Jeg satt her å tenkte en kvell på alle de hundene som er "forsøkshunder" med dette mener jeg de hundene som ble førstegangshunder hos folk som ikke har hatt hund før...

har du gjort noe i ditt hundehold som du angrer på? Av ren uvitenhet oppdratt hunden feil? sist men ikke minst LÆRT av dine feil?

for å understreke hva jeg mener kan jeg ta et eksempel om vår første hund (eller den første hunden mens jeg levde):

Jeg var bare 5 år den gangen, men husker det som om det var i går. Broren min fortalte meg at nå skulle vi få ei jente i familien. Senere den kvelden kom mamma hjem med en pelsdott. En 5 mnd gammel schäfertispe. Min mor, som skulle oppdra hunden, oppdro henne slik hun gjorde med oss. "Hvis du ikke rydde rommet, blir det INGEN barnetv eller lørdagsgodteri!" i den tida var dette en straff som virkelig sved. så, når Nikita var uheldig å tissa på gulvet, var det nesa trykt nedi og på hode ut. Hun var fæl med å ta oppvask-kosten i mangel på andre ting å tygge på i tannfellingsperioden. 3. gang hun tok den, smikka mamma henne hardt over snuten me kosten. Hun tok den aldri mer. Vi hadde henne i løpestreng ute, men hun var så fæl til å bjeffe, så mamma kjøpte bjeffebånd med sitronsprut i. dette funka dårlig 1. hun bjeffet enda mer. 2. hun tyggde det i stykker. Noe særlig oppdragelse fikk hun aldri. Den eneste hundetreningsboka min mor kjøpte var ei tynn bok om hvordan hunden skulle settes på plass, og hvordan man skulle straffe den. som lest, så gjort. Svogeren min var den eneste som kunne gå tur med henne, da hun var livedd for han, og krøyp sammen bare hun hørte stemmen hans. ellers dro hun som GAL i båndet, så vi satte på henne strupelenke. funka det bedre? neida, hunden ble bar havveis kvelt den.

Hun vokste opp til å bli en enormt usikker hund. Dyrlegen ville ikke skjekke henne, da hun knurret dypt og faretruende mot han. 

At barn ikke skulle være alene med hund, hadde hun aldri hørt om. så jeg og Nikita lekte sammen vi, bare at hun var mye sterkere enn meg og ble noe voldsom i lek. da ble det nakkeristing til hun hylte i smerte(av mamma og brødrene mine).

Hun døde 3 år gammel pga. av dårlig avl.  

jeg så ikke på dette som misshandling den gangen, og gremmes over at jeg skrek til hundene for å få respekt av dem. dette var den eneste måten jeg hadde lært å oppføre meg på. Helt til BCn vi har nå, sa klart i fra til meg at NÅ var det nok! han hoppet opp og beit meg på halsen. Tror han beit for å advare, ikke for å drepe, fordi jeg fikk ikke noen dype kutt, bare lange skrapemerker etter tennene hans. Så ut som om en katt hadde klort skikkelig til. kan tenke meg at dette var for en 7-8 år siden. Jeg forstår veldig godt hvorfor hunden bet jeg, jeg sto over han og brøølte "DEEKK!"  jeg skammer meg over min oppførsel mot dyrene jeg elsker, og skal ALDRI oppføre meg slik igjen. Jeg kvier meg for å måtte ta hundene fysisik og dette skjer utters sjelden. Nå trener jeg kunn PF, men har fortsatt dårlig sammvittighet ovenfor hundene. Jeg ser hva jeg har gjort med BCn vår, og han tåler ikke å bli snakket hardt til. da knurrer han og "skremme" biter. heldigvis gir han god respons på klikkertrening=) 

Håper ikke alle har hatt et hundehold som var like fælt som våres da=)

stakkars deg. 

Jeg ble selv født med en diger GD rett ved siden av fødesenga omtrent jeg. 

Og familien min har hatt masse hunder etter det, men jeg husker vi hadde en liten papillon når jeg var en 10-11 år. Hun levde til hun var 14 år. Jeg gikk veldig mye tur med den men når jeg flyttet ut så gikk mamma nesten aldri tur med henne. Hun ble kjempetjukk og jeg har dårlig samvittighet for det den dag i dag. Vet jo at det ikke var min feil siden det var mamma sin hund. Men synes jo det er et eksempel på dårlig dyrehold. Hunden hadde jo sikkert smerter på slutten pga vekten sin. Uff grusomt. 

