hvis dere veit at hunden dør snart hvordan oppfører dere dere rundt den da? hva gjør dere med hunden? lever dere som normalt?

vil dere helst ignorere hunden eller bare kose med den? gi den masse godis å bare skjemme den bort eller er alt  som normalt?

Hm...en tanke som av og til har svirret i hodet mitt.Siden jenta mi begynner og dra på årene,har jeg nok allerede begynt og bare nyte hennes nærvær,nyte den stunden jeg har sammen med henne,Og la henne få leke og kose på sine premisser.

Hvis jeg viste at hun skulle dø om noen få dager,tror jeg at jeg ville ha tatt ut litt av ferien min,og bare gått små og koselige turer i skogen,som hun elsker,kost mye med henne,latt henne få det beste hun vet og spise,og bare rett og slett være nær henne.Og grått mye...

Det har vært veldig viktig for meg å alltid beholde dyrene mine sin verdighet, også på slutten.

Har sett en del tragiske ting med eldre eller syke hunder der eierne nekter å innse at hunden kanskje hadde hatt det best ved å slippe. Da min gamle tispe døde for 2,5 år siden var hun frisk på morgenen og død på kvelden. Jeg rakk aldri å ta farvel med henne. Det lærte meg å ta vare på øyeblikkene man opplever hver dag. Gjerne de små tingene som hvordan de ser ut når de spent venter på maten man preparerer til dem, gleden når de vet vi skal på tur eller trene, kosestundene man deler. Lukten deres, roen de gir deg, særlig på dårlige dager.

I dag er min eldste hund syk. Han går på medisiner, men jeg vet at hans dager er talte. Når medisinene hans ikke lenger virker som de gjør nå, betyr det at hjertet hans ikke lenger får hjelp fra medisinen. Og da har vi menneskene bestemt at han skal få slippe. Pr i dag får han leve stort sett som før, for det er også en slags verdighet. Han EEEEEEEEEEEEEEEEEEEELSKER  boomer-ballen sin, virkelig elsker. Selv om det kanskje ikke er optimalt for hjertet hans å herje med den, får han lov ennå, om enn litt sjeldnere. Vil jo heller at han skal få dø lykkelig enn miserabel, om det gir mening...han går fremdeles sine 2-3 timer pr dag, og jeg trener med han to ganger i uken. Men sykkelturene hans er over, så også hans jaktdager.

Men det å vite at jeg har han på lånt tid, uten å vite hvor lenge. Ingen vet når medisinene hans slutter å virke.

Så det jeg syns er viktig er å ikke glemme de små tingene, ta masse bilder, ikke ta noe for gitt og ikke minst - gi hundene våre den respekten at de får beholde verdigheten sin til det siste. Det er det minste de fortjener etter å ha vært våre faste og trofaste venner i mange år.

S31:

Det har vært veldig viktig for meg å alltid beholde dyrene mine sin verdighet, også på slutten.

Har sett en del tragiske ting med eldre eller syke hunder der eierne nekter å innse at hunden kanskje hadde hatt det best ved å slippe. Da min gamle tispe døde for 2,5 år siden var hun frisk på morgenen og død på kvelden. Jeg rakk aldri å ta farvel med henne. Det lærte meg å ta vare på øyeblikkene man opplever hver dag. Gjerne de små tingene som hvordan de ser ut når de spent venter på maten man preparerer til dem, gleden når de vet vi skal på tur eller trene, kosestundene man deler. Lukten deres, roen de gir deg, særlig på dårlige dager.

I dag er min eldste hund syk. Han går på medisiner, men jeg vet at hans dager er talte. Når medisinene hans ikke lenger virker som de gjør nå, betyr det at hjertet hans ikke lenger får hjelp fra medisinen. Og da har vi menneskene bestemt at han skal få slippe. Pr i dag får han leve stort sett som før, for det er også en slags verdighet. Han EEEEEEEEEEEEEEEEEEEELSKER  boomer-ballen sin, virkelig elsker. Selv om det kanskje ikke er optimalt for hjertet hans å herje med den, får han lov ennå, om enn litt sjeldnere. Vil jo heller at han skal få dø lykkelig enn miserabel, om det gir mening...han går fremdeles sine 2-3 timer pr dag, og jeg trener med han to ganger i uken. Men sykkelturene hans er over, så også hans jaktdager.

