Jeg føler nesten vi trenger en positiv tråd om hund og barn og gleden de kan gi hverandre. Synes det florerer av tråder med fokus på hva som kan gå galt og hva man må passe på, av og til virker det som vi glemmer å se på hvor bra det også kan gå. Så jeg stjeler slagordet til NKK og Barnevernet, og forteller om mine positive opplevelser med hunder og barn!:)

I familien vår har vi alltid hatt hunder, jeg og mine søstre er oppvokst med hunder i huset, og aldri har det vært noe som helst problem med oss barna og hunden(e). 

Hunden jeg først og fremst tenker på er min kjære golden som døde for 5 år siden, fantastisk tålmodig med alle slags barn, en engels sinn:)  Jeg var jo relativt stor da han kom inn i familien, 12 år, men min yngste søster var nyfødt. Han var like snill med babyen som med meg:) Jeg hadde enormt mye glede av han i tenårene!

Min mors gamle hund var voldsomt søt med meg da jeg ble født:) Mamma hadde hatt han i mange år allerede, og hunden var veldig knyttet til henne. Her ville kanskje mange tenkt at hunden blir sjalu når "mor" får barn, men det gikk motsatt gitt:) Hunden forstod med en gang at denne lille bylten var noe som tilhørte familien og skulle passes på. Han pleide alltid å være i nærheten av meg, maks 2 meter unna. Jeg har et bilde av meg som bitteliten baby, sittende på gulvet mens denne hunden står ved siden av meg:) Når mamma dro meg på akebrett, gikk hunden ved siden av akebrettet og ikke ved siden av mamma. Jeg har også et minne om en tur på fjellet hvor jeg vimset rundt foran mamma, som gikk litt bak. Hunden gikk selvfølgelig der jeg gikk;) Denne hunden døde da jeg var liten, jeg husker den såvidt, men mamma har fortalt mye om hvordan den pleide å være med meg.

Fortell gjerne om deres gleder med barn og hund!:) 

Jeg har bare opplevd positivt, Max og småsøstrene mine (3 år, tvillinger) går veldig godt sammen, han er kjempe tålmodig og snill med dem, men når de løper bortover gulvet vil han være med å "leke" prøver å venne han av med den nå, han er jo relativt ung enda så ;) .

Morfaren min hadde en bichon frise, den var verdens snilleste hund. Når jeg bodde til morfar en periode lå den alltid i min seng, og når jeg var baby, og satt rett utenfor leiligheten får (altså i yttergangen, fellesarialet eller hva jeg skal kalle det) insisterte "Sweety" på å ligge ved vognen å passe på.

Har bare opplevd positivt. 

ååhh guri meg for en fantastisk tråd:):):)

Når jeg ble født så sto det en stor GD og gjorde seg klar til "mammarollen" gitt. Var faktisk 5-6 år når jeg gikk tur med henne ALENE. Var andre tider da gitt hehe:) senere fikk vi en sankt bernard som ble hodeputen til oss ungene:) Har KUN positive opplevelser med våre hunder da jeg vokste opp. Solide og gode familiehunder alle 5:) 

Synes spes. det var fantastisk med en sånn tråd nå når vi "sliter" litt med Gracie og barn:):)

TS: Tusen, tusen takk skal du ha:)

Fantastisk:)

¨har også positive minner med barn og hund =)

besteforeldrene mine hadde ei blandingstispe av border collie og engelsk setter. dette var den snilleste hunden ever.. man kunne gjøre ALT med denne hunden uten at hun brydde seg =) suse oppi maten hennes å,hun bare flytta litt på seg så vi kunne "dele" maten :P

Hunden min er også veldig glad i unger,han er veldig forsiktig med de minste,å passer alltid på så han ikke gjør de noe vondt. de litt eldre leker han med,men der er han også forsiktig =) Han elsker egentlig alt som går på to bein,stort som smått =)

Familien min skaffet seg sin første Collie før jeg ble født, og jeg fikk låne hundekurven til babykurv (ikke helt vanlig idag, tror jeg!!! ;) )

Vi vokste opp sammen, og han ville alltid passe på oss ungene når vi lekte i hagen, tålmodig som dagen var lang, og grumlet og tuslet av gårde når den ble lei av oss. Den levde til den ble 15, og er i hovedsak grunnen til at jeg vil at mine unger får vokse opp med hund. Bortsett fra hundekurven, da.

