Siso:

Hvordan kan dere forvente at voksne som ikke selv er dyrevant skal kunne lære barna sine å "oppføre seg" ovenfor dyr?

Jeg har selv 3 barn og har hatt hund store deler av livet. Har alltid vært påpasselig med at ungene ikke går bort til fremmede hunder uten å ha spurt eier først, men det hender likevel at de glemmer seg, og jeg har ikke alltid øyne i nakken.

Det går fint an å stoppe et barn fra å komme helt bort til hunden ved å snakke til dem.
Til og med uten å være streng, sint og skremmende.

Nata:

Angelcharm:

Nata:

 

Angelcharm:
det er ikke det samme som å irritere seg over dem da ;)

At foreldrene reagerer negativt på dette stiller jeg meg uforstående til. Å skrive om det i en tråd og dra det til folk som hater barn er å skape fem høns av det.

Men tråden ble jo ikke startet fordi det var foreldre elelr barn som hadde reagert på at hundeeiere bare gikk forbi dem??? Den ble startet fordi TS og flere hadde reagert på at ganske mange ga uttrykk for irritasjon over innpåslitne, hilseglade, nysgjerrige unger ;) 

 Vel, jeg festet meg litt til denne delen i TS sitt startinnlegg:

Jeg har lest en del innlegg herinne, om barn som kommer bort til folk og hundene deres, og jeg synes umiddelbart at alle har vært negative.
Idag når jeg var på lekeplassen i parken med eldste datteren min på 3 1/2år, kjente jeg at jeg blei litt stressa av at ho gikk bort til ei dame som kom gående forbi med 2 Bichon Friséer. Ho bare gikk bort og spurte, hva har du? Og når dama ignorerte og gikk videre, gikk datteren min tilbake på lekeplassen.
Datteren min synes jo det var litt gøy, fordi de jo var like som Bichon Friséen våres..
Men der kom jeg til å tenke på, er det ingen som synes det er koselig med barn noe mer? At de kommer bort fordi de synes hundene er fine, er nysgjerrige, osv..?

Synes TS bruker denne hendelsen som eksempel, eller i det minste skaper en forbindelse mellom hendelsen og forholdet barn-fremmede med hund. Og det synes jeg er å overdrive. Synes mange foreldre minner om den berømte myrsnipa dersom de er så nøye på dette med fremmedes oppførsel av deres barn. Og for å få sagt det:for alt vi vet var damen døv, hadde handsfree i ene øret, hadde dårlig tid, la ikke mere til barnet, hadde vondt i magen og var på vei hjem for å ta smertestillende, hundene var aggressive mot barn osv. Litt dum start, etter min mening. Jeg snakker altså om selve startinnlegget, som tråden arbeidet seg utifra, altså.

red. Ja, også retter jeg en liten spotlight mot foreldre som reagerer så negativt på at fremmede ikke liker ban generelt, da:)

Nata:

Synes ikke en skal være for kravstor mot fremmede folk og hundene deres når det kommer til hilsing. Vil ikke hundeeierne forstyrres, så vil de ikke det. Så enkelt. De har i bunn og grunn ikke noe ansvar for et fremmed barn som ikke er i nød, og oppdragelse og oppmerksomhet er ikke deres plikt å utøve på disse barna. Så enkelt og tydeligvis så vanskelig.

Jeg er helt enig med Nata er.

Jeg skjønner ikke at det er så provoserende at det finnes mennesker som ikke elsker unger.

Jeg liker ikke barn, til tross for at jeg både har vært barn selv og har voksne barn. Når jeg sier at jeg ikke liker barn, så betyr det ikke at jeg irriterer meg over dem eller hater dem. Det betyr bare at jeg ikke bruker tid på tilfeldig forbipasserende unger, de blir bare ignorert, unngått  og/eller oversett

aniine:

Nata:

Synes ikke en skal være for kravstor mot fremmede folk og hundene deres når det kommer til hilsing. Vil ikke hundeeierne forstyrres, så vil de ikke det. Så enkelt. De har i bunn og grunn ikke noe ansvar for et fremmed barn som ikke er i nød, og oppdragelse og oppmerksomhet er ikke deres plikt å utøve på disse barna. Så enkelt og tydeligvis så vanskelig.

