Hundebankeren:

En klok mann lærte meg en gang at det er ca. 10% av en hunds oppførsel som er RASEbetinget.
Resten er personlige erfaringer og individ.

 

Det ser vel omtrent slik ut etter mine erfaringer og hva jeg har lært: 60% er miljø og læring. 30% er arv og gener og 10% er fordi det er en hund og ikke et menneske for eksempel. Man kan si at det bare er de siste 10 prosentene som skiller oss og hunden fordi oppdelingen er akkurat slik for oss også.

ingar:Det ser vel omtrent slik ut etter mine erfaringer og hva jeg har lært: 60% er miljø og læring. 30% er arv og gener og 10% er fordi det er en hund og ikke et menneske for eksempel. Man kan si at det bare er de siste 10 prosentene som skiller oss og hunden fordi oppdelingen er akkurat slik for oss også.

Normanna:

Zeldajenta: Har inntrykk av at iallefall rottisen kan ha en litt " I don´t give a shit "-holdning. Litt OT, men hvordan er en rottmann i forhold til de rasene den er blandet med ? Har den peppen til dobber´n med evne til å forholde seg meeeeget i ro som rottisen ? Vil tro at dobberen muligens er en mer førermyk hund enn rottisen, men det varierer jo selvfølgelig.

 

Nå vet jeg ikke helt hva du mener med "I don´t give a shit"-holdning. Mitt inntrykk av rottiser er at de er litt omstendlige, slik at de ikke hopper og spretter over alt for å gjøre sin fører til lags. De venter på en kommando, får den, kan kanskje nøle et sekund og så utfører de. Hvor førermyke de er mener jeg handler om hvor flink du er til å motivere. Riktignok er de ikke slik som får nervøst sammenbrudd om du som fører snur ryggen til eller viser på annen måte at du ikke er helt fornøyd. De er selvstendige og har det fint enten de mesterer eller ikke. Samtidig oppfatter jeg rottisen som veldig lærernem, og det er det jo noen som kaller "førermyk". Det du får "gratis" med en rottis er nettopp det at de ikke handler i hytt og pine på impuls. F.eks er det forholdvis lett å ha en løs rottis, fordi du ser om de pønsker på å gå bort til en hund på andre siden av gaten LEEENGE før de faktisk gjør det.

Hei,

Takk for at du delte din båndtreningserfaring! Smart det med å bytte på med sele og halsbånd :)

Hva jeg mener med "I don"t give a shit" holdning er dette: ( og det gjelder seffern ikke alle, men en del individer jeg har vært borti )

*hunder som ikke er spesielt interessert i å gjøre noe for deg; hva som gavner hunden er det som teller.

* hunder som ignorerer kommandoer og heller turer fram som de måtte ønske selv

* hunder som rett og slett gir blaffen i om du lokker og lokker, de blir hvor de er.

Hunder som rett og slett ikke er spes interessert i mennesker hvis ikke det gavner dem selv. Giddalaus er kanskje ordet jeg leiter etter ? Andre hunder igjen er ivrige på å samarbeide og jobbe med deg; dette er hva jeg kaller en førermyk hund.

Som sagt, dette er inntrykket mitt av enkelte individer av rottweiler. Rasen er jo ikke noen utprega arbeidshund; mer en gårdshund som skal passe på at alt er bevart slik den vil ha det.

Zeldajenta: Hva jeg mener med "I don´t give a shit" holdning er dette: ( og det gjelder seffern ikke alle, men en del individer jeg har vært borti )

*hunder som ikke er spesielt interessert i å gjøre noe for deg; hva som gavner hunden er det som teller.

* hunder som ignorerer kommandoer og heller turer fram som de måtte ønske selv

* hunder som rett og slett gir blaffen i om du lokker og lokker, de blir hvor de er.

Hunder som rett og slett ikke er spes interessert i mennesker hvis ikke det gavner dem selv. Giddalaus er kanskje ordet jeg leiter etter ? Andre hunder igjen er ivrige på å samarbeide og jobbe med deg; dette er hva jeg kaller en førermyk hund.

Som sagt, dette er inntrykket mitt av enkelte individer av rottweiler. Rasen er jo ikke noen utprega arbeidshund; mer en gårdshund som skal passe på at alt er bevart slik den vil ha det.

