Noen som kan gi meg litt informajson om beagle? Om lynne og behov? En venninne av meg og samboeren skal kjøpe hund, hun har aldri hatt hund før, mens han er hundevant.. han vil gjerne ha en hund han kan jakte med, mens hun helst vil at det skal være en ikke så stor familiehund. hun har bestemt seg for at dansk svensk gårdshund er det riktige for dem, mens han helst skulle hatt en blodhund :) jeg foreslo beagle, uten egentlig å vite stort om rasen. Det ville han gjerne ha, mens hun sa at hun ikke ville ha en hund med så korte ben, for det så så fælt ut (ganske sikker på at hun blander beagle og basset hound)..

uansett, noen som kan lære meg litt mer om rasen, foruten det som står i rasebeskrivelsene?

et vennepar av meg har en beagle. Og man kjøper seg ikke beagle me mindre man skal bruke den på jakt!

Hunden er kjempe real, snill, lærevillig osv. Men den er sykt sta. Kan ikke være løs ute uten at de stikker av. De har et stort behov for mosjon og mental trening. Hunden til venneparet mitt har på seg peiler hele tiden.. De skjønner nemlig ikke at denne hunden IKKE kan være løs, og hunden stikker på jakt når det passer seg selv. Dermed har de kjøpt peilerutstyr for å ha på hunden for å finne den igjen..

Som sagt; ingen hund man kjøper uten man går inn for konsekvente regler, hjernetrim, masse mosjon og den skal brukes til jakt!

Det er egentlig en ganske krevende rase.. 

Kjenner ingen beagle selv, men har møtt flere som hadde beagle som sin første hund, for den var jo så søt. De skal aldri ha beagle igjen, noen av dem, for staere og et mer egenrådig dyr finnes visst ikke, hehe! Min venninne passet en beagle-valp, og fikk sjokk av dette. Valpen tok leken med hennes hund med største alvor, var svært seriøs og sikker på seg selv, og fant den spor, så fulgte den det, gjennom hekken og naboens plen, gjennom hekken igjen og videre bortover. Døv var den blitt. Den var omtrent umulig å overbevise om å gjøre noe annet enn "ulovlige" ting, som å tygge på ledninger og bordben.
Dette var en hund som stengte eier ute straks den følte for å gjøre noe som ikke passet eier. Og det stemte for samtlige av dem jeg har snakket med senere også. Ingen begynnerhund.
Men verdens søteste som valp, da!
Dem som har basset, derimot, gjør jo ikke annet en å skryte;)
Nei, skal de ha en liten jakthund, har man både terriere og dansk-svensk gårdshund, som ofte er noe mildere. Har selv Jack russel terrier, som da er jakthund, men aner ærlig talt ikke hvordan de er i jakt, for vi jakter ikke annet enn fluer, og det er hun og katten et mesterteam i, hehe!

Jeg vil jo påstå at det er et ganske vesentlig spørsmål hva slags jakt hunden skal brukes til?! Det finnes jo mange fine jakthundraser som også er fine familiehunder.

Nata: Værre enn beagle? Prøv dachs ifra ekstreme jaktlinjer.. Avlivde min her for en mnd sea ell no, og jeg må innrømme at hundeholdet forandret seg trastisk.. Det er enkelt å ha en rottis som er døv i forhold.. 

Og som yozzy sier; hvilken jakt de skal bruke hunden til har faktisk veldig mye å si =)

Har hatt min Beagle i 10 år. Var fyrstegongshunde eiger.
Gjor den "feilen" å kjøpte pga mest ut av utsjånad og den var passe stor i str. Ein gong Beagle, men blir nok ikkje denne rasen igjen nei.

Beagle blir framstilt som sukkersøøt og lydig og den perfekte hund i reklamefilmer/film og på hundefòr/artikler, men sannheita er en heilt anna,hehe:P. Litt meir STA og egenrådig, men ellers perfekt hund.   
Dette er en rase på godt og vondt.

