aniine:

Pelskåpa:

Jeg syns oppriktig at det å irritere seg over BARN er et umodenhetstegn. Og det gir ikke noe matnyttig, hverken til barnet eller den som irriterer seg.

For meg er irritasjon en følelse. Og følelser er vel ikke alltid matnyttige?

Pelskåpa:


Mange slike «følelser» går det fint an å ha kontroll over -hvis man er voksen nok til å greie å se forbi disse. Irritasjon gir ofte grobunn for aggresjon, irritasjon gir eieren av «følelsen» en ubevisst oppfatning av at en selv har GRUNN til å ergre seg over andre, og rettferdiggjør ofte ikke særlig elskverdige handlinger bunnet i dette. Så irritasjon er ikke BARE en følelse.....

For MEG er det en følelse, og jeg påberoper meg retten til å føle det slik. Jeg  er for lengst ferdig med barneoppdragelse og den type ting. Umodent, eller ikke, jeg unngår fremmmede barn så godt jeg kan. Bruker ikke noen krefter på det, det er bare en ikkesak.  Og jeg syns faktisk at jeg er i min fulle rett. Det passer kanskje ikke inn i ditt bilde av en perfekt verden... but so what?

Jeg mener ikke at man skal verken drive og være frekk mot eller oppdra andres barn (eller voksne), men jeg merker godt at det er skremmende mange som rett og slett ikke skjønner det hvis man snakker normalt og høflig til dem.

Jeg blir helt overgitt noen ganger over hvor vanskelig enkelte skal ha for å skjønne at man kanskje mener det når man sier hunden ikke skal hilse på fremmede hannhunder på tur, eller enkle instrukser om hva som er ønsket måte å hilse på fremmed hund på.  Innimellom synes jeg nesten det er kjekkere med unger som synes hunder er skumle, enn de som ikke forstår at det å følge etter og klemme på pelsen min ikke er ønsket, selv etter beskjed.

Jeg skjønner godt at foreldre som ikke har erfaring med hunder ikke har grunnlag for å kunne lære barna sine "god hundeskikk" heller. Men jeg synes virkelig at de fleste foreldre som ikke selv skjønner at hunder er dyr, som kan være forskjellige og kan like og ikke like ting, likevel kan lære barna sine at hunder tilhører noen, og det samme burde da gjelde for en hund som for andre ting som tilhører andre: nemlig at man ikke plukker på andres ting uten å spørre først.
Hvis du hadde satt fra deg sykkelen din utenfor en butikk, hadde du likt å komme ut og sett at fremmede sto og plukket på den, eller syklet rundt på parkeringsplassen med den? Jeg tror ikke det... 

Det ekleste med hele problemstillingen hund-barn er jo at hvis man har en hund som ikke tåler hva som helst, er jo at det er vi som hundeeiere som har hele ansvaret, egentlig. Det er vi som får problemer hvis unger får muligheten til å gjøre ting med hundene våre som de ikke takler og skremmer eller skader barn. Dette betyr jo at man må være forberedt på å ta så hardt i (verbalt og med kroppsspråk) som nødvendig for å stoppe barn man merker at ikke hører eller godtar det man sier.
Selv er jeg ikke særlig begeistret for barn, sånn generelt. Men jeg er klar over at barn ikke vil bli bitt, og at hvis de turer fram på uvettig måte, så er det fordi de enten har lært feil eller ikke har lært i det hele tatt, og all evt irritasjon bør rettes mot foreldre. Men det er ikke alltid like lett. Jeg kan styre hva jeg lar gå ut over andre, men hva jeg føler inni meg er litt verre å kontrollere. Hvis det ikke er godt nok, så skyt meg, jeg er bare et menneske :)
Bør vel gjerne legge til at jeg fortsatt har til gode å være streng engang mot andre, og har stort sett vært for "snill" når jeg har måttet kommunisere at vi vil ha begrenset eller ingen kontakt. Jeg trenger rett og slett å øve meg på å få det fram på en måte folk forstår. Det gjelder først og fremst andre voksne med hunder.