Normanna:

Jeg har aldri i mitt hundeliv forventet at min hund skal gjøre noe for meg. De gjør som de får beskjed om fordi de har lært at det lønner seg. Ev. at det motsatte ikke lønner seg.

Jeg forventer at hunden skal ønske å jobbe med meg, ønske å styrke båndet mellom oss, ønske å få ros for godt utført arbeid. Det inntrykket jeg har hatt av enkelte individer av rasen din er at de ikke bryr seg nevneverdig om at "det motsatte ikke lønner seg".

Det er i så fall ikke hunden som gir blaffen, det er eieren som ikke har trent den særlig bra. Og mrk, jeg sier ikke at min hund ikke kan oppføre seg slik tidvis. Men jeg vil påstå at hun er godt over gjennomsnittet "villig" til å utføre, og det handler ikke om at hun er førermyk eller ikke gir f..., det handler om at jeg har trent henne riktig, (les brukt gode forsterkere og ikke latt henne belønne seg selv for ofte).

Ja, selvfølgelig spiller trening og oppdragelse en viktig del, men hva gjør man med en hund som rett og slett ikke er det minste interessert i å lære ? 

Tja, det er vel et definisjonsspørsmål. De er ikke de aller kjappeste. De er tunge, og de er grundige. Får de f.eks først nesa i sporet, så skal de forsikre seg, i relativt sakte tempo, om at de er på rett vei og ikke går glipp av noe! Fordelen er jo at de ikke mister sporet så lett. De er ikke de du får til å komme kjappest på innkalling nødvendigvis osv. Men det handler ikke om manglende vilje, kun at de er travere, og springer ikke beina av seg uten grunn ;). Dette altså etter min mening og erfaring. Men finner du først ut hvordan du kan motivere en rottis til å jobbe, så har du etter min mening et arbeidsjern. Som ELSKER å jobbe. Men ikke i turbo-fart (det kan du også få til, men fra "naturens" side er de litt treige.) Seige arbeidskarer vil jeg kalle dem. Husk at de ikke bare opprinelig var vakthunder, men først og fremst driverhunder, som drev kveg. Det krever ikke bare mot og vilje, men også arbeidslyst.

Ja, vi har med en traust og sindig rase å gjøre. Jeg tror rottisen trenger mer drivkraft enn f.eks en border; blir den ikke pusha og "vekket" regelmessig kan du få en skikkelig lat hund...

Sorry, har ikke lært meg å sitere mellom linjene, så svaret blir litt blandet med ditt. Mine nye svar er uthevet. Hvordan siterer man egentlig mellom ?

Zeldajenta: Jeg forventer at hunden skal ønske å jobbe med meg, ønske å styrke båndet mellom oss, ønske å få ros for godt utført arbeid. Det inntrykket jeg har hatt av enkelte individer av rasen din er at de ikke bryr seg nevneverdig om at "det motsatte ikke lønner seg".

Ja, selvfølgelig spiller trening og oppdragelse en viktig del, men hva gjør man med en hund som rett og slett ikke er det minste interessert i å lære ?

Ja, vi har med en traust og sindig rase å gjøre. Jeg tror rottisen trenger mer drivkraft enn f.eks en border; blir den ikke pusha og "vekket" regelmessig kan du få en skikkelig lat hund...

Zeldajenta: Det inntrykket jeg har hatt av enkelte individer av rasen din er at de ikke bryr seg nevneverdig om at "det motsatte ikke lønner seg".

Normanna:

Zeldajenta: Jeg forventer at hunden skal ønske å jobbe med meg, ønske å styrke båndet mellom oss, ønske å få ros for godt utført arbeid. Det inntrykket jeg har hatt av enkelte individer av rasen din er at de ikke bryr seg nevneverdig om at "det motsatte ikke lønner seg".