Min hund er min første hund, og jeg lærer nye ting for nesten hver dag som går.

Vi har hatt "familiehunder", men det har ikke gjort saken bedre, da oppdragelsen av dem gikk ut på å ta i nakken for det meste. Ikke snakk om belønninger der i hus nei. Så når min første hund kom, stolte jeg jo blindt på de som hadde oppdratt våre fantastiske hunder rundt meg. Men nå er hun 2 år, og på vei til å bli klikkerklok. Selv om alle rundt meg rister på hodet, da hunden skal "respektere deg nok til å komme uten å få godbit for det".

Jeg fikk absolutt ingen utbytte av straff. Jeg har en hund som ikke forstår seg på straff, og bare blir frustrert. Kan ta ett eksempel, som skjedde nå nylig.

Etter jeg begynte å klikkertrene, har jeg aldri tatt fysisk tak i jenta mi en eneste gang. Men da vi var på besøk en gang, hvor ei venninne satt og "lekte" med en valp, ved å dytte og erte den litt. Da blir min frustrert og skal prøve å avbryte dette (noe vi trener på). Hun begynner å bjeffe frustrert, og hopper litt imot, for å avbryte "krangelen". Da tar min venninne og dytter henne fysisk bort gjentatte ganger, ved å dytte henne i brystet. Etter å ha gjort dette flere ganger, og oversett min kommentar om å ikke hisse henne videre opp, ender hun opp med armen inni munnen på hunden. Hun rispet så vidt opp armen, og hun skriker "Hun beit meg!" og tar henne i nakken.

Etter dette, ble min hund aggressiv mot valpen, som for 5 minutter siden var hennes beste venn. For hun så absolutt ikke logikken i at hun ble straffet når hun bare prøvde å avbryte det hun kanskje så på som "problemer" for valpen, og forbandt dermed plutselig valpen med vondt. (Jeg antar det er dette som skjedde..) Hun glefset til og prøvde å nærmest angripe valpen når vi prøvde å ta den bort til henne. I tillegg så var treningen med å prøve å avbryte krangler, havnet på steg 1 igjen.

Ved bruk av straff, hadde jeg en hund som aldri kunne være løs, hoppet på alle som kom inn døra og rett og slett ikke kunne oppføre seg. Nå er det ca. 6 mnd siden jeg første gang snuste på klikkeren, og jeg vil si jeg har en fantastisk hund sammenlignet med før.

Var også opplært med å ta hunden. Når den gjorde noe galt skulle den ha kraftig beskjed. Ung og dum, gjorde jeg jo som lært uten å sjekke om det faktisk fantes andre lærings metoder. Vår første hund (da var jeg bare 10) var et resultat av meget dårlig gemytt avl. Og kombinasjonen av det og streng oppdragelse endte med avlivning. Den la ingen ting i mellom for å bite til slutt, for å si det sånn.

Da jeg fikk min egen hund gjorde jeg det samme, var jo dette jeg hadde lært! Men hunden fikk jeg over hode ikke til, og alt ble bare værre. Så var det som en åpenbaring da jeg fikk høre om positive metoder, og at det slettes ikke ble en ulydig pinglete hund når man ikke brukte aversiver.

Når jeg også prøvde det selv (etter en smuuule skepsis) og såg at jah..det funker jo tusen ganger bedre! Da ble alt av gammelt støvete "jeg er sjefen" bøker lagt rett i søpla! 

Hunden ble sånn halvveis, da den var oppvokst med aversiver og gått over på positive. Noen ganger funket det, andre ganger ikke. Er vel det dem kaller crossover hund?

Etter dette har jeg kun hatt lykkelige hunder (ser det ut som iallefall da,hehe) :) Problemer innimellom med diverse saker og ting? Ja, absolutt. Jeg er langt fra en perfekt trener. Men jeg har iallefall en hund som ikke er redd for meg, har god kontakt med og et supert forhold til :) Og det betyr mer enn all verdens gullmedaljer!

Skammer meg over fortiden, og er forferdelig lei meg for at jeg ikke forsto hunden når den prøvde å fortelle meg at det jeg gjorde var galt- men er også glad for at dem lærte meg at den type trening ikke akseptabelt. Nå ser vi fremover, og jeg håper at dersom det skulle finnes en hundehimmel der dem titter ned på meg, at de tilgir mine feilsteg og uvitenhet!