KjellÅge&Jerko:
nå en gang slik at en må forholde seg til det/de en møter på en eller annen måte fordi de bokstavelig talt finnes, de er der.

KjellÅge&Jerko:

En behøver ikke å like alt og alle, men det er en stor fordel å lære seg å takle på en noenlunde grei måte, ikke bare en fordel for egen del men også for bikkja.

tråden føyer seg på mange måter inn i rekken av lignende tråder der temaet barn og hund diskuteres. Og igjen observerer jeg og blir noe forbauset, over at så mange syns barn er vanskelige å omgås, en vil helst unngå, ikke ha med å gjøre osv., fordi de lager så mye vansker, de hører ikke etter, de er uforutsigbare etc. etc.

Vi har vel alle forhåpentligvis vært barn og noen blir aldri voksne, men det er en annen sak. Og når en har hund må en nødvendigvis bevege seg ute en gang i blant, og der ute finnes det altså barn (noe vi skal være glad for), ja der ute finnes det alle slags mennesker i alle aldre og til og med ulike typer dyr. Er det ikke det ene ja så er det det andre som enkelte hundeeiere føler seg forfulgt av, noen hundeeiere tror verden er laget for dem og alle må ta hensyn til dem. 

Hadde det vært drevet avl av hundeeiere tror jeg disse omtalte hadde kommet i kategorien useriøs avl. De er avlet kun med tanke på eksteriør, mentalitet og helse forøvrig er forsømt.

Det var kanskje litt stygt sagt og noen vil si at jeg er både urettferdig og støtende i jf. dette, nei la oss heller snakke usaklig og nedsettende om alle disse ubehagelige barna, som absolutt må bevege seg ute blant folk.

Bare tittelen på tråden gir meg gåsehud: overfalt av unger, håpløse foreldre

Å sette merkelapper på folk er enkelt, spesielt når en velger å kalle andre håpløse. Da får en bare håpe en selv er noenlunde fullkommen.

Så er det bare å trykke på støtende knappen for den som ønsker, alt jeg ber om er at en reflekterer litt over egen atferd og egne holdninger til ting og tang en gang iblant. 

KjellÅge&Jerko:

Bare tittelen på tråden gir meg gåsehud: overfalt av unger, håpløse foreldre

Å sette merkelapper på folk er enkelt, spesielt når en velger å kalle andre håpløse. Da får en bare håpe en selv er noenlunde fullkommen.

Så er det bare å trykke på støtende knappen for den som ønsker, alt jeg ber om er at en reflekterer litt over egen atferd og egne holdninger til ting og tang en gang iblant. 

 

Hm...i samme åndedrag som du du nok en gang påpeker noens "gale" holdninger, så skriver du altså at du selv får gåsehud over tittel TS valgte...

Jeg synes det er greit at barn lærer seg respekt for hunder, og hvordan forholde seg til dem. Leste i dag et eller annet sted at i Sverige tok de dette inn i skolen. Jeg forventer ikke at barna skal vite uten og ha lært, og nå bor jeg et sted der hundene omgås hylende, syklende, løpende ++ mengder av barn. De har bare et symbolsk stengsel ut mot gata, og vi oppholder oss mye ute på verandaen og vandrer ute i gata. Foreldrene til nærmeste nabo har jeg tett samarbeid med ang. hvordan de skal forholde seg til hundene. Dvs. de har fått klar beskjed om å oppføre seg normalt og gjøre som før vi flyttet inn. Hundene skal ikke taes hensyn til annet enn når det kommer til om noen vil hilse på dem eller komme på verandaen vår, som ligger omtrent i gata. Jeg tar ansvar for mine hunder og at de fungerer i miljøet uten å være til sjenanse. Men jeg forventer faktisk at hundene også blir respektert, og har forståelse for ts. Her har alle fått beskjed at det er ønskelig at de gir meg beskjed om hundene er til sjenanse, så skal jeg innrette meg. Jeg hadde nok også reagert om foreldre syntes det var helt ok at ungene løp bort og "kastet seg over" hundene mine. Mine hunder viser seg å akseptere svært mye og bare sove videre, men rottisen likte ikke når en liten jente hang seg rundt halsen på henne. Ikke mer enn at hun rygget, men står foreldre og ser på, så sier jeg ifra ja! Mener faktisk jeg gjør de en tjensete. Neste gang kan det være en hund som ikke bare rygger.