Om hunden jobber for ros, godbiter eller lek er jo samme sak, de jobber fordi det lønner seg. Ikke for "deg". Hvorvidt en hund jobber GODT for bare ros, avhenger vel hvor godt trent inn det er, og hvor lite ros den får ellers. Min filosofi er at den belønningen jeg bruker når vi trener, den får hun ikke ellers. Hun får ikke godbit uten å jobbe for det, og hun får ikke leke m kongen uten å jobbe for det. Ros får hun derimot mye av uansett, så det vil fungere dårlig som belønning for oss. At en hund skal ØNSKE å jobbe FOR å styrke bånd, det tror jeg virkelig ligger utenfor hundens kompetanseområde, for å si det slik. Ingen hunder er vel nevneverdig interessert i å lære bare for å lære? De må jo motiveres til det? Hvis man ikke greier det, vel så har det jo med fører å gjøre, ikke hunden? Jeg vet jo ikke jeg hva som er grunnen til at disse hundene du snakker om ikke vil lære, men kanskje de er trent veldig feil? Kanskje de synes belønningen er for dårlig og det hele er veldig kjedelig? Forøvrig har jeg aldri møtt en slik hund, uansett rase.

 

Det er selvfølgelig stor forskjell på en rottis og en BC, der rottisen har mye ro og sindighet er BC´en nærmest konstant høyt oppe og dermed mer trenignsvillig. Men det betyr jo ikke at rottisen er lat eller ikke vil jobbe, det betyr bare at du må legge opp treningen forskjellig om du trener en BC eller en rottis. Men rottweileren er altså en god brukshund, og det ville den vel ikke vært om den ikke hadde gode arbeidsegenskaper?

Et drivjern som en BC er mer en gjennomsnittlig interessert i å jobbe og lære for å få nok stimuli til sin hypre hjerne ;) Ok, kanskje ikke hundene ønsker å styrke båndet, men de vet at godt samarbeid styrker båndet og at en suksessrik tur/trening er en god ting :) Det er noe positivt som gjør båndet mellom menneske og hund sterkere.

Angående trening; jeg har ikke noe videre med trening å gjøre med hundene jeg har her med mindre spesielt spesifisert av eier. Det jeg har reagert på med de individene jeg nevnte er at villighet til å gjøre noe som helst utover å sove, spise er ikke-eksisterende. En av hundene måtte jeg lokke og lokke for å få med ut på tur...det må vel være toppen av latskap...;)

CanisMinor:
Jeg skal ikke krangle med deg om prosentene, men NKK bruker vel en høyre prosentdel m h t genetisk ballast.Og akkurat det tror jeg kommer som en overraskelse for mange som trener hund :)

Da tror jeg vel at de opererer innenfor de siste ti prosentene. Eller? La oss si at rasetypiske egenskaper (Gjeting/border, apportering/retriever osv) utgjør en ganske stor del av de ti igjen. Ca. 40 prosent kanskje? Alle disse spesialatferdene er jo highlighted jakt atferd egentlig. Jeg tenker bare litt høyt her...

Normanna:

Zeldajenta: Det inntrykket jeg har hatt av enkelte individer av rasen din er at de ikke bryr seg nevneverdig om at "det motsatte ikke lønner seg".

Det inntrykket kan jeg forstå. Dette er kroppsharde hunder, så korrigerer man feil, vil man bare oppnå at hunden i beste fall ikke gidder mer, i verste fall kvitterer. Derfor mener jeg rottweilere fungerer best på positiv forsterkning. Og skal man korrigere, så bør man vite hva man gjør. Og det å korrigere med fysiske aversiver er "imho" veldig, veldig dumt.

Ja, og av nettopp slike eksempler kommer mine inntrykk av en mer førerhard hund. Jeg vil si at Rottisen generelt er en ganske førerhard hund, en BC( generelt ) en førermyk variant.

ingar:

CanisMinor:Jeg skal ikke krangle med deg om prosentene, men NKK bruker vel en høyre prosentdel m h t genetisk ballast.Og akkurat det tror jeg kommer som en overraskelse for mange som trener hund :)

Da tror jeg vel at de opererer innenfor de siste ti prosentene. Eller? La oss si at rasetypiske egenskaper (Gjeting/border, apportering/retriever osv) utgjør en ganske stor del av de ti igjen. Ca. 40 prosent kanskje? Alle disse spesialatferdene er jo highlighted jakt atferd egentlig. Jeg tenker bare litt høyt her...

