Hei!

Jeg leser så mye "stygt" om valper.

De ser kjempesøte ut, men det virker som det er et reint helvete å ha en valp. Stemmer det?

Når jeg skal ha meg en egen hund, skal jeg ha en godt voksen hund. En ferdig hund :)

Dette har jeg kommet fram til etter å ha lest alle innleggene til de oppgitte, slitne og lei seg personene som har valper. Er det virkelig så ille å ha en valp?

Jeg tror ikke jeg hadde orket noe slikt i hvertfall, så de som orker det og samtidig finner det givende og koselig, vil jeg applaudere for :)

Nei, det er slett ikke ille å ha valp ;)  Bortsett fra enkeltepisoder i blant, hvor man kan bli temmelig oppgitt...

Jeg tror imidlertid at det er ganske vanlig å undervurdere hvor mye jobb det kan være, hvor mye tiss og bæsj det kan bli, at valpebiting ikke er små søte nipp og at valper stort sett ikke forstår så veldig mye (inkludert at de ikke kan norsk, ikke har den fjerneste anelse om hva nei betyr og ikke vet at det finnes regler og forventninger).

Litt mange av dem som er mest frustrerte her inne ser ut som om de forventer en fiks ferdig hund i en søt, liten, enkel nybegynnerversjon.  Så får de en bitende og knurrende liten piraja, som synes det er helt greit å gjøre fra seg der det passer, og tygge på alt som ser spennende ut, og som klikker totalt når den egentlig er stuptrøtt...med andre ord en helt vanlig og normal valp.

Da valpesikrer man huset og setter i gang med tissetrening, trener bitehemming og sakte men sikkert lærer den både litt norsk og litt regler...og så bør man kooooooose seg med alle de flotte øyeblikkene i stedet for å bekymre seg for at valpen drar med seg alt man ikke vil ha i en voksen hund med seg fra valpestadiet.

Får man en fiks ferdig hund så får man også alle uvanene til tidligere eiere...og sjeldent helt ærlig beskjed om både hundens uvaner og hva den har opplevd, men er man heldig kan man få en fantastisk venn.

Liten nattesøvn, valpesikring, konstant alert osv osv... Joda, valper medfører mye slit, men dobbelt så mye moro. Lite søvn, men dobbelt så mye glede i vår våkne tilstand. Mye irritasjon, men dobbelt så mye latter. Så alt i alt er det en positiv opplevelse:)

Husk at en voksen hund også vil kreve mye i starten. Det finnes ingen ferdige hunder:) Og selv om du skulle kommet nær en ferdig hund, så er det mye vedlikehold. Daglige turer, mat, vetrinær, hundepass i evt. ferie, vedlikeholdstrening osv osv.

Det jeg mente med "ferdig hund" er at den har lært seg å gå på do ute bla.a.

Jeg har delvis en hund selv nå (men den bor ikke hos meg), og den fikk vi da den var 3 år.

Og ja, det har vært mye irettesettelse osv for å få han til å bli slik det passer oss. 

Men jeg tar heller det fremfor å ha en vilter liten valp som er veldig uregjerlig og bæsjer der den vil :p

Har hatt kattunger og oppdratt kattunger, og syntes det var ille, og jeg har hørt at valper er mye verre enn det. Blir sliten bare av å tenkte på det jeg, haha!

Jeg synes det har vært tilnærmet uproblematisk med valp, selv om jeg ikke hadde ett minutts erfaring med hund da valpen kom i hus.

Har vært oppe 2 netter etter at jeg fikk han. Den andre var i natt (2 år og 3 mnd gammel) da vi ble vekt av et skikkelig bjeffeleven. Tror det må ha vært katteslosskamp ol utenfor. Han snuste i allefall som besatt i morges.

Gjort i fra seg inne i lange baner, ble ikke skikkelig husrein før han var ca 1 år. Da er det bare å vaske og tørke. Fjerne alle matter ol. Aldri ødelagt noe, bare roter forferdelig mye med å dra utover klær, sko og sokker.

Har hatt flere kattunger og synes det var mye værre enn å ha valp.

Har nok vært veldig heldig med valg av rase og individ.

Å oppdra en valp krever ekstremt mye talmodighet spør du meg.. Særlig små, trøtte raptus djevler som nekter å legge seg på kvelden er herlig.. Og når man endelig har sovet to tomer er det bare å løpe ut for å forhindre at valpen har stilt seg til for å bæsje under senga eller andre lignende steder:-) Selvfølgelig er det mye kos også, men med en gang man er ferdig med værste valpeperiode kommer jo puberteten. Har sine utfordringer den også!!

På den andre siden får man jo et utrolig strerkt bånd til en liten en man har hatt helt siden 8 ukers alderen, og de er jo helt nydelige. Særlig når de sover.. hehe.. Nå er min hund blitt 13 måneder og har egentlig "glemt" det meste negative allerede..

