Ha i hodet at jeg svarer nå uten noen form for erfaring med barn, men jeg personlig tror valpekjøp nå er å ta seg vann over hodet.

Jeg er stolt og superhappy eier av et solskinn av en vofs som akkurat fylte 7 mnd. Etter at vi hentet han hjem er det i all hovedsak jeg som har tatt meg av alt ift han. Min mann jobber fast, jeg skriver masteravhandling, så disponerer tiden min tid i annen grad og form enn min mann. Og valp er en fulltidsjobb - det er mye kos, mye moro og enda mer arbeid! Bare det å strukturere hverdagen så den inkluderer et levende vesen til kan være krevende. Dessuten blir det vel på en måte som å ha to bittesmå barn som skal ha like mye oppfølgning og oppmerksomhet, men med totalt ulike behov?   

Mulig at det er annerledes om man har mer hundeerfaring enn meg, Frost er vår aller første hund, men jeg vil anbefale deg og vente, slik hunden blir en berikelse i hverdagen, ikke et slit og arbeid. Det er vel ingen tjent med?

Lykke til med både barn og hund!

Vi ventet med valp til vår yngste var 5 år. Heldigvis! Valp i hus var MYE MER enn baby i hus.

De fleste valper må ut å tisse hele tiden i begynnelsen, mange må ut minst en gang hver natt i uker/ måneder. Når valpen blir større må den på tur og trenes. Ikke alltid like lett med vogn/ baby hvis man ikke alltid er to og kan dele på alle oppgavene. Vi så det slik at i vår familie er ikke alltid begge voksne alltid tilstede. Dermed ville vi at barna skulle være store nok til at de kan være hjemme alene en liten stund mens mor eller far går en rask tur. Også at barna er så store at de klarer å kle seg selv og spise selv- spesiellt om morgenen. Det var veldig hektisk med valp det første halvåret. Nå er hunden et år, fremdeles hektisk- en vilter unghund. men den MÅ ikke tisse det sekundet den vil ut. Den sover til vi er ferdige med dusj, frokostlaging osv. Den biter ikke lenger i hender og føtter som beveger seg osv.

Har venner som og har fått valp- alle sier det er mere jobb enn en baby i starten.

Kanskje dere kan vurdere en litt eldre hund? vet om noen som kjøpte en 7- 8 mnd. hund fra oppdretter da hunden som var pekt ut til avl viste seg å trolig ikke bli "rett" iht rasestandard. (Hunden er helt nydelig, men ville nok ikke nådd til tops på utstilling). Finnes og omplasseringshunder som kan passe. Vet at Tunge driver omplassering og har god greie på hunder. Hvilke hunder som kan passe hos hvem osv.

Men jeg selv er vokst opp med en hund som min familie fikk da jeg var under året. Så det går! men vær klar over at det er MYE jobb.

Lykke til.

jeg tenker at: det er kanskje ikke SÅ stress nå, men hva når datteren din begynner å gå? løpe rundt og du ikke kan ta øynene fra henne? i tillegg til du skal trene valpen,stueren, ikke tygge på ting og hjemme alene trening++ valpen blir som et barn å oppdra. har du tid til to barneoppdragelser? var jeg deg ville jeg ventet til datteren din var noen år eldre;) men skjønner ønsket om valp da;)

er sikkert noen som har klart begge deler da:) 

De aller fleste har mer enn nok med en liten valp om de ikke skal ta den på seg akkurat mens man har et lite barn også. Husk at du da får to babyer i hus. Og to som garantert ikke er synkronisert slik at du kan time dem til å ha behov til ulike tider. etter en våkenatt med tobeint baby vil valpebabyen fortsatt ha samme behov for oppfølging for eksempel.

Det vil si at mens den ene babyen krever forholdsvis mye tilsyn må den andre også ha tilsvarende. Valpen må en god periode framover ut hver gang den har sovet, lekt, spist, osv. osv. og dette er ikke få ut og inn turer i løpet av en dag.

I tillegg vil du få en baby som begynner å krabbe og nærme seg gåstadiet omtrent samtidig som du får en valp som skal læres grunndressur for å kunne vite hva som er forventet av den.

Valper biter på alt og alle i større eller mindre grad og er en prøvelse i perioder av oppveksten. Spesielt når tennene klør.

Nei, mitt råd er enten vent til dere har større barn som lettere lar seg kombinere med hund, eller skaff en voksen omplasseringshund, som kanskje til og med  er godt vant til barn fra før. Det er masse flotte hunder der ute som trenger et nytt hjem og langt fra alle er problemhunder!