Respekt begge veier, synes jeg ikke er særlig hårreisende. Faktisk heller ikke at noen reagerer når de opplever at det ikke skjer...

er en fin manøver om man har en hyper, hilsegal ev. hoppende hund. Når det skal hilses på barn.

Å be usikre hunder sitte for at fremmede barn skal "få hilse" på de er stygt gjort mot hunden. Sånne hunder skal møte sånne situasjoner stående, med full retretmulighet bakover og langt slakkt bånd.

Å sette de er å tvinge de til å hilse enten de vil eller ei.

Jeg tilhører da gruppen som mener at både hunder og barn tåler (verbal) korreksjon. :) 

Og som tidligere nevnt irriterer jeg meg ikke over barna, jeg tilpasser min kommunikasjon med de etter situasjonen, enten det er et høflig nei (eller til og med ja), eller å fysisk stoppe deres fremferd om det så må til. 

Det virker forøvrig som om det er like mange som irriterer seg over hundeeiere som barn i denne tråden, så da er vel ikke den ene siden noe bedre enn den andre i så måte :) 

Zapp:

er en fin manøver om man har en hyper, hilsegal ev. hoppende hund. Når det skal hilses på barn.

Å be usikre hunder sitte for at fremmede barn skal "få hilse" på de er stygt gjort mot hunden. Sånne hunder skal møte sånne situasjoner stående, med full retretmulighet bakover og langt slakkt bånd.

Å sette de er å tvinge de til å hilse enten de vil eller ei.

Klart en vettskremt hund skal ikke tvinges til å sitte, men det er mange grader av ukonfortable, usikker, redd osv.

Er hunden ordentlig redd, bør man jo som sagt gå i mellom mener jeg, helt rolig, og snakke med barnet helt rolig. Da viser man hunden at man håndterer situasjonen, uten selv å være "redd", usikker eller sint.

Thorbjørn:

 

Jeg tilhører da gruppen som mener at både hunder og barn tåler (verbal) korreksjon. :) 

Og som tidligere nevnt irriterer jeg meg ikke over barna, jeg tilpasser min kommunikasjon med de etter situasjonen, enten det er et høflig nei (eller til og med ja), eller å fysisk stoppe deres fremferd om det så må til. 

Det virker forøvrig som om det er like mange som irriterer seg over hundeeiere som barn i denne tråden, så da er vel ikke den ene siden noe bedre enn den andre i så måte :) 

 

 

Det meste kan løses med kommunikasjon, men det er klart bor man i en by, så er det mange ulike barn, og man må regne med å si det en del ganger.

Ellers kan man jo lage en god presentasjon om hunder, og om å få komme på skolene og barnehagene i nærmiljøet  og fortelle barna om hunder og hvordan de skal håndteres i ulike situasjoner.

I tillegg synes jeg det er natrulig at om man bor i folksomme områder og har en hund som er redd for barn, så jobber man seriøst med det, f.eks med hjelp adferdseksperter. 

