I disse "Sukk,løs hund"-tidene,(ikke vondt ment),må jeg bare fortelle om Lord,en nydelig golden retriver.Og hans eier.Men får og ikke bli mistforstått,samt få masse kritikk,er dette bare en historie som forteller om en hund som må være den tryggeste og mest sosiale hund jeg noen sinne har møtt.Hver gang jeg leser innlegg her inne om mennesker som er frustrert og forbannet over løse hunder de treffer på sin vei,tenker jeg alltid på Lord-)

Lord er vel rundt 5-6 år,en stor og flott hannhund.Han og hans eier bor sentralt i byen her.Jeg har kjent Lord siden han var valp,eier er en "godt voksen" mann,litt sær,og litt spesiell (i andres øyne).Jeg synes mannen er en utrolig koselig fyr,med mange meninger om mangt-)

Siden Lord var valp,lå han ute om dagene,løs,han tok seg noen runder rundt om i sentrum,folk stoppet opp,og pratet og koste med han.Lord møtte ofte på andre hunder,(i bånd),og etter som årene gikk,ble han vant til dette livet.Fant han ut at han skulle rusle en tur i sentrum,gjorde han det.Inn i mellom ble politiet tilkalt,av mennesker som trodde dette var en løs-hund.Lord har oh hadde alltid på seg et halsband med navn,tlf og adresse.Eier fikk nok en del kjeft hos politiet,og ba han ha bikkja i bånd når den lå ute,men jeg tror politiet har resignert.De vet at Lord er en harmløs sjel,han har aldri vært i konflikt med andre hunder.Jeg har selv sett store hannhunder som ypper seg på Lord sine vandringer,men Lord bare rusler videre.

Nesten hver dag ser jeg Lord og eier på sine turer i bil,der sitter Lord i passasjersetet,så rolig,rank og rett,og når eier svipper innom en butikk,hopper Lord i førersetet,helt uannfektet både folk og dyr.Jeg treffer ofte på Lord i sentrum,eller der han ligger makelig på fortauskanten utenfor butikken til sin eier.Det kjører biler forbi hele tiden,det går folk og hunder forbi,men Lord er like uannfektet.

Joda,eier bryter loven,så til de grader,men gud hjelpe meg for en rolig og sosial hund han har.Og jeg vet at Lord er hele livet for eier,de er som et to-spann,Lord er med på alt som eier foretar seg.Mennesker som kjenner Lord,gir han ofte litt tørr-fisk eller annen snadder,når de går forbi.Jeg pleier å stoppe når jeg ser han ligger der,kose med han,og får en vått suss.

Ja,eier har nok i de flestes øyne,vært kjødesløs,men det sammholdet og en slik trygg hund,tror jeg aldri jeg kommer til og oppleve.Selv om dette ikke er den største byen i dette landet,så tror jeg de aller fleste vet hvem Lord er.Og mange har et forhold til han,fordi han er den har er-)

Høyres koselig ut, samstundes som eg ikkje greier å bestemme meg for om det er kjødesløst eller ein fin ting.

Det viktigaste er at hunden har det bra, og det virkar det som han har!

Var ting mye bedre "før i tia" ?

Er også vokst opp med en Lord, tok sine turer på egenhånd, aldri noe tull og var med oss unga som ikke var gamle overalt. Dette var jo en stor hund på ca 50 kg, men vi småtassa på 5-6 år gikk tur med hu :)

Der var et par sånne i bygda der jeg vokste opp også.

Og så husker jeg godt kameraten til nabogutten som alltid gikk store omveier fordi han var livredd alle hunder. Så han en av de ute, da turte han ikke å gå ut.

Jeg husker at jeg lo av denne gutten og syntes han var helt rar, tenk å være redd en hund! Og så disse hundene da. Den ene var en dverg pincher. Etterhvert som årene har gått har jeg sluttet å le, jeg synes heller veldig synd i denne gutten...

Tror også dagens fryktagressjon også kan komme av båndbruk og de strenge reglene man har rundt hundehold i dag.

Før i tiden så gikk hundene ofte løse og ordnet opp i ting selv, og man hadde ikke det strenge hundeholdet man har i dag. Nå må man sikre hundene og aldri la de være uten tilsyn og trene de etter alle kunstens regler, for å unngå at de er til bry for folk og fe. Savner litt gamledager når jeg hører slike historier :))

Mysticgirl:

Tror også dagens fryktagressjon også kan komme av båndbruk og de strenge reglene man har rundt hundehold i dag.

