Matmor våknet halv 9, jeg gadd knapt åpne øya, men fikk da etter hvert dratt meg ut av hula mi (les: buret), Maten min går ned på høykant, noe må jo vi løpske damer ha å trøste oss med. Hmmmm, må visst ut å tisse sier matmor, men det er nesten så jeg ikke gidder gå ut av trappa, men får vel bare gjøre det for å tilfredsstille henne da. Vel inne igjen krabber jeg tilbake i hula mi med alle mine hormoner.

Kommer fram med jevne mellomrom for å se på matmor med et lidende blikk, føler jo for litt trøst i en vanskelig hverdag må vite.

Det verste er når matmor forventer at jeg skal syns det er helt topp å gå tur, hun påstår at jeg har godt av det, men i disse dagene er jeg ikke helt enig i det. Men hva gjør ikke vi hunder for å glede eierne våre?

Sånn går nå dagene da................

For noen rare hunder dere har! Har knapt merket noe på mine. Hvilket er heeelt greit;-)

Mellomste er derimot treningsnarko i slike tider. Det passer meg fint. Hun er veldig søt der hun åler seg inntil min venstre side: skal vi trene nå?? Så går det en liten stund og hun er på plass igjen: Skal vi trene nå?? Tar en ny runde og: Hva med NÅÅÅ??? Hele hun strutter av treningsiver, hehe. I like it!! :-) Hun er enda verre når hun er innbildt drektig. Da er hun billedliggjøringen av treningsiver!