Jeg skal ikke late som om dette er et emne jeg har mye peiling på. Mine kunnskaper er ganske så begrenset til engelsk cocker spaniel, og det er vel neppe den rasen med mest ekstrem forskjell på jakt og vanlig type. Men forskjell er det definitivt, dvs i alle fall i noen land.

Når jeg skaffet min cocker så valgte jeg å kjøpe fra et valpekull hvor mor er show og far er jaktversjon. Dette var litt tilfeldig egentlig fordi jeg ikke var klar over at cockeren har to såpass ulike linjer. Jeg har jo aldri sett en jaktcocker i norge noen sinne... Men det var ikke helt tilfeldig heller, jeg visste at hundene på farens side ble brukt aktivt i jakt og at de konkurrerte i jaktferdigheter. Jeg tenkte som så at om hundene i den linja presterte bra på jakt så var de sannsynligvis ganske friske og spreke. Jeg må si jeg er veldig imponert over kombinasjonen. Min cocker er ufattelig sprek og aktiv, akkurat hakket mer mosjonsbehov og aktiviseringsbehov enn de cockerne jeg vært borti før. Jeg kan godt se for meg at jeg kan gå for en working/show miks igjen, om ikke jeg holder meg til jaktutgaven.

Om jeg skal synse og gjette litt så tenker jeg at det vil være en fordel å beholde de brukslinjene som faktisk er nyttige. Men samtidig så kan man kanskje "redde" noen av utstillingsversjonene med å kombinere de friskeste med brukshunder...? Målet måtte jo bli å få bort sykdommer som er ekstreme i show/familielinjene, men beholde de egenskapene vanlige folk vil ha, altså litt mindre motor enn bruksutgaven.....Bare en tanke :)

Hos den finske lapphunden er det vel hovedsaklig pelsen som er største forskjellen. Har en av showlinjer, som har en ubrukelig pels. Den er tykk og tovete og ALT settter seg fast i den,sommer og vinter. Dette er en rase som nesten skal slippe å stelles, og den skal uten problem kunne bevege seg på vidda, uten kamuflasjedrakt á la busk og kratt.

Så er det de som mener at gjeterlinjene er friskere, andre ikke. Noen mener at begge linjene har like sterkt gjeterinnstinkt, andre ikke. Men, nå skal det sies at siden som hevdet at de var veldig like, hevdet også at lapphunden var for glad i folk til å bli en god vakthund, og da mistet jeg helt troen på det de skrev! Men rasen er såpass delt at linjene har forskjellige navn, Soumen Lapinkoira og Paimensukuinen Lapinkoira... Vistnok blir disse linjene endel blandet (mens andre oppdrettere er helt i mot blanding), kanskje derfor det hevdes at de har blitt mer like. Som sagt, tispen min har mor fra gjeterlinjer, far er fra showlinjer. LITT forskjell i mengde pels i allefall. Kan ikke si så mye om gemytt, da morens bakgrunn ikke var den mest ideelle, for å si det slik.

Andre bilder av forskjeller:

Paimensukuinen Lapinkoira

Suomen Lapinkoira

Shlush:

 

Working kelpie og Australian kelpie

 

 

Men en Australian Kelpie er likevell ganske krevende liksom:) Det står jo å oppdretterne også at selv om det er "show-linjer" så krever de MYE! Tror ikke forskjellen er så stor egentlig på den working og den australsk!

Av de eksemplarene jeg har møtt av de to rasene, så må jeg si at jeg synes det er stor forskjell. For selv om den australske er arbeidshjern, så er WK en hund på speed og med ADHD ;) Tror ikke jeg har møtt hunder som er så kvikke og hvor så mye skjer på en gang og litt til. Utrolige artige vesner, men IIIHAAA! Et mareritt i de gale hender (har hatt en understimulert en på kurs tidligere), fantastiske energibomber når de brukes til det de skal.

at egentlig er Kelpien den eneste utenom Schæferen som er "virkelig" delt da?