Før i tiden så gikk hundene ofte løse og ordnet opp i ting selv, og man hadde ikke det strenge hundeholdet man har i dag. Nå må man sikre hundene og aldri la de være uten tilsyn og trene de etter alle kunstens regler, for å unngå at de er til bry for folk og fe. Savner litt gamledager når jeg hører slike historier :))

Ja,og i riktig,riktig gamle dager,gikk alle gårshunder løse-)) Men det var nok lenge før min tid-)

Nei,man skal ikke kimse av folk som er redd hunder,det skal man ha respekt for.Samfunnet er blitt strengere,lover og regler skal holdes,ellers får det konsenkvenser.Media er mere agresiv,etc etc.Enn før i "gamle dager".Hunder skal ikke være til bry,verken for de med hund,eller de uten.Det er mange aspekter.Selv når nabokatta driter på plena,er det til hurumlei.Nåde den som forstyrrer treningen når man går med bikkja i bånd,nåde den stakkars valpen som kommer løs,og som bare vil hilse,og nåde de som gir bikkja en go-bit,uten at det er avtalt på forhånd..

Og nåde den/de som forstyrrer vårt eget liv,i vår egen boble.Er det rart enkelte hunder blir utagerende,usikre,ikke eier et snev av sosiale antenner? De må jo leve i boblen sammens med oss..og forholde seg deretter.Mulig dette ble satt på spissen,men er likevell tanker jeg gjør meg titt og ofte.

En ting er i alle fall sikkert,den dagen jeg får meg ny hund,skal den få lov til,på lik linje med den jeg har i dag,få muligheten til å lære seg og forholde seg til andre hunder/mennesker og dyr generelt.Også barn.Jeg kommer aldri til å beskytte den,mot det samfunnet vi lever i,det er noe den må forholde seg til.Jeg vil ha en hund som takler og føler seg trygg,i den hverdagen som man møter.

Mysticgirl:

Tror også dagens fryktagressjon også kan komme av båndbruk og de strenge reglene man har rundt hundehold i dag.

Før i tiden så gikk hundene ofte løse og ordnet opp i ting selv, og man hadde ikke det strenge hundeholdet man har i dag. Nå må man sikre hundene og aldri la de være uten tilsyn og trene de etter alle kunstens regler, for å unngå at de er til bry for folk og fe. Savner litt gamledager når jeg hører slike historier :))

Fryktaggresjon kan en også arve. Der jeg vokste opp var de fleste hundene blanding av buhund og hvem vet hva. Rasehunder fantes jo, men det var ikke så mange av de.

Etterhvert har rasehundene blitt mer populære, og en del valgte å avle bare på pene hunder. Dette førte til at det ble avlet på en del redde og aggresive hunder også. Blandt colliene ble det et problem med redsel. I mange generasjoner har det nå blitt lagt vekt på at avlsdyrene også skal være mentalt sunne, så nå er det ikke lenger så mange redde collier. Men noen er der enda, det tar tid å luke ut sånne problemer.

Når rasene fikk større problemer enn før, så ble det også større problemer med blandingene. Siden disse også arvet noen av problemene fra de rasene som blandingen besto av.

I de "gode gamle dagene" var det helt normalt å denge en ulydig hund, det var helt normalt at hunden bodde på vaskerommet når den var inne, o.s.v. Ikke alle hadde det sånn, men mange. Det var ikke vanlig å vaksinere hundene, og det skulle betales en egen hundeskatt om hunden ble registrert.

Jeg gikk på dressurkurs med familiens valp i 1983. Der lærte jeg hvordan en liten valp skulle tvinges til lydighet, og knøvles i bakken eller ristes i nakkeskinnet om valpen prøvde å protestere. Jeg ble rådet til å daske hunden på nesen med en sammenrullet avis, slik at valpen ikke skulle forbinde slaget med meg og min hånd. :P Heldigvis hadde jeg allerede lekt og lært nok med naboens blanding, slik at jeg visste at jeg kunne leke inn en del ting. Men stakkaren fikk noen dask på nesa...