Positivt:
-Er fin størrelse
- lite pelsstell
-fin å sjå på
- fysisk og psykisk sterk (kan gå/springe på tur i det uendelige spesielt når det er snakk om fjell/skog)
- Klok og smart, lærer raskt
- tolmodig
- sunn rase, lite forekomst av sjukdommer (trur eg har brukt ca 7000kr i vet regninga på 10 år, for det meste vaksine,kastrering ol.)

Negativt:
- røyter litt heile tida 365 dager i året
- Kan ikkje gå laus,då er hunden borte vekk på 3 sek.
- kan vere STEIKJE sta og egenrådig, når hunden har bestemt seg for noko hjelper hundesnop lite, når den har bestemt seg for noko so blir det slik og stenger ute omverdenen og eigar blir som luft.
- Innkalling er nesten som umulig i laus tilstand, då er det nok av kjekke lukter andre plassar,
  du må nok ha eksklusivt godt hundesnop om hunden skal kome med en gong, hehe.

Eg vil nok anbefale Beagle helst til jaktglade menneske, men den kan no fungere godt til familiehund også. En har værtfall noko å bryne seg på, vær forberedt på å at dei grå hår kjeme nokså raskt,hehe:P 

Jeg stusser også litt over at han ønsker seg en blodhund til bruk på jakt. Så vidt meg bekjent er dette mer en sporhund enn en jakthund.

Vi hadde for øvrig en beagle i familien da jeg vokste opp og med mindre man er over gjennomsnittet interessert i hare- og/eller rådyrjakt, er ikke det en rase jeg ville ha valgt. Som de andre her sier er de "døve" og stikker av så snart de ser sitt snitt til det nesten uansett hvor mye man har trent innkalling etc. For å si det slik er dachsen enkel å få lydig i forhold og det sier vel sitt?! ;-)

Må også huske på at jakthunder som brukes som løshund, er avlet til å være svært selvstendig og problemløsende.. Det ender med at de er svært kreativ (for pøbelstreker) og ikke nødvendigvis intr i det du driver me. Jeg personlig brukte hele livet på dachsen for å lære han sitt, og han satt seg kun når godbiten var foran trynet og det passet han.. 

..::Issa::..:

Nata: Værre enn beagle? Prøv dachs ifra ekstreme jaktlinjer.. Avlivde min her for en mnd sea ell no, og jeg må innrømme at hundeholdet forandret seg trastisk.. Det er enkelt å ha en rottis som er døv i forhold.. 

OJ! Ja, hva skal man si.. TS: dachs fra ekstreme jaktlinjer er utelukket for deres del;)
Altså, selv om vi har "jaktterrier", så kunne jeg aldri hatt verken beagle eller jakttdachs. Er ikke også dachsen temmelig sta, da? Du må for all del ta dette i beste mening, men jeg hadde ikke unnet deg en ekstrem jaktdachs fra begynnelsen av. Men når det er sagt, så er jeg imponert over at du faktisk hadde en ekstremdachs og en "døv" rottweiler samtidig. De turene skulle jeg gjerne dokumentert! 
Inntil det skjer har jeg følgende scenario som jeg ser for meg: Stor hund lunter avgårde på selvstendig motor, noe treig i bevegelsene, men da like treig å få stanset, som en bulldoser. Velger bevisst å ikke holde eiers tempo-lunter enten 0,5km/t raskere eller senere, inkl. tissing og sniffing, selvsagt(slik var ihvertfall mastiffen vår). Minien: (sikkert som en ekstrem utgave av minien vår på hennes dårlige dager) Piler frem og tilbake, gjerne rundt rottisen, så båndet ser ut som tre bånd fra en stolpedans etter få minutter. Går endelig pent, men det er fordi den har kommet over et spor som tilfeldigvis går i samme retningen som dere andre. Sporet tar av, og det gjør hunden også. Hunden dras bort fra sporet, bare for å bråbremse 1 meter lenger borte, fordi der er det et hull. hull i asfalten, men likefullt et hull som må ransakes. Nesen dypt nedi hullet, sniffer, graver med snuten langt nedi asfalthullet og nekter å fortsette turen før den innbilte grevlingen i hullet slår retrett. Innser etter en lengre periode med sniffing og graving at grevlingen må ha kommet seg ut et annet sted. Går på jakt etter nytt spor. Innimellom har rottisen både sukket og stønnet, og du føler seg som en idiot når en hund står og sukker oppgitt av dine hederlige forsøk på å gå en dannet tur med to hunder i bånd.
Nå må du fortelle hvordan det er, issa:p