Jeg fikk ikke lov å ha hund eller andre dyr. Men heldigvis var det tanter og onkler som hadde noe. Jeg tror jeg husker de fleste, alle har gjort inntrykk på meg. Nå har jeg barn selv, og vi har mange positive opplevelser med hund og barn. Jeg elsker å se på de når de ligger og koser. Selvom datteren våres bare er to år, så har ho mange lange samtaler med dyret. Jeg tror barn preges positivt ved å ha dyr i huset.

Nå har ikke jeg barn, men må si at denne tråden var utrolig koselig å lese.

Jeg har sett så mange triste utviklinger etter at de tobente barna kommer i hus, hvor det firbente barnet ikke lenger prioriteres, så blir så glad hver gang jeg leser om alle dere som kombinerer barn på både to og fire ben uten at den ene eller andre skal plasseres bort eller nedprioriteres. Det gjør tanken på å få barn litt (understreker litt!) mindre skummel :)

Så tusen takk TS og alle andre!

Min pappa er allergisk så vi har aldri hatt hund hjemme mens jeg vokste opp, men jeg har kjempegode minner fra hunden til besteforeldrene mine. Hun var en fantastisk snill labradorblanding og vi har mange bilder der jeg ligger/sitter ved siden av henne på soveplassen hennes.

Jeg husker så godt varmen fra kroppen hennes og at jeg synes det var så rart med alle "puppene". Dette må ha vært mens jeg var veldig liten, for hun kom dit før jeg ble født og jeg kan ikke huske at hun ble borte.
Tror hun er årsaken til at jeg alltid har vært helt vanvittig glad i dyr! :)

Vi fikk ei schäfertispe da jeg var rundt 6 år gammel. Hun var en engel. Husker jeg pleide å sovne med hodet på magen hennes mens jeg holdt et godt tak rundt halen hennes. 

Foreldrene mine var ikke så gode til å passe på, så under valpebitingen var det jeg som fikk gjennomgå...jeg og klærne mine...men ellers så er det bare gode opplevelser

Når hun var ute i løpestrengen, pleide jeg av og til å krype inn i hundehuset hennes, og der lå vi sammen og koste:)

Savner henne, hun ble bare 3 år. Tok det veldig tungt da hun gikk bort. Hun er grunnen til at jeg har den kjærligheten for schäfer som jeg har. Og derfor blir det schäfer i fremtiden på meg hvertfall! :) 

Jeg kommer (heldigvis) fra en svært så dyreglad familie og jeg føler at det har preget meg sterkt. Pappa er av typen som ringer til viltnemda for å høre om han kan gi mat til rådyrene, mamma koser konstant med Tassen og godtar at han ligger i nysofaen, mens storesøsteren min har tatt til seg en hittekatt og en hittehund.

Når jeg var liten hadde besteforeldrene mine det vi kaller ei "frenbikkje" (blanding av mye rart) som jeg ofte oppvartet. Noen av mine første barndomsminner er lukten av hund og følelsen av hundehår mellom hendene, samt lukten av gammelt lærbånd. Tanken på hagen til mormor og morfar og lojale Buster er virkelig gode barndomsminner. Jeg husker at det å gå tur med Buster ga meg en helt spesiell mestringsfølelse!

Idag er det Tassen og Mutchi (søsteren min sin hund) som dominerer familien min. Søsteren min er godt voksen og etablert med to gutter på 9 og 13 - og de er bestevennene til Tassen. Utrolig moro å observere gutta og Tassen og samspillet de imellom. I sine unghund-dager var Tassen ganske så vilter og det endte med litt neseblod og hull i diverse klesplagg. Gutta har så absolutt ikke tatt skade av det og vet at hunder er noe som skal behandles med respekt. Etter slike episoder sa pappa (morfar) alltid: "ja, ja gutter, det der kunne dere for selv". I hans øyne er det aldri Tassen som gjør noe galt og det er til tider litt vittig.