 

 

Jeg er helt enig med Nata er.

Jeg skjønner ikke at det er så provoserende at det finnes mennesker som ikke elsker unger.

Jeg liker ikke barn, til tross for at jeg både har vært barn selv og har voksne barn. Når jeg sier at jeg ikke liker barn, så betyr det ikke at jeg irriterer meg over dem eller hater dem. Det betyr bare at jeg ikke bruker tid på tilfeldig forbipasserende unger, de blir bare ignorert, unngått  og/eller oversett

Enig jeg og.

Så lenge man ikke er stygge mot barna (Det er lov å sette på plass de som er direkte stygge mot hunden, for det er søren meg altfor få foreldre som gjør det), så er det lov å ikke like de. Man er ikke allemannseie fordi man har hund. Det blir som at folk føler de har rett til å ta på magen til folk som er gravide. Greit at barn er nysgjerrige, og jeg liker innlegget over her (Husker hvem det var i farta), som sier at vi bør være med på å gi barna en god opplevelse av hunder og dyr, slik at de evt kan bli gode hundeeiere selv. 

Jeg har jobbet i barnehage og har hatt særdeles mye med barn å gjøre i oppveksten, da jeg var mye barnevakt. Jeg har alltid likt barn, spesielt da jeg var i tidlig tenårene, og jeg har selv fått høre at jeg har godt barnetekke. Når det er sagt; på tross av dette, eller på grunn av dette, alt etter som, blir jeg lynforbannet av alle foreldre som ikke ser deres egne barn når de er til sjenanse. Som f.eks når de går hensynsløst bor til en hund og begynner å "pelle" på de. Det må da hunden finne seg i. Det er jo et baaarn som gjør det! :D HER blir jeg irritert, og ja, jeg forbeholder meg også retten til å velge hvemsom får hilse på min hund. Barn eller ikke. 

at man ikke vil ha fremmede, barn eller voksne, klengende over hunden. Selv er jeg redd for at hunden skal nappe etter folk som kommer brått på. Men så lurer jeg på om hundeeiere flest er blitt for opphengt i seg og sin hund. Jeg er mor, og jeg er hundeeier. Som mor har jeg ansvar for å veilede barna gjennom livet. På en måte blir det som når valpen skulle sosialiseres. Den skulle få oppleve forskjellige situasjoner, mennesker, dyr osv. Jeg vil gjerne at barna også skal få erfaring med hunder (og andre hundeeiere) da omgivelsene kryr av dem. (Ikke her hjemme, men når vi er i byen).

Men nå skjønner jeg hvor dum jeg har vært når jeg innimellom har spurt om jeg og en av ungene kunne få litt "føling" med en annens hund. For det har hendt innimellom. (En valpeeier vil kalle det for sosialisering av valpen sin).  Når vi har vært på annonserte steder og folk har hatt med seg hunder, digre eller minier, så har jeg gjerne spurt om den hundeinteresserte ungen kunne få hilse på, det vil si la hunden lukte litt på ungen og la ungen kjenne på pelsen. eksempelvis. Sånn at ungen kunne få litt erfaring med andre slags hunder enn bare vår. Og sånn tenker jeg om fremmede unger som kommer bort til våre hunder også. I all verden, la dem få litt erfaring med hund. (Men da forklarer jeg dem at de forsiktig skal rekke fram hånden og la hunden lukte på dem først, og videre litt om hvordan vi må omgås hunder).

Det er selvfølgelig min oppgave som forelder å lære barna normal folkeskikk. Men sannelig er det også min oppgave som hundeeier å ha normal folkeskikk overfor andres unger. Og om hunden absolutt ikke skal hilse på andre mennesker, så tar jeg den ikke med.