Jeg opplever det som om mange her mener at man er forpliktet til å la tilfeldig forbipasserende barn hilse på hunden, dersom det er det barna vil. Er det blitt sånn i dag, at om barna ytrer et ønske så SKAL det innfris? Ikke bare av foreldrene, men også av tilfeldig forbipasserende? I så fall er det en skremmende utvikling, syns jeg.

aniine:

Jeg opplever det som om mange her mener at man er forpliktet til å la tilfeldig forbipasserende barn hilse på hunden, dersom det er det barna vil. Er det blitt sånn i dag, at om barna ytrer et ønske så SKAL det innfris? Ikke bare av foreldrene, men også av tilfeldig forbipasserende? I så fall er det en skremmende utvikling, syns jeg.

Ser ingen som mener det her. Det er vel heller reaksjoner på endel raskjoner og holdninger som dukker opp. 

aniine:

Jeg opplever det som om mange her mener at man er forpliktet til å la tilfeldig forbipasserende barn hilse på hunden, dersom det er det barna vil. Er det blitt sånn i dag, at om barna ytrer et ønske så SKAL det innfris? Ikke bare av foreldrene, men også av tilfeldig forbipasserende? I så fall er det en skremmende utvikling, syns jeg.

Mener absolutt ikke dette, MEN en hundeeier bør ta høyde for og kunne tålerere at uforutsette ting skjer rundt barn. Og eiere bør ikke reagere med sinne (aggresjon) om barn klapper hunden uten å spurt først, fordi det vil bare bekrefte overfor hunden at dette er skummelt.

Jeg tror den holdningen mot barn/foreldre finnes over alt. En av grunnene til at jeg sluttet i hundeklubb var utviklingen jeg så i andres holdning mot barn. Ikke mot mitt barn, men alle barn. Det ble vanskelig å kombinere hundetrening/morsrolle, selv om mitt barn ikke var i veien for noen. Kikk rundt i diskusjoner på andre forum. Ta f.eks. fly. En ting er at det kan være slitsomt å høre på barns skriking og herjing fra Norge til USA, men det er holdningen til barna som gjør meg litt matt. SOm om barn er en drålig oppfinnelse som kun er der for å plage folk.

Jeg har aldri vært noe spesielt barnekjær. Passet hunder istedet for barn når jeg var liten osv.Men barn er små mennesker som skal lære seg å bli som oss. Og det er ikke til å stikke under en stol at det er fler og fler barn som ikke får "god gammeldags oppdragelse" lenger. Hører fler og fler lærere som er litt oppgitt. Men allikvel, hvis vi til enhver tid har en fiendtlig holdning til de vi møter, hvor skal alt ende? Det er jop faktisk veldig mange søte og gode barn der ute, selvom de kan virke litt brå og uvørne.

Jeg mener at ja, man skal stoppe barn som buser bort til hunder. Og så kan man forklare hvorfor etterpå. Barn tåler å bli snakket ti, men de fortjener også en forklaring til hvorfor. Hvis vi hundeeiere går rundt med hornene ute til ethvert menneske vi møter, så er jo ikke vi noe bedre. For det finnes mange rare mennesker der ute.Med holdninger og meninger man bare kan bli matt av. Vi kommer ikke utenom det samme hvor vi beveger oss. Så enten  får vi gå ned i hver vår skyttergrav og ergre oss grønn over dem, eller rette oss opp i ryggen og riste det av oss. 

Nei, jeg snakker ikke om livredde hunder. I forhold til barn. Der må det jobbes på helt spesielle måter.

Jeg tenker på helt normale usikre hunder, eller hunder som bare ikke SELV har noe ønske om å hilse på barna.

I sosialiseringsfasen er det fint at valpene får hilse. På alt og alle i en viss grad. Etter det er det ingen nødvendighet.

Der det er hyggelig for alle parter er det greit. Men part er også hunden. Så om den ikke har noe positivt utbytte av å hilse på barn så er det feil å bruke tvang. Som sitt blir i denne situasjonen.

Hunder som ikke er av typen "overhilsere" og må dempes skal selv styre hilsingensin. Ikke bli "satt" i tvangsituasjon av eier for at fremmede barn skal forlysteseg med hunden.

