Bare satt å tenkte på en ting:)

Det med problemadferd. Hva karakteriseres egentlig som problemadferd? Er det når eiern ikke aksepterer en satt adferd hos hunden eller er det når eiern ser at hunden har tydelig problemer opp i "sitt eget hodet". Hva vil man evt. gjøre mest med? Det er jo noen ganger at eieren merker at hunden har problemer men dette skaper minimalt med problemer for eieren selv. Vil da eieren streve med å hjelpe hunden da på samme linje som eieren ville ha strevet med problemet hvis det gikk utover eieren.

Jeg snakker da f.eks ved stress. Eieren ser at hunden har problemer med stress men det går ikke utover eier. Vil han/hun gjøre noe med det da?

Hvor gode hundeeiere er vi når det kommer til stykket?

Det ble mange spm. og greier men håper dere skjønner litt hva jeg mener iallefall:)

Kommer an på hvordan man tolker det og hva man selv ser som et problem.

For meg er det et problem at minstejenta stikker av når hun er løs på tomta så derfor får hun ikke gå løs. Ergo så synes jeg ikke hun får så godt utbytte av å være ute sammen med oss når det er fint vær. Et annet "problem" jeg har med begge er at de elsker mat, eller alt spiselig så da kan jeg ikke stole på dem når de finner slike godsaker...de kommer rett og slett ikke tilbake før godsakene er fortært eller jeg har stoppet dem.

Ja også bjeffer de voldsomt når det kommer folk eller biler, men sånn er det å bo på landet så dette har jeg slått meg til ro med at jeg ikke får trent bort :)

Trivielle problemer jeg har, men for meg så kan dette være ytters plagsomt :)

Eller vil jeg si at generell problemadferd er hunder som viser tegn til aggresjon, stress, forsvar osv.

Det er dette jeg snakker om. Kunnskap om hunden slik at man kan se at den har problemer.

For meg så har jeg gjort mitt ytterste for å forebygge stress, men uten at jeg hadde virkelig satt meg ned å lest om hundens adferd og virkelig godt inn får å forstå henne så hadde jeg sikkert ikke sett det og hunden min hadde "lidd i stillhet". Kanskje jeg også ville tenkt at min hund har det jo kjempefint mens egentlig så er realiteten helt anderledes.

Jeg kom på dette pga. jeg snakket med noen som trodde at hunden bare var rolig som valp og ikke hadde noen problemer med noenting. Når den ble eldre bet den mennesker (uten forvarsel) Valpen hadde da vært så stresset og redd under valpetiden og det var ingen der til å hjelpe at den til slutt bet som voksen. Den var jo den perfekte valpen i eierens øyne.

Jeg er av den formening at 95% av all problemadferd kommer av stress. Stress pga. den er understimulert. Stress pga. den er overstimulert. Stress pga. at den tror vi skal ta ifra den ting. OSV.

Her på Canis er nok folk veldig flinke og virkelig bryr seg om hundens ve og vel.

Men spm. kommer da igjen.

Vil vi gjøre mere hvis adferden påvirker oss negativt enn hvis adferden kun påvirker hunden negativt?

gracie:

Jeg er av den formening at 95% av all problemadferd kommer av stress. Stress pga. den er understimulert. Stress pga. den er overstimulert. Stress pga. at den tror vi skal ta ifra den ting. OSV.

Dette er jeg ikke enig i. Endel problemadferder er grunnet i noen genetiske disposisjoner, f.eks kan redsel ofte ende i uønskede adferder (utagering etc) og man vet at redsel generelt nedarves sterkt. Høyt stress kan også med tiden medføre endel problemadferder, men jeg synes det er drøyt å påstå at 95% av problemadferd kommer av stress med den kunnskapen man har om mentalitet og genetikk idag.

sprokket:

gracie:

Jeg er av den formening at 95% av all problemadferd kommer av stress. Stress pga. den er understimulert. Stress pga. den er overstimulert. Stress pga. at den tror vi skal ta ifra den ting. OSV.

 

 

Dette er jeg ikke enig i. Endel problemadferder er grunnet i noen genetiske disposisjoner, f.eks kan redsel ofte ende i uønskede adferder (utagering etc) og man vet at redsel generelt nedarves sterkt. Høyt stress kan også med tiden medføre endel problemadferder, men jeg synes det er drøyt å påstå at 95% av problemadferd kommer av stress med den kunnskapen man har om mentalitet og genetikk idag.

oi glemte og skrive at dette gjelder hunder uten genetiske "feil" og mangler:)

Er enig med deg der bare synd at det ble hengt opp i det og ikke hva diskusjonen egentlig skulle være om. Altså menneskers vurdering av problemadferd:)

gracie:

oi glemte og skrive at dette gjelder hunder uten genetiske "feil" og mangler:)

hunder som er genetisk disponerte til eks redsel er rimelig vanlig og går vel under din definisjon over som "hunder uten genetiske "feil" og mangler " (hos mennesker vil denne definisjonen gjelde alle folk som ikke har en eller annen kromosom/genfeil eks Downs syndrom)

huff synes dette er en dum menneskelig adferd men det er vel sånn det er tenker jeg.