Det er helt forståelig at hunden ikke skal være allemannseie. Men jeg får litt følelse av at enkelte hundeeiere er blitt veldig selvsentrerte og tar seg selv svært høytidelig. Og forskjellen på å "ikke like barn" og "å ikke like at barn buser fram mot hunden min eller plager/erter hunden min" er ganske stor.

Sauborg:

at man ikke vil ha fremmede, barn eller voksne, klengende over hunden. Selv er jeg redd for at hunden skal nappe etter folk som kommer brått på. Men så lurer jeg på om hundeeiere flest er blitt for opphengt i seg og sin hund. Jeg er mor, og jeg er hundeeier. Som mor har jeg ansvar for å veilede barna gjennom livet. På en måte blir det som når valpen skulle sosialiseres. Den skulle få oppleve forskjellige situasjoner, mennesker, dyr osv. Jeg vil gjerne at barna også skal få erfaring med hunder (og andre hundeeiere) da omgivelsene kryr av dem. (Ikke her hjemme, men når vi er i byen).

Men nå skjønner jeg hvor dum jeg har vært når jeg innimellom har spurt om jeg og en av ungene kunne få litt "føling" med en annens hund. For det har hendt innimellom. (En valpeeier vil kalle det for sosialisering av valpen sin).  Når vi har vært på annonserte steder og folk har hatt med seg hunder, digre eller minier, så har jeg gjerne spurt om den hundeinteresserte ungen kunne få hilse på, det vil si la hunden lukte litt på ungen og la ungen kjenne på pelsen. eksempelvis. Sånn at ungen kunne få litt erfaring med andre slags hunder enn bare vår. Og sånn tenker jeg om fremmede unger som kommer bort til våre hunder også. I all verden, la dem få litt erfaring med hund. (Men da forklarer jeg dem at de forsiktig skal rekke fram hånden og la hunden lukte på dem først, og videre litt om hvordan vi må omgås hunder).

Det er selvfølgelig min oppgave som forelder å lære barna normal folkeskikk. Men sannelig er det også min oppgave som hundeeier å ha normal folkeskikk overfor andres unger. Og om hunden absolutt ikke skal hilse på andre mennesker, så tar jeg den ikke med.

Det er helt forståelig at hunden ikke skal være allemannseie. Men jeg får litt følelse av at enkelte hundeeiere er blitt veldig selvsentrerte og tar seg selv svært høytidelig. Og forskjellen på å "ikke like barn" og "å ikke like at barn buser fram mot hunden min eller plager/erter hunden min" er ganske stor.

 

Om barneforeldre hadde like mye respekt for andre som det det forventes av hundeeiere, så hadde ikke dette vært noe problem.  Selvsentererte hundefolk? 

Man skal kunne gå på et sted med folk uten å forvente eller ønske at de som vil kan komme og klasse på hunden uten å spørre først. 

Er ikke begrensningene for oss med hund store nok om ikke vi også skal unngå alle steder hvor det ferdes folk, bare fordi vi vil ha kontroll på hvem de hilser på?

Viktigheten av å gi hundene et positivt forhold til barn skal ikke undervurders. Jeg har som tidligere nevnt her, vært svært opptatt av dette i valpenes "oppdragelse".

Husker spesielt to hendelser som viser viktigheten av dette. Jeg hadde vært på en ferge, også miljøtrening, og da vi skulle gå av kom det en gruppe jenter i alderen 9-10 år. Den ene spurte om hun kunne få hilse, og jeg sa ja, men det jaèt gjaldt tydligvis for alle ti jentene, som i iver og glede kastet seg over lille sheltie-gutten. Og midt inni denne gruppa sto pelsen, lykkelig over all kos og godord.

En Groenendael jeg hadde ble "overfalt" av en voksen mann med Down`s syndrom. Han heiv seg rundt halsen på pelsen, som sto helt rolig og avslappet. Trening=eksamen.