Barn er stort sett veldig flinke til å spørre. Men det er ofte bare en tillært frase som de forventer ja på. Så mange spør mens de går frem for å hilse, og vet ikke helt om eieren mener det om de får nei:)

Den riktige måten å la hunder (som ikke overhilser) møte situasjonen på er at barnet/ barna stopper en meter fra hunden, som selv skal gå frem for å hilse OM den vil. Og vil den ikke er det noe den er i sin fulle rett til å la vær.

Zapp:

Nei, jeg snakker ikke om livredde hunder. I forhold til barn. Der må det jobbes på helt spesielle måter.

Jeg tenker på helt normale usikre hunder, eller hunder som bare ikke SELV har noe ønske om å hilse på barna.

I sosialiseringsfasen er det fint at valpene får hilse. På alt og alle i en viss grad. Etter det er det ingen nødvendighet.

Der det er hyggelig for alle parter er det greit. Men part er også hunden. Så om den ikke har noe positivt utbytte av å hilse på barn så er det feil å bruke tvang. Som sitt blir i denne situasjonen.

Hunder som ikke er av typen "overhilsere" og må dempes skal selv styre hilsingensin. Ikke bli "satt" i tvangsituasjon av eier for at fremmede barn skal forlysteseg med hunden.

Barn er stort sett veldig flinke til å spørre. Men det er ofte bare en tillært frase som de forventer ja på. Så mange spør mens de går frem for å hilse, og vet ikke helt om eieren mener det om de får nei:)

Den riktige måten å la hunder (som ikke overhilser) møte situasjonen på er at barnet/ barna stopper en meter fra hunden, som selv skal gå frem for å hilse OM den vil. Og vil den ikke er det noe den er i sin fulle rett til å la vær.

Selvsagt bør barn respektere om hunder ikke ønsker å hilse, og det må vi alle bidra med å lære dem.

MEN, hunder bør kunne tåle uønsket berøring av et barn uten å overreagere. Det er jo ikke snakk om at barnet slår eller sparket, men snarere tar på den.

Vi bør jo ha et mål om å ha såpass tolerante hunder at de tåler litt overraskelser fra miljøet rundt, og klarer å forholde seg rolige og heller ignorerer, enn å få frykt. 

Brukshunder har alltid skulle tåle ulike stress-situasjoner for å være gode brukshunder, og det har blitt lagt vekk på i både avl og i trening. Dette må da kunne videreføres til å kunne tåle barn for hunder som bor i tettbygde strøk. Vi kan ikke bare ha ambisjoner om at dyrene skal være pene og lydige og filnke i agilty etc, de må kunne være stødige i miljøet de lever også. 

i normale omstendigheter ser jeg ingenting galt med at barn får hilse på min hund,så lenge det gjøres på en måte som jeg og hunden min syns er ok.

Spør barnet (eller en voksen for den saks skyld) på forhånd om å få hilse så sier jeg at hvis de setter seg ned på huk litt unna så kan kiara få ta det i sitt eget tempo,og hilse på hvis hun vil.Da går det alltid bra med både barn og hund. men i den situasjonen jeg skrev om i åpningsinnlegget var en helt annen..Ungene heiv seg over henne (sikkert i vill sukkerspinnrus :P) og det ble veldig ubehagelig for hunden.

Jeg har ikke en hund som er livredd alle unger,men hun blir veldig usikker og nervøs når slike situasjoner oppstår og jeg syns det er viktig å beskytte henne mot dårlige opplevelser med barn da jeg ikke vil at usikkerheten hennes blir verre.

Jeg sier jo ikke her at det er greit å brøle og skrike til unger som ikke vet bedre,men det må være lov å si ifra så hardt som nødvendig for å stoppe dem. og heller forklare hvorfor etterpå og heller hilse på en bedre måte når både barn og hund er rolige.

dette var ikke ment som noen "anti-barn-tråd" men rett og slett en liten utblåsning etter en slitsom dag for meg og min lille bolle..ikke mer og ikke mindre :)

CyberPusur: Selvsagt bør barn respektere om hunder ikke ønsker å hilse, og det må vi alle bidra med å lære dem.

