Hei!

Jeg er ny her på Canis og har ingen hund enda, bare drømmer om en.. 

Det er sikkert mange her som har fått barn mens de har hatt hund. Jeg lurer på om dere kan dele noen av erfaringene deres?

Jeg har hørt noen skrekkhistorier om problemer som kan oppstå, som sjalusi fra hundens side og at man ikke har nok tid og overskudd til hunden lenger, som så må omplasseres eller utvikler problemadferd osv. Hva kan man gjøre for at slike problemer ikke skal oppstå?

Jeg ønsker meg hund, og har ingen planer om barn, men må jo ta høyde for at det kan skje innen et par år.. Har en samboer som i utgangspunktet er kattemenneske, så jeg må regne med å ta det meste av ansvaret hvis jeg skulle få en hund:) Har vokst opp med ferdig dresserte hunder, så er ikke en supererfaren hundeoppdrager.

Jeg vil ikke skaffe meg hund nå, bare for å måtte omplassere om noen år. Samtidig vet jeg at ønsket om en hund er dypt og oppriktig, og jeg er sikker på at jeg og en hund ville være til stor glede for hverandre!:)

Jeg er veldig takknemlig for å høre deres erfaringer og råd!

Har ikke barn selv, men har 6 tantebarn.

Barn og hund sammen er ikke alltid det enkleste i verden!
Dersom du er innstilt på å ha hund og drive aktivt med den, så ser jeg ikke problemet med å få til både hund og barn om noen år.

Hunden vil da allerede være noen år gammel, og ha alt av grunntrening på plass :)

Gjør en god jobb med hunden, så slipper du omplassering når barnet kommer.

Lykke til :)  

Jeg kan fortelle deg min historie. Det er neppe veldig spennende lesing, men det er noen gode råd og erfaringer innimellom.

Jeg var klar over at jeg en gang kom til å få barn. Men jeg hadde ikke tid til å se ann åssen det ble, eller vente på at det skulle dukke opp en dame jeg ville dele livet mitt med. Så jeg skaffet meg en omplasseringshund, ferdig dressert. En stund etter kom det en til, som forsvant året etter. Halvannet år etter det igjen kommer nr. 3 i rekkene. Da hadde jeg fremdeles den første, som da hadde fått kreft. 2 måneder senere begynte jeg å date min kommende hustru. Ho hadde ei lita tulle med seg. De flyttet jo inn etterhvert. Jeg jobbet rimelig hardt den tiden, og var mye borte. Det var knalltøft. Ho hadde null erfaring med hund, og selvom det fungerte så var det jeg som luftet begge og prøvde å stimulere dem. Det endte med at den yngste utviklet noen adferder jeg ikke hadde greie på, som også var min feil siden jeg ikke var erfaren nok og aldri hadde eid en hund fra begynnelsen. Og det var en stor risiko for datteren hennes. Omplassering ble utelukket i prat med andre. Jeg skal ikke utbrodere hele seansen, men det endte i avliving.

Skandale.

Jeg synes det var tøft en periode. Jeg elsker hunder, jeg elsket hunder. Min samboer var litt lei. Det var tøft å være hjemme aleine hele dager svært så ofte med ett lite barn og egentlig lite interesse for hund. Ho syntes det var vanskelig å gå turer med barn og hund, og ho syntes at hunden ble glemt bort. Men det bedret seg. Heldigvis. Min første hund var av den enkle typen. Utrulig flink og godt dressert av tidligere eiere. Alt det positive endte opp med at vi kjøpte en ny hund sammen, en irsk ulvehund. Da var jeg mer dreven, jeg hadde lest mye mer. Min samboer var den samme. Så alt ansvaret var på meg igjen. Det gikk veldig bra til å begynne med. Så kom kreften og tok den eldste. Få måneder senere var den irske ulvehunden i den verste alderen. Han rev opp og gjorde skader for bort i mot 30.000kr. Den svei. Samboeren min ønsket hunden til helvete, men ho skjulte det. Etter mye prating og fisken, og mye prating igjen, så løste det seg. Jeg har vel innsett i ettertid at det er alderen som tester deg, så fort de runder den så blir det enkelt igjen. Så lærte jeg meg enda mere om hund. Han har nå blitt en veldig flott unghund, og datteren våres fungerer veldig bra med han. Vi har nettopp gått til anskaffelse av en hund til, så vi har to igjen. Vi venter nytt barn i februar. Mye på grunn av erfaring så vet vi hva vi driver med. Jeg angrer veldig på at jeg ikke satte meg inn i hvordan det var å ha flere hunder, og hvordan det var å ha en ung hund. Jeg skulle ønske jeg hadde mer erfaring og mere interesse for hund når jeg gikk til anskaffelse av det. Det er derfor jeg gidder å brette mye personlig ut når noen spør slik som du gjør. Kanskje dette kan gi deg en a-ha opplevelse, på ett forum og ikke i livet ditt. Hvis du er veldig interessert og leser og tar alle forhåndsregler, så tror jeg det går veldig bra. Men ikke ta noe for gitt, når du får barn. Ting tar tid. Og det er kjedelig å lære av feil som får alvorlige konsekvenser for ett dyr.