Når jeg vet at valpene mine kan være voldsomme, rottweilervalpen jeg har nå f.eks, så hjelper jeg til i hilsesituasjonen samtidig som jeg forklarer at valpen komme til å hoppe opp om vi ikke er rolige med den. Ingen barn har problemer med å skjønne det. Likeså når de spør om å få hilse, og valpen er sliten, så sier jeg ifra, samtidig som jeg sier at de kan få hilse en annen gang, når valpen ikke er så sliten.

Det koster så lite å være grei i sånne situasjoner. Jeg kan samtidig bli "styggforbanna" om noen kauker-båndtvang- i september, men det er en annen historie, for de er nemlig voksne;.))

egen:Viktigheten av å gi hundene et positivt forhold til barn skal ikke undervurders.

Det er greit nok, men poenget her er at det er hundeeier som skal bestemme når og med hvem dette skal jobbes med.  Ikke ungene og ikke deres foreldre.

Jeg er ikke uenig i det, men det betyr vel ikke at man ikke kan være smidig i måten man snakker til barn/foreldre på. Noen av disse barna eller voksne har kanskje litt tyngre for å ta meldinger enn andre, men det synes jeg vi kan leve med.

Nå som valpen min begynner å bli stor er det ikke lenger lov for andre voksne enn de jeg kjenner, å hilse på henne, men barn som vil hilse, blir færre ettersom hun vokser til, sier jeg alltid ja til.

Nå som pelsgutta er voksne er det ikke noe problem med uønsket hilsing, selv om de er små og søte fortsatt. Hadde det allikavel kommet barn som ville hilse, så hadde de taklet det helt fint, nettopp pga gode opplevelser med barn som små.

Så jeg har alltid vært raus med barn som vil hilse, kose pent med valpene mine og jeg har aldri, på mine snart 40 år som hundeeier hatt problem med mine hunder og barn.

Derimot så tok jeg over en hund på 2.5 år som hadde kjempeproblemer med barn, noe som ble hans bane etter 4 år hos oss. Hans erfaring med barn var så negativt at han aldri klarte å komme over tanken om att barn var farlige.

Så, jo, jeg kommer fortsatt til å la barn få være med på å prege valpene mine på en god måte.

-Bea-:

Pelskåpa:

 

-Bea-:
Har ingenting imot å si at jeg ikke liker barn, og kunne godt tenke meg at folk sluttet å produsere dem.

 

Og hvem skal betale for din pensjon når du blir pensjonist (eller ufør om du er uheldig....)?

 

Greit nok at du ikke vil ha barn selv, men å ikke forstå nødvendigheten av barn sett i samfunnsperspektiv blir utrolig korttenkt....

 

 

 

Alt jeg har sagt er at JEG ikke liker barn og at JEG synes det produseres altfor mange barn inn i en virkelig ufin verden. That"s all. At folk blir såret av at andre mennesker ikke liker unger, er jaggu deres issue. Jeg for min del er iallefall drittlei av å måtte forsvare mitt syn hele tiden. Ikke alle liker ungene deres, deal with it :)

Du skrev selv i innlegget ditt at du kunne godt tenke deg at folk sluttet å produsere dem. (Barna).

Hvilket er noe helt annet enn å ikke like barn , eller ønske barn for sin egen del.

Jeg blir IKKE såret eller fornærmet over at du eller andre ikke liker barn, og tviler på at foreldre generelt blir "såret" fordi noen på generelt grunnlag ikke liker eller ønsker barn. Dere om det. Det var mangelen på nyanse, der man ser at barn faktisk er et nødvendig (gode) for at du og alle andre skal kunne ha et OK liv som eldre, ufør eller ute av stand til å ta vare på seg selv.

Så derfor MÅ vi produsere barn, sett i samfunnsperspektiv. Du for din del må bare la være. Det driter JEG fullstendig i. Jeg har fem egne.

