Sidney:


Folk i dag er i stor grad opptatt av minste motstandsvei, egen realisering og egen lykke. Så personlig tror jeg ikke å ha kysset mange frosker på utkikk etter prinsen, gjør en mer egnet til å få et livslangt forhold til å fungere.
Kristen eller ikke mener jeg er urelevant. Evnen til å lykkes med et forhold handler om viljen til å arbeide med forholdet, evnen til å takle motgang på en konstruktiv måte, samt verdigrunnlag.

Så enig!

Vi hadde en diskusjon om å bo sammen før ekteskap på skolen, selv vet jeg ikke hva jeg mener? Men vår lærer sa ihvertfall at statistikken viste at skilsmisser skjedde oftere med de som allerede hadde vært samboere.

Men nå vet ikke jeg hvor han fikk disse statistikkene fra?

SOm det blir sagt: det beste prevensjonsmiddelet er ekteskap :P

roxyjenta:

SOm det blir sagt: det beste prevensjonsmiddelet er ekteskap :P

Tja.....vet ikke om DEN stemmer helt her i gården....

roxyjenta:

SOm det blir sagt: det beste prevensjonsmiddelet er ekteskap :P

Nja ... jeg er vel litt uenig i akkurat det da, uten å nevne hyppighet vil jeg påstå at jeg har oftere sex nå enn før jeg gifta meg.

Red: varme bad derimot har en dårlig effekt på overlevelsen til spermiene.

vi er nok alle ulike ja....

jeg har nok sett mye rart som burde gi angst og forbehold mot ekteskap...men jeg reagerte helt motsatt. Så meg om i "mannfolk-terrenget" og fant en jeg ville satse 100 % på, og han på meg, så etter 8 uker sammen giftet vi oss...og satset 100 % begge to. Og er ennå etter 20 år lykkleig gift og ser ingen grunn til å skifte den andre ut.

Så tydeligvis mange veier til Rom her...

Jeg er selv 20, blir 21, og har vært forlovet nå i 4 mnd =) Når bryllupet står vet vi ikke enda.. Når jeg er ferdig me studiene kanskje =)

Men det er fordi jeg enkelt og greit vil leve me han er sammen me.. Vi har vært sammen i nesten 2,5 år, og vi ble mer eller mindre samboere 3 uker før vi ble sammen.. 

 Og jeg synes at det er greit at de gifter seg på tynt grunnlag og slikt..Men jeg synes det er værre når man får barn me forskjellige partnere hver gang..

Ei venninne av ei vennine av meg er 20 år, venter sitt barn nr 2 med sin nye kjæreste.. Barnet hun har ifra før er 2 år, og hun er 6 uker på vei eller noe.. Hun har også vært sammen me sin nye kjæreste i like lang tid.. 

Slikt synes jeg er mye værre.. 

.Oskar.:
Tror nok denne angste tok oss begge et sted på veien her, 10 år sammen og ufattelig mange bryllup. Det var som samboeren min sa: hvor stor verdi har egentlig disse løftene, når man presser fram tårer foran Gud en fin sommerdag, fine ord og store løfter slenges ut i allment påsyn for å deretter løpe hjem for å søke seperasjon.

Neida jeg har tro på ekteskapet jeg, og mener det er det riktige om man velger å satse 100% på et annet menneske, men jeg føler enkelte griser til noe jeg i utgangspunktet har satt veldig høyt. Derfor gir jeg alt jeg kan i forholdet og livet vårt, lever etter mine verdier som om jeg skulle vært gift. Eneste forskjellen er egentlig at jeg ikke har stått i kirken og at vi har hatt adskillig mer papirarbeid ;)

Jeg har forresten satt ned foten når det kommer til en hmm to ting, og det er bryllupsgaver, de får overføres til giftemål nr 2 og jeg går alltid i bunad ellers hadde jeg hatt et grufullt stort kjolebudsjett.

Løftene er verdt så mye som de to som avlegger løftene legger i de. Mannen min og jeg ble sammen for tretten år siden, og var enige om at vi skulle bli gamle sammen. Og at vi skulle gifte oss en gang underveis. Vi giftet oss i fjor sommer. Jeg husker godt den datoen vi ble sammen, bryllupsdatoen kommer jeg på når jeg tenker meg om.:)

Jeg var 17 år når jeg møtte samboeren min, han var 18. Nå er jeg snart 27 og vi har holdt sammen i tykt og tynt og er hverandres beste venner. Vi flyttet sammen når jeg var 21. For meg har dette vært den rette veien å gå, helt uaktuelt for meg å ikke bo sammen før vi gifter oss.