Angrer på at jeg ikke sa ifra før jeg var 15 når faren min tok familiebikkja, slang han i gulvet og smallt knyttneven inn i siden på han.  Greit nok at jeg også fikk juling og at jeg var/er livredd for han, men jeg får så vondt når jeg tenker på alle de gangene jeg ikke sa ifra..  Han fikk virkelig gjennomgå stakkar.. Hver minste feil, så fikk han enten høre det eller kjenne det.  Bikkja er totalvrak den dag idag, og bare du hever stemmen bittelitt, eller går mot han på en litt truende måte kryper han sammen som en ball og ynker seg sammen. Han tør såvidt og sove om faren min er i nærheten, og han har blitt matagressiv.. Får så vondt av han, og syntes det er bra han snart kommer til å dø. Han lever i frykt hver dag stakkars, og han har det bedre på "en gård langt langt vekk med mange hunder å leke med på det grønne gresset og hvor de kan bade i dammen og jage ender. "

Vi har vel alle gjort feil. Jeg har gjort disse standartingene som rykke i båndet når hunden drar, knipe den over snuten når den bjeffer og riste den litt i nakken når den ikke gjorde som den fikk beskjed. Det var min forige hund, Odin, som gjorde at jeg søkte andre metoder, da han ikke brydde seg om litt nakkeristing (jeg har aldri vert voldsom, bare litt risting) og slikt.

Jeg bruker mest positivt nå, men en sjelden gang, når jeg ikke får gehør hos hunden, i situasjoner jeg er bestmt på at den bør vere" til stede" med meg kan det hende jeg stiller meg litt truende over hunden og snakker strengt til den. Ellers syns jeg det fungerer best med belønning.

huldrejenta:

Vi har vel alle gjort feil. Jeg har gjort disse standartingene som rykke i båndet når hunden drar, knipe den over snuten når den bjeffer og riste den litt i nakken når den ikke gjorde som den fikk beskjed. Det var min forige hund, Odin, som gjorde at jeg søkte andre metoder, da han ikke brydde seg om litt nakkeristing (jeg har aldri vert voldsom, bare litt risting) og slikt.

Jeg bruker mest positivt nå, men en sjelden gang, når jeg ikke får gehør hos hunden, i situasjoner jeg er bestmt på at den bør vere" til stede" med meg kan det hende jeg stiller meg litt truende over hunden og snakker strengt til den. Ellers syns jeg det fungerer best med belønning.

Det skal vel veldig mye til å klare å trene 100% positivt. Jeg tar ikke hunden fysisk om den ikke lyer kommandoer som jeg ikke vet sikkert den kan. av og til kommer ikke pelsen på innkalling, selv om den vet at "kom" betyr at den skal komme inn, men fant noe som var litt mer spennende enn meg. men det er jo min feil i utgangspunktet siden han ikke takkler den forstyrrelsen. men skal pelsen til å ta noe på kjøkkenbenken, sier jeg "neeeei" først, om han ikke hører tar jeg han såvidt i nakken og drar han ned. holder han ikke etter nakken liksom men drar han fort ned. han kjenner det vel knapt. ellers pleier et "neeei" å stoppe uønsket adferd + masse ros når han gjør som jeg vil=)

Ja, jeg angrer hver dag på at jeg ikke viste mer om hund da vi fikk Roxy.

Den møtte altfor få hunder. Ble tatt i nakken hvis den tisset inne, og ble kjeftet veldig på hvis den boffet på hunder som gikk forbi.

Konsekvenser av dette nå er: hun er veldig usikker på mennesker, mest menn. Det er de hun ble tatt hardest av. Hun klikker på andre hunder (pga. altfor dårlig sosialisering).

Og jeg angrer virkelig hver dag på at jeg ikke visste mer. Men for all del jeg er fryktelig glad i Roxy, men det hadde vært mye lettere hvis hun ikke hadde vært så usikker på andre hunder :(

leste dette og jeg har min første hund.. han er rett og slett elendig til å gåm i bånd i blant.. men noen ganger er han flink.

Men jeg tror at det ikke hjelper noe serlig ved å lese om hunde oppdragelse..men av erfaring.

Mamma var aldri konsekvent med aivo.. og hun har ikke oppnåd respekt hos han som det jeg har oppnådd.  Han er veldig på og oppe opp og åpne døerer  han er en ekspert årlig tatlt. Mamma brukte bare sakkung som straff << nei fy..nei>> Jeg brukte litt mer fysisk rundt kjeften på han. Det funka vis veldig bra for han og han trenger nå bare en advarsel. Han er snill som dagen er lang.. men er full av pix iblant. alt har sinn sjarm på sin egen måte.

