Lager to spm i samme tråd for å spare tråder her, hehe:)

1. Vi har en valp på 12 uker til nabo så møter jo de ganske så ofte så litt vanskelig å unngå og hilse siden de ofte har valpen løs......(tispevalp) men Gracie virker nesten redd den, veldig unnvikende og rømmer ifra den........hun er ikke ekkel med den i hele tatt men bare veldig unnvikende??????? Hun har vært slik ifra hun var ca 8 mnd. 

Hva betyr dette?

2. Hun har alltid vært veldig avsosial mot oss........ligger på sofaen "sin" på gjesterommet som regel når vi er hjemme, og når vi sitter i stua så vil hun heller ligge der enn være sammen med oss????

Bare veldig trygg i eget hjem eller?

PS. Gracie har nå blitt  9 1/2 måned og fikk sin første løpetid i går:)

ps igjen. Dette skaper ingen problemer for oss men bare nysgjerrig på adferden siden vi er førstegangshundeeiere:)

 Spørsmål 1. kan jeg desverre ikke bidra med så mye fornuftig

Ang avstanden: var hund var på akkurat samme måte. Fra vi hentet han, 10 uker gammel, gikk han i andre enden av leiligheten for å sove, hadde ingen problemer med å løpe bort fra oss når vi var ute (hjalp IKKE å løpe andre veien) og var generelt lite interessert i å være sammen med oss. Ca 1 gang i timen kom han tuslende inn til oss, virket nesten som om han telte opp flokken, for så å gå og legge seg igjen. Frem til han var ca 7 mnd lå han i bilen mens vi var på jobb, så han var alltid "med" oss. Etter dette flyttet vi og han fikk stå i hundegård mens vi var på jobb. Dette kombinert med noen kennelopphold og MYE håndteringstrening, har ført til at han nå kommer innom en tur for å telle opp OG få litt kos før han går og legger seg igjen + han har blitt mer oppmerksom på å være sammen med oss. Han har blitt mer og mer interessert i å kose. Så jeg tror dette skal gå veien etterhvert, selv om han nok aldri blir en hund som nesten klatrer på fanget for å kose.

 Hunden her har lang og tjukk pels, og han søker etter det kaldeste stedet i huset  for å sove. Tror nok både min (og kanskje din) er relativt trygge på seg selv og har derfor ikke behov for å ligge inntil/i samme rom som eier.

som er redd valper er usikre og har lite selvtilitt. Det var spørsmål 1.

En hund som ligger for segselv heller enn hos eier er usikker og har dårlig selvtilitt. Det var spørsmål 2.

Det første går seg til ved mer ærfaring.

Det andre må du hindre. La henne IKKE få ligge for segselv og trekke seg unna dere som sedvane. Er hun veldig sliten og trenger sove i fred og ro. Ok. Ellers må du jobbe henne inn til dere og hindre denne avstandstakingen. Så ikke la henne ha tilgang på noe annet rom enn dere er i når hun har våkentid.

Og tenk litt over hvorfor du har en hund som unngår deg. Det er ikke et godt tegn:)

Zapp:

som er redd valper er usikre og har lite selvtilitt. Det var spørsmål 1.

En hund som ligger for segselv heller enn hos eier er usikker og har dårlig selvtilitt. Det var spørsmål 2.

Det første går seg til ved mer ærfaring.

Det andre må du hindre. La henne IKKE få ligge for segselv og trekke seg unna dere som sedvane. Er hun veldig sliten og trenger sove i fred og ro. Ok. Ellers må du jobbe henne inn til dere og hindre denne avstandstakingen. Så ikke la henne ha tilgang på noe annet rom enn dere er i når hun har våkentid.

Og tenk litt over hvorfor du har en hund som unngår deg. Det er ikke et godt tegn:)

Sorry avsporing...Må Bare spørre om dette ikke er noe hunden vokser fra om den er to år. Jeg har liksom tenkt at når hun er tre år, vil jeg kunne si mer om hovedtrekkene. Selvfølgelig ikke en ny personlighet, men tenker at da er alle faser over og modning mer satt...og ikke minst en annen trygghet

Alle tisper blir eldre og derav tryggere/ mer modne. Men de aller fleste tisper er trygge på valper. De få som ikke er, det er de usikre med lav selvtilitt. Og selvom det garantert blir bedre. Så sier det alt om tispen der og da. Men ingenting om hvordan hun vil utvikle seg vidre derfra:)

Så det blir et sånn: status for dagen er.