Jeg er litt opptatt av å få ryddet opp i begrepene i mitt eget hode her:)

En Dansk veninne har tidligere vært oppdretterav jaktlab. Det var Labradorer iblandet andre jaktraser. (Relativt lenge siden)

Så har jeg lest at dagens Jaktlabber kommer fra en egen Engelsk linje.

Jamfør da det med den "engelske" Boxeren, som er blandet med Welsh Corgi i et godkjent avlsprosjekt og pr. definisjon er en alminnelig "Engelsk" Boxer.

Dette er jo skjedd i nyere tid.

Så hvordan fremkom daden Engelske Jaktlabben? Mange sier det bare var spesiellt egna Labradorer. Men det er ikke særlig sannsynlig når vi ser eksteriørewt kontra tidsperioden.

Jeg ble presentert for en "Gråsjæfer" riktignok tispe, riktignok ung. Men 15-16 kilo miniatyrhund med litt Kelpie og litt avmagret Elghundutseende?

Nå spurte ikke jeg om det var stamtavle på hunden.

Men jeg har sett på endringen i utseende på min egen rase og hvorfor den har endret utseende. Og det er ikke tilsiktet. Tvert i mot har man forsøkt å bevare utseendet. Uten å klare det.

Så jeg tror overhodet ikke på at man kan lage egne "linjewr" i løpet av få generasjoner ved selektering kun. Og få stabile egenskaps ELLER eksteriørforskjeller:)

Hei !

Kan i grunn bare utale meg om de rasene jeg i dag har og det er Rottweiler og BC. Begge disse rasene har bruks og utstillingslinjer. I utgangspunktet ser jeg på disse rasene som brukshunder og intet annet, men fy f... så mange stygge eksemplarer det finnes. For meg er Rottweileren en stor muskuløs (ikke fet) hund som egner seg til sitt bruksområde, men mange av brukslinjene er små og pinglete. Mange av de som avler etter rene brukslinjer tar ikke hensyn til rasestandar og utseende blir der etter. De begrunner sin avl med at rasen ellers blir for stor og ikke er egnet til sitt bruksområde. Svada spør du meg ! Har selv hatt store bra bruks / utstillingeksemplarer som aldrig har vært noen sinker. BC`en har en kortere utstillings historikk og det er et enormt skille på utseende av disse. Synes dog ikke det gjør noe om de ser pene ut. Derimot synes jeg ikke avlen på utseende skal ødelegge egenskapene. Hvis bruks og utstillingsfolket kunne ha samarbeidet for å få frem det beste av begge sider hadde vi kansje hatt flere hunder som hadde hevdet seg og oppfylt sine krav på utstilling. Den ultimate hund for meg er en hund som har sine bruksegenskaper og samtidig oppfyller rasestandard i henhold til FCI.

Hilsen Hel

Zapp:

Jeg ble presentert for en "Gråsjæfer" riktignok tispe, riktignok ung. Men 15-16 kilo miniatyrhund med litt Kelpie og litt avmagret Elghundutseende?

Hahaha, høres ut bikkja til en kamerat av meg! Hun er bitteliten. Men jeg kjenner også et par gråschæfere som er kjempestore.

Jeg skjønner heller ikke motsetningen i begge deler.

Men så er begge rasene mine hele da:)

I blandt kommer det nokså raske endringer i "typen" hund i rasen som premieres opp.

Ta eks. Rottweileren. Det er ikke såååå lenge siden de var grove både i hodet og kropp og hadde litt løshud. Men vips så var det moderne med de spinklere med smale hoder og relativt lite for stor hud.

Og hvordan skiftet gikk såpass raskt vet jeg ikke, siden jeg dengang bare kjente en utstillingsoppdretter av rasen. Men det han gjorde var da å importere seg den andre typen og produserte på disse nye i stedet for "sine" egne linjer.

I minien min sin rase, som mange feilaktig tenker som en utstillingsrase er det ikke norskproduserte hunder på pallen. Kun importer:) altså i hovedsak da. De lager de jo i massevis. Men ingen lager de brukbare for utstilling .......egentlig. Selvom det antagelig er manges intensjon.