DireWolf:

leste dette og jeg har min første hund.. han er rett og slett elendig til å gåm i bånd i blant.. men noen ganger er han flink.

Men jeg tror at det ikke hjelper noe serlig ved å lese om hunde oppdragelse..men av erfaring.

Mamma var aldri konsekvent med aivo.. og hun har ikke oppnåd respekt hos han som det jeg har oppnådd.  Han er veldig på og oppe opp og åpne døerer  han er en ekspert årlig tatlt. Mamma brukte bare sakkung som straff << nei fy..nei>> Jeg brukte litt mer fysisk rundt kjeften på han. Det funka vis veldig bra for han og han trenger nå bare en advarsel. Han er snill som dagen er lang.. men er full av pix iblant. alt har sinn sjarm på sin egen måte.

 

tjaa...er ikke helt enig der. Du bør ha et vist grunnlag teoretisk om hundeoppdragelse før du skaffer deg hund. Selvfølgelig lærer du av erfaringer, om vi f.eks. hadde lest mye mer om hundeoppdragelse før vi fikk vår første hund, hadde den aldri blitt behandlet på den måten. Det jeg har lest om hundeoppdragelse har nå forandret mitt syn på dette. Selvfølgelig gjør alle feil, men gjerne ikke like mange om de har et godt teoretisk grunnlag. Jeg har lest masse om hundoppdragelse og trening pg gjør dermed mindre feil enn det jeg gjorde når jeg trente hund uten å ha lest. 

Hei!

Var fin lesning dette her. Jeg har min første hund nå og kjenner jeg er litt redd for å feile. Leste kun "Forstå hundens psyke og behov" av Elsa Flint og Landbruksforeningens bok om Boxere + en god del timer her på canis. Jeg kan jo en del teori, men det er jo hvordan man benytter den i praksis som avgjør resultatet. Har bestilt to bøker til, men føler det litt som det mer jeg leser jo mer "redd" blir jeg for å gjøre feil. Kanskje jeg har litt nybegynner angst..?

Uansett, det går bra vil jeg si. Hunden er glad og fornøyd. Utforsker alt og valper seg av gårde. Jeg bruker positiv forsterkning, men må spe på med aaaa og nei av og til. Prøver å ikke mase for mye og være totalt hønemor(eller far blir det vel). Etter det jeg har lest under valpeprat her på forumet er jeg nok heldig. Har meldt meg på valpekurs og skal også ta unghundkurs og håper det blir positivt.

Inntil da; alle råd og tips er velkommne:)

Jeg har noen års erfaring med hund, men jeg gjør fremdeles feil hver eneste dag, men jeg er ikke spesielt bekymret av den grunn. Ett feilfritt hundehold må være ett ufattelig kjedelig hundehold både for eier og ikke minst hunden. Men jeg gjør så godt jeg kan, selv om jeg ikke kan være på mitt beste hele tiden.

Hundehold handler om prioriteringer det også, og det er ikke alltid en skal eller bør prioritere det "perfekte".Trivsel, opplevelser, samhold, omsorg og en del andre kjerneverdier som jeg vil kalle det er for meg viktigere en topp dressur osv. Det er også faktisk slik at tilnærmet topp dressur er lettere å oppnå enn mange av disse kjerneverdiene. Det syns jeg en vær hundeeier bør ha i minnet:)

"De som aldri har gjort en feil, har aldri prøvd noe nytt" Albert Einstein 

Jeg glemmer aldri min første virkelig flotte hund, en collie det også, som døde fra oss i januar i fjor. Hun ble hele 13 år gammel. Jeg var kun 11 år da vi fikk henne, og jeg og familien min visste lite om POSITIV trening på den tiden. Det var ikke akkurat en fordel at jeg var så ung da vi fikk henne heller; hva kunne vel jeg (det lille barnet) vite om hundehold og oppdragelse!?! Ikke at det er noen unnskyldning, men man bli visere med årene... Jeg har slitt en del med nattesøvnen det året etter at hunden vår gikk bort, for å si det sånn.. Etterhvert fikk vi oss en ny hund, og det var da jeg begynte å se alle "feilene" vi hadde gjort med den forrige hunden. For hver nye ting jeg lærte om positiv forsterkning og trening av hund, og om hundens dempende signaler, kunne jeg finne minst 100 feil jeg hadde gjort med min tidligere hund.

