Vi dro til veterinær med henne for snart 5 uker siden fordi hun hadde store lymfekjertler ved halsen. Der fant de ut at det var flere forstørrede lymfekjertler og at det måtte være lymfekreft:( De tok en blodprøve, og den var visst ikke så ille da. Alternativene var da kortison eller cellegift. Skulle hun fått cellegift måtte vi reist en del turer til Oslo med henne, og det hadde kanskje blitt mye "styr" for en hund som ikke ville forstått så mye av det selv. Så vi valgte kortison, og hun ble satt på det i 8 uker. Jeg var jo livredd for at hun kanskje kom til å dø veldig raskt, men veterinæren mente nå hun iallfall skulle komme seg gjennom de 8 ukene hvis hun tålte kortison og hun snakket om andre pasienter som hadde levd i 6 måneder. Så når hun da klarte seg bra på kortison, og lymfekjertlene ble mye mindre - da begynte man jo å få forhåpninger om at vi kanskje skulle få noen måneder. Heldigvis hadde jeg og samboeren 3 uker ferie akkurat da, så vi dro en uke på hytta og hadde det kjempefint! Hun elsker å være der. Så hadde vi to uker her hjemme der hun var litt slapp innimellom, men vi fikk noen fine turer. Men så for 2 uker siden begynte hun å kaste opp og fikk diarè. Hun sluttet å kaste opp etter noen timer, mens diarèen varte vel et par dager. Hun var litt slapp akkurat når det stod på, men det er vel normalt. Kom såvidt blod bak, men var friskt blod og kom tilslutt så tenkte ikke så mye på det. Ga henne fiskeboller og ris, så hun hadde matlyst igjen dagen etter. Og formen kom seg så resten av uka var fin. For en uke siden skulle vi på kontroll, og vi ble kjempeglade når veterinæren var fornøyd! Hun hadde gått ned litt i vekt, men hun sa ingenting spesielt på det. Men så ble hun slapp utover dagen, og dagen etter begynte oppkast og diarè igjen!:( Denne gangen ga ikke oppkasten seg så fort og diarèen var egentlig bare blod, tilslutt bare rant det ut mens hun lå inne her. Hun var veldig slapp og hadde veldig høy puls. Vi dro til veterinær på kvelden, han sa det var en kraftig mage og tarminfeksjon, hun fikk væske, kvalmestillende sprøye, antibiotikasprøyte og pastagreier (ikke Zoolac, men lignende). Oppkast og diarè gikk over med en gang. Og vi fikk med oss sånn pasta til å gi dagen etter, og skånsom mat som vi skulle prøve å gi henne dagen etter, også skulle vi kutte ut kortison i 2 dager, og hun skulle gå på antibiotika. Hun hadde også litt feber, og han vi var hos var litt bekymret for pulsen hennes. Han mente en blodprøve kunne vært interessant, men mente vi skulle dra til veterinæren som behandlet henne for kreft og heller ta flere prøver der og han sendte henne fax om hva han hadde gjort. Dagen etter var hun like slapp, og mat ville hun ikke ha. Hun drakk vann, men ellers bare lå hun helt stille.. Orket ingenting stakkar:( Et par ganger klarte hun å å gå såvidt for å bytte plass å ligge, men vi måtte hjelpe henne opp for å få henne ut. Da tisset hun, også kom det såvidt avføring (uten blod) mens hun lå her inne. Vi snakket med veterinæren her den dagen, jeg var bekymret for pulsen og at hun var så slapp. Men hun mente det var normalt og at pulsen var fordi hun stresset, og vi avtalte at jeg skulle komme på fredagen (dette var onsdag) hvis hun ikke var bedre. Hun ble ikke bedre og jeg ringte torsdag. Hun var ikke på klinikken, men dro til den som var der. De mente hun trengte mer væske, og de ville ta blodprøve og røntgen for å se om noe satt fast. Hun ble dopet ned og så måtte vi tilbake på jobb:( Ble raskt oppringt med en tragisk beskjed! Blodprøven viste akutt nyresvikt (de mente det var pga kortisonen) og blodverdier og alt var bare helt krise, så var bare en ting å gjøre:( Vi måtte dra tilbake og si farvel til den nydelige jenta vår:( Heldigvis var hun våken når vi kom, og glad for å se oss.. Vi var med henne hele veien til hjertet stoppet og jenta vår ikke var mer.. Hun ble litt over 8 år!

Det er så trist og jeg klarer ikke la være å tenke - kunne noe vært gjort annerledes? Hun ville jo helt klart ikke overlevd kreften uansett.. Og hadde vi ikke gitt henne kortison så ville hun blitt fort dårlig av kreften tror jeg. Kanskje burde vi tatt blodprøve hos veterinæren den kvelden, eller vi burde dratt til veterinæren onsdag.. Men det ville vel blitt samme tragiske utfall sikkert. Men hva hvis vi hadde reagert den første gangen hun kastet opp og hadde diarè, eller kanskje vi burde reagert når hun begynte å drikke mye etter to uker på kortison, da minsket vi dosen så syns det var litt rart hun drakk mer da. Kunne hun sluppet nyresvikten da? Eller burde vi valgt cellegift den dagen for 5 uker siden?