CanisMinor:
Det jeg tenker høyt er at dersom arvede egenskaper utgjør bort imot halvparten av ryggsekken til en voksen hund, finns det jo i tillegg andre påvirkninger som avgjør hvordan det enkelte individet vil bli. Prenatale påvirkninger, hva den opplever i valpekassa og hvor sent den fjernes fra flokken er jo også faktorer som innvirker på hvor "styrbart" individet blir.

 

Ja det kommer vel innunder 60% andelen? Her vil jeg tro at valpekasse, valpe og unghund stadiet hører hjemme. Det vi før kalte "pregningsfaser". For eksempel er det særdeles nyttig å trene på inkalling og følge og kontakt trening i følgefasen, bitehemming i gnagerstadiet, menneskepregning i 3 til 5 uker osv.

BorderZorro:

jarvi:

ingar:

jarvi:

Men du svarer ikke på mitt spm om rolig trening av valper.

jeg mente svaret gikk fram av det jeg skrev. men ok...

Jeg tenker følgende:  Valpen vil jo gjerne være løs, den bindes fast i kjetting, en normal valp vil protestere på dette ved blant hyl, piping og ikke minst hoppe frem og tilbake.  Dette vil føre til at den får et ubehag i halsen ved at den får flere rykk, altså et negativt aversis.  I det valpen slutter å rykke er atferden under negativ forsterking - valpen har altså selv mulighet til å fjerne ubehaget, og vi får mer av atferden å være rolig.

Ja om man velger å trene valpen med aversiver så får man også frem atferder som blir forsterket. Om man faktisk får mer av den rolige atferden i det tilfelle så blir den negativt forsterket. 

På den annen side finner det tilsvarende konsept med positiv forsterkning som også gir mer av den ønskede atferden. Så ja du har rett.

 

 

Ja, men blir ikke da eksempelet med å gå med hunden i bånd det samme?

Jeg tenker slik:  Man går avgårde med hunden i bånd.  Hunden drar i båndet.  Dette fører til et ubehag ved at båndet strammer seg rundt hundens hals.  Hunden slutter å dra i båndet, evt stopper opp pga av dette ubehaget.  Hunden har altså selv muligheten til å fjerne ubehaget, og i det ubehaget har opphørt er hunden under NF.  Er det ikke egentlig det forfatteren også forsøker å få frem?

 

 

Vel, eksemplet stemmer ikke med virkeligheten, hvis en ikke da bruker pigghalsbånd/strømhalsbånd.

Slik foregår læringen hos hunden: Hunden blir vant til stramt bånd rundt halsen og føler etterhvert ikke dette som ubehag=habutering.

Atferden opprettholdes pga at hunden ved å stramme lina, får komme fram lyktestolpen, fram til andre hunder, fram til andre lukter=positiv forsterkning. Hunden får belønning for å dra i båndet.

 

Ja, man kan jo si at å trekke i båndet fører til belønningen - å komme fremover til det hunden vil, dvs. PF.  Men i løpet av en tur med hunden skjer det forskjellige situasjoner.  F eks man går fremover, hunden trekker i båndet -PF- man kommer til en stolpe, hund og eier går på hver sin side av stolpen, dette fører til et rykk i båndet som gir et ubehag i hundens hals, hunden har selv mulighet til å fjerne ubehaget ved at den stopper opp, rygger litt og går rundt stolpen.  Da mener jeg at hunden kan være under NF, selv om den rett etter på fortsetter å dra fremover - altså PF.

Man kan også tenke seg situasjonen:  Hunden går fremover ved å trekke i båndet -PF, hunden stopper opp for å snuse på en tisseflekk, hundeeier blir lei av å stå og vente på hunden, hundeeier trekker hunden med seg slik at hunden opplever et ubehag i halsen, hunden har selv mulighet til å fjerne ubehaget ved å følge etter eier -NF.  Deretter går hunden over til å trekke igjen -PF.

Slik jeg leser artikkelen mener forfatteren at det for den gjengse hundeeier oppstår flere tilfeller hvor hunden er under NF når man går tur med hunden.

ingar:

jarvi:

 

 

Poenget mitt er at hunder utsettes for masse situasjoner hvor de er under negativ forsterkning, og i prosedyren nf er det jo et element av negativt aversis (ubehag).  At man forsøker å trene mest mulig positivt det er jo helt greit, men "100% positivt" ????

