikkelig kløne, hun er ivrig, livlig og kan lett gjøre meg vondt uten å mene det i f.eks heftig lek e.l. Og da er jeg "redd", ikke for hunden, men for å få vondt. Men det er verdt det;-) 

Jeg har aldri vært redd for dyrene mine med en opplevelse av at de bevisst var villig til å skade meg. Den dagen jeg opplever det, så tror jeg at jeg må nøye vurdere hva jeg holder på med. For det mener jeg at de aldri skal føle behov for i min varetekt.