Har ei 9 mnd gammel tispe som kanskje er i verste spøkelsesalderen. Og det går helt greit, om ting er flyttet på eller ser merkelig ut, boffer hun noen ganger, og vi går bort og hilser på det, og da er det greit. 

Men noen ganger er det som om hun fanger opp frykt fra "lufta", jeg ser ingenting hun kan reagere på, hun bjeffer opp i lufta, og uler ganske mye. Dette er spesielt morgen og kveld, når det er litt mer stille i området. Jeg bruker lang tid på å roe henne ned å få interessen på noe annet, og det kan sikkert ta ti minutter før hun er såpass rolig at hun kan konsentrere seg om snusing/tissing, etc igjen. Vi bor i ett rolig nabolag, slik at hvis jeg er sen på kvelden med siste turen, syns jeg det er ekkelt at hun bjeffer fordi de fleste ligger og sover. 

Til informasjon flyttet vi i februar, så vi har brukt mye tid på tilvenning til nye lukter, lyder og områder, men jeg syns ikke hun har hatt en stor adferdsendring i forhold til det bortsett fra de to første ukene i nytt hus. 

Er det noen som har ideer til hva jeg kan prøve å gjøre? 

Vassa:

 

Men noen ganger er det som om hun fanger opp frykt fra "lufta", jeg ser ingenting hun kan reagere på, hun bjeffer opp i lufta, og uler ganske mye. 

 

Tenkte bare å legge til, min far har et par elghunder, og ene tispa der bjeffer mot kondesstripa etter fly.. Hun tar helt av, og søker næreste høyde, der hun setter i gang et voldsomt leven..Tok si tid før vi fant ut hva det var hun hylte etter!:)

hehe, de reagerer på de mest utroligste ting, de hundene våre :)

Får sjekke litt rundt omkring når hun begynner slikt, men vet ikke hva jeg skal gjøre for å fortelle henne at det ikke er farlig/noe å bry seg med. Har prøvd gjesping, ignorering, tatt initiativ til lek og "kjeftet" når det er slik, men det har ikke fungert. 

Jeg har aldri skjønt hva det skal ha for seg å "hilse" på objektene for frykt?

Det må jo være helt feil?

Min lettere nærvøse unge frøken fikk for seg at et stativ med en vannslange på varen skummel person rundt spøkelsesalderen. Det stod ved et veiskille jeg gjerne skulle gått til venstre. Men siden hun trodde det var farlig måtte vi bare la vær å gå til venstreder. Til hun hadde glemt det.

Så unngå det hunden syns er skummelt og lat som ingenting. Man skal ikke gi skumle ting oppmerksomhet. Gå en annen vei. Gå i en bue rundt eller hva. Man lat som ingenting. Og ikke ta kontakt med hunden din når den reagerer. Gå vidre om det går an. Hvis du ikke får hunden forbi, så snu og gå et annet sted. I spøkelsesalderen er det ikke lurt å gå tur i mørket. Gå i dagslys. Og kun korte tisseturer om kvelden.

Zapp: Jeg syns det er helt ok å hilse på de skumle objektene, skal jeg vise hunden at det er noe som ikke er farlig, kan jeg jo ikke begynne å gå andre veier, da sier jeg jo til hunden med en gang at det er noe som jeg også misliker. Det er ikke ting som hun får hilse på som er problemet, det er tingene som hun ikke får hilse på som hun reagerer på, så da sier det seg jo litt selv om hva som fungerer for min hund i allefall.

Jeg er helt enig i at man skal late som ingenting, for det er jo det man skal signalisere til hunden, men de erfaringene jeg har gjort da hunden min var redd for hester, røde biler, traktorer og motorsykler, var det da jeg begynte å hilse på objektene som gjorde gode resultater.

Jeg går ikke lange turer på kvelden, men jeg har en slik hund som ikke gjør seg ferdig på 2,5 minutter, når det fins ting som er skumle, kan det gjerne ta 10 minutter før hun klarer å gjøre noe som helst, ergo blir det ikke bare tisseturer... Som jeg skrev så er det jo ofte på morgenen også, dermed ikke bare i mørket.

