Wanagi:
Og btw...mine hunder ligger akkurat der det passer dem og gjett hvem som er "sjef"???

at noen hunderaser er litt mer pushy enn andre .Så ett tilfelle der et gammelt ektepar hadde tre cc til å vokte huset .Mannen ble drept av hundene .Så personlig ønsker jeg ¨å ha hierarkiet i riktig rekkefølge.Den som synes det er tåpelig må gjerne mene det .Ser en del voksne menneske på slep etter rottweiler hannen sin.Ser veldig lite komfortabelt ut . men for all del

kjell corso:

at noen hunderaser er litt mer pushy enn andre .Så ett tilfelle der et gammelt ektepar hadde tre cc til å vokte huset .Mannen ble drept av hundene .Så personlig ønsker jeg ¨å ha hierarkiet i riktig rekkefølge.Den som synes det er tåpelig må gjerne mene det .Ser en del voksne menneske på slep etter rottweiler hannen sin.Ser veldig lite komfortabelt ut . men for all del

Det er ikke nødvendigvis rekkefølgen som er tåpelig, men hvordan man tror man lager den. Les dansken sitt/sine innlegg du også, er mitt stalltips for dagen. Aldeles gratis:)

Ignorer og bli passiv, ros hunden når den roer seg:) Funker utmerket her i huset! Eller be den om en kommando den kan veldig bra som f.eks "sitt"...

Tror man kan ta seg vann over hodet om man skal begi seg ut på basketak med en Cane Corso! Kan bare tenke meg når hunden blir eldre HVIS den da skulle finne på å svare tilbake... For å si det slik, jeg begir meg ikke ut på basketak med hunden her jeg heller. Jeg hadde ikke hatt sjans OM han hadde funnet ut at han hadde fått nok...

Samtidig har jeg opplevd før (med andre sine hunder) at de som tar hunden hardt hele veien kan få seg en opplevelse! Hvertfall me de litt tøffere rasene... En venn av meg fikk svar tilbake fra sin rottweiler, den hadde rett og slett fått nok av pushinga, kjeftinga å "filleristinga"! 

At en valp er leken er da helt vanlig, vet ikke hvor mange lignende tråder jeg har lest:) Der folk har opplevd sin valp med en vill raptus på tur som hopper og biter. De samme rådene går igjen, stopp og ignorere evetuellt distrahere med noe. Og belønn hunden før ønsket adferd!:) Jeg har selv valp på 3 1/2 mnd som er rene kenguruen, han hopper og hopper og hopper! Men om jeg bare blir passiv så er det rart hvor raskt han setter seg ned, han har virkelig forstått at DA får han oppmerksomhet;) I dag på tur sprang han tilfart å fikk raptus. Da sprang han ved siden min og hoppet og nappet meg i jakka/armene... Samme prosess: Stopper, hender i kors og ryggen til! Der roet valpen seg:) Jeg kunne sikkert oppnådd akkurat samme resultat ved å kjefte da valpen min er ganske myk... Men siden han er myk og rask til å dempe seg veldig lett så jobber jeg med å få han tryggest mulig. 

kjell corso:

.Så ett tilfelle der et gammelt ektepar hadde tre cc til å vokte huset .Mannen ble drept av hundene .

Ja, regner med at det var i usa eller annet sted hvor man kjøper ferdig trente vakt/forsvars hunder... De er ikke akkurat trent av blomsterfinn, men derimot med pigg og strøm som vanlige virkemidler... Har vel vært et par slike tilfeller med DC/presa også, og da har det holdt med en hund for samme utfall faktisk;-)  Kanoneksempler på at voldelig trening kan gi farlige hunder, spør du meg!!!!!!!!

Hadde det samme med Maja da hun var i den alderen. Hun hoppet og bet på bestemte steder når vi gikk tur. Dette gikk jo over da, men jeg prøvde ulike ting. Bandt henne til et tre i et par minutter, så roet hun seg, og vi kunne fortsette. Var det ikke et tre der, trådde jeg på båndet, så hun ikke fikk hoppe. Så ble hun for stor til det, dvs hun hadde kraft nok til å få meg ut av balanse. Da var det nei og et tak i halsbåndet som hjalp.

Men det gikk over, og nå gjør hun aldri sånt mer. Hun er 18 mnd nå, og rolig og grei. 