Leiligheten er så utrolig tom, dette her er så vanskelig! Alt minner meg om henne.. Hun var så nydelig, så blid og snill og god, så utrolig glad i livet! Hun var så fornøyd bare hun fikk være sammen med oss! Og jeg synes så synd på henne, for at hun ikke lenger får gjøre tingene hun elsket, at hun ikke får spist opp godteriet sitt og hun ikke får blitt med når vi kjøper hus, hun skulle jo endelig få sin egen hage:( Også lurer jeg på hva hun tenkte torsdag på klinikken.. Hun var glad for å se oss, og hun skjønte nok at hun var syk. Trodde hun at de skulle gjøre henne frisk og at vi skulle ta henne med hjem? Skjønte hun at hun skulle dø?

Jeg savner henne slik!! Har hatt henne hos meg nesten hver dag i over 8 år.. Fra hun var en liten klump på 8 uker! Vi har bodd mange steder og gjort så mye sammne, hun var så glad i å være med på ting! Også får jeg dårlig samvittighet for de gangene jeg ble irritert på henne uten god nok grunn, for de dagene hun ikke fikk være med på ting og måtte være hjemme alene..

Huff, dette kommer jeg aldri over tror jeg! Savner jenta mi..

Vet hvordan du har det og alt jeg kan gjøre er å sende deg varme trøsteklemmer.

Hei !

Føler med deg !

Hilsen Hel.

Kondolerer. 

 Føler virkelig med deg.  Jeg to gamlemora vår for 1 mnd. siden.  Diagnose hurtigvoksende kreft.  Valgte å avslutte det to uker etter diagnosen.  Tenker at det var det beste. 

Du får gjøre som meg å tenke på alle de flotte stundene dere hadde sammen.  Alle opplevelsene, og alt hun har lært deg.  Trøsten min er også at jeg har datteren og sønnedatteren hennes hos meg.  Den siste koser seg ved bena mine nåe etter at vi har jobbet i hagen i formiddag. Datteren løper nå i hagen mes faren sin.

Jeg må virkelig slutte å lese tråder om når hund og dyr generelt går bort, jeg gråter som om det var min egen...

Kondolerer så mye, men som sagt, ikke tenk på hva som kunne gjort annerledes. Du har fått 8 fine år med din hund, tenk på alt det gode :) Hun har det bedre nå :) Det kommer til å bli lettere, og du vil kunne føle glede igjen. Du vil aldri glemme henne, hun vil alltid vært i hjertet deres...

Hvet hvordan dete er:(

Kondolerer så mye!!

Tusen takk for all støtte og klemmer!

Dere har jo rett, jeg burde ikke sitte her og tenke hvisomatte.. Er bare så veldig flink til det! Men det hjelper meg jo ikke akkurat. Bella er og blir borte uansett!:( Huff, jeg savner henne sååå! Det hendte jo noen ganger før når man kom hjem fra jobb, sliten i bein og hode, at man ønsket man slapp å gå tur.. Har aldri ønsket jeg ikke hadde hund, var alltid godt å komme hjem til henne. Men var ikke hver dag det fristet med tur. Men nå kom jeg nettopp hjem fra jobb, sliten og lei.. Og alt jeg vil nå er jo å gå en lang tur med hunden min!

Pimpa:
Frøkenhund, en trøsteklem fra meg og ett mykt slavs fra Pimpa.

Som egen understreker, å grubble over alle hvisomatte har ikke mye for seg, dere har tenkt på hva som var mulig og godt for tispa, dere har kunnet være til stede, mere kunne dere ikke gjøre. Ta mot til dere nå, og sørg, gi sorgen den plassen den trenger. Og være "våpenløs" avmektig, er vondt. Men dere var der for henne!!! Gråt nå. Litt etter litt vil det smertefulle savnet bil til gode minner. Etter en stund kommer nok en ny hund inn i livet deres. Den tar ikke plassen til hun som ikke er der lenger, den vill bare være seg selv. Den vonde realitet er at hunder har ett så alt for kort liv i forhold til oss.

Må innrømme at det har vært stunner jeg har vurdert å kun innkludere store papegøyer i livet mitt, de kan leve opp til 150 år så muligheten for at den overlever meg er stor..... men nei, jeg har katt på 17 år, undulater på 5 og 1,5 år og hund på 18 mnd. Fordi dette der dyr som gjør livet mitt komplett. Dette er nok ikke ulikt deres tanker hvis jeg leser innlegget deres riktig.

Takk for trøsteklem og slavs:)

Du leser nok innlegget mitt helt riktig.. Og jeg er veldig enig med deg! Akkurat nå føles det som jeg ikke vil ha noen ny hund - både fordi det føles feil i forhold til Bella, og fordi jeg ikke orker dette her en gang til. Har selv tenkt på papegøye eller skilpadde.. Men nei! Jeg vil jo ikke ha verken skilpadde eller papegøye! Jeg vil jo ha hund! Vil jo ha en som kan være med meg overalt og dele opplevelser med meg! En jeg kan leke med og som samtidig kan være en stor kosebamse! Leiligheten er nå så tom at jeg holder på å bli gal! Klarer nok neppe å leve uten hund nå når jeg først har hatt en.. Hadde de bare kunne levd litt lenger:(