Håper det var til hjelp.

Min erfaring med hund og barn var ganske smertefri. Shira var to år når førstemann kom. Grunndressuren var altså på plass.

Hun "furtet" en del den første mnd, og fikk innbilt svangerskap i samme slengen. (hun fikk det for seg at fiskene i akvariumet var barna sine faktisk), men etter det var alt greitt.

Men det skal også sies at førstemann var en svært rolig og "enkel" gutt, så det var aldri noe problem å sove han ned i vogna, og trene med hunden så mye jeg ønsket.

En nyfødt baby vil ikke henge i halen på hunden i første omgang, så de fleste hunder vil venne seg på barnet mens det vokser opp tror jeg... Det er jo en jobb å passe på at hund og barn tar hensyn til hverandre.... men gleden de får av hverandre er verd strevet :)

Dessuten: Barn som er vant til hund, syns ikke det er så stas med hund... Så du slipper den "nå skal vi koooooooooooooose å leeeeke, å mammaaa hunden er sleeeeeeeeem!!!" De har ikke behov for å plage hunden (i beste mening selvsagt), for hunden har alltid vært der.  Sånn sett hadde jeg sett mørkt på å fått i den første hunden når barnet er 4-5 år....

Min hund ER mitt barn.... ja jeg begynner å nærme meg 30 og har samboer men hvis jeg noen gang popper ut et menneskebarn synes jeg ikke hunden skal lide for det...  Så jeg kommer til å prioritere slik at hunden får like mye oppmerksomhet som tidligere...ellers så velger jeg å ikkefå barn... kanskje heller 3 hunder ;) 

Jeg mener nemmelig at barn ikke er mer verdt enn barn... hvem bestemmer hvem som er mest verdt?? 

 Det er mange som kjøper seg hund som en erstattning for hund og når da hudbylten først kommer gir de lang beng i hunden... det ville jeg aldri gjort! 

Føles ut som om jeg alltid har hatt hund og barn sammen, men når jeg tenker meg om, så hadde jeg vel barn først, og anskaffet min første hund da eldstemann var 3 år. Jeg var da i tillegg gravid, og barn nr. 2 kom mens hunden var unghund. Hunden var dermed vant med barn fra begynnelsen av, og at det kom et barn til var ikke merkbart på hunden. Etter dette har jeg hatt noen flere hunder. Siste hund kom i hus da jeg var gravid for tredje gang. Dette gjorde vi med tanke på at vi ville være ferdig med den dagligdagse oppdragelsen på valp før vi fikk babyen. 

Jeg vet ikke hva som er lurt å anskaffe seg først, men kan tenke meg at har du barn fra før, så slipper ihvertfall hunden å oppleve sjalusi på barnet siden den er vant med det. Men jeg vil ihvertfall ikke anbefale småbarn og valp samtidig. Det blir litt slitsomt å oppdra to "babyer" samtidig. Barnet skal ikke forstyrre hunden, og hunden skal ikke bite barnet.... 

Har hatt hund hele livet- frem til jeg var 20 og den siste ble påkjørt rett utenfor porten vår da den hoppet ut i veien. Jeg valgte å blir ferdig med babyer og utdanning og alle større endringer før neste hund, for hundene jeg hadde før krevde mye i form av turer om kvelden (kunne ikke akkurat gå ifra ungen når bikkja ville ut før natta) og trening og ikke minst tid, og innså at jeg ikke ville ha nok tid og overskudd til å få til å prege en god hund gjennom unghundperioden som krever masse. 

For meg var det riktig og også utrolig sårt å vente, men har all respekt for dem som orker og klarer å multitaske skvise inn tilstrekkelig tid til hunden. 

Vi fikk hund etter 3 barn, og har til gjengjeld fått en übersosial hund som elsker barna mine og er 100% sosialisert, og de viser gjensidig respekt for hverandre. For oss helt ideelt :) Mye bedre preget denne, enn de jeg hadde som singel. Nå er vi 6 i familien :)

Aurora&Stella:

Min hund ER mitt barn.... ja jeg begynner å nærme meg 30 og har samboer men hvis jeg noen gang popper ut et menneskebarn synes jeg ikke hunden skal lide for det...  Så jeg kommer til å prioritere slik at hunden får like mye oppmerksomhet som tidligere...ellers så velger jeg å ikkefå barn... kanskje heller 3 hunder ;) 

Jeg mener nemmelig at barn ikke er mer verdt enn barn… ! 