Og ingenting mer enn det. Men det som Er blir jo hva man må legge opp løpet vidre på bakgrunn av?

Jeg synes ikke det er noe unormalt i det at en hund foretrekker å sove for seg selv. Vi hadde en tispe som var slik. Hun hadde seng i stua og den brukte hun til smålurer og ellers til avslapping. Men når hun var virkelig trøtt og skulle sove foretrakk hun å gå opp på loftet og sove der. Har aldri tenkt på dette som unormal adferd.

uff da det kan virkelig være noe i det for hun har jo alltid vært litt usikker hund.

Hun ligger bare for seg selv når hun skal sove men heller ikke alltid og hun kan også sove en hel natt i senga vår og hun kan sove i hundesenga ved siden av sofaen. Hun tusler ofte inn til oss for å få kos og oppmerksomhet og hun virker ikke redd........

Men så klart så kan det være noe ved oss som skremmer henne, bare rart hva det er for vi har liksom aldri vært sinte eller harde mot henne.......(siden hun er så myk hund) Vi er jo et par så vi kan jo bli uenig og det liker ho ikke, men det er vel ganske normalt.......

Det er veldig vanlig at voksne hunder ikke er særlig glad for å bli oppsøkt av så unge valper.  De er i en alder hvor sjansen for at mor fortsatt er til stede er stor (biologisk sett, ikke sett fra vårt ståsted) og da kan småvalper indirekte være farlige.  Så snart hun er trygg på at valpen er alene går det seg nok til.

Når det gjelder behov for å være alene er hunder like forskjellige som oss.  Hadde hun aldri søkt til dere, aldri ville hatt kos, og alltid trukket seg langt unna, så ville jeg vært bekymret. 

crazy-gracie:
nei hun kommer ofte bort og vil ha kos og oppmerksomhet, men det med valper er litt snålt. Hun gikk ned i lekestilling ovenfor valpen og halen gikk opp etter ca et minutt men hun hadde bust fortsatt...........og hun lot valpen klatre på ho osv. Men bør hun få møte valper da???

Hehe!  Jeg tror du skal slutte å bekymre deg så mye :)

At hun fortsatt hadde bust betyr ikke annet enn at hun var litt usikker på hvordan hun skulle håndtere valpen.  Bust betyr ikke nødvendigvis sinne...men ofte at hunden er litt usikker, oppildna, stressa. 

Gikk hun ned i lekestilling og lot valpen klatre på seg, så synes jeg så absolutt de skal få leke - bare styr hvor lenge og hvor vilt det går for seg. 

Selv hele valpehoder inni kjeften og snapping i løse luften er for mange raser en helt normal del av leken.  Men som sagt styr intensiteten, og pass på at de ikke leker for lenge.  Holder dere dere i bevegels i stedet for å stå stille og se på, så blir ofte leken lettere.

Zapp:

Alle tisper blir eldre og derav tryggere/ mer modne. Men de aller fleste tisper er trygge på valper. De få som ikke er, det er de usikre med lav selvtilitt. Og selvom det garantert blir bedre. Så sier det alt om tispen der og da. Men ingenting om hvordan hun vil utvikle seg vidre derfra:)

Så det blir et sånn: status for dagen er.

Og ingenting mer enn det. Men det som Er blir jo hva man må legge opp løpet vidre på bakgrunn av?

Joda, det er utgangspunktet og hva vi jobber videre fra. Det ser jeg ja. Men "alt" annet med henne enn disse søte valpene og mindre hundene viser ofte trygghet. Og så ante jeg et håp når du skrev om å vokse dette av seg (noe slikt...), og lurte på om hun kan regnes som enda å vokse i modenhet.

Min beste oppdrager er den eneste av mine tisper som var redd valper som ung:)

Så visst vokser de det.....til noe annet. Men det er der vi kan legge inn føringer og påvirke utviklingen dit vi vil.