Hvis jeg får barn en dag så skal de også få muligheten til å vokse opp med dyr, det vil si dyr som ikke skal sitte i bur. Så da blir det nok helst hund og / eller katt. Også skal ikke Tassen bli glemt eller omplassert fordi vi får barn! Han er en del av familien og jeg tror nok at det blir nok tid til han uansett. Når vi er på jobb så blir han passet av "morfar" og "mormor" og det skal vi fortsette med i fremtiden også. Så jeg ser for meg at barn+ Tassen i dagpass= masse tid til kos og leik på kvelden sammen med både hund og barn.

Jeg har også stort sett bare gode minner av hunder oppgjennom min egen oppvekst.

Den første hunden husker jeg ikke, men har blitt fortalt. Når jeg var baby hadde jeg ei dagmamma som eide en dobermann tispe, når vi skulle på butikken, den gang var det like vanlig med vogna uten for butikken som hunder, da satt hunden ved vogna mi og passet på at ingen kom for nærme. For å si det sånn, jeg trengte ikke sånn hjerte med teksten " ikke rør" hengende i vogna mi. ♥

2. hunden var vår, husker ikke den heller, men har et bilde der vi begge 2 sover i lekegrinda mi, jeg var vel rundt 2 år.

Når vi ikke hadde hund, så var det alltid noen i familien eller venner som hadde og jeg fikk gå turer og leke med de hundene alene. Jeg gikk også rundt i nabolaget og passet div hunder, store som små, en gang lå jeg og vennina mi på slep bak en labrador som så noe spennende, men ellers gikk det bra og vi tjente noen kroner. Jeg var vel mellom 7 og 9 år.

Når jeg var 11-12 år fikk vi hund nr 2, den hadde jeg mye ansvar for, og jeg sto for dressuren den korte tida vi hadde den.

Hunden som står mitt hjerte nærmest lever enda, hun hentet jeg på gardermoen når jeg var 15 år, ei nydelig toller tispe med tålmodighet og et hjerte av gull. Hun er vel også den som har gitt gode hundeerfaring til sønnen min fra han var født, de to har alltid vært venner, selv i den lille perioden sønnen min var redd hunder. En gang klarte hun å velte han over ende, han var 2 år og begynte å hylskrike, siden da har hun vært meget forsiktig med han, selv i hilsesituasjoner, enda hun er en hoppe på folk hund. Dette var før han ble redd hunder. Han ble redd etter et møte med en stor unghund, men nå går de overens begge to, da dette er hunden til onkelen til sønnen min.

Hunden vi har nå, syns jeg er litt tidlig å si noe om, siden han bare er 5 mnd, men til nå har det gått greit, de må begge 2 lære seg å kjenne hverandres grenser, litt knuffing de i mellom har det blitt, men ingen skader eller agressiv adferd. De får heller ikke være alene sammen, men sønnen min på 4 år har fått prøve klikkeren, riktig nok på "ferdige" ting som hunden kan, men at det knytter de bedre sammen er det ingen tvil om.

Så alt i alt, vil jeg si at hund + barn er sunt for begge, med forbehold så klart.

Barn blir annerledes mennesker når de er med dyr! Og det på en bra måte. :)

Alle i min familie elsker bikkja og de andre dyra. Bare at de er der. Det spiller en kjemperolle i livene våre i allefall. :)

barn og hund er bare sunt i fleste tilfeller. bare man er flink til å ta forhåndsregler. jeg vokste selv opp med en labrador noe jeg selv tror var bare sunt. jeg var skikkelig hyperakktiv å nærhet til hunden var stimulerende på flere måter.

nå har jeg en rottweiler på 3år og fire mnd. venter barn i mars. gleder meg på alle måter. tror barnet å hunden vil få et kjempeforhold. han er skikkelig glad i barn å tar litt "vare" på dem.