Synes forferdelig synd på hunder som "lider i stillhet"

Hva som er problematferd, er like differensiert vurdert som hva grensesetting er ;) Det kommer an på hvem du spør!

For meg er det et tydelig skille mellom det som handler om atferd som skyldes manglende eller dårlig oppdragelse, og det jeg definerer som problematferd. Problematferd er for eks. fryktaggresjon, separasjonsangst, uttalt stress, skuddreddhet og andre tilstander som hunden enten er genetisk disponert for, eller som er fremkommet gjennom opplevelsen av et eller flere sterke traumer. Det er atferder som man ikke enkelt kan fjerne gjennom grensesetting og oppdragelse, men som krever mer dyptgående behandling for å endre på. Problematferd er også begrenset av at det skal oppleves som et problem, både for hund og eier. ( da forutsetter jeg at eier forstår, at sterk angst, stress, osv er et problem for hunden )

Tigging, dra i båndet osv er i mine øyne ikke problematferd. Det er bare problematisk i den grad eieren opplever det som slitsomt eller uønsket - men det gjør det ikke til problematferd :)

Angelcharm:

Hva som er problematferd, er like differensiert vurdert som hva grensesetting er ;) Det kommer an på hvem du spør!

Ja jeg vet. Det blir så vanskelig. Mang blåser opp dette med problemadferd over stokk og stein og så er det noen som har et skjelvende vrak av ei bikkje som lusker ved siden av de og de tenker at bikkja har det kjempefint.

Problematferd = atferd eieren anser som et problem.

Det er det i hvert fall i mitt hode. Vi har forskjellige ønsker med hundeholdet, kompetanse, tid, interesese etc. Det som er et stort problem for noen, er et lite problem for en annen en. Om en hund drar skikkelig i båndet som er servicehund, så er det faktisk et ganske alvorlig problem. Men for en som har en liten hund som faktisk ikke er så sterk, så er det ikke like stort problem.

For noen eiere er jo toleranse for all annen atferd enn å ligge pent på plassen sin ekstremt liten, så de burde nok heller hatt en tøyhund. Ingen hunder er perfekte, og tidivis må man velge sine slag etter hva som er viktigst å jobbe med. 

Tsarek:

Problematferd = atferd eieren anser som et problem.

Det er det i hvert fall i mitt hode. Vi har forskjellige ønsker med hundeholdet, kompetanse, tid, interesese etc. Det som er et stort problem for noen, er et lite problem for en annen en. Om en hund drar skikkelig i båndet som er servicehund, så er det faktisk et ganske alvorlig problem. Men for en som har en liten hund som faktisk ikke er så sterk, så er det ikke like stort problem.

 

Angelcharm
Jeg er ikke helt enig i det du skriver.. Jeg syns det er alt for mye atferd som klassifiseres som problematferd, bare fordi det er et problem for eieren. Det du beskriver over her, er dårlig oppdragelse/dressur...og ikke problematferd. Problematferd er en betegnelse/ definisjon, jeg syns vi burde spare til langt mer alvorlige ting.

Og hvem skal sitte og bestemme hva som er et problem egentlig? Er det din definisjon av et problem som er riktig? En intruktør? En atferdskonsulent? En veterinær? En eller annen selvoppnevnt guru? Eller er det den som skal leve med hunden? 

En nybegynner som får en hund med en bestemt atferd som ikke er heldig vil kanskje ha store problemer med å endre på noe. Mens en som har drevet med hunder i evigheter ikke anser det som et problem overhode. 

Hmmm... tror hva som blir definert som problemadferd er ganske individuelt... det kan enten väre alt eieren ser som et problem for seg selv eller hunden eller det kan väre abnormal adferd som fryktaggressjon, forhöyet ressursforsvar, redsel osv...

For meg er det en forskjell på det jeg ser på som et problem med min hunds adferd - dvs han har begynt å forsvare kontoret mitt på jobb mot de andre hundene i gangen (han ser på dette som helt naturlig) og det som er et problem for ham - at han er ekstremt skudd redd...

Jeg legger mye mer energi inn i skuddredsel problematikken (trener systematisk både hans adferd og min i stituasjonene) enn kontor problematikken (stenger döra når det kommer andre hunder) - begge er problem for meg, men på to helt forskjellge nivåer!