De som hadde tisper kunne knapt gå ut når det var løpetid, siden bygdas kjekke karer gikk løse. Det var helt normalt at hannhundene sloss litt utenfor løpetispas hus. Hunden vår hoppet over en brøytekant og rett ut i en vei. Det var den hunden... Maks uflaks, siden det ikke var hver time det kjørte noen på den veien.

Var en redd hunder måtte en bare holde seg inne.

Nei, jeg syntes ikke alt var bedre før. :)

LunaLangnese:

Mysticgirl:

Tror også dagens fryktagressjon også kan komme av båndbruk og de strenge reglene man har rundt hundehold i dag.

Før i tiden så gikk hundene ofte løse og ordnet opp i ting selv, og man hadde ikke det strenge hundeholdet man har i dag. Nå må man sikre hundene og aldri la de være uten tilsyn og trene de etter alle kunstens regler, for å unngå at de er til bry for folk og fe. Savner litt gamledager når jeg hører slike historier :))

 

 

Fryktaggresjon kan en også arve. Der jeg vokste opp var de fleste hundene blanding av buhund og hvem vet hva. Rasehunder fantes jo, men det var ikke så mange av de.

Etterhvert har rasehundene blitt mer populære, og en del valgte å avle bare på pene hunder. Dette førte til at det ble avlet på en del redde og aggresive hunder også. Blandt colliene ble det et problem med redsel. I mange generasjoner har det nå blitt lagt vekt på at avlsdyrene også skal være mentalt sunne, så nå er det ikke lenger så mange redde collier. Men noen er der enda, det tar tid å luke ut sånne problemer.

Når rasene fikk større problemer enn før, så ble det også større problemer med blandingene. Siden disse også arvet noen av problemene fra de rasene som blandingen besto av.

 

I de "gode gamle dagene" var det helt normalt å denge en ulydig hund, det var helt normalt at hunden bodde på vaskerommet når den var inne, o.s.v. Ikke alle hadde det sånn, men mange. Det var ikke vanlig å vaksinere hundene, og det skulle betales en egen hundeskatt om hunden ble registrert.

Jeg gikk på dressurkurs med familiens valp i 1983. Der lærte jeg hvordan en liten valp skulle tvinges til lydighet, og knøvles i bakken eller ristes i nakkeskinnet om valpen prøvde å protestere. Jeg ble rådet til å daske hunden på nesen med en sammenrullet avis, slik at valpen ikke skulle forbinde slaget med meg og min hånd. :P Heldigvis hadde jeg allerede lekt og lært nok med naboens blanding, slik at jeg visste at jeg kunne leke inn en del ting. Men stakkaren fikk noen dask på nesa...

De som hadde tisper kunne knapt gå ut når det var løpetid, siden bygdas kjekke karer gikk løse. Det var helt normalt at hannhundene sloss litt utenfor løpetispas hus. Hunden vår hoppet over en brøytekant og rett ut i en vei. Det var den hunden... Maks uflaks, siden det ikke var hver time det kjørte noen på den veien.

Var en redd hunder måtte en bare holde seg inne.

Nei, jeg syntes ikke alt var bedre før. :)

Er nok enig med deg,at mange hunder ikke ble behandlet bra.Opplysningene var mangelfulle,både på det etiske og psykiske plan.Men selv i dag,er det hunder som hver eneste dag,blir misshandlet og slått,som ikke må ligge på et vaskerom,men enda værre,være innesperret i et bur,både natt og dag.Så akkurat det.er vel ikke blitt noe bedre?...

Jeg tror at hundene hadde det  bedre, på noen måter, da jeg vokste opp (100 år siden). Alle hundene gikk løse omkring og puslet med sitt. Ingen av naboene eller barna dems var redde, ingen brydde seg om hverken hunde- eller kattedritt, kom det noe i hagen til en som ikke hadde hund var det bare å spa det opp og kaste det. Ikke var det så mange biler den gangen heller, eller folk for den del;) Det føltes i ettertid som at folk hadde lavere skuldre og større toleranse for det som er naturlig.

For meg som sa "voff" før jeg sa mamma, og ikke fikk ha hund hjemme, var det ett paradis, alltid hunder å ta med på tur, hunder å kose med, hunder å lære triks.

Og hunder som Leo var det mange av, men den måten å ha hund på passer ikke lenger i vårt kaotiske samfunn.