Kanskje mange er litt bortskjemt og vant til å ha god tid og mye frihet? Da blir jo valp og i det hele tatt hund en overgang. Jeg ser på det som null pes å få valper husrein, og valpebiting er ikke noe jeg bekymrer meg over i det hele tatt. Ikke gnaging på møbler heller for den saks skyld, det går over. Da syns jeg det er verre med den mentale puberteten som hunden skal gjennom, men den er jo gjerne ikke helt over før i 3-årsalderen.

Ville aldri i verden vært foruten valpetiden jeg nei. Føler det er da man knytter de sterke båndene til hunden, gjennom oppveksten. De som klager er pyser. ;)

Edit; ser at jeg bare kunne signert SophieS :)

En del av de med valper her inne, har hatt hund før. Dvs man går fra en voksen hund som skjønner "alt" og til en som ikke skjønner noen ting av det du sier. Man har menlig fortrengt det som var slitsomt med valp innen det er tid for en ny en. Og det kan være litt slitsom den overgangen der.

Har selv nå en 2 åring, og ja valper er søte, men jeg skal forhåpentligvis ikke ha det på noen år.. Gleder meg til hun blir ordentlig voksen i hode, hvis hun noen gang blir det da.

Flåtten:
Er det noen forskjell på valper innenfor forskjellige raser, eller er valper bare valper? :)

lurer:

Flåtten:
Er det noen forskjell på valper innenfor forskjellige raser, eller er valper bare valper? :)

Det er det nok. og i tillegg er det individuelle forskjeller. Noen valper er en håndfull. andre er engler. de fleste et sted i midten. Har hattt valper av ulike typer- av forskjellige raser.

Ja, enig med lurer! :) Alle valper er forskjellig, sitter selv med dalmatinervalp på 15 uker nå. Han er ikke noe trøbbel, han er veldig enkel å grei, biter ikke, bjeffer så å si ikke osv. MEN han har selvfølgelig sine dager hvor han finner på pøbelstreker. Men jeg er ikke oppgitt og frustrert i heletatt for tiden:) Og synes valpetiden til denne karen er en HERLIG tid!

mens venninna mi har en valp som bare er 1 uke mindre enn min. De er ulike som dag og natt! Biter, knurrer, bjeffer, finner på pøbelstreker osv;) Den skaper nok litt mer frustrasjon til tider! 

Men slik er det bare, de er forskjellige individer:) Så man vet ikke hvordan valpen blir! Ikke bare ved å vite rase heller... Store variasjoner:))

Jeg gleder meg allerede til neste valp! hehe:)

En fordel med valp er at man får vite uheldige og positive ting i valpens oppvekst. Jeg har en liten bok der jeg skriver opp alt det valpen opplever, dato, sted og hendelse. Da kan jeg senere gå tilbake og lese hva valpen har opplevd.

Er det ikke litt enklere ofte med valp når du allerede har en ok-grei hund i hus fra før av? Eller tar jeg helt feil der. Ser jo den at do trening osv blir samme greia, men må jo være bra å ha en som tar over litt av aktiviseringen?.

Det andre er at alle valper har sine ting. Husker jeg lagde små lister i hodet når ting var litt slitsomt. Litt sånn: OK, han nekter å legge seg og løper rundt som en tulling, MEN: nårhan først sovner sover han jo 10 timer!

2:han nekter å slutte med valpebiting ja, særlig når han er trøtt. MEN: han er jo utrolig flink til å gå løs ute, og å komme på inkalling, selv i lek med andre hunder..

Bare å hele tiden holde ting positivt og jobbe measse med de andre tingene:-)

Takk for alle svar :) Ble litt klokere på det.

Men tror fortsatt det riktige valget for min del vil være en voksen hund, i hverfall i nærmeste fremtid :)

Men jeg skal innrømme at jeg ble mer positiv til å ha valp en gang. Det er jo sant at man får et litt ekstra spesielt forhold til en hund man har hatt siden den var liten valp :)

Flåtten:Takk for alle svar :) Ble litt klokere på det.

Men tror fortsatt det riktige valget for min del vil være en voksen hund, i hverfall i nærmeste fremtid :)

Men jeg skal innrømme at jeg ble mer positiv til å ha valp en gang. Det er jo sant at man får et litt ekstra spesielt forhold til en hund man har hatt siden den var liten valp :)

Jeg er overbevist at hun har fått en bedre sosialisering enn jeg hadde klart å gi henne selv, dermed sitter jeg igjen med en avbalanset hund som har sluppet unna prøving og feiling fra en uerfaren eier.

Flåtten:

Det jeg mente med "ferdig hund" er at den har lært seg å gå på do ute bla.a.