MEN, hunder bør kunne tåle uønsket berøring av et barn uten å overreagere. Det er jo ikke snakk om at barnet slår eller sparket, men snarere tar på den.

Vi bør jo ha et mål om å ha såpass tolerante hunder at de tåler litt overraskelser fra miljøet rundt, og klarer å forholde seg rolige og heller ignorerer, enn å få frykt. 

Brukshunder har alltid skulle tåle ulike stress-situasjoner for å være gode brukshunder, og det har blitt lagt vekk på i både avl og i trening. Dette må da kunne videreføres til å kunne tåle barn for hunder som bor i tettbygde strøk. Vi kan ikke bare ha ambisjoner om at dyrene skal være pene og lydige og filnke i agilty etc, de må kunne være stødige i miljøet de lever også. 

Normanna:

CyberPusur: Selvsagt bør barn respektere om hunder ikke ønsker å hilse, og det må vi alle bidra med å lære dem.

 

MEN, hunder bør kunne tåle uønsket berøring av et barn uten å overreagere. Det er jo ikke snakk om at barnet slår eller sparket, men snarere tar på den.

Vi bør jo ha et mål om å ha såpass tolerante hunder at de tåler litt overraskelser fra miljøet rundt, og klarer å forholde seg rolige og heller ignorerer, enn å få frykt. 

Brukshunder har alltid skulle tåle ulike stress-situasjoner for å være gode brukshunder, og det har blitt lagt vekk på i både avl og i trening. Dette må da kunne videreføres til å kunne tåle barn for hunder som bor i tettbygde strøk. Vi kan ikke bare ha ambisjoner om at dyrene skal være pene og lydige og filnke i agilty etc, de må kunne være stødige i miljøet de lever også. 

Om jeg hadde små barn ville jeg tatt for gitt at de hundene vi møtte IKKE taklet det. Fint og flott at det er et mål at de skal takle fremmede barn, men man må stikke fingeren i jorda og innse at ikke alle takler det. Punktum. Da er det foreldrenes plikt, i tillegg til hundeier, å sørge for barnas sikkerhet ved å holde dem unna hunden.

Ikke uenig i at foreldrene skal passe barna sine, men hundeeieren kan ikke være sikker på at det skjer. Det er tross alt ikke båndtvang på barn, og barn kan være litt uberegnlige, på samme måte som valper. 

CyberPusur:

 

 

Selvsagt bør barn respektere om hunder ikke ønsker å hilse, og det må vi alle bidra med å lære dem.

MEN, hunder bør kunne tåle uønsket berøring av et barn uten å overreagere. Det er jo ikke snakk om at barnet slår eller sparket, men snarere tar på den.

Vi bør jo ha et mål om å ha såpass tolerante hunder at de tåler litt overraskelser fra miljøet rundt, og klarer å forholde seg rolige og heller ignorerer, enn å få frykt. 

Brukshunder har alltid skulle tåle ulike stress-situasjoner for å være gode brukshunder, og det har blitt lagt vekk på i både avl og i trening. Dette må da kunne videreføres til å kunne tåle barn for hunder som bor i tettbygde strøk. Vi kan ikke bare ha ambisjoner om at dyrene skal være pene og lydige og filnke i agilty etc, de må kunne være stødige i miljøet de lever også. 