Vil forresten si at en Cane Corso ikke er noen A4-hund. Den har for mye i seg til det. Den danske vet nok hva hun snakker om. Her er det ikke bare godbiter og belønning som funker, det er strenge regler og faste rutiner. Det som er aller viktigst er at hunden har tillit til eier, og er villig til å gjøre som eier sier. Hun som har pappan til mine sa en gang til meg at Canen er ikke som andre hunder. De andre er verst til å begynne med, men canen er omvendt. Enkel først, men så blir det verre med alderen. For de har et vaktinstinkt over norm. Og ikke alle er særlig glad i å møte eller forholde seg til ukjente mennesker. Og det å leve med det i hverdagen krever sitt. Forholdsregler og forsiktighet, sikkerhet når det gjelder utstyr.

Det som kjennetegner Canen er at den gjør sitt beste for sine, men er skeptiske til andre. Merker med mine at de alltid prøver så godt de kan å gjøre som jeg ønsker...og det fører til at de velger andre metoder enn de naturlig ville valgt når vi f.eks møter noen når vi går tur. Otto har hatt en tendens til å utagere på møtende, særlig når vi møter enkeltpersoner på veien eller på tur. Da har han veldig lyst til å være barsk og tøff, og si fra til dem at de skal holde seg unna. Altså knurring og helst utagering også. Nå er han også veldig obs på folk vi møter, men han vet at jeg ønsker en annen oppførsel enn det, så da snuser han heller i veigrøfta og markerer litt. Så går det så bra. Så han har funnet et alternativ til sin egen måte. 

 Har inntrykk av at de fleste som avliver en Cane Corso, gjør det fordi de blir for mye å hanskes med. Ikke bare i puberteten, men senere også. De vil angripe  eller rettere sagt holde andre på god avstand, men når de ikke får det, så går de på eieren. Altså omvendt aggresjon. Otto haddde også en lei periode da han gjorde det, og da hang han i en tynn tråd. Så jeg begynte med munnkurv. Ikke for at han ikke skulle skade noen andre, for jeg hadde god kontroll, men for at jeg skulle føle meg tryggere og ikke måtte tenke på at han skulle ta meg når han ikke fikk tatt det han ville. For han var rasende, og glefset etter meg hvis vi møtte noen på veien, og jeg stoppet han i å skulle ta dem. Munnkurv førte til at Otto følte seg avvæpnet, og da begynte han selv å finne andre metoder når vi møtte noen. Han selv begynte å snuse og styre i grøfta, så han skjønte nok at han ikke hadde mye å fare med selv. 

Munnkurv var også mitt middel for å ikke forsterke denne vanen med å gå på meg i frustrasjon. Og det funket. Brukte munnkurv på tur her på veiene to-tre ganger, deretter har vi ikke brukt det. Han har aldri siden prøvd å glefse etter meg, han tar istedet en snus i grøfta. Nå bruker jeg snusing i grøfta som belønning, for han vil gjerne snuse og markere så ofte som mulig. så han får lov til det når vi møter noen, og dermed er det blitt positivt. 

Otto var hos dyrlegen for noen uker siden, og han presterte å skremme dyrlegen. Fikk mange råd her om godbiter og tilvenning. Men det som funker på han er å være bestemt, og så gå rett på sak. For han skiller jo på når dyrlegen er "hyggelig" og når hun ikke er det...når hun skal gjøre noe med han. Så han kan ikke få lov til å velge oppførsel selv, han må fortelles i klartekst at dette må han finne seg i. 

En Cane Corso er ikke noen enkel hund. Særlig ikke en hannhund. De er ikke all verdens krevende fysisk eller mentalt, men en skal vite hva en har, og ta sine forholdsregler. Jeg opplever mine som "willing to please", altså de gjør så godt de kan. Prøver å gjøre det vi vil. Men av og til tar instinktene over, og de er sterke og til stede. Hjemme og blandt kjente er de verdens beste og enkleste, men kan være en utfordring ellers.

Hundebankeren:

Wanagi:
Og btw...mine hunder ligger akkurat der det passer dem og gjett hvem som er "sjef"???

 

Her beskriver du det egentlig veldig godt selv.

Du er "sjef" for dine hunder.