Nata:

 

 

OJ! Ja, hva skal man si.. TS: dachs fra ekstreme jaktlinjer er utelukket for deres del;)
Altså, selv om vi har "jaktterrier", så kunne jeg aldri hatt verken beagle eller jakttdachs. Er ikke også dachsen temmelig sta, da? Du må for all del ta dette i beste mening, men jeg hadde ikke unnet deg en ekstrem jaktdachs fra begynnelsen av. Men når det er sagt, så er jeg imponert over at du faktisk hadde en ekstremdachs og en "døv" rottweiler samtidig. De turene skulle jeg gjerne dokumentert! 
Inntil det skjer har jeg følgende scenario som jeg ser for meg: Stor hund lunter avgårde på selvstendig motor, noe treig i bevegelsene, men da like treig å få stanset, som en bulldoser. Velger bevisst å ikke holde eiers tempo-lunter enten 0,5km/t raskere eller senere, inkl. tissing og sniffing, selvsagt(slik var ihvertfall mastiffen vår). Minien: (sikkert som en ekstrem utgave av minien vår på hennes dårlige dager) Piler frem og tilbake, gjerne rundt rottisen, så båndet ser ut som tre bånd fra en stolpedans etter få minutter. Går endelig pent, men det er fordi den har kommet over et spor som tilfeldigvis går i samme retningen som dere andre. Sporet tar av, og det gjør hunden også. Hunden dras bort fra sporet, bare for å bråbremse 1 meter lenger borte, fordi der er det et hull. hull i asfalten, men likefullt et hull som må ransakes. Nesen dypt nedi hullet, sniffer, graver med snuten langt nedi asfalthullet og nekter å fortsette turen før den innbilte grevlingen i hullet slår retrett. Innser etter en lengre periode med sniffing og graving at grevlingen må ha kommet seg ut et annet sted. Går på jakt etter nytt spor. Innimellom har rottisen både sukket og stønnet, og du føler seg som en idiot når en hund står og sukker oppgitt av dine hederlige forsøk på å gå en dannet tur med to hunder i bånd.
Nå må du fortelle hvordan det er, issa:p

 

 

hehe jeg hadde til tider flere hunder innom huset også, men det var kaos ja.. 

turene foregikk ofte at rottisen sprang løs; type "prøve å fang meg".. så her måtte man passe på knea sine.. plutselig lå man der.. dachsen fikk flexiline. Prøvde å ha han litt løs, men etter jeg måtte oppi hagan til husverten i slippers i jan (mengder av snø også) for å fange tateren som var på sporjakt, så var vi ferdig me det :P

Gjerne foregikk turene utover jordene her. Kasta leke til rottisen mens dachsen gikk på konstant jakt etter rådyretråkka. Så kommer rottisen tilbake i turbo, krasjer inni meg, jeg mister båndet på dachsen, dachsen småtripper avgårde (prøver så diskre som mulig), mens jeg prøver å komme meg opp og løper etter dachsen for å fange han mens rottisen tror vi leker. Ender me at jeg er nødt å nærmest hoppe på dachsen for å få han til å stoppe og rottisen er me i fallet..

 Alt jeg kan si er at jeg har blitt en skikkelig dame som banner og jeg er svært glad for at jeg ikke har så vannvittige mange naboer rundt her.. 

Ellers så gikk dagene i ofte å overbevise dachsen at jeg faktisk mente det jeg sa. Ikke lov å stå på stuebordet, ikke lov å være i bokhylla, ikke lov å være i sofan, ikke lov å prøve og drepe rottisen (de kalte det vist lek de to), ikke lov å bjeffe på hestene/fuglene/lydene osv. Prøvde å trene litt lydighet, men etter to rep. som han faktisk gjorde, så fant han på andre ting (les stjele papp som ligger i ei eske på kjøkkenet). Man måtte passe på tingene sine, her forsvant både søppel, truser, blyanter, mat osv.. Og joda, da meste av dette skjedde var gærningen i en alder av 7 år.. Han hadde roet seg litt i forhold til tidligere.. 

