Jeg har en golden-gutt på snart 11 år. Han har vært gjennom 3 kreftoperasjoner tidligere (siste da han var ca. 7 år). Nå har han 3 kuler til (som jeg vet om), hvorav den ene ikke lar seg fjerne og da er det ikke noe poeng i å fjerne noen andre heller. Den som ikke lar seg fjerne er en ondartet type, ellers kunne det jo vært et poeng og sjekke/fjerne andre...

Den kulen som ser ut til å ha begynt å plage ham litt sitter på framfoten og han har haltet litt siden ca påsken. Ellers er han blitt litt mer langsom og henger mer etter på tur, ikke så mye full fart som tidligere i vinter.

Han skal få lov å bli gammel, litt stiv og ta det mer med ro, men jeg vil ikke at han skal ha for mye vondt heller. Har fått resept på Rimadyl som jeg har tenkt å gi ham for å se om han blir bedre. Hvis det ikke blir bedring, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Foreløpig er han blid og glad, spiser og gjør fra seg og går greit i trappen. Spørsmålet mitt er hvor vondt skal han ha det før vi tar siste tur til dyrlegen? Og hvordan merker jeg at han har det mer enn litt ubehagelig/småvondt?

Noen som har noen råd/synspunkter?

Huff, får vondt av sånt.. Nå har jeg ingen gode tips å komme med, men jeg føler virkelig med dere.. Det må være virkelig fælt å se hunden sin ha det vondt, og å vite at eneste utvei er avvlivning.. Uff.. =( Men dere får huske på at i sånne situasjoner er det lett å tenke egoistisk, selv om det ikke er med vilje.. Og hvis den allerede halter, er det jo et tegn på at den har vondt.. Men vil ikke si hva dere skal/skal ikke gjøre i det heletatt.. Det er helt opp til dere..

Masse lykke til! håper virkelig det ordner seg..

Hadde selv en hund som hadde kreft. Heldigvis så hadde jeg en veterinær som jeg stolte på og som hjalp meg med å ta den riktige beslutningen da den tiden kom.

Jeg merket som deg at hunden sakket av på tur. Det du skal vite er at hundene er eksperter til å dekke overt smerter. Dette ligger instinktivt i hunden. Om hunden viser tegn til å ville ta det med ro så gjør det.

Jeg er streng med meg selv på slikt. 

Mine hunder får dra til de evige jaktmarker FØR de er ordentlig dårlige. Mine hunders siste dager skal være mest mulig glede, ikke sykdom. Heller 8 år frisk, enn 8 år frisk og 1 syk. 

Det er ikke om å gjøre å leve lengst mulig, det er om å gjøre å ha det beste livet man kan ha :)

Enig med Huskysnupp. Min retrievermix ble nesten 10 år. Ho hadde kreft i 2 år ca. Når ho begynte å daffe for mye etter tok jeg ho. Jeg vet ikke om jeg var litt for sein til at ho hadde litt vondt eller om jeg kunne ventet noen måneder til. Jeg var veldig usikker. Men i ettertid så synes jeg det er greit å ta dem før det blir for ille.

Det er superkjipt å avlive hunden sin. Hvis det er en oppmuntring så sitter jeg igjen med tusenvis av gode minner. Jeg og min nye hund pleier å gå turer der jeg og ho gikk før, så setter jeg meg ofte ned og mimrer litt. Og selvom det er trist å miste en god følgesvenn, så er det også godt å sitte og drømme seg bort å tenke på de fine stundene vi hadde :-)

HVis hunden din har gjennomgått tre kreftoperasjoner, hadde jeg latt den slippe nå, før den blir veldig syk. La den gå "med verdighet".

Ja, jeg vet det er vondt, jeg har måtte avlive flere selv pga sykdom, men for meg er det hunden som betyr mest, ikke mine følelser.

.. er bare så utrolig vanskelig!

Jeg avlivde selv min trofaste følgesvenn gjennom elleve år for ikke så lenge siden. For meg var det en prosess - hun var glad men jeg så jo at hun slet, på slutten holdt hun kun på korte lufteturer og livet hennes ble veldig begrenset. Høsten var jeg hos veterinæren(igjen),de mente at fordi hun var så livslglad burde jeg se det an en stund til. Jeg ville jo veldig gjerne at hun skulle bli værende, jeg hadde sett for meg minst to år til. Vi prøvde også diverse tabletter uten at det fungerte nevneverdig. Hun ble dårligere og dårligere, på slutten hadde jeg vel omtrent ukentlig kontakt med veterinæren fordi jeg var så usikker på hva som var det rette, hvor lenge jeg skulle la det gå. Det er bare en forferdelig situasjon å skulle være herre over liv og død..

Da jeg ankom siste gang til veterinæren var jeg forberedt på at jeg ikke ville få hun med meg tilbake, jeg hadde endelig bestemt meg for at "nok er nok" - og veterinæren var enig(kanskje skjønte hun det også). Alt gikk veldig fort, hun døde fredelig i armene mine - og jeg gråt og gråt. Samtidig vet jeg at det var det riktige å gjøre. Jeg hadde gruet meg veldig til akkurat det  - men selve avlivningen var faktisk(hvor bissart det kan høres ut) en fin opplevelse. Hun sovnet bare inn, stille og rolig, trakk pusten ordentlig en gang, så var det over.. Det var verre etterpå... Hun kommer alltid til å være i tankene mine(og manges andre) - men sett i etterkant vet jeg at det var det rette å gjære, hun hadde det ikke bra på slutten..

Jeg føler med deg, tror jeg skjønner hvordan du har det - ønsker deg lykke til med avgjørelsen din, vet at det ikke er en lett avgjørelse å ta...

min gamle hund lever sine siste måneder nå, vannvittig vanskelig avgjørelse, men jeg har faktisk bestemt meg for at han skal få sommeren og slippe neste vinter, for han har mest vondt om vinteren.

jeg kan ikke råde deg til noe som helst, dette må du gå inn i deg selv og gjøre, men når du har bestemt deg så fortell det til flest mulig for da har du "ingen retrett" - dette funker ihvertfall foreløpig for meg...... det er bedre at den har det godt når den slipper enn at den slipper etter en lang vond periode.....

lykke til.......