Jeg er sjef.

Ja, men det viktige er hvem som har "sagt" jeg er sjef, ikke sant ;)

Ha ha det hadde jeg ikke lagt merke til :D

ja ja kanskje vi får vite hvordan det hele endte da???? :)

Illiya:

Vil forresten si at en Cane Corso ikke er noen A4-hund. Den har for mye i seg til det. Den danske vet nok hva hun snakker om. Her er det ikke bare godbiter og belønning som funker, det er strenge regler og faste rutiner. Det som er aller viktigst er at hunden har tillit til eier, og er villig til å gjøre som eier sier. Hun som har pappan til mine sa en gang til meg at Canen er ikke som andre hunder. De andre er verst til å begynne med, men canen er omvendt. Enkel først, men så blir det verre med alderen. For de har et vaktinstinkt over norm. Og ikke alle er særlig glad i å møte eller forholde seg til ukjente mennesker. Og det å leve med det i hverdagen krever sitt. Forholdsregler og forsiktighet, sikkerhet når det gjelder utstyr.

Det som kjennetegner Canen er at den gjør sitt beste for sine, men er skeptiske til andre. Merker med mine at de alltid prøver så godt de kan å gjøre som jeg ønsker...og det fører til at de velger andre metoder enn de naturlig ville valgt når vi f.eks møter noen når vi går tur. Otto har hatt en tendens til å utagere på møtende, særlig når vi møter enkeltpersoner på veien eller på tur. Da har han veldig lyst til å være barsk og tøff, og si fra til dem at de skal holde seg unna. Altså knurring og helst utagering også. Nå er han også veldig obs på folk vi møter, men han vet at jeg ønsker en annen oppførsel enn det, så da snuser han heller i veigrøfta og markerer litt. Så går det så bra. Så han har funnet et alternativ til sin egen måte. 

 Har inntrykk av at de fleste som avliver en Cane Corso, gjør det fordi de blir for mye å hanskes med. Ikke bare i puberteten, men senere også. De vil angripe  eller rettere sagt holde andre på god avstand, men når de ikke får det, så går de på eieren. Altså omvendt aggresjon. Otto haddde også en lei periode da han gjorde det, og da hang han i en tynn tråd. Så jeg begynte med munnkurv. Ikke for at han ikke skulle skade noen andre, for jeg hadde god kontroll, men for at jeg skulle føle meg tryggere og ikke måtte tenke på at han skulle ta meg når han ikke fikk tatt det han ville. For han var rasende, og glefset etter meg hvis vi møtte noen på veien, og jeg stoppet han i å skulle ta dem. Munnkurv førte til at Otto følte seg avvæpnet, og da begynte han selv å finne andre metoder når vi møtte noen. Han selv begynte å snuse og styre i grøfta, så han skjønte nok at han ikke hadde mye å fare med selv. 

Fikk mange råd her om godbiter og tilvenning. Men det som funker på han er å være bestemt, og så gå rett på sak. For han skiller jo på når dyrlegen er "hyggelig" og når hun ikke er det...når hun skal gjøre noe med han. Så han kan ikke få lov til å velge oppførsel selv, han må fortelles i klartekst at dette må han finne seg i. 

En Cane Corso er ikke noen enkel hund. Særlig ikke en hannhund. De er ikke all verdens krevende fysisk eller mentalt, men en skal vite hva en har, og ta sine forholdsregler. Jeg opplever mine som "willing to please", altså de gjør så godt de kan. Prøver å gjøre det vi vil. Men av og til tar instinktene over, og de er sterke og til stede. Hjemme og blandt kjente er de verdens beste og enkleste, men kan være en utfordring ellers.