Jeg ble flau da min knurret til en liten valp første gangen og ville "hysje" på henne. Slutt sa valpens eier, til mreg:)

 Hun er bare usikker og det skal du ikke bry deg med. Bare la henne "snakke".

Hvis du tenker deg at av-vik er to ting. Av-vik fra normalen, altså det gjengse. Og av-vik fra dine egne ønsker om hvordan det skal bli?

Så setter du inn tiltak på det du vil endre. Status for dagen er bare det punktet du jobber fra. Akkurat da.

Hunder "er" ikke som i slik og sånn. De er formbare og i endring hele tiden.

Så ved å styre påvirkningene styrer vi utviklingen mot målet.

Og normalen er at usikkerhet dempes noe av segselv med alderen. Men vår mulighet til å påvirke ytterligere er stor!

Zapp:

Min beste oppdrager er den eneste av mine tisper som var redd valper som ung:)

Så visst vokser de det.....til noe annet. Men det er der vi kan legge inn føringer og påvirke utviklingen dit vi vil.

Jeg ble flau da min knurret til en liten valp første gangen og ville "hysje" på henne. Slutt sa valpens eier, til mreg:)

 Hun er bare usikker og det skal du ikke bry deg med. Bare la henne "snakke".

Hvis du tenker deg at av-vik er to ting. Av-vik fra normalen, altså det gjengse. Og av-vik fra dine egne ønsker om hvordan det skal bli?

Så setter du inn tiltak på det du vil endre. Status for dagen er bare det punktet du jobber fra. Akkurat da.

Hunder "er" ikke som i slik og sånn. De er formbare og i endring hele tiden.

Så ved å styre påvirkningene styrer vi utviklingen mot målet.

Og normalen er at usikkerhet dempes noe av segselv med alderen. Men vår mulighet til å påvirke ytterligere er stor!

 

Huffda...

Eller; flott. Dette trengte jeg (og LIlli). Der traff du virkelig spikeren på hodet ja! JEG er den som "sliter" med at hun oppfører seg slik overfor valper og mindre hunder. Hun har aldri skadet noen, men jeg blir flau (når andre eiere blir redde for hundene sine og kommer med kommentarer som om situasjonen er veldig farlig). Og hun kan absolutt gå over streken (ikke bra uansett når valper sosialiseres).

Slik jeg gjør det nå, så får hun hilse på valper og mindre hunder i bare noen sekunder. For selv om alt ser så flott og trygt ut, så "vet" jeg at varer det for lenge (mer enn snusing, at den andre inviterer til lek f.eks, så smeller det. Langt fra alltid, men nok til at det er et mønster.

Sorry Gracie! (Men det var nyttig å se dette fra en litt annen vinkel!!!)

Tillegg: Dette handler såpass mye om meg faktisk (og var så viktig å forstå!!) at når jeg ble presentert for disse nye naboene mine vegg-i-vegg med 2 stor-pudler (4 og 11 år), så var noe av det første jeg sa at ene hunden min var jeg fullstendig trygg på og at hun var glad i både folk og dyr, mens den andre kunne "ta" valper og mindre hunder (eller hunder som på et vis viser seg engstelige), men at jeg skulle gjøre alt for at det ikke skulle plage deres hunder.  *gremmes* Andre som ikke har sett akkurat disse "få" episodene, beskriver jo Lilli som så klok, stabil, glad og god hund (mens jeg fokuserer på siste hunden hun tok på trening...5 år gammel hannhund bl av boxer og beagel, for 1-2 mnd siden).

Jeg hadde jo kjempeflaks jeg, med EIEREN til den første valpen. Hun var virkelig en kapasitet på hund.

Min var ikke vant til valper og dette var på en utstilling hvor det begynte å regne, så vi stuet oss tett sammen inni noen telt. Så valpen lå vel bare litt over meteren i fra min. Og når man blir flau, så forsøker man jo få opphørt det flaue. Stort sett ved å øke avstanden eller sette hunden sin under kommando. (Ikke gjør) hva nå hunden gjør:)

Men eieren bad meg la henne få gjøre det hun gjorde. Hun er ikke sint sa damen, det hører jeg på lyden. Så dette går fint det.

Og etterhvert som valpen RESPONDERTE på at min bad om "avstand" ble hun roligere.