Og jo, hver gang vi møtte andre hunder, så skulle dachsen vise hvem som var sjefen og knøvle alle. Så det var kjempe spennende hos dyrlegen...

Så man skal virkelig ville å ha en jakthund av en slik type i hus.. 

Nata:
Å, kjære Jeremias!
Kan ikke du lagre den beskrivelsen et sted, og tape opp i alle kommende tråder hvor noen ønsker seg jaktdachs! Jeg lo meg nesten fordervet, så katten flyktet fra fanget og opp i vinduskarmen, minien begynte å pese fra sofaen, og syklingen sukket og stønnet over at jeg kunne le i en så trist tid fra sengen sin.
Nei, jeg kommer aldri til å kjøpe meg en ekstrem jaktdachs! Og jeg synes synd på deg som gjennomgikk 7 år med dette. Jeg hadde gitt opp etter to år og delt huset imellom meg og hunden med gaffatape og kompostgrinder;)

Du aner virkelig ikke hvor mange ganger jeg har tenkt "de vet ikke hva de går til" når folk har kjøpt seg jakthund som familiehund.. Jeg brukte til og me min på jakt, og jeg kan vel strengt tatt si at jeg var vel også en eneste i familien som taklet dachsen min..

Min svigerfar var i samme hus som han i et døgn før han spurte meg om det var stygt å sette gaffateip over kjeften på han. Dachsen gikk da og bestemte og kjeftet litt (veldig).. hehe Min kjære sambo har også gått igjennom noen tålmodighetstester me han, og vi har krangla skikkelig pga lille dachsen. Fordi ei mor beskytter jo sitt barn :P hehe Han kunne jo ikke noe for at han var slik ;P haha

Men, det kommer nok ikke dachs i huset på ei stund. Hvis det noen gang kommer en ny dachs. 

Vi fikk dessuten en internspøk av hele hunden da.. Hver gang noen var litt spydig ell no, så sa vi bare "takk til deg og vi sender en dachs (istedenfor t-skjorte som de sier i radio"n) i posten" ;) hehe

Red: det værste er at jeg savner han også, på en måte.. Det ble veldig stille i huset.. blodtrykket har senka seg osv.. 

sesse&Bob:
Issa: Du lærte deg ikke tilfeldigvis noen gode triks for å i det minste minske bjeffing...? Vår lille vakre er blanding av 3 raser med mye lyd i (dachs, dansk-svensk gårdshund og jack russell). Han er flink til å varsle, for å si det sånn...

En ting er i alle fall sikkert, og det er å ikke "bråke" me de.. Altså kjefte eller heve stemmen.. da forsterker man at det er noe å bråke på..

Det jeg pleier å gjøre er enkelt å bare fortsette me mitt, og så si "hysj", "nei" eller rope på de i et vanlig stemmeleie.. Grunnen til flere alt. er jeg bruker forskjellig ifra hund til hund :P 

Rottisen får beskjed at nå er det bra, jeg sjekker. Fortsetter hun, så ber jeg henne om å hysje. Men der ville jeg at hun skulle varsle en gang, siden jeg liker å ha litt kontroll på hva som fær utenfor stuedøra. paranoide meg :P

Dachsen fikk et nei. Der var det lite ønskelig noe lyd. Og han visste faktisk svært godt hva nei betydde :P merkelig.. 

Bc"n til pappa sier jeg bare navnet til. Det er nok til at han endrer fokus og glemmer lydene.. 

Et gammelt jungeltriks er å lære hunden å bjeffe på kommando, dermed vil ikke hunden bjeffe uten å få kommandoen. Men da skal man vite hva man gjør. Så letteste er å avlede hunden mot det han bråker for. Litt avhengig av hva han bråker for også. Er det lyder, så si "hysj" og ignorer. Er det ringeklokka. Så er det bare å venne han på den. Ring ofte, hele tiden :P