Det er som om du har studert min hannhund over lengre tid før du skrev dette innlegget:)

Har tatt vekk litt:) Du beskriver her min BB hann akkurat slik jeg ser det og har det:) Bruker ikke munnkurv, men må bruke strupebånd for å ha kontroll på han ved forbipasseringer... Har etterhvert blitt bedre på forbipasseringer(har brukt strup i 2 måneder nå). Jeg var selv på kanten til å gi opp der jeg brukte godbiter fra dag en(ingenting i mot den form for trening), men min hannhund hadde, som du sier, behov for en bestemt stemme og klare grenser. At han gjør hva som helst for å prøve å gjøre meg fornøyd er rett og slett spikeren på hodet:)

Henrix:

Illiya:

Vil forresten si at en Cane Corso ikke er noen A4-hund. Den har for mye i seg til det. Den danske vet nok hva hun snakker om. Her er det ikke bare godbiter og belønning som funker, det er strenge regler og faste rutiner. Det som er aller viktigst er at hunden har tillit til eier, og er villig til å gjøre som eier sier. Hun som har pappan til mine sa en gang til meg at Canen er ikke som andre hunder. De andre er verst til å begynne med, men canen er omvendt. Enkel først, men så blir det verre med alderen. For de har et vaktinstinkt over norm. Og ikke alle er særlig glad i å møte eller forholde seg til ukjente mennesker. Og det å leve med det i hverdagen krever sitt. Forholdsregler og forsiktighet, sikkerhet når det gjelder utstyr.

Det som kjennetegner Canen er at den gjør sitt beste for sine, men er skeptiske til andre. Merker med mine at de alltid prøver så godt de kan å gjøre som jeg ønsker...og det fører til at de velger andre metoder enn de naturlig ville valgt når vi f.eks møter noen når vi går tur. Otto har hatt en tendens til å utagere på møtende, særlig når vi møter enkeltpersoner på veien eller på tur. Da har han veldig lyst til å være barsk og tøff, og si fra til dem at de skal holde seg unna. Altså knurring og helst utagering også. Nå er han også veldig obs på folk vi møter, men han vet at jeg ønsker en annen oppførsel enn det, så da snuser han heller i veigrøfta og markerer litt. Så går det så bra. Så han har funnet et alternativ til sin egen måte. 

 Har inntrykk av at de fleste som avliver en Cane Corso, gjør det fordi de blir for mye å hanskes med. Ikke bare i puberteten, men senere også. De vil angripe  eller rettere sagt holde andre på god avstand, men når de ikke får det, så går de på eieren. Altså omvendt aggresjon. Otto haddde også en lei periode da han gjorde det, og da hang han i en tynn tråd. Så jeg begynte med munnkurv. Ikke for at han ikke skulle skade noen andre, for jeg hadde god kontroll, men for at jeg skulle føle meg tryggere og ikke måtte tenke på at han skulle ta meg når han ikke fikk tatt det han ville. For han var rasende, og glefset etter meg hvis vi møtte noen på veien, og jeg stoppet han i å skulle ta dem. Munnkurv førte til at Otto følte seg avvæpnet, og da begynte han selv å finne andre metoder når vi møtte noen. Han selv begynte å snuse og styre i grøfta, så han skjønte nok at han ikke hadde mye å fare med selv. 

Fikk mange råd her om godbiter og tilvenning. Men det som funker på han er å være bestemt, og så gå rett på sak. For han skiller jo på når dyrlegen er "hyggelig" og når hun ikke er det...når hun skal gjøre noe med han. Så han kan ikke få lov til å velge oppførsel selv, han må fortelles i klartekst at dette må han finne seg i. 

En Cane Corso er ikke noen enkel hund. Særlig ikke en hannhund. De er ikke all verdens krevende fysisk eller mentalt, men en skal vite hva en har, og ta sine forholdsregler. Jeg opplever mine som "willing to please", altså de gjør så godt de kan. Prøver å gjøre det vi vil. Men av og til tar instinktene over, og de er sterke og til stede. Hjemme og blandt kjente er de verdens beste og enkleste, men kan være en utfordring ellers.

 

 

Det er som om du har studert min hannhund over lengre tid før du skrev dette innlegget:)

Har tatt vekk litt:) Du beskriver her min BB hann akkurat slik jeg ser det og har det:) Bruker ikke munnkurv, men må bruke strupebånd for å ha kontroll på han ved forbipasseringer... Har etterhvert blitt bedre på forbipasseringer(har brukt strup i 2 måneder nå). Jeg var selv på kanten til å gi opp der jeg brukte godbiter fra dag en(ingenting i mot den form for trening), men min hannhund hadde, som du sier, behov for en bestemt stemme og klare grenser. At han gjør hva som helst for å prøve å gjøre meg fornøyd er rett og slett spikeren på hodet:)

 

Artig at du sier det:) Jeg tror hunder av slike raser har en del sånne ting til felles, så jeg tror mange av oss eiere opplever akkurat det vi snakker om her. Både det positive og det negative. Men det snakkes ikke så veldig høyt om at vi har problemer med f.eks passeringer....? Og andre ting som påvirker hundeholdet på samme måte. Og det er synd, for da er vi ganske ensomme med problemene, og akkurat det kan igjen føre til at vi gir opp. Har du også opplevd omvendt aggresjon? Som at han i sin frustrasjon glefser etter deg? Det er heller ikke uvanlig.