Men det å vite at jeg har han på lånt tid, uten å vite hvor lenge. Ingen vet når medisinene hans slutter å virke.

Så det jeg syns er viktig er å ikke glemme de små tingene, ta masse bilder, ikke ta noe for gitt og ikke minst - gi hundene våre den respekten at de får beholde verdigheten sin til det siste. Det er det minste de fortjener etter å ha vært våre faste og trofaste venner i mange år.

 

Oj,oj,så enig jeg er med deg.Det var vakkert skrevet.Det er noe med de små tingene og øyeblikkene i hverdagen,som vi tar for gitt i en travel hverdag...Men det er jo DE minnene man sitter i gjen med,når de ikke er der lengre...

frøya&stine:
tusen takk for svar:)

Kan jeg spørre om du er opplever tunge stunder med noen av dine hunder? Siden det store, litt vanskelige spørsmålet kom mener jeg....?

Neimen huffda.....jeg har jo fulgt deg både her inne og på sbtforumet vedrørende henne. Trodde at det viste seg at det "bare" var brokk jeg? Ble hun ikke frisk etter operasjonen der?

Føler med deg. Om det er noen trøst, syns jeg du tydelig har vist at dere har gjort alt dere kan for henne. Du har spurt deg til råds, du har tatt henne til dyrlegen. Du bryr deg om henne.

Man får bare gjort så mye, sant? 

Det er ingen tvil om at dere er glad i henne. Om dere lar henne slippe nå, så betyr ikke det at dere elsker henne mindre heller. Men det vet du sikkert selv. Man vil jo gjerne prøve alt, at ingenting skal være uprøvd før man evt gir opp. Men dere har prøvd mye.

Nå vet jo ikke jeg hva som feiler henne nå, er det etterdønninger etter operasjonen? Kommer dette her fra steriliseringen hennes?

Jeg skal ikke si til deg hva du skal gjøre eller ei. Det er deres hund og dere kjenner henne. Men jeg tror man egentlig vet det inni seg når det er over. Selv om man leter etter de gode øyeblikkene. 

Uff kjære deg, forstår altfor godt hvor tøft dere har det. 

Mine varmeste tanker går til dere.

Vi har brukt mye tid sammen med den hunden som ikke har lenge igjen, og jeg velger å gjøre det ganske så likt fra hund til hund. Bruker mye tid på ekstra kos, ekstra god mat, ekstra oppmerksomhet og ekstra hyggelige turer alene. Dette er mye for min egen del, jeg trenger å bearbeide sorgen og jeg vil ha gode minner om den siste tiden vi hadde sammen. Det har desverre blitt noen hunder vi har sagt adjø til, og det gjør like vondt hver gang.

Så kos deg med hunden den siste tiden dere har sammen, dette blir gode minner å tenke på når savnet blir så stort, at det er vondt å bære.

Jeg har opplevd å miste hunder flere ganger i oppveksten, men for å være helt ærlig var det ikke mine hundre direkte og jeg ble ikke spesielt preget av det. Men jeg hadde en favoritt, Macson. Han var en svart collie, ikke showmateriale selvsagt (the way I like them..) og hadde hanglet en stund. Jeg tror mine foreldre snakket om å avlive ham en kveld, og dette var vel i 2002/2003. Da lå han i forstuen i kjelleretasjen der jeg hadde "leilighet" og jeg lå sammen med ham og snakket med ham på ett teppe hele kvelden. Vi koste masse og jeg sovnet med hodet på magen hans. Søteste, godeste hunden noensinne. 

jeg tror jeg ville gitt hunden max oppmerksomhet..ikke for å "forberede" hunden på noe eller gjøre den forvirret, men bare for å sørge for at de siste tiden var full av oppmerksomhet, lek, moro og omsorg.