Når det gjelder den artikkelen som du henviser til så har ikke jeg tenkt å diskutere den, men artikkelforfatteren er en av meget få profesjonelle utøvere av "hundefaget" som faktisk har en formell utdanning / heltidsstudie over 3 år hvor lærigspsykologi og etologi er to av hovedfagene.  Så han er vel en av de få som faktisk er fagfolk.

Men et spørsmål Ingar.  Det har vært skrevet her noen ganger om rolig trening av valper, og folk har vært anbefalt å binde valpen til en kjetting.  Dette er ikke straff sier folk.

Jeg tenker følgende:  Valpen vil jo gjerne være løs, den bindes fast i kjetting, en normal valp vil protestere på dette ved blant hyl, piping og ikke minst hoppe frem og tilbake.  Dette vil føre til at den får et ubehag i halsen ved at den får flere rykk, altså et negativt aversis.  I det valpen slutter å rykke er atferden under negativ forsterking - valpen har altså selv mulighet til å fjerne ubehaget, og vi får mer av atferden å være rolig.

Har jeg rett?

 

Både positiv og negativ forsterkning er naturlover som har eksistert siden tidenes morgen og de omgir oss også i dag. Jeg tror ikke det er mulig å leve et helt hundeliv uten å være innom de to av og til.

Ja, nettopp!  Derfor mener jeg begrepene "100% positivt" - "utelukkende positivt" er en bløff.  At man forsøker mest mulig positivt, ja det er en helt annen sak.  Men vær ærlig.

Sikkert et dårlig tidspunkt å komme inn i diskusjonen så sent. De fleste har vel sagt sitt. Har ikke lest alle sidene heller, men vet nå hva folk mener sånn generellt.

Jeg er ikke imot fysisk korreksjon eller straff, og jeg mener det trengs til tider. Det er mitt syn og mening og jeg ser ikke negativit på det. Da snakker jeg om å ta tak i hunden hvis den er ulydig etc, i nakken, kinnet, eller dytte borti, rykk i båndet etc.

Alt kommer an på individene man har med å gjøre.- Dobermannen tåler dette veldig godt, og knekker ikke av at man tar den i nakken. og sier FYY. Greyhounden er mer myk og responderer mer på kun tilsnakk. Derfor har jeg ikke "behov" for å gjøre mer.  Men han har fått seg et nakketak og kjeft hvis han har vært på tur til å stjålet noe på bordet etc. noen ting er helt ulovlig. Og som han er i sin værste alder, må jeg ha tatt tak i han og sagt NOK ER NOK, når han har vært helt i hundre.

Forskjellen er at dette gjøres ved rette anledninger og ikke tar i hunden i hytt og pine og når man er sur og gretten. Man skal være bestemt og rolig og det skal skje kjapt. Det er ikke ofte jeg trenger å ta tak i hundene, men hvis jeg føler det trengs, så gjør jeg det. Hvis hundene tuller og ikke hører etter, får de en klar advarsel, og hører de ikke på den, får de en kosekvens.  Mye er kroppspråk også, så ikke alltid man trenger å ta i dem heller. Poenget er at alt trenger ikke være sort hvitt. Enten eller. Det er ingen fasit på hundeoppdragelse, selv om noen kanskje liker å tro de har en fasit. Det kommer an på hvordan du er, og hvilke hunder du har. Du trenger ikke å være enn agressiv bølle og slosstkjempe fordi du er bestemt og tar tak i hunden din iblandt. Ei heller en overdrevet snill dørmatte hvis du klikkertrener. Begge deler kan overdrives..

Og bare for å poengtere: jeg tar ikke fysisk i hundene under trening som lydighet, nyinnlæring osv.

Allure:

Sikkert et dårlig tidspunkt å komme inn i diskusjonen så sent. De fleste har vel sagt sitt. Har ikke lest alle sidene heller, men vet nå hva folk mener sånn generellt.

Jeg er ikke imot fysisk korreksjon eller straff, og jeg mener det trengs til tider. Det er mitt syn og mening og jeg ser ikke negativit på det. Da snakker jeg om å ta tak i hunden hvis den er ulydig etc, i nakken, kinnet, eller dytte borti, rykk i båndet etc.