Sauborg:

at man ikke vil ha fremmede, barn eller voksne, klengende over hunden. Selv er jeg redd for at hunden skal nappe etter folk som kommer brått på. Men så lurer jeg på om hundeeiere flest er blitt for opphengt i seg og sin hund. Jeg er mor, og jeg er hundeeier. Som mor har jeg ansvar for å veilede barna gjennom livet. På en måte blir det som når valpen skulle sosialiseres. Den skulle få oppleve forskjellige situasjoner, mennesker, dyr osv. Jeg vil gjerne at barna også skal få erfaring med hunder (og andre hundeeiere) da omgivelsene kryr av dem. (Ikke her hjemme, men når vi er i byen).

Men nå skjønner jeg hvor dum jeg har vært når jeg innimellom har spurt om jeg og en av ungene kunne få litt "føling" med en annens hund. For det har hendt innimellom. (En valpeeier vil kalle det for sosialisering av valpen sin).  Når vi har vært på annonserte steder og folk har hatt med seg hunder, digre eller minier, så har jeg gjerne spurt om den hundeinteresserte ungen kunne få hilse på, det vil si la hunden lukte litt på ungen og la ungen kjenne på pelsen. eksempelvis. Sånn at ungen kunne få litt erfaring med andre slags hunder enn bare vår. Og sånn tenker jeg om fremmede unger som kommer bort til våre hunder også. I all verden, la dem få litt erfaring med hund. (Men da forklarer jeg dem at de forsiktig skal rekke fram hånden og la hunden lukte på dem først, og videre litt om hvordan vi må omgås hunder).

Det er selvfølgelig min oppgave som forelder å lære barna normal folkeskikk. Men sannelig er det også min oppgave som hundeeier å ha normal folkeskikk overfor andres unger. Og om hunden absolutt ikke skal hilse på andre mennesker, så tar jeg den ikke med.

Det er helt forståelig at hunden ikke skal være allemannseie. Men jeg får litt følelse av at enkelte hundeeiere er blitt veldig selvsentrerte og tar seg selv svært høytidelig. Og forskjellen på å "ikke like barn" og "å ikke like at barn buser fram mot hunden min eller plager/erter hunden min" er ganske stor.

 

Det er jo sånn vi vil folk skal gjøre det. Spørre om lov, og forholde seg til det svaret de får, enten det er ja eller nei.

Problemet er heller det at mange tar det som en selvfølge at barn skal ha lov til å overfalle hunder, det er bare en kosebamse du slipper å bytte batteri på. Mange har rett og slett ikke helt forståelse for at dette er et levende vesen som fortjener respekt.

I tillegg er vi med hund bare mennesker. Vi har av og til dårlig tid. Det hender seg vi har en dårlig dag. Vi skal uansett ikke være allemans eie bare fordi vi har hund.

Det finnes alle slags mennesker, de fleste av oss er ikke enten - eller, men et sted i mellom.

egen:

Jeg er ikke uenig i det, men det betyr vel ikke at man ikke kan være smidig i måten man snakker til barn/foreldre på. Noen av disse barna eller voksne har kanskje litt tyngre for å ta meldinger enn andre, men det synes jeg vi kan leve med.

Nå som valpen min begynner å bli stor er det ikke lenger lov for andre voksne enn de jeg kjenner, å hilse på henne, men barn som vil hilse, blir færre ettersom hun vokser til, sier jeg alltid ja til.

Nå som pelsgutta er voksne er det ikke noe problem med uønsket hilsing, selv om de er små og søte fortsatt. Hadde det allikavel kommet barn som ville hilse, så hadde de taklet det helt fint, nettopp pga gode opplevelser med barn som små.

Så jeg har alltid vært raus med barn som vil hilse, kose pent med valpene mine og jeg har aldri, på mine snart 40 år som hundeeier hatt problem med mine hunder og barn.

Derimot så tok jeg over en hund på 2.5 år som hadde kjempeproblemer med barn, noe som ble hans bane etter 4 år hos oss. Hans erfaring med barn var så negativt at han aldri klarte å komme over tanken om att barn var farlige.