det var bare en brokk trodde de, men hu fyller seg og fyller seg med sårvæske, så buken blir helt "sprengt", vi har tappa hu nå to ganger men det stopper søren meg ikke. vi kan operere, men det er ikke stor sjangs for at hu blir frisk av det heller. hu har tydeligvis ikke tålt disse operasjonene.

at hu fylles med sårvæske er ikke farlig i seg selv, men det er det ubehaget hu får av det, hu orker ikke å bevege seg så mye siden det sprenger sånn. det og itilegg til et par andre småting gjør at vi mest sannsynlig lar hu slippe.

Neimen stakkars tuppa.

 Hva sier dyrlegene da? Jeg husker jo at du allerede har byttet dyrlege og du var, såvidt jeg husker, fornøyd med de du nå har?

Tror de at hun vil bli frisk om hun hadde fått ny operasjon da?

Huff jeg begynner å gråte bare av å lese tråden jeg .

Savner fremdeles hunden min som jeg mistet for snart to år siden, som om det skulle være i dag. Livet ble brått tatt fra ham, men han hadde ikke smerter .... var "bare" veldig redd ...

Men jeg takler ikke tenke på det ...

Skulle noe slikt hende igjen, hadde jeg grått og grått og grått .....antagelig pakket med meg hunden i sengen og bare holdt rundt den og grått ......gitt masse godis og kos, og snaddermat .

Men jeg er desverre et følelsesmenneske, så det hadde blitt masse tårer :-(

S31:

Neimen stakkars tuppa.

 Hva sier dyrlegene da? Jeg husker jo at du allerede har byttet dyrlege og du var, såvidt jeg husker, fornøyd med de du nå har?

Tror de at hun vil bli frisk om hun hadde fått ny operasjon da?

de annbefaler ikke operasjon siden det er liten sjangs at hu blir frisk og fordi det da vil bli den 3 operasjonene på 2 mnd og fordi hu er en bulldog.

dem må da operer inn et dren i buken hennes og håpe på at det kanskje tømmer seg etterhvert. noe det mest sannsynlig ikke vil siden hu hele tiden fyller seg opp igjen uansett. hu har jo et "hull" i magen hvor dem ikke kan tette fordi tarmene har grodd seg inn i bukveggen. det er ikke bare bare lille frøkna skal gå igjennom, hu er jo veldig uheldig.

Eg måtte avlive eine hunden min på ni år før jul.

Han hadde nyresvikt og forkalkningar i ryggen. Dei dårlege dagana kom oftare og oftare, og då han byrja å pisse blod, ikkje sov skikkeleg, drakk over to liter i døgnet (bikkja vog 12 kilo), vart meir og meir gretten og fekk problem med å gå, då var det ingen veg utenom. Me hadde visst det gjekk den vegen, men han fekk ein herleg haust og førvinter. Han blei veldig brått dårlegare. Dei siste dagane ville han ikkje gå tur. Han hadde det vondt og ville aller helst ligge på føtene mine framfor ovnen. Det fekk han sjølsagt, og det var slik han sovna inn; trygg og god ved føtene mine.

frøya&stine:
jeg er veldig fornøyd med de jeg har nå ja, de er en av de beste i norge på smådyr.

 

de annbefaler ikke operasjon siden det er liten sjangs at hu blir frisk og fordi det da vil bli den 3 operasjonene på 2 mnd og fordi hu er en bulldog.

dem må da operer inn et dren i buken hennes og håpe på at det kanskje tømmer seg etterhvert. noe det mest sannsynlig ikke vil siden hu hele tiden fyller seg opp igjen uansett. hu har jo et "hull" i magen hvor dem ikke kan tette fordi tarmene har grodd seg inn i bukveggen. det er ikke bare bare lille frøkna skal gå igjennom, hu er jo veldig uheldig.

 

Usj, jeg blir oppriktig lei meg på deres vegne.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn at dere ikke skal ha noen dårlig samvittighet for noe.Dere har gjort det dere kan for henne, og hun har hatt et godt liv hos dere.