Alt kommer an på individene man har med å gjøre.- Dobermannen tåler dette veldig godt, og knekker ikke av at man tar den i nakken. og sier FYY. Greyhounden er mer myk og responderer mer på kun tilsnakk. Derfor har jeg ikke "behov" for å gjøre mer.  Men han har fått seg et nakketak og kjeft hvis han har vært på tur til å stjålet noe på bordet etc. noen ting er helt ulovlig. Og som han er i sin værste alder, må jeg ha tatt tak i han og sagt NOK ER NOK, når han har vært helt i hundre.

Forskjellen er at dette gjøres ved rette anledninger og ikke tar i hunden i hytt og pine og når man er sur og gretten. Man skal være bestemt og rolig og det skal skje kjapt. Det er ikke ofte jeg trenger å ta tak i hundene, men hvis jeg føler det trengs, så gjør jeg det. Hvis hundene tuller og ikke hører etter, får de en klar advarsel, og hører de ikke på den, får de en kosekvens.  Mye er kroppspråk også, så ikke alltid man trenger å ta i dem heller. Poenget er at alt trenger ikke være sort hvitt. Enten eller. Det er ingen fasit på hundeoppdragelse, selv om noen kanskje liker å tro de har en fasit. Det kommer an på hvordan du er, og hvilke hunder du har. Du trenger ikke å være enn agressiv bølle og slosstkjempe fordi du er bestemt og tar tak i hunden din iblandt. Ei heller en overdrevet snill dørmatte hvis du klikkertrener. Begge deler kan overdrives..

Og bare for å poengtere: jeg tar ikke fysisk i hundene under trening som lydighet, nyinnlæring osv.

Allure; godt sagt !

Allure:

Sikkert et dårlig tidspunkt å komme inn i diskusjonen så sent. De fleste har vel sagt sitt. Har ikke lest alle sidene heller, men vet nå hva folk mener sånn generellt.

Jeg er ikke imot fysisk korreksjon eller straff, og jeg mener det trengs til tider. Det er mitt syn og mening og jeg ser ikke negativit på det. Da snakker jeg om å ta tak i hunden hvis den er ulydig etc, i nakken, kinnet, eller dytte borti, rykk i båndet etc.

Alt kommer an på individene man har med å gjøre.- Dobermannen tåler dette veldig godt, og knekker ikke av at man tar den i nakken. og sier FYY. Greyhounden er mer myk og responderer mer på kun tilsnakk. Derfor har jeg ikke "behov" for å gjøre mer.  Men han har fått seg et nakketak og kjeft hvis han har vært på tur til å stjålet noe på bordet etc. noen ting er helt ulovlig. Og som han er i sin værste alder, må jeg ha tatt tak i han og sagt NOK ER NOK, når han har vært helt i hundre.

Forskjellen er at dette gjøres ved rette anledninger og ikke tar i hunden i hytt og pine og når man er sur og gretten. Man skal være bestemt og rolig og det skal skje kjapt. 

Det betyr ikke at en behøver å benytte ulike metoder. Det er forutsigbarheten, tydeligheten, konsevensene som er det styrende, ikke om en er fysisk eller ikke.Da kan en like godt benytte positive metoder, selv i omgang med såkalte "harde" hunder. Så dette dreier seg om valg av filosofi og holdninger, etikk og hver enkelt sin forståelse og virkelighetsoppfatning omkring dyr og dyrehold. Jeg vet hva som er det rette for meg og jeg er istand til å begrunne det både faglig og etisk. 

Det at jeg er istand til å begrunne på den måte er svært viktig for meg, men det er meg. Hva andre tenker om dette og hvilke valg de tar får være opp til dem.

jarvi:

 

Ja, nettopp!  Derfor mener jeg begrepene "100% positivt" - "utelukkende positivt" er en bløff.  At man forsøker mest mulig positivt, ja det er en helt annen sak.  Men vær ærlig.