Storoppdretterne som kjøper seg disse utstillingshundene i utlandet bruker de selvsagt i avlen. Bredt. Og alikevel kommer det ikke forbedrete generasjoner frem. Bredt i hvertfall.

I den andre rasen min er eksteriøret jevnt over bra. Og de beste utstillingshundene slumper frem både her og der og fra "bånn i bøtta" men sjelden eller aldri kommer de fra de store utstillingsoppdretterne:)

disse avler seg stort sett "vekk" med jevne mellomrom og må ut å kjøpe noe annetstedsfra, for å rette opp avlen sin igjen. Og det kan gi litt brukbart. Før det daler nedover igjen.

Så HVIS det hadde vært så enkelt som mange later som å lage ditt og lage datt? så hadde vel ikke rasene blitt så forsøpla som de ofte blir, med økende helseproblemer både i show og brukspopulasjonene i rasene. For de avler jo likt. Og går i nøyaktig de samme fellene. Uavhengig av hva de kategoriserer seg til å være.

Og det er bare en myte at bruksavlen er sunnere enn utstillingsavlen. Fordi om de vektlegger forskjellige fortrinn avler de på disse fortrinnene på nøyaktig samme vis. Og det er ikke godt nok.

Riggi:

Working kelpie og Australian kelpie

Det er to faktiske raser, ikke en rase som avles i to retninger?

Rottweileren har etterhvert blitt delt mellom utstillings-og brukslinjer, men jeg vet at noen av oppdretterne av bruksrottisene ønsker å få tilbake den typeriktige rottweileren, som er kraftig i kropp og hode. Det er ikke ønskelig for de fleste av oss at rottweileren på brukssiden ser ut som blandinger av dobbermann og rottweiler.

En rottweiler har en rasestandard som helt klart avviker mye fra brukslinjene. Jeg skjønner ikke hvorfor det har blitt sånn? En typeriktig rottweiler er uansett en brukshund, og ikke som noen her skrev, en sofahund. Jeg vil ha en rottweiler som ser ut som en rottweiler og som allikavel har mer enn nok drifter til å kunne fungere i alle typer hundesport, kanskje ikke bli noen ener i AG, men dog.

Når det gjelder helse, så som AD HD er det ingen forskning som sier at den ene typen er mer utsatt enn den andre, f.eks. Så jeg er vel "enkel" som vil ha en pen,typeriktig rottweiler enn en "stygg" bruksavlet.

Jeg har også vanskeligheter med å se problemene med enten deling av rase i to eller ulike nyanser innen en rase. En utstillingsvariant (eller hva man skal kalle det) og en bruksvariant vil jo ikke gå på bekostning av hverandre. Jeg forutsetter da klart at alle linjer eller varianter avles strengt etter et funksjonelt eksteriør og godt gemytt.

Når det gjelder settere står vel alle raseklubbene hardt på at setteren skal beholdes som jakthund. Jeg tror dette kan skape problemer på sikt. Jeg tror flere ønsker settere, men da i mer moderate varianter. Når behovet er der, vil slik avl skje, og det er bedre om det skjer i full åpenhet og mer kontollert enn under overflaten.

Yozzy:
I Norge (Og Norden) stilles det så vidt meg bekjent brukskrav til rasen, uansett størrelse og hårlag, og for å oppnå championat og avlsanbefaling fra kennelklubbene.

Så lenge championat og deltagelse i bruksklasse kan utløses med blodsporpremiering, stiller det i praksis ingen krav til hundens funksjonelle bygning eller jaktegenskaper... Selv den mest ekstrembyggede og ubrukelige dachs greier å hangle seg til et par 2pr. på spor:(

egen:

Rottweileren har etterhvert blitt delt mellom utstillings-og brukslinjer, men jeg vet at noen av oppdretterne av bruksrottisene ønsker å få tilbake den typeriktige rottweileren, som er kraftig i kropp og hode. Det er ikke ønskelig for de fleste av oss at rottweileren på brukssiden ser ut som blandinger av dobbermann og rottweiler.