Men siden du sier at man ikke skal gå tur i mørket hvis hunden er mørkeredd/i spøkelsesalderen, hva mener du hundeeiere i nord-norge skal gjøre de 6 månedene i året der det er mørkt? Springe hjem fra jobb i matpausen kl 12 å gå tur med hunden når det endelig er lyst ute? 

Hva hundeeierne bør gjøre i spøkelsesalderen er å ikke utsette hunden for redsel. Spøkelsesalderen er frykt for helt ubegrunnede ting. Og varer trossalt bare noen få uker. Så å gå mer tur enn nødvendig i mørket akkurat de ukene er det ikke noen vits i.

Hos din er vel spøkelsesalderen forbi. Så det du har er en hund i en av kjønnsmodningsperiodene. Og det spøker relativt mye for enkelte med dårlige nærver da også. Mentalt stabile hunder går ikke rundt å er redd for en masse ting. Selvom de kan få en dille av en bærepose i vinden eller av snøfreseren eller en traktor. 

Så det at du har opplevd din "hilsing" på skumlew objekter som en hjelp for hunden der og da. Kan være årsaken til at den er mer engsteligenn normalt nå.

En metode skal ikke virke på situasjonen. Den skal virke på hunden og på hundens mestring av alt. Så om du skal hilse deg gjennom alle gjenstander man kan møte på vil ikke hunden din kunne mestre på egenhånd. Du lærer den bare at frykten er berettiget og at ved nærmere undersøkelse (hilsingen) kan vi forsere for da er gjenstanden godkjent liksom. Og det er ikke noe særlig lurt.

Jeg ser hva du mener, men jeg ser ikke helt poenget med å gå i en ring hver gang vi skal gå forbi f.eks ei trillebår på vei hjem. Jeg hilser ikke på tingene, det gjør jeg ikke, men jeg har snakket oppmuntrende til henne om f.eks en hest kommer forbi oss.

Jeg drar aldri hunden med meg til det hun boffer på, hun går alltid av fri vilje og nyskjerrighet bort til objektet, så hvorfor skal jeg dra henne med meg unna? 

Jeg skjønner godt at en hund hadde blitt engstelig om jeg hadde gått rundt å hilset på alt, og "dratt" henne med meg til det objektet, men tror du hun blir mer engstelig om jeg gjør det på den måten jeg forklarte? 

Men nå er det jo ikke disse objektene som jeg lurer på, det er jo i de situasjonene jeg ikke vet hva hun reagerer på, der jeg ikke kan gå i en ring rundt eller snu, for hun fortsetter uansett å boffe, og om jeg snur og går en annen vei, så er det akkurat det samme resultatet. 

Zapp:

Jeg har aldri skjønt hva det skal ha for seg å "hilse" på objektene for frykt?

Det må jo være helt feil?

Min lettere nærvøse unge frøken fikk for seg at et stativ med en vannslange på varen skummel person rundt spøkelsesalderen. Det stod ved et veiskille jeg gjerne skulle gått til venstre. Men siden hun trodde det var farlig måtte vi bare la vær å gå til venstreder. Til hun hadde glemt det.

Så unngå det hunden syns er skummelt og lat som ingenting. Man skal ikke gi skumle ting oppmerksomhet. Gå en annen vei. Gå i en bue rundt eller hva. Man lat som ingenting. Og ikke ta kontakt med hunden din når den reagerer. Gå vidre om det går an. Hvis du ikke får hunden forbi, så snu og gå et annet sted. I spøkelsesalderen er det ikke lurt å gå tur i mørket. Gå i dagslys. Og kun korte tisseturer om kvelden.

Hehe du har tydeligvis ikke bodd i nordnorge. Her er det mørkt fra morgen til kveld i mørketiden, så om jeg ikke skulle ha gått tur med henne i vinterhavåret, tror jeg hun iallefall hadde hatt nerveproblemer..