Tsarek:

 

Angelcharm
Jeg er ikke helt enig i det du skriver.. Jeg syns det er alt for mye atferd som klassifiseres som problematferd, bare fordi det er et problem for eieren. Det du beskriver over her, er dårlig oppdragelse/dressur...og ikke problematferd. Problematferd er en betegnelse/ definisjon, jeg syns vi burde spare til langt mer alvorlige ting.

 

Og hvem skal sitte og bestemme hva som er et problem egentlig? Er det din definisjon av et problem som er riktig? En intruktør? En atferdskonsulent? En veterinær? En eller annen selvoppnevnt guru? Eller er det den som skal leve med hunden? 

En nybegynner som får en hund med en bestemt atferd som ikke er heldig vil kanskje ha store problemer med å endre på noe. Mens en som har drevet med hunder i evigheter ikke anser det som et problem overhode. 

 

Om jeg har et problem med hunden min, så er det et problem. Om hunden min har et problem som jeg ikke forstår eller klarer å hjelpe hunden med, da heller jeg mer mot å si at jeg har en problemhund.

Jeg er 50% ufør og hadde problemer med at hunden min dro i båndet. JEG hadde et problem. Jeg jobbet med saken, og har ikke lenger dette problemet. Jeg har collie. Tidligere ble det avlet på en del redde collier, og det finnes fremdeles en og annen redd collie. Om hunden blir nervevrak fordi noen skramler med noen gryter på kjøkkenet, da har jeg en problemhund.

Problemhund er et begrep som forteller om en hund med problemer. Å bruke dette begrepet om hunder med manglende oppdragelse er det samme som å si at de fleste hunder er problemhunder som valper. For å sette det litt på spissen.

Å si at en har en problemhund fordi den f.eks. drar i båndet, det blir som å si at bussen kjørte fra meg. I stedet for å ta ansvar og si at jeg kom for sent til bussen. 

LunaLangnese:

 

 

Om jeg har et problem med hunden min, så er det et problem. Om hunden min har et problem som jeg ikke forstår eller klarer å hjelpe hunden med, da heller jeg mer mot å si at jeg har en problemhund.

Jeg er 50% ufør og hadde problemer med at hunden min dro i båndet. JEG hadde et problem. Jeg jobbet med saken, og har ikke lenger dette problemet. Jeg har collie. Tidligere ble det avlet på en del redde collier, og det finnes fremdeles en og annen redd collie. Om hunden blir nervevrak fordi noen skramler med noen gryter på kjøkkenet, da har jeg en problemhund.

Problemhund er et begrep som forteller om en hund med problemer. Å bruke dette begrepet om hunder med manglende oppdragelse er det samme som å si at de fleste hunder er problemhunder som valper. For å sette det litt på spissen.

Å si at en har en problemhund fordi den f.eks. drar i båndet, det blir som å si at bussen kjørte fra meg. I stedet for å ta ansvar og si at jeg kom for sent til bussen. 

Da kan man faktisk bare vri det andre veien. Det finnes ikke problemhunder. Bare problemeiere som ikke klarer å oppdra hundene skikkelig etter de forutsetningene de har fra valpekassa. 

Tsarek:

LunaLangnese:

 

 

Om jeg har et problem med hunden min, så er det et problem. Om hunden min har et problem som jeg ikke forstår eller klarer å hjelpe hunden med, da heller jeg mer mot å si at jeg har en problemhund.

Jeg er 50% ufør og hadde problemer med at hunden min dro i båndet. JEG hadde et problem. Jeg jobbet med saken, og har ikke lenger dette problemet. Jeg har collie. Tidligere ble det avlet på en del redde collier, og det finnes fremdeles en og annen redd collie. Om hunden blir nervevrak fordi noen skramler med noen gryter på kjøkkenet, da har jeg en problemhund.

Problemhund er et begrep som forteller om en hund med problemer. Å bruke dette begrepet om hunder med manglende oppdragelse er det samme som å si at de fleste hunder er problemhunder som valper. For å sette det litt på spissen.

Å si at en har en problemhund fordi den f.eks. drar i båndet, det blir som å si at bussen kjørte fra meg. I stedet for å ta ansvar og si at jeg kom for sent til bussen. 

 

 

Da kan man faktisk bare vri det andre veien. Det finnes ikke problemhunder. Bare problemeiere som ikke klarer å oppdra hundene skikkelig etter de forutsetningene de har fra valpekassa. 

Da hopper du glatt over hunder som har opplevd spesielt traumatiske situasjoner. Og hva skal en kalle de hundene som kommer fra valpekassa med problemer? Håpløse hunder? Men om det blir lettere for deg å se det sånn, så for all del... :)

KjellÅge&Jerko:
velger å kalle det utfordrende atferd, altså en atferd som på en eller annen måte og i ulike grader er en utfordring både for omgivelsene og for individet selv. 

Den likte jeg! :)