Jeg er kristen i den forstand at jeg tror på Gud og at det finnes noe mer etter dette livet. Har en venninne som har blitt veldig kristen etter opphold på diverse bibelskoler og i følge henne er jeg langt ifra kristen siden jeg er samboer, tar meg en fest tre ganger i året og ikke misjonerer. I mine øyne er mange kristne veldig fordømmende, rett og slett så fordømmende at jeg blir skremt. Og nå har en av mine beste venner altså blitt av den typen! Jeg snakker her om pinsemenigheten og indremisjonen. Jeg og samboeren kjøpte ringer for tre år siden og skal gifte oss med tid og stunder, men i følge venninnen min er vår "forlovelse" mindre verdt siden vi ikke har satt noen dato. De kristne vennene hun har gifter seg etter det som er et kort bekjentskap (for meg) og alle er så fornøyde og glade at det er et syn. Jeg fikk forresten ikke en jobb jeg søkte på (selv om jeg var den best kvalifiserte) på grunn av at jeg er samboer. Har aldri følt meg så syndig noen gang som den gangen jeg var på det jobbintervjuet!

Jeg tror ikke at alle kristne gifter seg tidlig for å kunne ha sex, men det er nok en av grunnene ja. De har vel et press på seg for å sette et godt eksempel i dagens troløse og umoralske samfunn. Også har de jo troen til felles - det er vel det som er holdepunktet. Jeg har min tro, og i mine øyne er Gud inkluderende og ikke-dømmende. Jeg tror ikke at jeg havner i helvete på grunn av at vi "har gjort det" før ekteskapet. For meg virker det som om jeg har en totalt annen tro enn venninnen min. Jeg trives med statskirken, hun har meldt seg ut. Nå er hun 27 år og jomfru, det er vel ikke lenge før menigheten begynner å finne en passende kavaler til henne!

Grunnen til at jeg favoriserer det å gifte seg etter noen år sammen, og ikke minst noen år på baken på hver av partene er at da tenker jeg at partene har både funnet seg selv og seg selv slik de er med den andre parten. De kjenner seg selv og forholdet og vet hva de går til. Det virker for meg som en tryggere omstendighet enn dersom en gifter seg straks en er myndig, med den eneste personen av det annet kjønn en har rukket å få god kontakt med. Vil legge til her at jeg ikke tror på uttrykket "the one". Jeg tror det finnes mange par-alternativer som kunne gått strålende livet ut, på hver sin måte, og bare det å finne ett av alternativene er jo vanskelig nok i seg selv. Men når en er nettopp myndig når en gifter seg, hvordan vet en da at dette er en match som kommer til å vare livet ut? Eller er det her det er snakk om å til det fulle "vokse sammen"? Etter giftemålet, da? Og er det da slik at begge partene strever for å vokse sammen, og for å unngå at de vokser i hver sin retning(hva angår prioriteter, fremtidsplaner, meninger, holdninger...)? Eller er det bare tilfeldigheter som råder? Og intimt samvær er ikke alt, så klart ikke. Men det er en viktig del av forholdet, for det er en viktig måte å kommunisere, verdsette, prise og respektere partneren, seg selv og forholdet. Og dessuten vil jeg si at det er noe avslørende, da dette er så.. vel... -intimt og personlig.

Det finnes vel ingen god statestikk for hvem som varer lengst. Det kommer an på hva man legger vekt på. Forholdet kan vare så lenge det vil for min del- det er trivselen som gjelder. Og det er vel hovedgrunnen til at jeg foretrekker tanken på å teste ut trivselen i forholdet før jeg for alltid binder meg i det.

Linn&Oscar:
Haha. Føler meg som verste syndige hedningen jeg nå etter å ha lest alle innleggene deres.
Det er jeg vel forsåvidt også.

signerer ;P 

Angelcharm:
Etter å ha lest denne tråden, er jeg glad for at jeg ikke er særlig religiøs av meg ;)

Det er vel grader av religionspraktisering. Spekteret av mennesketyper er nok like vidt som "befolkningen" ellers. Det finnes hyggelige kristne, snille kristne, dømmende kristne, kristne som er så ufyselige at jeg gjør alt jeg kan for å unngå dem (de også gladkristne, for de får meg til å føle meg så uvel). Og det samme finner man blant mennesker som ikke utøver religion.

Tassen_1:

Jeg var 17 år når jeg møtte samboeren min, han var 18. Nå er jeg snart 27 og vi har holdt sammen i tykt og tynt og er hverandres beste venner. Vi flyttet sammen når jeg var 21. For meg har dette vært den rette veien å gå, helt uaktuelt for meg å ikke bo sammen før vi gifter oss.

