quote]Nata:
Vet du, TS. Jeg har gjort opp endel tanker om Engelsk Staffordshire Bullterrier allerede, og siden du er så koselig å svare på spørsmål, så vil jeg bruke denne tråden til å stille noen spørsmål: Har møtt mange staffer her jeg bor. Og jeg liker å spørre, så jeg får jo høre litt av hvert om dem. Én ting jeg har tenkt mye på er en staffeeier som fortalte følgende: Engstaffen kommer oftere i slosskamp fordi den ikke er lett å tolke for andre hunder. Forklaring: Den skjuler følelsene og ser ok ut for en pågående hund helt til sekundet da det smeller. Altså blir det få advarsler før det smeller og hunden tar igjen.
Stemmer dette? Har engstaffer et generelt dårligere hundespråk enn f.eks. labrador? For å bygge på denne: jeg har terrier selv, og hun sliter når det kommer til kommunikasjon med andre hunder. Spesielt derfor kan hun ikke gå sammen med stafferasen generelt, da hun terger dem på seg, rett og slett. Er det normalt at terriere ikke passer sammen med staffer, eller huser jeg unntaket? Jeg møter også på mange som trener engstaffen sin. De trekker bildekk. Begrunnelsen var at engstaffen tidligere var "gruvearbeider", og trakk vogner med kull(?) opp fra gruvene. Er dette normal måte å trene en engstaff? Og hvorfor trekker den bildekk, når det er så mye den kunne gjort (kløv, trekking på ski, f.eks. evt. trekke en plakat hvor det stod "Matmor er KUL!"...) Det er ikke å komme ifra at mange eiere av engstaffen er ungdommer,ofte i elelr nær etableringsfasen, og engstaffen er deres første hund. Det jeg har lagt merke til, og reagerer litt på her, er ungdommene: Mange av engstaffeierne er av den noe tøffere kategorien, en slik kategori som gjerne blir dømt rett hjem av gamle damer -og meg selv. (jobber med det siste der, men det er vanskelig). Hva synes du om at dem i denne kategorien som er hundeeiere ofte skaffer seg en engstaff? (Til forskjell har jeg aldri sett noen med cavalier, spaniel eller miniatyrhund.)
Når jeg nå har skrevet dette siste spørsmålet, så vil jeg legge til at jeg er fullstendig klar over at andr enn ungdommene også har engstaff. Snakket f.eks. nettopp med en koselig middelaldrende dame med en gammel, skinnende tilfreds labrador(hennes tredje), som seriøst vurderte anskaffelse av en engstaff neste gang. Det er medn andre ord kun kategorien jeg nevnte som jeg er spesielt opptatt av. På forhånd takk for utfyllende svar:) Hei Nata og takk for at du ønsker å stille noen spm, jeg skal forsøke å svare etter beste evne:-) Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så er det riktig at en del staffer KAN ha et noe utydelig og dårlig kroppsspråk. Imidlertid starter ikke dette som aggressivitet, men det blir oppfattet frekt fra den andre hunden og hvis den sier i fra til en "feil" staff, vil staffen svare på tiltale. Det er veldig viktig å sosialisere en staff fra den er valp med alle slags hunder, store og små, korthårede og langhårede. Det betyr ikke at en staff ikke likevel kan bli hundeaggressiv eller samkjønnsaggressiv, men det betyr at den likevel har lært seg et hundespråk om hva som er ok og hva som ikke er ok. Staffene har i sine aner blitt avlet frem for å inneha et stort mot og en stor porsjon selvsikkerhet. Og det er dette man kan se i staffene i dag og som i blant kan gjøre det vanskelig å omgås andre hunder. Spesielt av samme kjønn. Når det gjelder andre terriere...vel....jeg har ikke selv hørt at terriere har vanskeligere for å omgås. Hvis så likevel er tilfelle, vil jeg tro at dette er fordi terriere i seg selv er tøffe og ikke lar seg plukke på nesen. Jeg har en svigerinne som har en JRT, og når den leker med min SBT viser de masse tenner til hverandre, ikke pent, men det er ingen aggresivhet dem i mellom, det er lek. Jeg har merket meg at andre hundeeiere kan bli urolige når min SBT leker som verst og tennene hans kommer frem. Vet ikke om det er det du mener? Her er det iallefall JRT"en som bestemmer, selv om den er halvparten så stor :-) Dette med trekkingen. Vel, det er jo en muskelhund, og det er mange som tiltrekkes til rasen nettopp pga av denne type kropp, akkurat som myndeeiere gjør det med dennes type kropp. Det er, som Stineoghundene korrekt skrev, en sport som heter weight pulling. Det er en sport hvor hundene trenes opp til å trekke vogner etc, omtrent som verdens sterkeste mann- konkurranser:-). Jeg er tvilende til at staffer har blitt brukt for å trekke kullvogner i stor skale, selv om det helt sikkert har hendt. En staff kan selvfølgelig kløves med, trekke på ski osv., men den er altså ikke så stor da. En vanlig tispe veier ikke mye mer enn 14-15 kg og en hannhund skal ikke veie mye mer enn 18-19 kg. Den er i tillegg lav, så det kan bli upraktisk for en staff i ulendt terreng