Men for all del mange har fulgt samme tankegangen som du her skisserer og for noen går det bra. Andre har jeg sett fortvilet skrevet inn her og andre plasser for å få hjelp og har klart tatt vann over hodet. Så til sjuende og sist er det selvsagt deres avgjørelse.

Då minstesyster mi vart født hadde familien akkurat gått til innkjøp av schæfervalp. Valpen var mellom 3 og 4 mnd gamal då syster mi kom til verda, og mor var heimeverande åleine med både valp og baby. 

Det gjekk kjempefint, hunden og jenta vaks opp som bestevener; delte leiker og alt som var. Nå var dette ein hund med eit heilt fantastisk lynne, men eg trur at om ein vel valpen sin med omhu kan det gå fint å vera mor for to små samtidig!

Det krev sjølvsagt konstant oppsyn etter kvart som babyen blir ein smårolling - men gjer du jobben din då får du nok verdas mest barnevennlege hund som resultat! Berre ver forberedt på kva du går til, du kan vera sikker på at du får ein heildøgnsjobb viss du bestemmer deg for dette;)

Nå har jeg ikke prøvd selv, men vokste opp med hund som var 4 mnd eldre enn meg. Gikk så bra så, veldig kul søster syns jeg. Var ett skikkelig radarpar som var i lag om enhver rampestrek. Nå var jo dette noen år siden, så var vel før det å ha hund var en vitenskap :)
Men kan ikke huske at mine foreldre har sakt de syns det var noe styr med valp og baby. Vi var mye ute som familie og hunden var en naturlig del av familien, hang med på alt. Ganske morsomt å se i barnealbummet at det er hund med på absolutt alle bilder. 

Du kan jo vurdere selv både utfra hvordan ungen er og hvor mye den sliter på, tid du/ dere har til å trene hunden og aktivisere den i dagliglivet og hvordan det praktisk er gjennomførbart både inne med tanke på plass hus og hvor enkelt det er å komme seg ut etc hvor enkelt er det å komme seg ut etc.   Å bo f.eks langt oppi en blokk med baby og barn ser jeg for meg som ganske slitsomt. Liten hage derimot så er jo tingen en helt annen når det kommer til lufting. Man må jo ta høyde for at hunden kan trenge noe trim og tur uten barnet (om barnet er sykt noen dager) slik at man og da har mulighet til å komme seg ut også da.

Inne er det fullt mulig å både dele av, ha valpegrind etc etc for praktisk gjennomføring - så vil jo komme an på hvordan hverdagen er og hvordan dere vurderer barnet, hverdagen generelt og valg av type hund.

Jeg syns selv det ikke er noe særlig styr å ha valp, de er nå som de er og det er jo morsomt i seg selv, så er vel mye forskjell både på hvordan man bor og hverdagen generelt. Er ikke mer styr en man lager seg egentlig, som med det meste annet.
Så vil nok tro dere er best selv til å vurdere helheten både hvordan dere er som familie, deres hverdag og slikt.

Ting med valp man kan regne med er at de tar litt tid f.eks til lufting, så det må kunne gjennomføres. De trenger og en plass å være i ro - så om man har mulighet til å sette opp en grind eller lignende så den kan skånes for barnet (og omvendt) i de perioder det trengs. Terskelen for ekstra rot og tyggemerker på barnelekene etc etc :) Litt svinn må en regne med.

Les litt rundt på det å ha hund, prat om det og eventult legg inn på noen foreldreforum og hør om noen der har valp og baby. Er nok mange ulike erfaringer ute og går.

Jeg fikk meg valp da minsten var 7,5 mnd og min eldste var 2,5 år fordi jeg tenkte at jeg hadde jo over en mnd igjen av min permisjon og så skulle gubben være hjemme i 6 uker, for en glimrende start.... men nei.... jeg anbefaler og vente fordi en valp krever ganske mye og man blir sliten av et barn som begynner å krabbe og å reise seg opp i alt mulig osv.... Picarden min som var 8 uker da jeg hentet henne er bestevenner med barna og fungerer bra i huset her, men hun er ikke så lydig eller så god sosialisert som jeg skulle ønske, nettopp fordi det er ikke så enkelt å oppdra en valp når du har et lite barn. Når du føler overskuddet er der og du skal ut og trene valpen, tar med ungen ut i vogna som på denne tiden skulle ha sovet, men som ikke vil sove og ødelegger treningen. Ikke kan man gå fra ungen og man må ha mye oppmerksomhet på valpen.