Jeg husker spesielt en episode da hun sto ute i løpestrengen sin (i hagen), og hun bjeffet og bjeffet. En konstant bjeffing, som ikke nådde noen høyde! Jeg satt med skolearbeid, og lunta mi var ganske kort fordi jeg prøvde å konsentrere meg. Jeg husker at jeg spratt opp fra stolen min i all frustrasjon sprang ut til hunden min tok den i nakkskinnet og skrek HOLD KJÆFT til den mens jeg holdt den der!! Husker jeg var så fornøyd med meg selv etterpå, fordi hunden ble "ydmyk," fordi den nærmest listet seg bortover gressplenen etterpå, med ørene godt trekt tilbake, halen mellom beina og blikket ned i bakken. Og jeg da, som trodde at hundens atferd viste anger og dårlig samvittighet...! Går det an å bli bra dum!!! Det var før jeg leste Turid Rugaas sine bøker for å si det sånn!! Jeg får tårer i øynene av å tenke på dette.. Stakkars lille hunden min, som jeg var så ufattelig glad i! Stakkars stakkars:/

Og ja, vi kjøpte også sånn bjeffehalsbånd med sitronduft, som skulle hindre henne fra å bjeffe! Hadde ikke forundret meg om vi på den tiden hadde kjøpt et halsbånd som hadde gitt henne støt heller! :/ Vi var rett og slett noen totale idioter!!!

Doggirl=):

Jeg satt her å tenkte en kvell på alle de hundene som er "forsøkshunder" med dette mener jeg de hundene som ble førstegangshunder hos folk som ikke har hatt hund før...

har du gjort noe i ditt hundehold som du angrer på? Av ren uvitenhet oppdratt hunden feil? sist men ikke minst LÆRT av dine feil?

JA, JA og JA. 

Og det tror jeg vi alle har gjort. Jeg har hatt hunder i mange år, og jeg har hatt noen forskjellige hunder. Og ting som var riktig for min forrige hund trenger ikke være riktig for den jeg har nå. Jeg har gjort feil med de hundene jeg har i dag også til tross for over 20 års erfaring. 

Jeg har mange eksempler på hva jeg har gjort feil, men den største feilen jeg noen gang har gjort er å ta en hund for å gjøre fra seg inne (var på begynnelsen av 90 tallet) det resulterte i at den hunden begynte å gjemme seg bort for å gjøre fra seg, fordi hun trodde det var feil å gjøre fra seg rett og slett. Jeg kunne gå times-lange turer med henne uten at hun gjorde fra seg, men så snart vi kom hjem så stakk hun seg bort og så kom drittlukta.. Hvis hun var laus på tur så gjemte hun seg bak tuer og kratt osv for å drite. Og hvis hun oppdaga at jeg så henne så kom hun omtrent krypende med halen mellom bena.

En annen feil jeg gjorde var å nekte en hund å plukke pinner når vi var på tur, det resulterte at i sporet så ignorerte hun pinnene som hun da SKULLE plukke. 

Og det er mye mye mer.. som f.eks at jeg korrigerte en hund som jeg hadde stått og ropt på i flere minutter, og når hun plutselig kom til meg så korrigerte jeg henne.. IDIOT-TABBE deluxe, der var den innkallinga totalt ødelagt. 

Jeg kunne holdt på i det unedelige med alle feila jeg har gjort med tidligere hunder, fordelen med alle feila man gjør er at man blir noen erfaringer rikere og man lærer av de. 