Jeg har flere ganger fått høre "-at du tør å ha en slik hund!" Men jeg vet jo hva jeg har, og tar de forholdsregler som trengs. Det er sånn sett bedre å vite hva som bor i hunden, enn å ikke vite det, og en vakker dag få en stygg overraskelse. Men det skal sies at mitt hundehold er litt begrensende, i forhold til mange andres, og det opplever vel du også? På den måten at det er ikke bare å ta med disse hundene alle steder, en må tenke sikkerhet til enhver tid osv. 

Men likevel så synes jeg at jeg har vært heldig med hundene. De er greie og trivelige, og forutsigbare. Jeg vet hvordan de er, og forholder meg til det. Andre har jo også sine problemer....og jeg må si at jeg synes det er verre med ressursforsvar, f.eks. Det er jeg glad jeg ikke har på mine:) Det er jo ikke noe trivelig med passeringsproblemer heller, men det er en mye mindre del av helheten enn ressursforvar utgjør. Så en må se det positive:)

Tror nok at disse to rasene har en del til felles ja:) Ihvertfall føler jeg det når jeg snakker med eiere av CC og forsåvidt dogo canario... Er enig med at det ikke snakkes så veldig høyt om dette med passeringer, der jeg har til gode å møte en BB(hann) som ikke reagerer når en annen hannhund passerer:)

Har til gode å oppleve omvendt aggresjon, men skal innrømme at jeg har hatt det i bakhodet ved et par passeringer når han har vært i skikkelig dårlig humør... Prøver så godt jeg kan å være føre var og få så god kontakt med han som mulig, men er ikke alltid like enkelt det:)

At mitt hundehold er begrensende kan man trygt si:) Jeg må velge ut steder å gå der jeg vet det er nok avstand mellom passeringer slik at jeg har kontroll, kan ikke bare ta han med i besøk der han er ofte litt for ivrig i forhold til str, kan ikke melde han på hvilket som helst kurs heller siden han er litt vanskelig osv...osv... Det med sikkerhet er som du nevner noe som alltid er i bakhodet på meg! Og det med å vise hensyn til folk som er ofte livredd når jeg møter de på tur i skogen eller andre plasser. Ofte ta han litt ut av veien og gi en sitt kommando til de går forbi:)

Som du sier så føler jeg også, utrolig nok, at jeg er mye mer heldig enn mange andre BB eiere. Har sett eksempler der jeg ser ned på min hund og sier rolig, da var du ikke så gale da:) Ressursforsvar har heldigvis ikke min BB, og det er jeg veldig glad for:) Jeg kan både ta mat og bein fra han uten noen problem. Han har faktisk ikke noe problem med å dele bein og mat med de få firbeinte vennene han har heller:) Har til gode å se hvordan han reagerer på ukjente hunder, men det håper jeg heller at jeg aldri får oppleve.

Det viktigste som du sier er å se det positive:) Og jeg mener at han har mer positivt enn negativt over seg... Var en periode der jeg virkelig slet med han, men det har nå blitt mye bedre etter at jeg har gått over til å sette en del flere grenser. Har aldri tatt i han, men bruker nå en mye mer bestemt stemme og trener mer kontrollert(bruker som sagt strupebånd under trening). Har en mye bedre kontroll på han når jeg vet at jeg er i stand til å både gå forbi uten å være redd for å miste kontrollen. Det skaper en del trygghet. Så har jeg gått et kurs nå der kursansvarlig har mye fokus på kontakt med hunden og det å lese hundens kroppspråk i både forkant og etterkant av en uttagering, hvordan han leser andre sitt språk og se etter de små signalene han sender til meg som eier.

Alt i alt har vi vel egentlig noen flotte hunder:)