Hvilke erfaringer/tanker har dere om omplasseringshunder?

Har en følelse av at dette ofte er "problemhunder" som eier ikke klarer å håndtere, eller får man "perfekte" godt dresserte omplasseringshunder også??

Man kan vel finne omplasseringshunder fra begge ender av skalaen, fra "problemhunder" til "godt dresserte", og alt i mellom der :-)

Er selv ganske fersk som eier av omplasseringshund enda, men noen erfaringer har vi da fått. Tror den største forskjellen på en omplasseringshund og en hund man har fra den er valp, er at du aldri kan vite sikkert hva omplasseringshunden har opplevd og erfart, spesielt av negative ting, i livet før den kommer til deg. Det kan være litt problematisk...

Etter mi erfaring omplasserer ofte folk fordi dei rett og slett er kvalpar også. Og då er det jo ikkje snakk om ein problemhund i den forstand, men berre ein vilter kvalp..

Rett nok kan jo omplasseringskvalpar få problem og bli problemhundar også, men er ofte dei berre er normale, udresserte.Spørs vel også litt kva du legg i ordet problemhund ;)

er ikke problemhunder. Det omplasseres absolutt alle kategorier hund. Fra små valper til pensjonerte tjenestehunder.

Så man kan få nøyaktig det man ønsker seg:)

Det er et veldig lite antall som omplasseres grunnet vanskjøtsel og som går via dyreværnsnemda og vidre.

De fleste hunder som omplasseres er høyst normale hunder som eierne skaffet seg på impuls og faktisk ikke burde anskaffet. Enkelte innser det allerede etter en uke eller fem (valpene) mens veldig mange syns det er morro med valp og først omplasserer når hunden blir unghund og ikke er like morro som leketøy lengre.

Hver dag kommer det antageligvis 100 nye hunder ut til omplassering og antallet som mangler et hjem er skyhøyt. Hver eneste dag finnes det mange hundre, kanskje tusen hunder til omplassering i Norge.

Og slettes ikke alle får nye hjem. Så en stor andel avlives fordi de er "overtallige" og ikke noe annet.

Oppdretterne spyr ut kull etter kull og produserer et langt høyere antall valper enn det et etterspørsel etter i markedet. Det er grunnen til at det står så mange hunder til omplassering. Ikke hundene selv.

Oppdrettere gir bort valper gratis og prakker de på enhver som er villig til å ta med en søt valp hjem. Og disse blir sjelden "gamle" i disse hjemmene. Og havner som kasteballer i systemet. Inntektskilde for omplasseringsfirmaene og ender ofte opp med en sprøyte. Selvom de er unge og friske og ikke mangler noe som helst. Annet enn eiere.

de går vel ofte gjennom kjente:) Noen kjenner noen.

Tror likevel de fleste såkalte "problemhundene" er helt normale hunder med eiere som har for lite tid og tålmodighet. Om man overtar en hund som har opplevd ille ting, får man somregel greie på det om omplasserer er seriøs.

En person kan ha verdens mest fantastiske valp, og kalle den en problemhund fordi den tisser inne og biter på alt, for så å omplassere den. Noen mennesker glemmer at de skal ha hund i mange år, og ender med å omplassere fordi de takker ja til en jobb med mye overtid/flytter til en leilighet det ikke er lov med hund/blir skilt/får barn etc. 

De jeg kjenner som har levert hund til omplassering var det ene pga allergi og hun andre klarte ikke disiplinere barna sine til ikke å plage hunden. De måtte overvåkes konstant og det orket hun ikke. Begge hundene hadde bra gemytt.

settes oftest feilaktig på de høyst normale omplasseringshundene fordi NY eier ikke forstår hva en omplassering er. Og forventer en hund som "kan" ditt og datt fra dag en. De nye eierne kjører på med "disiplinering" og masse krav fra dag en og kan fort bli bitt eller knurret på fordi de selv ikke forstår noen værdens ting.

Så derfor avlives en mengde høyst normale omplasseringshunder de første ukene etter omplassering av ny eier feilaktig omtalt som umulig hund, aggresiv hund ol.

Og de nye eierne forteller da omværden at hunden var gal.....omplassereren har løyet om hunden og derfor har de urettmessig fått et dårlig rykte.

Så det er ikke hundene som feiler noe. Men veldig mange av de nye eierne gjør det.

Takk for bra svar. grunnen til at jeg spør er at jeg savner en hund i huset, og har i det siste tenkt på omplasseringshund. Litt fordi det er, som nevnt over, så mange hunder som fortjener en bedre skjebne enn avlivning. MEN har vært litt usikker, siden det er mange som sier det ofte kan være hunder som har blitt dårlig behandlet, og som trenger MYE jobb og veldig dyktige hundefolk for å bli "normale".