Så neste gang jeg fikk anledning til å komme på litt nært hold av valper benyttet jeg anledningen.

Vi skulle vente på gruppa og i hallen var det en del valper og god plass. Så jeg gikk på rusletur forbi valper. Satt litt i nærheten av og lot henne trekke seg når noen kom for å oppsøke kontakt med henne. Og jeg så at nysjerrigheten hennes økte etterhvert som hun fikk følelsen av kontroll og gehør. Uten å måtte ty til skremming. Hun hadde nok avstand og nok tilbaketrekningsmulighet.

Da hun var 23 mnd fikk vi valp. Og jeg var sikker på at med hennes usikre vesen og med min 4 år gamle alfatispe i hus ville den eldste ta oppdrager-rollen på valpen, som hun hadde gjort med toåringen i sin tid. Men min smarte sjefsugle backet totalt unna og overlot hele jobben til den knapt toårige nærvebunten.

Dette er din "valp" dette er din jobb og det klarer du signaliserte den eldste. Toåringen min sa nærmest off-off. En lyd hun har beholdt og som betyr farlig farlig:) eller si skummelt. Men hun skred til værket og gjorde sitt beste og fikk masse feedback. Av oss, av den eldste som fortsatte å dulle med toåringen, bare ikke med valpen. Men selvfølgelig først og fremst av valpen selv. Som ble en utrolig enkel og grei og veltilpasset hund. Et drøyt år senere kom neste valp og det var ingen tvil om hvem som hadde "mammarollen" i vårt hus. Så det var på´n igjen.

Så min kloke alfatispe delegerte omsorgsrollen til den usikre. Som vokste enormt på det. Og fikk sin posisjon i flokken utifra hvilke kvaliteter hun har. Som den absolutt snilleste og tålmodigste av mine hunder ble hun en flott rollemodell for valpene.

Noen tisper oppdrar for heftig. De tar rollen for alvorlig og er usikre på om de faktisk klarer gjøre seg forstått. Med egen valp i huset gjør det ingenting om de bruker litt mye virkemiddler fordi valpene tilpasser seg det som foregår. Og når valpen responderer får tispen bekreftet språket sitt og kan slakke opp.

Så i stedetfor å slippe en litt hardhentdt tispe rett på valpene og så fjerne henne igjen ville jeg gjort motsatt:)

Latt kommunikasjonen foregå på litt avstand til kontakten og forståelsen var opprettet. Og så gitt litt mer slakk på valpen mens tispen fortsatt var i relativt kort bånd. Da beveger valpen seg nærmere på eget ansvar:)

Og tispen får styrt nærkontakt eller ikke med språket sitt. Uten at det kan overromple valpen.

Selvtilitten hos tispen kommer med forståelsen av egen kommunikasjons og styringsevne. Og det å få skremme først og så ikke få belønningen i form av respons fra valpen?

For når valpene innsmigrer seg hos de voksne gjør de det uavhengig av hvordan den voksne er. Valper vil bli venner de. Med de aller aller fleste voksne hunder. Selv med de som knurrer eller snapper. Valpen tar det første signalet til etterettning, og anlegger så en "ny" stil for å oppnå kontakt. Og for valpenes egen del er det flott å få gjøre seg kjent med flere typer hunder med forskjellig språk.

:-D

Jeg mener bestemt det var du som fortalte om usikkerhet da jeg syntes min tispe var for brå mot valper da hun var yngre. Jeg fryktet jo hun var et monster! Hun har fått betrakte på avstand - men i bånd. Nå er det flere som har benyttet henne for valpesosialisering! :-D Det hadde aldri skjedd hadde det ikke vært for at kullsøsteren fikk valper, og eieren hennes stolte på min hund og la bånd på min angst.

Jeg er for engstelig til å slippe henne løs med valper sånn umiddelbart - men hun takler det så fint, at! Flink leketante er hun blitt, men med bare sjeldne besøk av valper blir hun ikke mer enn det. Hun synes tydeligvis ikke det skal løpes villmann inne og gir beskjed om det, men det er helt greit. Hun er flinkest til å lære dem å legge seg og slappe av - ved å være et godt eksempel. ;o)

Det er nydelig når de blir ordentlig voksne og selvtilliten vokser - i alle sammenhenger! :-)

Zapp:

Jeg hadde jo kjempeflaks jeg, med EIEREN til den første valpen. Hun var virkelig en kapasitet på hund.