Så, jo, jeg kommer fortsatt til å la barn få være med på å prege valpene mine på en god måte.

Bra skrevet! Signerer.

egen:Viktigheten av å gi hundene et positivt forhold til barn skal ikke undervurders. Jeg har som tidligere nevnt her, vært svært opptatt av dette i valpenes "oppdragelse".

Husker spesielt to hendelser som viser viktigheten av dette. Jeg hadde vært på en ferge, også miljøtrening, og da vi skulle gå av kom det en gruppe jenter i alderen 9-10 år. Den ene spurte om hun kunne få hilse, og jeg sa ja, men det jaèt gjaldt tydligvis for alle ti jentene, som i iver og glede kastet seg over lille sheltie-gutten. Og midt inni denne gruppa sto pelsen, lykkelig over all kos og godord.

canisminor:

egen:Viktigheten av å gi hundene et positivt forhold til barn skal ikke undervurders. Jeg har som tidligere nevnt her, vært svært opptatt av dette i valpenes "oppdragelse".

Husker spesielt to hendelser som viser viktigheten av dette. Jeg hadde vært på en ferge, også miljøtrening, og da vi skulle gå av kom det en gruppe jenter i alderen 9-10 år. Den ene spurte om hun kunne få hilse, og jeg sa ja, men det jaèt gjaldt tydligvis for alle ti jentene, som i iver og glede kastet seg over lille sheltie-gutten. Og midt inni denne gruppa sto pelsen, lykkelig over all kos og godord.

Men alle vaper/hunder er ikke slik, ogdet kan jo tenkes at eieren har et helt annet formål med turen enn at valpen/hunden skal "overfalles" av kosete barn. For min egen del synes jeg at eieren må få bestemme tid og sted for kosen, uten at vedkommende skal karakteriseres som "barnefiendtlig" av den grunn.

 

De fleste ervel enig i at eieren skal bestemme og sette premissene for kontakt. Samtidig er det viktig at hunder sosialiseres på barn i alle aldre. Og det går an å kombinere disse to: eierens premisser + kontakt barn-hund, på en måte som tilfredsstiller alle parter. Hvis man bare viser litt skjønn og toleranse.

canisminor:
det kan jo tenkes at eieren har et helt annet formål med turen enn å la valpen/hunden bli "overfalt" av kosete barn. For min egen del synes jeg at eieren må få bestemme tid og sted for kosen, uten at vedkommende skal karakteriseres som "barnefiendtlig" av den grunn.

 

Kunne ikke vært mer enig!

Sauborg:Det er helt forståelig at hunden ikke skal være allemannseie. Men jeg får litt følelse av at enkelte hundeeiere er blitt veldig selvsentrerte og tar seg selv svært høytidelig.

Man er med på å skape den verden man lever i, de barna en hundeeier er ufine med/overser totalt, er kanskje de samme folka som har 0-loleranse for nyskjerrige valper og hunder som går løs.

Og så skriver man tråder om at det er rart folk ikke kan akseptere hunder...

En skal heller ikke undervurdere vårt kropps-språk i forhold til hund og barn. Tenker vi som eiere at barn er ikke ønsket i forhold til hunden, da leser hunden dette, og vil kunne huske eiers følelser når et barn kommer innom rekkevidde, og et barn kan dermed bli lagret i hunden`s minne som noe negativt.

For meg er det kjempeviktig at hunden, når den ser barn, tenker at barn er helt fint :-)

Avatar:

 

Sauborg:Det er helt forståelig at hunden ikke skal være allemannseie. Men jeg får litt følelse av at enkelte hundeeiere er blitt veldig selvsentrerte og tar seg selv svært høytidelig.

Om man skal ta uttalelsene her for representative for hundeeiere, får man det inntrykket ja. Barn skal være tilgjengelig når valpen sosialiseres, ellers bør de helst holde seg unna.

Nei, det handler om retten til selv å velge hvilke unger man skal forholde seg til.  Alle unger er ikke likeverdige i så måte.