Lære seg å lese først?

I de ukene spøkelsesalderen ev. pågår som værst. Og kun gå nødvendig tur i mørket. Ikke mer enn. Altså de dagene. Eller ukene om så.

Spøkelsesalderener ikke noe som rammer alle hunder, heldigvis. Og de som får et anslag av det kan man hensynta i et par uker. Er ikke værre. Og nokså uavhengig av hvor lang mørketiden er.Det er stort sett mørkt både før og etter vanligarbeidstid her sør også:) midtvinters.

Zapp:

Lære seg å lese først?

I de ukene spøkelsesalderen ev. pågår som værst. Og kun gå nødvendig tur i mørket. Ikke mer enn. Altså de dagene. Eller ukene om så.

Spøkelsesalderener ikke noe som rammer alle hunder, heldigvis. Og de som får et anslag av det kan man hensynta i et par uker. Er ikke værre. Og nokså uavhengig av hvor lang mørketiden er.Det er stort sett mørkt både før og etter vanligarbeidstid her sør også:) midtvinters.

Ja det lærte jeg på barneskolen, om jeg ikke husker feil :)

Du må ikke være så påståelig vet du . Det som funker på dine  hunder, funker ikke nødvendig på andre sine hunder.

Her forteller hun jo deg at det har hjulpet på hennes hund å fronte frykten :)

Jeg må si meg enig med Zapp her:)

Bare lat som ingen ting når hunden finner en ting som er skummel, ikke gi oppmerksomhet på det. Men ikke gå mot tingen, bare lat som ingenting og gå en annen vei. Lat som det er den veien du alltid hadde planer om å gå;))

Jeg uttaler meg da ikke utifra virkningen på mine hunder? Husker jeg riktig har jeg vel kanskje hatt "spøkelsesalder" på en hund.

Så det jeg skriver gjelder frykt generellt og hunder generellt.

Det er masse man kan gjøresom "virker" der og da. Og som virker motsatt på sikt. Læringslovene er like for alle. Så det er ikke så mye som gjelderEN hund og ikke alle hunder. Egentlig:)

Zapp:

Jeg uttaler meg da ikke utifra virkningen på mine hunder? Husker jeg riktig har jeg vel kanskje hatt "spøkelsesalder" på en hund.

Så det jeg skriver gjelder frykt generellt og hunder generellt.

Det er masse man kan gjøresom "virker" der og da. Og som virker motsatt på sikt. Læringslovene er like for alle. Så det er ikke så mye som gjelderEN hund og ikke alle hunder. Egentlig:)

Vet om flere som har brukt den metoden som TS beskriver her, i spøkelsesperioden. Og de er trygge og glade hunder i dag :)

Vassa: Jeg bruker lang tid på å roe henne ned å få interessen på noe annet, og det kan sikkert ta ti minutter før hun er såpass rolig at hun kan konsentrere seg om snusing/tissing, etc igjen.

Er det noen som har ideer til hva jeg kan prøve å gjøre? 

Hvis det tar så lang tid som ti minutter for henne og roe seg, kan det vel hende at denne bjeffingen fort kan "sette seg", og bli en uvane. Da er det lurt å jobbe masse med kontakt og lydighet slik at du får stoppet henne. Rett og slett avledning. Det er jo ikke alt man kan unngå.

Og det er du sikker på?

Spøkelsesalderen er forbigående. Og gjenstandene for den ubegrunnete frykten slutter selvsagt være skumle etter spøkelsesalderen. Uansett hva man gjør.

Så spørsmålet er hva som bygger selvstendighet og selvsikkerhet/ trygghet i hundene etterpå. Og hva som ikke skaper det. At en hund er glad har ingenting med trygghet å gjøre. Tvert i mot. Ingen er så overglade som engstelige hunder da.

Zapp:

Og det er du sikker på?

Spøkelsesalderen er forbigående. Og gjenstandene for den ubegrunnete frykten slutter selvsagt være skumle etter spøkelsesalderen. Uansett hva man gjør.