Min var ikke vant til valper og dette var på en utstilling hvor det begynte å regne, så vi stuet oss tett sammen inni noen telt. Så valpen lå vel bare litt over meteren i fra min. Og når man blir flau, så forsøker man jo få opphørt det flaue. Stort sett ved å øke avstanden eller sette hunden sin under kommando. (Ikke gjør) hva nå hunden gjør:)

Men eieren bad meg la henne få gjøre det hun gjorde. Hun er ikke sint sa damen, det hører jeg på lyden. Så dette går fint det.

Og etterhvert som valpen RESPONDERTE på at min bad om "avstand" ble hun roligere.

Så neste gang jeg fikk anledning til å komme på litt nært hold av valper benyttet jeg anledningen.

Vi skulle vente på gruppa og i hallen var det en del valper og god plass. Så jeg gikk på rusletur forbi valper. Satt litt i nærheten av og lot henne trekke seg når noen kom for å oppsøke kontakt med henne. Og jeg så at nysjerrigheten hennes økte etterhvert som hun fikk følelsen av kontroll og gehør. Uten å måtte ty til skremming. Hun hadde nok avstand og nok tilbaketrekningsmulighet.

Da hun var 23 mnd fikk vi valp. Og jeg var sikker på at med hennes usikre vesen og med min 4 år gamle alfatispe i hus ville den eldste ta oppdrager-rollen på valpen, som hun hadde gjort med toåringen i sin tid. Men min smarte sjefsugle backet totalt unna og overlot hele jobben til den knapt toårige nærvebunten.

Dette er din "valp" dette er din jobb og det klarer du signaliserte den eldste. Toåringen min sa nærmest off-off. En lyd hun har beholdt og som betyr farlig farlig:) eller si skummelt. Men hun skred til værket og gjorde sitt beste og fikk masse feedback. Av oss, av den eldste som fortsatte å dulle med toåringen, bare ikke med valpen. Men selvfølgelig først og fremst av valpen selv. Som ble en utrolig enkel og grei og veltilpasset hund. Et drøyt år senere kom neste valp og det var ingen tvil om hvem som hadde "mammarollen" i vårt hus. Så det var på´n igjen.

Så min kloke alfatispe delegerte omsorgsrollen til den usikre. Som vokste enormt på det. Og fikk sin posisjon i flokken utifra hvilke kvaliteter hun har. Som den absolutt snilleste og tålmodigste av mine hunder ble hun en flott rollemodell for valpene.

Noen tisper oppdrar for heftig. De tar rollen for alvorlig og er usikre på om de faktisk klarer gjøre seg forstått. Med egen valp i huset gjør det ingenting om de bruker litt mye virkemiddler fordi valpene tilpasser seg det som foregår. Og når valpen responderer får tispen bekreftet språket sitt og kan slakke opp.

Så i stedetfor å slippe en litt hardhentdt tispe rett på valpene og så fjerne henne igjen ville jeg gjort motsatt:)

Latt kommunikasjonen foregå på litt avstand til kontakten og forståelsen var opprettet. Og så gitt litt mer slakk på valpen mens tispen fortsatt var i relativt kort bånd. Da beveger valpen seg nærmere på eget ansvar:)

Og tispen får styrt nærkontakt eller ikke med språket sitt. Uten at det kan overromple valpen.

Selvtilitten hos tispen kommer med forståelsen av egen kommunikasjons og styringsevne. Og det å få skremme først og så ikke få belønningen i form av respons fra valpen?

For når valpene innsmigrer seg hos de voksne gjør de det uavhengig av hvordan den voksne er. Valper vil bli venner de. Med de aller aller fleste voksne hunder. Selv med de som knurrer eller snapper. Valpen tar det første signalet til etterettning, og anlegger så en "ny" stil for å oppnå kontakt. Og for valpenes egen del er det flott å få gjøre seg kjent med flere typer hunder med forskjellig språk.