Vi som er så heldige å ha opplevd den gammeldagse måten å ha hund på er heldige, men vi er også en utdøende rase;) Akkja...;))

Lord er nok en harmløs hund. Men han lever et litt farlig liv da. Det hører med til historien syns jeg da at den forrige "Lorden" til samme eier endte sitt liv i trafikken.

Men tror nok han har et flott hundeliv der han tusler rundt:-)

KristinR:

Lord er nok en harmløs hund. Men han lever et litt farlig liv da. Det hører med til historien syns jeg da at den forrige "Lorden" til samme eier endte sitt liv i trafikken.

Men tror nok han har et flott hundeliv der han tusler rundt:-)

Ja,jeg har hørt om det.Den forrige Lorden ble påkjørt,den ble en gammel "mann".Men den fikk leve et fritt liv,tross alt.Et bekymringsfritt liv,der den fikk lov til å være hund.Den var aldri i bånd,den var trygg og sikker på seg selv,den var sosial,og skydde konflikter.Den levde i en hundeverden,som er få forunt.Tragisk at det skulle ende slik,men enda tragisk er det for de hundene som lever konstant i bånd,i bur,og ikke får være delaktig i det livet det vil si å være hund.Både på godt og vondt.Så jeg vet ikke jeg:bedre med et kort og lykkelig liv,enn et langt og misserabelt liv...

Tammymor:

Mysticgirl:

Tror også dagens fryktagressjon også kan komme av båndbruk og de strenge reglene man har rundt hundehold i dag.

Før i tiden så gikk hundene ofte løse og ordnet opp i ting selv, og man hadde ikke det strenge hundeholdet man har i dag. Nå må man sikre hundene og aldri la de være uten tilsyn og trene de etter alle kunstens regler, for å unngå at de er til bry for folk og fe. Savner litt gamledager når jeg hører slike historier :))

 

 

Ja,og i riktig,riktig gamle dager,gikk alle gårshunder løse-)) Men det var nok lenge før min tid-)

Nei,man skal ikke kimse av folk som er redd hunder,det skal man ha respekt for.Samfunnet er blitt strengere,lover og regler skal holdes,ellers får det konsenkvenser.Media er mere agresiv,etc etc.Enn før i "gamle dager".Hunder skal ikke være til bry,verken for de med hund,eller de uten.Det er mange aspekter.Selv når nabokatta driter på plena,er det til hurumlei.Nåde den som forstyrrer treningen når man går med bikkja i bånd,nåde den stakkars valpen som kommer løs,og som bare vil hilse,og nåde de som gir bikkja en go-bit,uten at det er avtalt på forhånd..

Og nåde den/de som forstyrrer vårt eget liv,i vår egen boble.Er det rart enkelte hunder blir utagerende,usikre,ikke eier et snev av sosiale antenner? De må jo leve i boblen sammens med oss..og forholde seg deretter.Mulig dette ble satt på spissen,men er likevell tanker jeg gjør meg titt og ofte.

En ting er i alle fall sikkert,den dagen jeg får meg ny hund,skal den få lov til,på lik linje med den jeg har i dag,få muligheten til å lære seg og forholde seg til andre hunder/mennesker og dyr generelt.Også barn.Jeg kommer aldri til å beskytte den,mot det samfunnet vi lever i,det er noe den må forholde seg til.Jeg vil ha en hund som takler og føler seg trygg,i den hverdagen som man møter.

Jeg er sååååå enig :))

LunaLangnese:

 

 

 Der jeg vokste opp var de fleste hundene blanding av buhund og hvem vet hva.

Buhund og rattkjelke mener jeg og huske.

Tammymor:

 

Er nok enig med deg,at mange hunder ikke ble behandlet bra.Opplysningene var mangelfulle,både på det etiske og psykiske plan.Men selv i dag,er det hunder som hver eneste dag,blir misshandlet og slått,som ikke må ligge på et vaskerom,men enda værre,være innesperret i et bur,både natt og dag.Så akkurat det.er vel ikke blitt noe bedre?...

Selvsagt er der fremdeles hunder som ikke har det bra, det tror jeg desverre det alltid kommer til å være. Men da jeg vokste opp var dette den anbefalte måten å oppdra hund. Det var dette en lærte på kurs.

Lucy-jenten:
dere sier at ingen hunder var redde, utagerte mot andre hunder, barn, mennesker, dyr. Kan det ikke tenke seg at dette ikke hadde blitt akseptert på denne tiden? Kan det ikke tenke seg at en hund som ikke likte andre hannhunder eller var redde barn bare ble skutt?