Her er det snakk om målrettet trening og det er fullt mulig å lære en hund alle øvelsene i et lydighetsprogram helt opp til klasse elite, utelukkende med Positiv Forsterkning og Negativ Straff.(PF/NS). Med det mener jeg at alle atferder hunden har i forbindelse med utførelsen av dem, er utelukkende under positiv forsterkning. Og så lenge det skjer, så er ikke den hunden trent med noe annet enn positivt forsterkning selv om den underveis har blitt påført både rykk og napp. Husk at det er hundens opplevelse av det du som eier gjør, som er avgjørende for resultatet.

Allure: Jeg er ikke imot fysisk korreksjon eller straff, og jeg mener det trengs til tider. Det er mitt syn og mening og jeg ser ikke negativit på det.

ingar:

 

Her er det snakk om målrettet trening og det er fullt mulig å lære en hund alle øvelsene i et lydighetsprogram helt opp til klasse elite, utelukkende med Positiv Forsterkning og Negativ Straff.(PF/NS).

Selvsagt er det det! Det er også vanvittig mye enklere enn å holde seg 100% til pf/ns i alle mulige hverdagssituasjoner!  Ganske enkelt fordi når man trener lydighet har man en plan, har forberedt seg på treningssituasjonen osv.  Slik er det ikke med alle mulige siuasjoner som måtte dukke opp i det daglige. Men det er klart - har man bikkja stallet opp i feks. en hundegård hele tiden utenom trening, så går det sikkert fint....

jarvi:

Både positiv og negativ forsterkning er naturlover som har eksistert siden tidenes morgen og de omgir oss også i dag. Jeg tror ikke det er mulig å leve et helt hundeliv uten å være innom de to av og til.

 

Ja, nettopp!  Derfor mener jeg begrepene "100% positivt" - "utelukkende positivt" er en bløff.  At man forsøker mest mulig positivt, ja det er en helt annen sak.  Men vær ærlig.

Alt levende vil jo lære "the hard way" av og til. Ungene skrubber og slår seg og brenner seg og lærer å være mer forsiktige. De vil unngå ubehag og adferden endrer seg. Noen voksne kjører i grøfta flere ganger før de lærer hva som er passende fart inn i svingen.

Det samme med hundene. En hund som slår baklabbene i hinderet, vil enten vegre seg eller hoppe høyere neste gang. Hunden går rundt vanndammer fordi det er ubehagelig å bli våt osv. Det er jo bare fint at hunden får gjøre sin erfaringer, det er bra for selvstendigheten.

Det er likevel langt derfra til å si at alle hundeeiere må anvende seg av positiv straff/negativ forsterkning, som vel var noe av meningen med artikkelen det var vist til tidligere i denne tråden. 

Normanna:

Allure: Jeg er ikke imot fysisk korreksjon eller straff, og jeg mener det trengs til tider. Det er mitt syn og mening og jeg ser ikke negativit på det.

At du korrigerer hunden din og har det fint med det har jeg ingen problemer med. Jeg har da selv gjort det. Det er en treningsform jeg har lært, jeg benytter fint lite fysisk korrigering, og har ingen kvaler eller mener at jeg skader hunden min (selvfølgelig, ellers ville jeg jo ikke gjort det!). Men nødvendig? Nei det kan jeg ikke si at jeg synes det er. Jeg er helt sikker på at man kan oppnå det samme (eller kanskje mer?) ved å bruke utelukkende positiv forsterkning. Ikke som brannslukking, men som læring. Derfor vil jeg gjerne høre hvorfor du mener at det å bruke fysisk korrigering er "nødvendig"?

Om det er nødvendig eller ikke, er jo opp til hver enkel å bestemme. Jeg mener det, fordi det er en klar beskjed til hunden og ikke noe annet, Jeg gjør det JEG syns er riktig og best. Jeg oppnår resultatene jeg ønsker av dette. Det er jo akkurat det det er, en metode av flere. Klart man kan oppnå det samme med ulike metoder, men jeg syns ingen av dem er mer rett enn den andre på det generelle plan, da vi alle er forskjellige og har forskjellig syn.

Så pga av mine hunder/og tidligere erfaringer, så syns jeg det har vært nødvendig (eller som jeg skrev: har trengt til tider) å ta tak i dem iblandt for å fortelle hvor skapet skal stå. For meg er det ingen annen måte jeg syns er bra nok.