Største tabben var utvilsomt å høre på dem som holdt valpe-og grunnkurset som vi gikk på, Naro og jeg. Der var det ikke feil å legge hunden i bakken, og det var lurt å gjøre det temmelig tidlig, så den satt med erindringen om at eieren var sterk og autoritær. Yeah, right. Sier jeg nå. Jeg la valpen min i bakken (husker ikke for hva, men var ikke sint da jeg gjorde det. Det var mer som en øvelse.) Lille Naro skjønte ingenting der han lå på rygg, og jeg følte meg som en flink eier, som gjorde jobben min, slik som disse erfarne trenerne hadde sagt. Vi fikk beskjed om å huske på å legge hunden i bakken i starten på grunnkurset(tror jeg det var). Jeg hjem og la Naro i bakken igjen som den overivrige førstegangs hundeeieren jeg fortsatt var. Naro var da over året og både sterk og smidig. Og dessuten erfaringen rikere siden sist. Han kom seg løs uten problemer, og det tok flere uker før jeg kunne i det hele tatt bøye meg over ham igjen, og etter vanvittig mye øving kan jeg i dag gi ham en klem, sjekke hele hunden og ha ham på fanget. De første par månedene fikk jeg "du er gal og totalt ustabil"-blikket ofte, og i begynnelsen hver gang jeg gikk mot ham. Det var helt forferdelig, og til og med nøttehjerne-meg forsto da at instruktørene kunne ta feil. Men jeg vil si at jeg fortsatt var så godt som førstegangs hundeeier da Sita kom i hus, og det er forresten også en god grunn til å vente minst to år før en får sin andre hund i starten: En lærer så himla mye om hund i begynnelsen, og sparer sin andre hund for endel tull som den første hunden må gjennomgå før en lærer. Dette ble dessverre ikke SIta spart for, og jeg holdt fortsatt fast med dette dominanseventyret da jeg meldte meg inn i Canis og laget en tråd som omhandlet om Sita da hun som valp kom løpende mot oss med høy, glad hale og ørene klistret bakover. Min nabo og så godt som samtlige andre som så henne sa at dette var helt klart et tidlig dominanstegn som måtte kues. Ergo begynte vi med møtet med et strengt "nei" til den lille, glade valpen. Heldigvis rakk vi ikke å være helt ko-ko så lenge, før Zapp her inne gav meg huden full. Kan tro jeg er takknemlig for den salven! Heldigvis ble ikke Sita særlig skadet av dette. Men det hun er blitt veldig god på er å hive seg over på rygg dersom noen kommer truende mot henne, hund som menneske. (truende vil si i stort tempo, uregelmessig tempo eller som menneskene: strekker hurtig armene mot henne). Det er ikke alltid hun mener det når hun hiver seg over på rygg, men det burde ikke være nødvendig, og det hjelper jo overhodet ikke at jeg får så veldig dårlig samvittighet dersom vi skulle komme til å bevege oss på en slik måte at hun reagerer med å hive seg over på ryggen. (med naro gjør hun det nesten daglig, i forb. med at hun har en liten raptus, og han stikker snuten forsiktig i henne for å få henne til å roe seg)

Nei, så jeg har gjort og gjør temmelig mye feil. Bare det at eldsten er så elendig til å gå fint i bånd(eller for å si det på en annen måte: jeg springer ikke kjapt nok til at det kan se ut til at han løper i slakt bånd) er jo alene min skyld, ikke hunden. Jeg har bare ikke klart å finne ut av dette mysteriet enda. heldigvis gikk Sita automatisk pent fra vi fikk henne, så slapp vi å ødelegge henne også.

Nei, dette ble veldig pessimistisk. Jeg har utrolig dårlig samvittighet for tabbene jeg har gjort. Og jeg tenker på det hver dag, noe som ikke er sunt mht hundeholdet i dag og fremover, men jeg klarer ikke å la være. Men til tross for det har vi to veldig lykkelige hunder som viser stor tillit til oss, til tross for alle feil, og begge kommer rett til oss om de møter noe skummelt på en tur(de går sjelden i bånd, for vi går kun på øde steder). Så noe er nok gjort riktig også. Heldigvis!

Jeg skrev tidligere, men kom på det jeg egentlig angrer mest på! Meg og min ex-samboer hadde 2 hunder. Dvs. Da vi ble sammen hadde jeg en valp fra før av, og så fikk vi en til når den andre var rundt 5 år. Etter en tid gikk vi fra hverandre og "delte" hundene. Han fikk en og jeg tok en. Det jeg angrer sånn på er at han kunne ingenting om hund før vi ble sammen, og han ble selvsagt opplært av meg. I tillegg er han mye kraftigere i beskjedene/korrigeringene enn jeg var , men langt fra presis. 

Hunden er i dag 9 år gammel og kuet så det holder :( Jeg leste enn plass om deprimerte hunder ved bruk av aversiv trening, og gjennom hele teksten kunne jeg kjenne igjen at dette stemte på en prikk med han. Ikke får jeg overtalt han heller til å bytte metoder og har sagt at jeg tok feil. Han mener bastant at det er slik en ulvemor og flokk gjør, og at jeg bare har blitt snill med årene og derav blitt svakere. 

Det er forferdelig vondt å se hunden nå, for han er trist og passiv, og det er min feil :(