Selv om jeg selv har opplevd en hund som Lord, så har jeg også som barn opplevd ulempene med et slikt "fritt" hundehold. Og ja, det fantes hunder som utagerte både på folk og hunder den gang også. I gata vår var det en hund som alltid gikk fritt med eier etter seg, kom vi mot han kommanderte han STÅ til både oss og hunden, og hunden flekket tenner og oppførte seg truende mot oss. Var alltid en lang prosedyre når vi traff dem på tur. Husker også en gårdshund jeg måtte forbi for å komme til en vennine, den var rasende og sprang fritt ut i veien, og det endte med at jeg gikk lange omveier. I tillegg husker jeg en Golden retriever (faktisk!) som bodde på veien til en annen vennine, den gikk løs i gaten, og når jeg kom gående satte den seg midt i gaten og knurret og flekket tenner mot meg. Han rett og slett voktet veien, og jeg kom ofte ikke videre før etter 15 min med forsiktig tilnærming til hunden, der han til slutt slapp meg forbi. En annen jeg kjente hadde en Jack Russel som hadde klippekort hos dyrlegen fordi han havnet så ofte i slåsskamp, og da var det ofte alvorlig når det var snakk om større hunder.

Så nei, alt var ikke bedre før. Men kanskje en kunne funnet en gyllen middelvei. Jeg ble ihvertfall aldri redd hunder som barn, tvert i mot, og det var vel kanskje fordi jeg også fikk oppleve min gode porsjon med "Lorder".

OleBrumm:

 

Lucy-jenten:
dere sier at ingen hunder var redde, utagerte mot andre hunder, barn, mennesker, dyr. Kan det ikke tenke seg at dette ikke hadde blitt akseptert på denne tiden? Kan det ikke tenke seg at en hund som ikke likte andre hannhunder eller var redde barn bare ble skutt?

 

 

Selv om jeg selv har opplevd en hund som Lord, så har jeg også som barn opplevd ulempene med et slikt "fritt" hundehold. Og ja, det fantes hunder som utagerte både på folk og hunder den gang også. I gata vår var det en hund som alltid gikk fritt med eier etter seg, kom vi mot han kommanderte han STÅ til både oss og hunden, og hunden flekket tenner og oppførte seg truende mot oss. Var alltid en lang prosedyre når vi traff dem på tur. Husker også en gårdshund jeg måtte forbi for å komme til en vennine, den var rasende og sprang fritt ut i veien, og det endte med at jeg gikk lange omveier. I tillegg husker jeg en Golden retriever (faktisk!) som bodde på veien til en annen vennine, den gikk løs i gaten, og når jeg kom gående satte den seg midt i gaten og knurret og flekket tenner mot meg. Han rett og slett voktet veien, og jeg kom ofte ikke videre før etter 15 min med forsiktig tilnærming til hunden, der han til slutt slapp meg forbi. En annen jeg kjente hadde en Jack Russel som hadde klippekort hos dyrlegen fordi han havnet så ofte i slåsskamp, og da var det ofte alvorlig når det var snakk om større hunder.

Så nei, alt var ikke bedre før. Men kanskje en kunne funnet en gyllen middelvei. Jeg ble ihvertfall aldri redd hunder som barn, tvert i mot, og det var vel kanskje fordi jeg også fikk oppleve min gode porsjon med "Lorder".

Når jeg tenker nærmere etter, så var der noen litt skumle hunder også.

Naboens hund var snill med alt og alle, bortsett fra en dverg pincher han haddelagt for hat. Den lille reka skulle han ta... Småen måtte syes en del.

En lettere tvilsom kar hadde en stor schäfer hanne. Den bikkja ble skarptrent og bet på kommando. Alle måtte gå stor bue rundt disse, og for all del ikke si hei eller noe. Jeg hørte aldri noe om at hunden bet hardt nok til åfysisk skade noen, men likevel... Å ringe politiet for sånt gjorde man ikke. Galskapen lenge leve.

Så var det en annen schäfer også. Han hadde stått i bånd utenfor huset da en del av bygdas guttunger fant ut at det var morsomt å stikke ham med lange pinner og å kaste stein på ham. Han ble veldig aggresiv ovenfor gutter og bet en av de en gang han kom løs. Han kunne aldri gå løs igjen.