Så spørsmålet er hva som bygger selvstendighet og selvsikkerhet/ trygghet i hundene etterpå. Og hva som ikke skaper det. At en hund er glad har ingenting med trygghet å gjøre. Tvert i mot. Ingen er så overglade som engstelige hunder da.

Ja klart jeg er det, ellers hadde jeg ikke sagt det!

Så nå sitter du her og forteller meg, at glade hunder ikke er trygge?

Så de må være rolige og vise ingen gleder for å være trygg?

Og hvem har sagt de er overglade???????

Dette blir for dumt Zapp!!

I Mentalitetsboken ( I og C Blixt, K Svartberg) Står det bl a: "En alltfør stor iver att hjälpa hunden att närma sig det skrämmande kan leda till  større rädsla ; en bättre strategi är att ge hunden tid og utrymme att själv undersøka" (s. 255)

 I kapitlet står  det også mye annet lurt om hunder og redsel og hvordan håndtere dette i daglige situasjoner.

Beklager sent svar. 

Zapp: Du er så påstående på akkurat det du mener  at det ikke går an å diskutere med deg, alt annet er galt når du bestemmer deg, rett og slett :P Jeg sier ikke at jeg alltid går rett i mot det skumle og får hunden til å hilse på alt og alle, men i de situasjoner der hun selv igrer etter å gå bort til det skumle, nekter jeg jo ikke henne. Men nå var det jo heller ikke temaet.

Getz: Takk for tips, skal se om jeg finner den :) 

OT: Nå fikk jeg siste puslebiten på plass som gjør at jeg rett og slett gir opp canis på grunn av folk som ikke ser eller skjønner at det fins flere sider av en sak. Finito :) 

Selvfølgelig er det alltid flere mulige forklaringer enn en:)

frykt hos hund er enten medfødt eller påført.

Ved medfødt angst vil det være arv fra en eller begge foreldrene. Og det rammer da hele kullet. Om enn graden av kan være litt forskjellig. Så hvis du vet alle søsknene har samme frykten er det nokså garantert et arvelig for dårlig gemytt.

I forhold til de påførte gemyttproblemene er de som skyldes arv i mindretall. Men alikevel er det ikke veldig sjeldent. Men oftest får man vite om det etterhvert som de andre får samme symptomene. Om man har kontakt med oppdretteren f.eks.

Når du beskriver en måte som er nokså "gitt" å gi problemer hos hunden er det derfor lettere å tro det skyldesdet? enn arv. Men er du sikker på at det ikke har skapt problemet? så bør du kontakte oppdretteren og forhøre deg om søsknene og de andres ev. problemer.

Jeg ble tilbudt ny valp av oppdretteren da jeg kjøpte en med dårlige nærver. Og det var et tydeligere problem på tispene enn hannene. Selvom de også var for myke var de ikke avlivingsobjekter på samme måten som tispene.

Påførte gemyttproblemer er relativt greie å trene vekk. De medfødte er vanskelig å få gjort like mye med.

Hunder med frykt har det ikke godt. Så det blir en av-veining i forhold til hvor bra det er mulig å få de.

Zapp:Jeg har aldri skjønt hva det skal ha for seg å "hilse" på objektene for frykt?

Min har alltid fått hilse på ting han er redd for - men helt i sitt eget tempo.  Ikke noe press, ikke noe lokking, ikke noe trøst, bare løsne på båndet og la ham bruke den tida han trenger og gi masse positive tilbakemeldinger når frykten er overvunnet.

Resultatet er det jeg ville ha, en hund med mye selvtillit, som jobber seg gjennom alt som er litt nifst for egen maskin. 

En hund som reagerer skal selvsagt få tid til å avreagere i sitt tempo, eventuelt med nødvendig førerhjelp, som feks at eier går bort til eller prater til det som er skummelt.

Vassa - har hun hatt løpetid ennå? Om ikke så er den antakelig rett rundt hjørnet.