Jeg tenker på dere, og på Frøya. Stakkars jenta som har vært så uheldig. 

Varme klemmer til dere alle fra oss. 

Jeg mista ei hærlig frøken ganske så brått før jul, ho fikk epilepsi ca en mnd i forveien og dessverre fungerte ikke medisinene på ho. Dyrlegen misstenkte svulst på hjernen. Ene dagen kunne ho være sitt gamle jeg og tulle rundt på sin måte. Neste dag kunne ho være helt apatisk. Sjøl om jeg i det lengste håpa at ting skulle bli bedre, var det nok noe i underbevistheten min som viste at dette ikke kom til å gå bra. Og det ble til at jeg brukte ekstra mye tid med ho i fanget, trur vi begge hadde behov for den nærheten, men jeg var fremdeles ikke forberedt på den natta alt gikk skikkelig galt,utallige anfall hele natten,men samtidig fikk vi også på mitt og hennes vis tatt farvel med hverandre i mellom anfallene for på morgenen fikk jeg ikke kontakt med ho og måtte ta den ufattelig tunge turen til dyrlegen:-(.. Ho var så spesiell for meg og båndet vi hadde kan ikke beskrives, så den tida ho var sjuk gikk all min energi på ho. Savner ho dypt hver eneste dag.

Gamlefar som døde for 2.5 år siden var jeg mere forberedt på, han levde på en måte på lånt tid fra han var 6 til han var 10 år. De siste dagene med han når jeg bestemte meg for å la han slippe var stille turer i skogen bare han og jeg, og bilturer fordi han elska å kjøre bil:-).. Siden jeg fikk planlagt avgangen hans, fikk jeg tatt farvel med han på en annen måte og nøt de siste dagene jeg hadde med han fullt ut:-).. Tenker på han fremdeles, men savnet var ikke såå intenst i etterkant som det er med Raia, siden meg og Rollo tok farvel over lang tid.

Nyt de dagene du har med ho på den måten som føles mest riktig for deg.. Trist å høre at ho er så syk.

Tenker på deg i denne tunge tiden.

Du har fått gode råd, det som jeg har syns har hvert viktig er og ikke la hundene gå for lenge før vi tar den tunge avgjørelsen.

Siw-Ellen

Jeg mistet min eldste og kjære boxergutt etpar uker før jul. Han var syk. Da avgjørelsen ble tatt hadde jeg 3 dager tror jeg det var før vi hadde time hos veterinæren. Jeg forsøkte å kose meg ekstra sammen med han disse dagene, men følte ikke jeg fikk det helt til. Jeg hater å være lei meg og grine. Og han merket jo at jeg var så lei meg og da ble han lei seg og. Så jeg syntes det beste var å prøve å være som vanlig sammen med han. Vet ikke om dere skjønner hva jeg mener?

Slike dager der man vet at det skal ende med avliving er tøffe. Jeg unner ingen det, men slik er det å ha dyr. Selv så liker jeg ikke å prate så mye om følelsene mine rundt det. Foretrekker å prøve å la være å tenke på det som skal skje. Jeg fortalte han at jeg var veldig glad i han mange ganger og at jeg gjorde det for hans skyld. Men ellers var jeg stort sett som vanlig. Dullet ikke så mye ekstra egentlig. Ville gjerne at han ikke skulle skjønne noe liksom. Men alle er vi forskjellige og takler slikt ulikt.

begynner å dra på åra.så når jeg kommer feks.hjem fra skolen leker jeg og koser med han litt mer en vanlig.

Jeg går kansje litt ekstra lange turer,mens jeg går sakte.

Men jeg kan også leke heftig med,jage han rundt i stua(han elsker å løpe rundt med ballen i munnen mens jeg jager han),kaste ballen inne (som jeg egentlig ikke skal).

Alt dette gjør jeg fordi jeg begynner å merke at han begynner å dra på årene.

Å tanken på at jeg bare har begrenset med tid igjen er forferdelig,å derfor utnytter jeg stunnende vi har sammen ekstra godt.

:)