Avatar:Om man skal ta uttalelsene her for representative for hundeeiere, får man det inntrykket ja. Barn skal være tilgjengelig når valpen sosialiseres, ellers bør de helst holde seg unna.

Vet ikke om dere foreldre noen gang har hatt eller sett sånne sprellemenn eller annen barnevognspynt hvor det står "ikke rør", "jeg sover", "jeg vil være i fred" eller annet. Har sett flere med denne vognpynten, og jeg synes det er dirkete ufint at disse menneskene ikke lar meg og hunden min hilse på. De ødelegger sosialiseringen min når de er så vanskelige, og jeg synes de tar seg selv litt for høytidelig når de er så utilgjengelige med barna sine. Takket være dem er det sikkert mange flere hunder som vokser opp uten ordentlig barnesosialisering, bare fordi ikke alle eiere har barn.

For å snu litt på det

Avatar: Om man skal ta uttalelsene her for representative for hundeeiere, får man det inntrykket ja. Barn skal være tilgjengelig når valpen sosialiseres, ellers bør de helst holde seg unna.

Nata:

Vet ikke om dere foreldre noen gang har hatt eller sett sånne sprellemenn eller annen barnevognspynt hvor det står "ikke rør", "jeg sover", "jeg vil være i fred" eller annet. Har sett flere med denne vognpynten, og jeg synes det er dirkete ufint at disse menneskene ikke lar meg og hunden min hilse på. De ødelegger sosialiseringen min når de er så vanskelige, og jeg synes de tar seg selv litt for høytidelig når de er så utilgjengelige med barna sine. Takket være dem er det sikkert mange flere hunder som vokser opp uten ordentlig barnesosialisering, bare fordi ikke alle eiere har barn.

For å snu litt på det

Dette er egentlig samme sak. Folk bør spørre, ikke bare ta seg tl rette. Uansett om det er barn eller voksne.

Avatar:

 

Sauborg:Det er helt forståelig at hunden ikke skal være allemannseie. Men jeg får litt følelse av at enkelte hundeeiere er blitt veldig selvsentrerte og tar seg selv svært høytidelig.

Om man skal ta uttalelsene her for representative for hundeeiere, får man det inntrykket ja. Barn skal være tilgjengelig når valpen sosialiseres, ellers bør de helst holde seg unna.

 

Man er med på å skape den verden man lever i, de barna en hundeeier er ufine med/overser totalt, er kanskje de samme folka som har 0-loleranse for nyskjerrige valper og hunder som går løs.

Og så skriver man tråder om at det er rart folk ikke kan akseptere hunder...

Kommer tydeligvis an på hvilket fokus en har og hvilke øyne en ser med. På meg virker det heller som at de av oss som ikke alltid er overbegestret for hilsing blir stemplet som vrange og ikke liker barn. Og for å prate for meg selv, så ligger det faktisk ikke noe slik bak i det hele tatt.

Og jeg vet neimen ikke hvem som tar seg selv mest høytidelig...Jeg og andre som som ikke stopper opp alltid, eller de som visst blir fornærmet over ikke å få hilse??? Selv legger jeg i hvert fall ikke noen andre følelser i det enn at det passet ikke å hilse

Normanna:

Avatar: Om man skal ta uttalelsene her for representative for hundeeiere, får man det inntrykket ja. Barn skal være tilgjengelig når valpen sosialiseres, ellers bør de helst holde seg unna.

Eh, ja? Når man sosialiserer en valp så preger man den på et eller annet, f.eks barn, under kontrollerte former. Man spør mao barnet og dets foreldre om det er ok at valpen hilser på barnet. Siden må man selvfølgelig få lov å bestemme selv om valpen/hunden skal hilse på barn. Selv om en hund er sosialisert med barn betyr ikke det at hunden alltid vil sette pris på å hilse på fremmede barn. Derfor må hundeiere alltid vurdere nøye om et barn skal få komme bort til hunden eller ikke.