|
Vanskelig å si. Jeg har hatt hund som stort sett oppførte seg som tryggheten selv. Rolig, avballansert og letthåndterlig, helt til det øyeblikket den tok på seg vokterrollen. Da kunne du nesten se paranoiaen komme krypende. Sånn jeg tolker det (private spekulasjoner og dårlig forklart, men...) er voktere laget for å ha en "bryter" som trigger stress når vaktinstinktet blir vekket (samme som med gjetere og gjeting etc), og så er det hundens grunnpsyke som bestemmer om det bare skal påvirke hunden til å si i fra, bli redd, jage seg opp eller få panikk...i en glidende skala. Han jeg har nå har samme instinktet, men han blir bare bråkete og det ser ut som om stresset er blanda sammen med temmelig mye moro. Det tipper over i voldsom velkomstglede når han ser det er folk og at de kommer helt bort - uansett hvem de er, mens den andre ble verre og mer stressa, med mindre det var kjentfolk, og selv da satt noe av usikkerheten igjen i blant selv om den hadde en helt grei og kjapp avreaksjon i alle andre sammenhenger. Det er ingen tvil om hvem som skremmer mest effektivt (den jeg har nå) og hvem som burde skremt mest (den førstnevnte). Jeg er ikke i tvil om at sånt er både instinkt og grad av usikkerhet og at de to tingene forer og forsterker hverandre i slike situasjoner. Bygger du hundens selvtillit, så vil også effekten av voktinga bli mindre, tror jeg.
|