Må si meg enig med pelskåpa.

Får du ett barn så vill det barne få MYE mer oppmerksomhet og omsorg enn det du noen gang har gitt din hund.dette kommer bare helt naturlig.

Jeg har en datter på 5.5 mnd og to store hunder på 3 og strax 4 år. Den yngste fikk jeg da han var ett år fra et par som nettopp hadde fått et barn, den andre fulgte med på samboeren ;) RR"en var den jeg overtok og "unnskyldningen" var at de ikke hadde tid etter at barnet deres ble født. Dette førte til kronisk dårlig samvittighet og de valgte å omplassere. Jeg tror det er der de fleste driter seg ut ;) Gjerne i kombinasjon med "jeg skal ha fødselsperm i ett år og da passer det knakende godt med valp samtidig, jeg har jo så mye fri da".... FEIL!!!!

RR"en er som en nanny til datteren min; han er der hun er, "holder henne ren" om jeg ikke følger med (liker ikke at han slikker henne i ansiktet så det er forbudt, men han gjør jo bare som han gjør med flokkens valper....), der hun er, er han og passer på. Sånn er han med andres unger oxo; er sammen med de og passer på uten å bli intens ;)

Db"n gir fullstendig faan.... Altså, om hun ligger ute i vogna eller inne på teppet sitt og hun våkner og gråter, stikker han derfra ("JEG har ikke gjort noe...") og om hun styrer på med leker o.l. så ser han bare dumt på henne og går et annet sted. Om han går forbi henne og vi holder på, SKYTER kamelontunga ut og hun får seg et slikk.

Men: de har hele tiden fått være med dersom de har villet på alt vi har gjort fra dag en og babyen er med på alt med hundene oxo. Jeg må gå med hundene hver dag, så hun er med. Enten i bæresele eller i vogn. Når de skal ha mat er hun med på det, når de får kos er hun med på det osv.Og de får "egentid" med begge oss når hun sover ell om en av oss går på tur/trener med bare de og den andre er hjemme med henne.

Jeg har selv vokst opp med hunder og har ikke opplevd noe problem med dette. Vi har lært hva som er lov og ikke, og det her hundene oxo. Jeg ville ikke vært foruten den oppveksten! Vi hadde alltid to hunder, vi var mye ute i skog og mark, sommer som vinter og jeg lærte masse om ansvar og plikter ;)

Har ikke noe erfaring med hund før barn, men kan si litt om barn før hund. Har en sønn på 5 år, og kunne vel ikke skaffet hund noe tidligere, i hvert fall ikke valp, da en er avhenging av at barnet kan være alene i 5-10.min når en er ute og lufter hunden, rett uten for så klart. Og jo eldre barnet er jo lettere er det for de å lære seg hvordan de skal omgås hunder, og en er heller ikke avhengig av at hunden må gå pent i bånd ved siden av vogna f.eks.

ER hunden voksen og ikke trenger så hyppige lufteturer så er det en annen sak.

Sånn sett så kunne jeg sikkert ha ventet noen år til med å skaffe hund, for jo eldre barnet er jo bedre mener jeg.

Må bare legge til at sønnen min er vandt med hund fra han var født, da vi hver helg besøkte min far som har hund Det kan være like viktig å sosialisere barn med hunder, som hunder med barn, før en skaffer det ene eller det andre.

Skal en ha hund før barn, så mener jeg hverdagslydigheten må være på plass ++, samt at den bør være godt sosialisert med alle typer mennersker den kan omgås med, voksne som barn i alle alder, kjønn størrelse og rariteter. Hunden bør også godta at du har all din oppmerksomhet på et barn, f.eks et barn som sitter på fanget ditt, får mat av deg osv. Har du nevøer, nieser, så kan det kanskje være en ide og låne de en liten helg, så du virkelig får prøvd barn og hund i det daglige, helst fra hunden er valp.

Sånn sett så kan vel begge deler gå greit, og det kan også gå galt. Men er en forberett og flink med dressuren og sosialiseringen, så tror jeg de skal gå bra :)

Det er nettopp derfor jeg spør, jeg vil prøve å lære og å tenke på forhånd på hvilke situasjoner som kan utvikle seg til å bli problemer og hva som kan bli positivt! Utifra det Ralfdog forteller skjønner jeg at mer enn en hund helt klart hadde blitt for mye for meg. Jeg har også en samboer som i hvertfall i utgangspunktet er lunken til hund, og i verste fall vil jeg jo måtte ta absolutt alt ansvaret for hunden alene. Det kan nok gå nå i dag, men hvis jeg skulle bli mor og alene-oppdrager av hund samtidig!.. Da vet jeg virkelig ikke hvordan det hadde gått.