En rottweiler har en rasestandard som helt klart avviker mye fra brukslinjene. Jeg skjønner ikke hvorfor det har blitt sånn? En typeriktig rottweiler er uansett en brukshund, og ikke som noen her skrev, en sofahund. Jeg vil ha en rottweiler som ser ut som en rottweiler og som allikavel har mer enn nok drifter til å kunne fungere i alle typer hundesport, kanskje ikke bli noen ener i AG, men dog.

Når det gjelder helse, så som AD HD er det ingen forskning som sier at den ene typen er mer utsatt enn den andre, f.eks. Så jeg er vel "enkel" som vil ha en pen,typeriktig rottweiler enn en "stygg" bruksavlet.

Akkurat sånn tenker jeg også i forhold til labrador!

tyri: Så lenge championat og deltagelse i bruksklasse kan utløses med blodsporpremiering, stiller det i praksis ingen krav til hundens funksjonelle bygning eller jaktegenskaper... Selv den mest ekstrembyggede og ubrukelige dachs greier å hangle seg til et par 2pr. på spor:(

De negative sidene ved de ulike linjene er det vel utstillingsdommere som må stå ansvarlig for. Som Nobelle skriver, så bør det jo i utgangspunktet ikke være noen forskjell i eksteriør alt ettersom om hunden brukes til utstilling eller som brukshund...hundene skal uansett følge rasesstandard.

Det er interessant å lese rasestandard til irsk setter med Nymarks kommentarer:

http://img8.custompublish.com/getfile.php/634338.1148.qfuvfcuede/Rasebeskrivelse+m+kommentar+RØD+IS.pdf?return=www.nisk.no 

Ut fra hva jeg leser, er det avvik i begge ender egentlig. Utstillingslinjer har sine mangler og brukslinjer andre mangler. Problemet er jo da strengt tatt ikke at rasen deles, men at man fravviker kravene til funksjonalitet.

Jeg fant denne filmsnutten på youtube i dag (Helt sikkert noen som har sett den før) og ser man på den, er det lett å tro at eksteriøret på dachsen har forandret seg mye det siste hundreåret:http://www.youtube.com/watch?v=Qfifc9RDJpc Nå har jeg imidlertid sett en del bilder av de dachsene som dannet grunnlaget for rasen da den tyske raseklubben ble etablert og de ligner overhodet ikke de dachsene som liksom skal representere tidligere tiders dachser her! Den dachsen er vist frem som representativ for dagens dachser er temmelig sikkert amerikansk...  

De bildene jeg har sett tidligere, minner mye mer om bl.a. dette http://www.cqout.com/show.asp?u=http%3A//OLD-PRINT.net/7101940/7101940224.jpg og da synes jeg vel ikke det har skjedd så enormt mye frem til en av nåtidens høyt premierte representanter for rasen i Norden http://www.resultatibild.com/ronneby2008/fotoronneby080809/ronneby080809%20283.jpg

Yozzy:
 men mitt inntrykk er altså at det også er veldig mange oppdrettere som er opptatt av å bevare rasen som en funksjonell brukshund. Men dette blir egentlig litt på siden....

Det har du jo faktisk rett i:) - Mye bra, men desverre kommer ekstremvariantene for fullt med amerikansk inspirasjon:( (ved siden av at en del eksteriøroppdrettere faktisk har velbygde, funksjonelle hunder, men uten jaktegenskaper.. Ikke lett dette..) Men ja - helt på siden;-)

Malinois er jo også delt. Brukslinjer og utstillingslinjer. Har sett fra begge linjer og det kan se ut som to forskjellige raser.

Zapp:

Jeg er litt opptatt av å få ryddet opp i begrepene i mitt eget hode her:)

En Dansk veninne har tidligere vært oppdretterav jaktlab. Det var Labradorer iblandet andre jaktraser. (Relativt lenge siden)

Så har jeg lest at dagens Jaktlabber kommer fra en egen Engelsk linje.