eller i snø av den grunn;-). Når det er sagt, er det mange staffer som bærer kløv og trekker på ski. Og de elsker det! En staff er en veldig allsidig hund som trenger å bruke seg. Så at du møter noen som trener med dekk betyr ikke at de ønsker en tøff, skummel hund, men at de konkurrererfor å bli sterk nok til å vinne konkurranser. Igjen er jo dette en del av et rasevalg som du skjønner meg? Man skaffer hunder ut i fra hva man ønsker å bruke dem til. Ønsker du en hund som skal bære kløv i timesvis mens du går i Rondane, så skaffer du deg kanskje en riesenschnauser? Ønsker du en som trekker deg på ski for konkurranser, så velger du en vorsteh? Og derfor tror jeg også at staffer ikke ses i like stor grad i de type grenene - selv om de gjerne hadde gjort det. Jeg er helt enig med deg i at staffene tiltrekkes mye feil miljøer og mennesker på grunn av utseende sitt og rykte den har. Staffen var ikke engang så populær før amstaffen ble ulovlig. Det vil si at mange som nå ikke lenger kan ha amstaff, velger seg en staff. Jeg kunne ikke vært mer enig med deg i at det er synd, og jeg personlig ville også vært skeptisk om jeg møtte en sånn ungdom med bredt halsbånd midt på Karl Johan. Jeg syns det er trist. Trist fordi denne unggutten skal behøve å dømmes etter utseende kun pga rase, men også trist fordi denne forhåndsdømmingen ofte dessverre viser seg å stemme. Jeg syns også det er trist at andre folk dømmer meg, godt voksne dama, på lik linje som unggutten i Karl Johan. Og det er da jeg skjønner at folk mest av alt frykter og misliker rasen i seg selv. En staff er en veldig omgjengelig og fin hund å eie, og størrelsen gjør den også lettere å håndtere. I tillegg til dette, er det en rase som ELSKER mennesker, særlig barn. Dette er nok også med på å være en populær rase for mange førstegangsetablerende. Jeg syns ikke noe om at rasen har blitt så populær som den har blitt, og jeg er bekymret for fremtiden. For det er klart at det finnes de "oppdretterne" som ser pengene i dette og selger til hvem som helst, og det vil jo vise seg om et par år hvordan det har gått. Likevel tør jeg påstå at de aller fleste norske oppdrettere er selektive med hvem som får valp. Jeg ser med glade øyne på det faktum at jeg tror vi nå nærmer oss et aldri så lite metningspunkt i SBT her til lands- og ingenting kunne glede meg mer. Jeg tror jeg tør påstå at det er veldig mange staffeeiere som ønsker noe helt annet med sitt hundehold enn dem i de miljøene jeg antar du tenker på. Jeg ser mange på kurser, jeg ser dem i agilityringer, Lpringer, bruksringer, de er i de lokale hundeklubbene etc. Så de er der. Jeg vil også få poengtere at det faktisk ikke er alle steder man med en staff føler seg velkommen. Mange med staff har fortalt meg at de føler seg uglesett og ekskludert ut av kurs og klubber pga rasen sin. Jeg har min første egne staff nå. Den er 15 måneder gammel og jeg har endelig skutt blink med rase. Og jeg er ikke i tyveårene;-) Nå skal ikke jeg glorifisere rasen, men jeg tror at hvis man først blir kjent med en slik hund, så forstår man hva det er som gjør staffeeiere til nettopp staffeeiere. Rasen har en uendelig mengde kjærlighet til mennesker. Hundene er avlet frem som tøffe og modige. Men de er samtidig avlet frem mot en utrolig myk og menneskekjær væremåte. En staff, amstaff eller pitbull kunne godt fråde rundt munnen når den så en annen hund, men om den så mye som knurret mot et menneske, så ble ofte både avlivet og sett på som gale.Dette har gjort at rasene er myke mot mennesker og faktisk heller ikke tåler å bli kjeftet på eller oppdratt på en hard måte. Barn er et kapittel for seg selv. Selv om man aldri kan stole på en hund med et barn uten å være tilstede, er det staffene jeg ville ha gjort det med, om jeg måtte valgt meg en rase. Og det mener jeg. Det var faktisk menneskekjærligheten som gjorde at jeg i sin tid falt for rasen. Jeg jobbet med staff, amstaff og pitbull i den jobben jeg hadde i utlandet i mange år. Staffeeiere møtes også gjerne seg i mellom og dette går så det suser, selv om hannene må gå i bånd;-) De er nemlig ikke så farlige som man skal ha det til. Og det er jo også mange andre raser hvor hanner ikke går sammen? Det JEG hører, er at staffeeiere sier at om denne hundeaggressive biten er det eneste, veier det så lite i forhold til alt det andre positive med rasen, at de lever fint med det.Vet ikke hvor i landet du holder til, men på Østlandet vet jeg om flere staffeiere som møtes, og du og andre hundeeiere er selvfølgelig hjertlig velkommen til å bli med:-) Snittalderen der er ikke 20år heller;-) Har du flere spm, still dem gjerne for nå ble vel dette mer enn langt nok....hehehe
|
Min konto | Kundeservice | Salgsvilkår | Affiliateprogram