 

 

En slik eier hadde jeg satt pris på å møte når han min ber om avstand med knurring ;) Men som regel treffer vi på eier som reagerer med et "oj så sint han er" istedet.... Det er da jeg har lyst til å si at han høres veldig annerledes ut når han virkelig er sint. Men selvsagt sier jeg ikke det. Jeg bare smiler og går videre.

Det du nevner med at valpen da kommer frem mot den voksne på eget ansvar. Den stusser jeg med. For, kan en valp avgjøre selv om det er trygt eller ei? Har valpen vett nok?

(nå når jeg tenker valp så merker jeg at jeg bet meg merke i dette hehe)

Og ikke minst, om Gracie reagerer på valper. Da kan vel de også bruke samme teknikk? Med å ha bånd på og heller studere valper litt på avstand heller? Kanskje det hadde gjort henne tryggere?

red: la til litt

Med valp på eget ansvar menter jeg OM de har fått sittet sammen, lest hverandres språk og roet det hele FØR valpen får mer slakk i sitt bånd til å kunne nærme seg den voksne OM den vil.

Da har den "vett" nok fordi den alleredet har fått masse informasjon. Og nærmer seg så forsiktig som sit. krever eller er uvørn og får en melding. Uansett, tilsvar på egen oppførsel.

Ett unntak er at den voksne ikke er "god" og unnlater gi informasjon til valpen forut. Men bare venter på anledningen til å glefse til.

Men det er en sjelden sort.

Gracie er etter beskrivelsen ikke redd valper. Og oppfører seg etter "utfyllende" info ikke engang særlig usikkert:)

Så hun er ikke et eksempel på dette:)

Men tråden kan jo ha en misjon alikevel?

wow det var jo kjempefint men etter utfyllende info ang. det at hun ligger alene..........?

Jeg tror kanskje at jeg beskrev lille Gracien min litt feil hehe for hun virker virkelig ikke redd oss.....?

uæææ jeg har blitt en sånn hønemor at det er helt sykt hehe:)

crazy-gracie:

wow det var jo kjempefint men etter utfyllende info ang. det at hun ligger alene..........?

Jeg tror kanskje at jeg beskrev lille Gracien min litt feil hehe for hun virker virkelig ikke redd oss.....?

uæææ jeg har blitt en sånn hønemor at det er helt sykt hehe:)

Eh..kremt...er nok litt hønemor jeg også :)

Zapp:

Med valp på eget ansvar menter jeg OM de har fått sittet sammen, lest hverandres språk og roet det hele FØR valpen får mer slakk i sitt bånd til å kunne nærme seg den voksne OM den vil.

Da har den "vett" nok fordi den alleredet har fått masse informasjon. Og nærmer seg så forsiktig som sit. krever eller er uvørn og får en melding. Uansett, tilsvar på egen oppførsel.

Ett unntak er at den voksne ikke er "god" og unnlater gi informasjon til valpen forut. Men bare venter på anledningen til å glefse til.

Men det er en sjelden sort.

Gracie er etter beskrivelsen ikke redd valper. Og oppfører seg etter "utfyllende" info ikke engang særlig usikkert:)

Så hun er ikke et eksempel på dette:)

Men tråden kan jo ha en misjon alikevel?

 

Tråden kan nok ha sin misjon ja. For Gracie tar kanskje opp noe flere enn henne har lurt på? Og med at andre også kommer med spørsmål og innspill, så kan det gi en tråd som gir oss lesere innblikk i flere sider av en sak.

Og ikke minst så slipper vi en haug med tråder som bare er littegranne forskjellige ;)

Etter litt utfyllende?

Så ligger hun vel egentlig ikke så mye alene?

Nei du har nok veldig rett i det zapp:) Hun ligger visst ikke så veldig mye alene alikevel. 

Det var bare noen som var på besøk med nabohunden som lurte på om hvorfor hun lå så mye alene og at deres hund lå aldri alene............?

Da begynte sannelig hønemora i meg og koke:) før det så har jeg bare tenkt at hun var helt normal og at hun var veldig trygg i vår leilighet-altså det var positivt:) Og syntes egentlig det var helt fantastisk at når hun var trøtt så gikk hun å la seg på plassen sin:)

Der ser man hvor lite en liten kommentar kan gjøre........guri meg, hehe:)