Vil ikke ende opp som en slektning av meg, som nå nylig nesten automatisk omplasserte hunden etter å ha fått barn. Familie og venner snakker som om det skulle være gitt at det måtte gå sånn - ”Ja, nå som du har fått barn så har du vel ikke tid til hunden”.

Det høres ut som det lureste for meg er å få hunden først, så lenge den rekker å bli godt sosialisert og oppdratt før  evnt barn kommer, slik Heidi&Caesar foreslår. En omplasseringshund kunne vært et godt alternativ, men da går jeg jo glipp av all læringen om hund som man får av å ha den som valp og tenåring. Jeg vil jo også gjerne at hunden skal vokse opp inn i min livsstil og  kunne være med på mest mulig av det jeg gjør.

Skal prøve å ikke ta meg vann over hodet, men det er også grenser for hva man kan lære om hund uten å ha en, føler jeg... J?. Er det noen som kan anbefale et par gode ”begynnerbøker”?

Som du ser så har jeg to erfaringer, hvor jeg lærte av den første som gikk sikkelig feil. Men å ha hund og så få barn er ikke noe problem. Det handler om instilling og lyst, og at du har tenkt langsiktig. Det er noen fine lettleste bøker her på canis du kunne kjøpt deg og lest. Det gir er greit grunnlag og litt forståelse om hund og hvordan de fungerer.

Personlig så har jeg lært mest av å ha hund i prakisk i forhold til å lese bøker. Men jeg skulle ønske jeg hadde lest noen bøker før jeg skaffet meg hund nr. 2. Det gir en viss forståelse, samtidig som at det vekker en viss interesse for å lære mer å forstå hvorfor det er slik.

ralfdog:

Som du ser så har jeg to erfaringer, hvor jeg lærte av den første som gikk sikkelig feil. Men å ha hund og så få barn er ikke noe problem. Det handler om instilling og lyst, og at du har tenkt langsiktig. Det er noen fine lettleste bøker her på canis du kunne kjøpt deg og lest. Det gir er greit grunnlag og litt forståelse om hund og hvordan de fungerer.

Personlig så har jeg lært mest av å ha hund i prakisk i forhold til å lese bøker. Men jeg skulle ønske jeg hadde lest noen bøker før jeg skaffet meg hund nr. 2. Det gir en viss forståelse, samtidig som at det vekker en viss interesse for å lære mer å forstå hvorfor det er slik.

Kanskje litt "off topic" i fohold til spørsmålet, men må bare lettet hjertet: hører om alt for mange som "velger bort" hunden når de får barn. En hund er et familiemedlem, men mange kvitter seg med hunden pga "tidsmangel" osv. Jeg syns dette bør tas hensyn til FØR man skaffer seg hund, planlegge litt frem i tid, gjerne snakke med familier som har hund, og ikke minst tenke seg godt om. Hund tar tid. Syns det er forfredelig trist når hunden må "bøte" fordi eieren(e) har fått barn, og plutselig er ikke hunden viktig lenger...

Kjempeflott at du spør om råd :-) Lykke til!!

Se på finn. Det florerer av unge folk som har fått barn og derfor omplasserer!

Pga liten tid til hunden. Da er det bedre å få barn først også hund :))

Sier ikke dette gjelder alle, men det er utrolig mange hunder som blir kastet ut pga allergi, for liten tid, osv når et par får barn!

Ditt største problem er kanskje det at du har en  en samboer som ikke er særlig intressert. Først bør dere bli enige og dere skal bli hundeeiere eller ei.

Tilbake til spørsmålet ditt. Det behøver ikke bli problemer enten dere velger det ene eller det andre.

Velger dere hund først er det iallefall lurt å forberede den på det som evt kan komme. Lær han å bli glad i barn. Barn er morro og sjalusi er ikke lovlig.  

Jeg var alenemor til en som fylte fem da jeg hentet hunden. De to utviklet seg til å bli et skikkelig radar par. Så godt som dem gikk i sammen er en skjelden het. Når sønn var syk så var stua en fin plass å trene på. En må bruke sine kreative evner noen ganger for å få ting til å gå i hop

Men ut fra det du skriver så ville jeg  først avklare med sambo om dere skal ha hund eller ikke og hvaslags hund sambo i tilfelle kan godta, Altså kanskje et kompomiss men dere bør være to om hunden når dere er to som bor i sammen. Så kan dere avklare om dere vil ha hund først eller barn først. Ville ikke anbefaleen valp i barsel erioden.