|
jeg syns helt klart dette høres ut som separasjonsangst ja, og det beste er å håndtere det som det for det kan bli et kjempeproblem. min forrige boxergutt gjorde det, han spiste opp ett teppe, en dørkarm, støvsugerslangen, sengemadrassen min, persiennene mine, rev i filler puter og planter og gud vet ha ikke (han rørte aldri en sko i hele sitt liv da ihvertfall...) problemet om det er separasjonsangst så vil det ikke funke med bur, jeg trodde det kom til å funke. økte mosjonen hans, fikk noen til å lufte han og passe han når jeg måtte jobbe (om hun jeg bodde med ikke var hjemme såklart) og satte han i bur, sliten og fornøyd med stort nok bur, vann i buret, supergod seng og alt. det bare fortsatte til jeg en dag kom hjem til at han hadde stillt seg til å grave, ikke panisk, men akkurat som om han hadde hengt seg opp, hakk i plata opplegg, og hadde gravd på samme sted i buret så blodet rant på begge frembena... etter dette droppet vi buret helt og begynte på hjemme alene trening om igjen, men først brukte jeg laaaang tid hvor han ikke var alene hjemme i det hele tatt for å få bort angsten for at jeg skulle gå, men jeg gikk ut og inn døren ofte, men såklart bare rett inn igjen. En annen ting å tenke på at om hunden alt får nok mosjon, er det mentalstimulering som må økes, om du øker den fysiske mosjonen vil det som regel bare føre til mer frustrasjon i hodet. så lenge hunden får godt nok mosjon, syns jeg ikke du skal øke denne betraktelig. det er vanskelig å si hva som skyldes dette, men jeg kjenner til frustrasjonen din veldig godt... Kjøp DAP og sett i stikkontakten (beroligende), bytt rutinene du har når du skal ut døren som kanskje er med på å sette hunden i det moduset, begynn med mye mer mental stimulering (spor er de veldig gode på;) ) eler bare tren litt og kjøp noen aktiviserings bøker for god ideer. og så begynn på nytt. jeg kan si det at vi endte på et nivå hvor jeg kunne ha han hjemme i et par timers tid, men da måtte han ikke ha forstått at jeg skulle ut døren før jeg plutselig gikk ut, han måtte være i en rolig sinnstemning og alt måtte være pakket bort som jeg var redd for, tilfelle. han sluttet å ødelegge for det meste men poser med ting i må tømmes ut, og for sekker må rives i filler (bare emballasjen som er kjekk å drive med) også kunne han finne på å rive ned alle klærne fra hengerne i gangen, men ikke tygge på det. men han var mer eller mindre aldri alene og kun et par timer maks, som regel klarte han fint en halvtimes tid. hadde han ikke vært verdens snilleste og herligste gutt vet jeg ikke om jeg hadde orket å holdt på så lenge. min gutt måtte avlives i fjor høst pågrunn av sykdom (ikke arvelig anlagt), og jeg husker nesten bare det gode med han. -til minne om verdens fineste hvite gutt, mammas lille Engel, Egon, som ligger med dynen sin som han fikk med seg på de evig grønne jaktmarker. lykke til, det er mange som blir helt kurert om det er det du har kommet opp i
|
Min konto | Kundeservice | Salgsvilkår | Affiliateprogram