Jeg anbefaler dere å vente til dere er ferdig med bleie-barn, enn så lenge er jenta deres rolig, men bare vent til krabbing osv begynner, du får nok å henge fingrene i  :-)

Ønsker dere uansett masse lykke til  :-)

Tror det er mye opp til deg selv. Det kommer veldig an på hvordan du velger å legge opp livet ditt og tiden din. Jeg har 2 barn. En på 3 og en på 8 mnd. Fikk hunden når minstemann var 1 mnd. gammel :) Funker helt fint hos oss! Jeg er i tillegg alene mamma så hjelp her i gården er det lite av og man må klare seg selv. 

Derfor mener jeg at det kommer mye an på hvordan du er villige til å legge om livet ditt. Du kan glemme mye av det sosiale. Turer på butikken og ev. venninder som kommer hjem til deg er nokdet du kommer til å orke av besøk, iallefall første tiden. Det kan værehardt den første mnd. Etter det kommer du, unger og bikkje til å legge dere inn i en rutine- og ting går mye av seg selv.

Så ja, her funker det helt fint, nada problemer what so ever :)

I tillegg bør du jo også tenke deg om at du ikke velger en voldsomt krevende hund. Da blir det iallefall nok å gjøre skal jeg love ;) Så tenk nøye gjennom rasevalg.

Villavi:

Då minstesyster mi vart født hadde familien akkurat gått til innkjøp av schæfervalp. Valpen var mellom 3 og 4 mnd gamal då syster mi kom til verda, og mor var heimeverande åleine med både valp og baby. 

Det gjekk kjempefint, hunden og jenta vaks opp som bestevener; delte leiker og alt som var. Nå var dette ein hund med eit heilt fantastisk lynne, men eg trur at om ein vel valpen sin med omhu kan det gå fint å vera mor for to små samtidig!

Det krev sjølvsagt konstant oppsyn etter kvart som babyen blir ein smårolling - men gjer du jobben din då får du nok verdas mest barnevennlege hund som resultat! Berre ver forberedt på kva du går til, du kan vera sikker på at du får ein heildøgnsjobb viss du bestemmer deg for dette;)

Signerer :) 

Om litt under 2 uker henter vi vår valp. Da kan jeg svare deg nøyere på hvordan det er;)

Jeg har en aktiv gutt på 6 år og ei like spretten jente på 15 månder. Jeg skal være hjemme til i august. Ergo tenker vi likt!

Vi har ordnet valpegrind ut av lekegrinda slik at alle kan skjermes fra hverandre innimellom. Ellers vil jeg tenke at om du takler det å gi opp egentid og stille sofasitting for en periode så klarer vel også du dette?

Regner også med at renslighetstreningen vil ta litt lengre tid siden man ikke kan være overalt på en gang

.

Ellers er jo også det en god ide å tenke eldre hund:)

Vi planla og anskaffe hund (valp) i forbindelse med permijonen. Minste var 6 mnd ca og eldste 2,5 år når den 8 uker gamle valpen flyttet til oss. Vi var hjemme frem til hunden var 7 mnd. Fordelene er mange men baby/valpesikret hus og lang tid hjemme med valpen. Selsagt er det dager hvor man føler at ingenting fungerer, men det er det uten valp også. Det om vi har erfart er viktig er bevisthet, ulike soneer i huset for å skille barn og valp og gradvis tilvenning til hverandre.

Både babyen og valpen sover mye (relativt) og når man er to voksne så går det fint å dele ansvar og få dette til.  Det er en tilå oppdra når man har valp men har man baby og barn så er man jo også i "oppdragelsesmodus"

Krappestadiet til gå stadiet var heller ikke noe problem. Vslpen var litt nyskjerrig på minstemann, men igen dramatikk i dette.

Det vi ser tilbake på er at vi gjorde det rette for oss. Høres kanskje rart ut men permisjonstiden er vel en tid der man har mer overskudd enn når man er i jobb. Forholdet mellom barna og hunden i dag er helt suveret.

Det hele tror jeg bunner ut i hva dere mener å ha overskudd til. Lykke til med valget

Jeg tror at det kanskje kreves noe mer planlegging og forberedelser for å få et vellykket valpe-baby-opplegg :)

Det er mange fordeler, og en god del bakdeler. Mye er listet opp i tråden, så jeg kommer bare med et lite synspunkt om at det er ekstra viktig å være forberedt - og være ærlig ovenfor seg selv om man virkelig har det som kreves for å få dette til :) Har man dette i boks, da tror jeg det kan bli en fin tid for alle :)

En annen ting som betyr noe er hvilke hjelpemidler man har, har man inngjerdet hage, bil og bæremeis, mulighet til å skjerme områder inne osv osv er med på å lette stressende dager.