Jeg har delvis en hund selv nå (men den bor ikke hos meg), og den fikk vi da den var 3 år.

Og ja, det har vært mye irettesettelse osv for å få han til å bli slik det passer oss. 

Men jeg tar heller det fremfor å ha en vilter liten valp som er veldig uregjerlig og bæsjer der den vil :p

Har hatt kattunger og oppdratt kattunger, og syntes det var ille, og jeg har hørt at valper er mye verre enn det. Blir sliten bare av å tenkte på det jeg, haha!

Hvis du må irettesette dyret for å få det slik det passer seg for dere, og du synes dyreunger er forferdelige kryp som bæsjer over alt, da skal du ikke ha dyr.

Joda!:

Flåtten:

Det jeg mente med "ferdig hund" er at den har lært seg å gå på do ute bla.a.

Jeg har delvis en hund selv nå (men den bor ikke hos meg), og den fikk vi da den var 3 år.

Og ja, det har vært mye irettesettelse osv for å få han til å bli slik det passer oss. 

Men jeg tar heller det fremfor å ha en vilter liten valp som er veldig uregjerlig og bæsjer der den vil :p

Har hatt kattunger og oppdratt kattunger, og syntes det var ille, og jeg har hørt at valper er mye verre enn det. Blir sliten bare av å tenkte på det jeg, haha!

 

 

Hvis du må irettesette dyret for å få det slik det passer seg for dere, og du synes dyreunger er forferdelige kryp som bæsjer over alt, da skal du ikke ha dyr.

Så ingen irettesetter et dyr noensinne?
Det er det dummeste. Det å irettesette betyr å lære dyret noe.

Man lar da ikke dyr gå rundt og tisse ned sofaen, gnage istykker alt som er eller lar en hund bite småbarn i bena?

Haha, det var en dum kommentar fra din side, gitt.

Jeg har ikke skrevet noe om hva jeg synes om dyreunger jeg.

Men det er klart at man ikke burde ha dyr man hater. Hvis man hater valper, er det litt rart om man har valp, haha.

Hvor slitsomt det er valp kommer litt an på valpen, og en god del på både hvordan du er som person og hvor mye tid du har til rådighet fra før.  Er man to om valpen og et noenlunde forenelig syn på hvordan man skal oppdra den hjelper nok det også ganske mye. Man får ofte lite søvn den første tiden, og det oppleves tungt for de som er avhengig av nok søvn. 

Også har det jo endel å si om man tilrettelegger hjemmet sitt for valpen, eller forventer at valpen skal tilrettelegge seg hjemmet ditt. Velger du sistnevnte så kan det bli veeeldig slitsomt, men hvis du sikrer huset såpass godt at valpen ikke kan gjøre så mye galt, er det mulig å senke skuldrene endel. :)

Det er nok bedre å overvurdere jobben det er å ha valp enn å undervurdere den hvertfall, som andre nevner virker det som om mange får et lite sjokk når de får et lite monster i hus :)

Thorbjørn:
Det er nok bedre å overvurdere jobben det er å ha valp enn å undervurdere den hvertfall, som andre nevner virker det som om mange får et lite sjokk når de får et lite monster i hus :)

Ja, det kan kanskje være det som gjør at folk får en plutselig frustrasjon? :)

Hvis jeg noensinne skal ha en valp, kommer jeg til å overvurdere jobben, kanskje litt med vilje.

Så får jeg heller bli positivt overrasket, hehe. 

det er vel mye hva man forbreder seg på.

Når jeg og sambo fikk Gracie så var jeg forberedet på søvnløse netter i laaaang tid, bæsjing/tissing inne i lang tid, valpebiting så blodet sprutet, sutring, klynking, bjeffing, sep. angst osv. osv.

Alt det her varte liksom i 2 uker og så var det noenlunde over var fantastisk. I tillegg så ble man ekstremt glad i det her krypet og første gangen hun f.eks satt på kommando så holdt man på å besvime av stolthet. Hun kunne ha vært værre som valp-mye værre og jeg hadde vært forberedt på det. 

Sambo derimot tenkte at å ha en valp ikke var noe problem og alt kom til å bli kjempeenkelt. Han klaget, han bannet, han sutret osv. osv. så jeg må ærlig innrømme at det nesten var litt mere slitsomt å ha sambo som sutret enn valpen, hehe:) 

Jeg har funnet ut at det er best for min del iallefall å være forberedt på det verste men håpe på det beste:):) (og det tror jeg sambo har funnet ut også the hard way, hehe)

Ja, jeg tror det er en lur måte å tenke på ;)

Jeg er egentlig litt sånn av natur. Jeg bekymrer meg og forventer det verste, men håper på det beste.

Og ofte blir jeg positivt overrasket..

De som klager på at det er slitsomt å ha valp, er det de som har trodd at det skulle være lett å ha valp? :)