Åh, jeg er så lei av at hunden MÅ tåle ditt og datt, og "det MÅ den da finne seg i!". Har du en hund som er redd unger, så har du en hund som er redd unger. Det nytter ikke bare å si at "jammen det må den jo tåle". Joda, selvfølgelig bør man jobbe med saken, og det regner jeg med at de her som har hunder som er usikre på unger, gjør. Men det tar jo tid å trene på ting, ikke sant, og i mellomtiden må man jo gjøre det som trengs for at hunden ikke blir satt i situasjoner den ikke takler eller som forsterker frykten/usikkerheten. Og ikke alle hunder kommer dit at de synes det er helt topp at fremmede unger kaster seg rundt halsen på de. Og det synes jeg ikke nødvendigvis vi skal forvente av de heller?

aniine:

Pelskåpa:


Mange slike «følelser» går det fint an å ha kontroll over -hvis man er voksen nok til å greie å se forbi disse. Irritasjon gir ofte grobunn for aggresjon, irritasjon gir eieren av «følelsen» en ubevisst oppfatning av at en selv har GRUNN til å ergre seg over andre, og rettferdiggjør ofte ikke særlig elskverdige handlinger bunnet i dette. Så irritasjon er ikke BARE en følelse.....

For MEG er det en følelse, og jeg påberoper meg retten til å føle det slik. Jeg  er for lengst ferdig med barneoppdragelse og den type ting. Umodent, eller ikke, jeg unngår fremmmede barn så godt jeg kan. Bruker ikke noen krefter på det, det er bare en ikkesak.  Og jeg syns faktisk at jeg er i min fulle rett. Det passer kanskje ikke inn i ditt bilde av en perfekt verden... but so what?

stella82:

CyberPusur:

 

 

Selvsagt bør barn respektere om hunder ikke ønsker å hilse, og det må vi alle bidra med å lære dem.

MEN, hunder bør kunne tåle uønsket berøring av et barn uten å overreagere. Det er jo ikke snakk om at barnet slår eller sparket, men snarere tar på den.

Vi bør jo ha et mål om å ha såpass tolerante hunder at de tåler litt overraskelser fra miljøet rundt, og klarer å forholde seg rolige og heller ignorerer, enn å få frykt. 

Brukshunder har alltid skulle tåle ulike stress-situasjoner for å være gode brukshunder, og det har blitt lagt vekk på i både avl og i trening. Dette må da kunne videreføres til å kunne tåle barn for hunder som bor i tettbygde strøk. Vi kan ikke bare ha ambisjoner om at dyrene skal være pene og lydige og filnke i agilty etc, de må kunne være stødige i miljøet de lever også. 

 

 

Åh, jeg er så lei av at hunden MÅ tåle ditt og datt, og "det MÅ den da finne seg i!". Har du en hund som er redd unger, så har du en hund som er redd unger. Det nytter ikke bare å si at "jammen det må den jo tåle". Joda, selvfølgelig bør man jobbe med saken, og det regner jeg med at de her som har hunder som er usikre på unger, gjør. Men det tar jo tid å trene på ting, ikke sant, og i mellomtiden må man jo gjøre det som trengs for at hunden ikke blir satt i situasjoner den ikke takler eller som forsterker frykten/usikkerheten. Og ikke alle hunder kommer dit at de synes det er helt topp at fremmede unger kaster seg rundt halsen på de. Og det synes jeg ikke nødvendigvis vi skal forvente av de heller?

Jeg tror veldig få hunder egentlig liker det, jeg snakker om å tåle.

Og selvsagt må man håndtere det i mellomtiden, til hunden har lært å takle det, men i begynnelsen av denne tråden ble det lagt mye vekt på foreldrenes ansvar, og mine innlegg var ment som at man ikke må glemme at dette er noe hundeeiere må være beivsst på å jobbe med, ikke bare definere at noen hunder er redd barn, og kan derfor vite og det er helt OK.

Jeg vet ikke om du har barn selv, men er man f.eks i en park el og barna løper rundt, så har man ikke full kontroll på barna, slik er det bare. Selvsagt skal barn læres og informeres osv osv. Men akkurat som valper har litt uforutsigbar oppførsel, og gjør noen ganger uønskede ting, og de bør også ha sin "valpelisens", men få forklaringer underveis på hva som er rett og galt.