Hmmmm...her syns jeg mange var veldig negative...det er jo ikke så mye styr med en valp? I hvert fall ikke med min! Nå har ikke jeg barn, men er alene med valpen og i full jobb... Så lenge dere er to og kan dele på både ansvar for baby og valp, og en av dere endatil har fri fra jobben, så høres jo det ideelt ut spør du meg!

Jeg hadde gjort som andre har foreslått her: Vært nøye på valg av valp/rase (er jo ikke nødvendig å velge de mest utfordrende...), organisere hjemmet slik at valp og baby kan holdes adskilt når det er nødvendig, innstille seg på at det i perioder vil bli slitsomt og at andre perioder blir desto koseligere! :-)

Lykke til med både baby og valp! :-)

Føler du at du har masse overskudd nå og setter deg godt inn i det å ha valp burde det vel gå fint. Synes du allerede nå det er veldig slitsomt med barn og føler du har lite overskudd ville jeg revudert. :)

Her går nok mye på innstilling og hvor heldig man er med babyen. Noen har jo babyer som er snille som dagen er lang, mens andre er helt kaos. Hvorvidt man får sove om natten f.eks vil nok påvirke mengden overskudd til en eventuell valp en god del. 

Vel, selv er jeg slik som planlegger valpekjøp i evigheter før begivenheten og er obs på mulige opp og nedturer. Så for meg hadde tiden frem til permisjonen var over vært nødvendig for å finne riktig hund;-) hehe.

Men sånn ellers så er det jo uansett gambling. Du vet ikke hvilken type valp du får, før denne er vel på plass og har blitt trygg i den nye situasjonen. Du kan få en vidunderlig kosepute som bare er trivelig og enkel fra første stund, eller du kan få et bitemonster som terroriserer hender, føtter og alt annet som måtte befinne seg i nærheten og utvikler seg til en hormonbombe som uttaggerer mot alt som bevegerer seg. De fleste ender vel opp med noe midt i mellom. Rasevalg og valg av oppdretter er lurt å tenke nøye gjennom. Prøv å forutse alle mulige utfordringer dere kan komme til å møte, og tenk litt på forhånd gjennom hvordan dere vil løse eventuelle vanskeligheter. Vær realistisk på hva man kan imøtekomme, barnet må få alenetid og valpen må få alenetid. Og det er egentlig litt kjekt med kjærestetid sammen også;-)

belgerine:
Blir helt matt av å lese enkelte innlegg her. Hvordan er det mulig å lage så stor ståhei rundt en valp? Det høres ut som den reneste doktoravhandlingen. Ser dere skriver ooo så søøøt men akk såååå mye arbeid.. Jeg har faktisk utrolig mye mer arbeid i unghunden og den voksne hunden som skal trenes og aktiviseres enn en valp?? Den spiser driter og sover, og i de våkne stundene må en passe på å sosialisere den, trene femminutters økter. Jeg kjeder meg riktig litt mens jeg titter på en sovende bylt med pels og gleder meg til den blir større så vi kan trene mer og lenger og avansert. Hvorfor kan en ikke ta ungen med seg i en bæremeis eller barnevogn på hundetrening? Har vokst opp med dyr selv, og setter enorm pris på alt det jeg har lært, og fått inn med morsmelken. Å ta fra ungen denne muligheten er ran spør du meg.

Er vel mange barn som vokser opp uten noen dyr i hus og er glade, lykkelige barn likevel;-)?

Men jeg kan være helt med på at valpen er mindre krevende enn unghunden stort sett, men det har vel litt å si på hvilken type hund du har også? Stor forskjell på å sosialisere mine to tøtter f.eks. Dobermannen var jo lett som bare det i forhold til RR. Hun elsket jo alt og alle uansett. De mer reserverte raser kan jo ha litt andre behov. Mens RR var mindre tjolahopp enn dobberen sånn ellers. Som unghund var de noen håndfuller begger to, på hvert sitt vis. Og det er vel kanskje det som er det viktigste, at man ikke kjøper seg valp, man kjøper seg hund. Valpetiden er kortvarig og fort overstått. Så begynner neste periode med sine utfordringer.

Bergljot:

 

 

Er vel mange barn som vokser opp uten noen dyr i hus og er glade, lykkelige barn likevel;-) 

 

Absolutt. Flesteparten kanskje? Poenget er at jeg synes det er en gave å kunne ha et gjensidig forhold til et dyr, å kunne kommunisere med det på dets premisser og forstå det. Har tenkt en del ganger på at jeg er takknemlig over at jeg er klar over hvilke gaver jeg har gående rundt meg, som mange mennesker aldri ser eller opplever. "Bare en hund"