Så hvordan fremkom daden Engelske Jaktlabben? Mange sier det bare var spesiellt egna Labradorer. Men det er ikke særlig sannsynlig når vi ser eksteriørewt kontra tidsperioden.

 Offisielt sett er det jo ingen forskjell på labrador retrievere. Man kan få jaktlabber med stamtavle og de er hjertelig velkomne på utstillinger på linje med showlabben. (At de ikke vil få noen gode resulater er en annen sak..)

Det ryktes om en svensk etolog som forsker i akkurat dette med jaktlabben. Hun mener vissnok at fordi jaktlabben kan brukes som støtende hund (som springer spaniels) så er der stor sjanse for at jaktlabben/den engelske linje er iblandet springer spaniel (langt tilbake i avlen selfølgelig.) Husker ikke navnet hennes i forbifarta.

Fant dette på labradorklubben.se:

Under senare hälften av 1700-och början av 1800-talen är man ganska säker på att det fanns två raser på Labrador. Man började tala om dem som ’den stora newfoundlandshunden’ och ’den lilla newfoundlandshunden’. Med ledning av namnen finns det goda skäl att tro att de först blev kända på Newfoundland men att deras tjänster så småningom blev mera efterfrågade på Labrador. Det var alltså den senare som blir anfader till vår tids labrador och som beskrivs så här;’i allmänhet inte större än en pointer, tunna ben, kort eller strävt hår, bär inte sin svans så högt som den förra hunden, en mycket snabb löpare, simmare och fighter’. Den kallades också för S:t Johns dog efter hamnstaden på Newfoundland.

Labradoren apporterade fågel, hårvilt eller vad som behövde bli hemburet. Den simmade iland med repändor vid förtöjning av båtar, fungerade utmärkt som draghund så ved eller proviant behövde forslas hem, och den drog in utlagda nät åt tacksamma fiskare.

Via Dartmouth och Poole kom Labradoren till England. Där blandades den upp med curly-coated retriever, flatcoated retriever, golden retriever, pointer, foxhound, whippet, greyhound och border collie. Det finns flera exempel på hur inblandningarna kan påverka labradorens mentalitet, exteriör och funktion än i dessa dagar.

Jeg er enig med Linka som påpeker Irsk setter.

Som de fleste andre raser hvor det oppstår forskjellige varianter innen en rase, av en eller annen grunn, så skyldes disse variantene oppdrettere som ikke evner å tenke på rasen som en helhet, men fokuserer kun på noen av de egenskapene som representerer den aktuelle rasen.

Jakthundene er nok de som er mest utsatt.   Det finnes mange som egentlig ikke bryr seg om hvordan hunden ser ut, men fordi de ønsker å konkurere i toppen på jaktprøver, må ha en renraset hund.    Valper etter foreldre med ekstreme premier på jaktprøver vil det nok alltid være et marked for, uansett hvordan de ser ut.

På den andre siden har man de utstillingsdommerne som ikke har beveget seg utenfor asfalten, men i stedet feiltolket standarden så langt at de premierer både pels og kroppsbygning som ikke gjør det mulig for hunden å fungere på praktisk jakt.   Også her har man oppdrettere som velger å følge det ekstreme.

Felles for begge grupper er oppdrettere som ikke evner å avle rasetypisk, slik at de bevarer alle rasens særpreg.   Grunnet sitt ønske om kortsiktig anerkjennelse velger de i stedet å konsentrere sin avel om kun en egenskap, som kanskje allerede er for sterkt representert i sine linjer, samtidig som de velger å overse svakheter i egne linjer.  

For meg er en avelshund en hund som selv er bedre enn gjennomsnittet for sin rase på praktisk talt alle områder,    (jeg har lyst til å skrive alle områder, men det finnes sikkert noen unntak)    og som gir avkom som også er dette.   

For meg er en seriøs og dyktig oppdretter en som ser svakheter og feil i eget materiale, og evner å bedre disse svakhetene, samtidig som det tas vare på de egenskapene som gjør at hundene faktisk er avelshunder.