Jeg er kristen i den forstand at jeg tror på Gud og at det finnes noe mer etter dette livet. Har en venninne som har blitt veldig kristen etter opphold på diverse bibelskoler og i følge henne er jeg langt ifra kristen siden jeg er samboer, tar meg en fest tre ganger i året og ikke misjonerer. I mine øyne er mange kristne veldig fordømmende, rett og slett så fordømmende at jeg blir skremt. Og nå har en av mine beste venner altså blitt av den typen! Jeg snakker her om pinsemenigheten og indremisjonen. Jeg og samboeren kjøpte ringer for tre år siden og skal gifte oss med tid og stunder, men i følge venninnen min er vår "forlovelse" mindre verdt siden vi ikke har satt noen dato. De kristne vennene hun har gifter seg etter det som er et kort bekjentskap (for meg) og alle er så fornøyde og glade at det er et syn. Jeg fikk forresten ikke en jobb jeg søkte på (selv om jeg var den best kvalifiserte) på grunn av at jeg er samboer. Har aldri følt meg så syndig noen gang som den gangen jeg var på det jobbintervjuet!

Jeg tror ikke at alle kristne gifter seg tidlig for å kunne ha sex, men det er nok en av grunnene ja. De har vel et press på seg for å sette et godt eksempel i dagens troløse og umoralske samfunn. Også har de jo troen til felles - det er vel det som er holdepunktet. Jeg har min tro, og i mine øyne er Gud inkluderende og ikke-dømmende. Jeg tror ikke at jeg havner i helvete på grunn av at vi "har gjort det" før ekteskapet. For meg virker det som om jeg har en totalt annen tro enn venninnen min. Jeg trives med statskirken, hun har meldt seg ut. Nå er hun 27 år og jomfru, det er vel ikke lenge før menigheten begynner å finne en passende kavaler til henne!

Synd du har opplevd kristne på den måten. Jeg har egentlig ganske klare meninger om "hva som skal til for å være kristen" men det er mest mine egne tanker. Det er ikke min jobb å dømme. Som kristen SKAL jeg ikke dømme andre mennesker. men, som alle andre mennesker er jeg antagelig like dømmende inni meg. Alle må ta sine egne valg etter hva de velger å tro på, og det hjelper hvertfall ikke å dømme folk;) 

Jeg skjønner venninnen din godt egentlig, men å dømme åpentlyst støter bare folk bort fra oss. Ved å dømme lager du et bilde at kristendommen er en "skal ikke, må ikke, bør ikke" religion. 

Yvona&Ønske:
Nå har jeg skumlest gjennom denne tråden, som er veldig interessant, fordi den berører et endret stadiet av samfunnet vårt.

Jeg er oppvokst med full frihet, x antall stemødre, men takk og lov kun en stefar. Og takket være hans stabilitet, omsorg,kjærlighet og oppfølging har jeg selv valgt en vei langt fra mine biologiske foreldre.

Jeg tok et standpunkt som kristen i et konservativt kristent miljø for to år siden, og har kjæreste uteom. Jeg har bodd med han, hatt sex med han og gjort "vanlige" ting. Vi bor nå ikke sammen og har heller ikke et samliv. Fordi jeg mener dette ikke er riktig. Det å unnskylde dette med å ikke gifte seg(nå tenker jeg ikke etablerte, men unge mennesker) med erfaring, frihet osv er i mine ører synonymt med sex,drikke, parterskifte, eksprimentering, ansvarsfraskrivelse og videre i den dur. Jeg ser russ nå, og tenker når barn lærer seksualundervisning. i femte klasse blir barn oppmuntret til å "utforske" seg selv, og på ungdomsskolen(!) kan man få fatt i prevensjon.

Jeg er konservativ og ser med skrekk på utviklingen av denne "trenden" Barn med en-to-tre menn/kvinner, unger som er 13-14 år og som kan mer om seksuelle tema enn sine foreldre.

Jeg mener at det ikke er selve ekteskapet som er "problemet" men den utviklingen som har skjedd. Hva hjelper det å gifte seg om man gjør dette 3-4 ganger i løpet av livet?

Signer Sidnys innlegg lengre oppe, mye enig i hva h*n skriver.

Jeg har hatt en kjæreste. Jeg falt for han ved første blikk og ventet tålmodig på at han skulle forstå at jeg er den rette. PÅ tross av ulik tro og fravær av seksuell tilnærming og samboerskap holder vi sammen. Vi skal gifte oss neste år.

Hmmm.... ja, da er det sagt:)

Sier AMEN til denne også jeg! :-)

Har "kun" hatt EN mann her i verden - han jeg er gift med - og har aldri savna noe som helst! :-)

LadyMadonna:

 

Angelcharm:
Etter å ha lest denne tråden, er jeg glad for at jeg ikke er særlig religiøs av meg ;)

 

Det er vel grader av religionspraktisering. Spekteret av mennesketyper er nok like vidt som "befolkningen" ellers. Det finnes hyggelige kristne, snille kristne, dømmende kristne, kristne som er så ufyselige at jeg gjør alt jeg kan for å unngå dem (de også gladkristne, for de får meg til å føle meg så uvel). Og det samme finner man blant mennesker som ikke utøver religion.

Du verden så ENIG jeg er i dag!