Men jeg blir beroliget av denne lesningen. 

Noen tips for hvordan man bør gå frem i prosessen med omplasseringshunder?

Hvis du undersøker litt, finner du helt sikkert en rolig og fantastisk hund til selskap. De fleste omplasseringshunder kommer vel med beskrivelse av bakgrunn, og de som ikke gjør det, bør du kanskje holde deg unna?

Jeg trodde også at alle var problemhunder, men innser etter å ha fått meg hund at det kan være mange årsaker til at man omplasserer, f.eks. allergier, eier dør, eiere skiller seg og ikke vil beholde hunden, man flytter til et sted man ikke kan ha hund, man får barn, og får ikke like mye tid til hunden. Mange som omplasserer gjør det fordi de innser at de ikke lenger kan gi hunden det den fortjener. Årsaken er i så måte ofte uavhengig av hunden.

kommer hundene med en rapport om hva de KAN. Dette er helt feil, det burde stått hva de har kunnet.

Og det er sånne opplysninger som øker sjansen for at det ender med avliving.

For en omplasseingshund nullstilles på hva den "kan" i et helt nytt miljø. I starten.

En omplasseringshund skal behandles omtrent som en valp. Uke1, kun familie og nærområde. Uke 2 og 3 forsiktig tilvenning av besøk osv.

Når man får en ung omplasseringshund som det står at kan både sitt og dekk og innkalling:) og som er vant til å værealene hjemme 9 timer om dagen?

Så kan den ikke det de første ukene i nytt hjem. Alenetid må tilvennes på nytt. Selvom det går raskere osv. Innkalling er ikke noe man kan stole på med fremmede første ukene. Osv.

Så disse såkalterapportene er en uting som blir mange hunders skjebne. Desværre.

Omplasseringsfirmaene skriver det for å få solgt. Men det medfører aldri riktighet i en ny setting.

Så da er det mye bedre at ny eier ikke får sånn falsk informasjon. For hunder er ikke maskiner som "kan" noe eller ikke kan. De må læres det på nytt i nytt miljø og med ny eier. På sett og vis.

Jeg overtok en omplasseringshund ("spansk senorita") for ca 3 mnd siden. Hun er 3 år gammel, og har hatt minst 2 hjem før meg. Jeg er ingen hundeekspert (hun er min første hund), men det jeg har erfart er at det kan være veldig stressende for hunder å bytte hjem. Dette har i mitt tilfelle ført til at hunden min oppfører seg som om hun ikke har lært noe særlig før hun kom til meg. Jeg har måttet trene inn "sitt", "dekk" og innkalling helt fra scratch (det er jo selvfølgelig en mulighet for at hun aldri har lært dette da...). Jeg fikk vite at hun kunne være alene hjemme, men det klarer hun slett ikke hos meg. Jeg har derfor måttet begynne helt på nytt med alene hjemme-trening, og det er først nå jeg merker fremgang.

Poenget mitt er ikke at jeg har fått en vanskelig hund, eller at jeg er blitt feilinformert. Det er rett og slett at hunder som bytter hjem også kan endre adferd (pga stress), og at ny eier må være klar over dette. Når man overtar en omplasseringshund er det (i følge min begrensede erfaring) viktig å være veldig tålmodig, og ikke ha for høye forventninger til hunden.Derfor er jeg helt enig i det Zapp (som nok er veldig mye mer erfaren enn meg) skriver lengre opp.

Vet ikke om jeg bidro med så mye, men dette er ihvertfall mine erfaringer.

PS: jeg er fornøyd med hunden min altså. 

Mange oppdrettere tar tilbake hunder/valper fra eget oppdrett, når det viser seg at den av en eller annen grunn må  omplasseres. Oppdretter vil da ofte kjenne hundens historie, og være behjelpelig med å finne et nytt, passende hjem. Mange raseklubber formidler også omplassering.

Så dersom du vet hvilke(n) rase(r) du er interessert i, kan kontakt med raseklubb og "overvåkning" av oppdretteres hjemmesider være et sted å begynne.

Min første hund var en omplasseringshund, en retrieverblanding. Det zapp skriver her er jeg enig i, men det er mye hvis og dersom osv. Henne jeg fikk var 4 år gammel, jeg ble hjem nummer 3. Ho var hengivende og trygg fra dag 1. Alle kommandoende og slikt tok hun med en gang. Innkalling og søk gikk i en fei. Ho var hjemme aleine 8 timer hver dag fra dag 2.

Dette var min første hund og jeg gjorde en masser jeg ikke ville gjort nå. Jeg var helt blank på hund. Men denne hunden var helt rå. Og slike fins, om det så er ett kraftig fåtall. Jeg ville bare poengtere at skifte av eier betyr ikke nødvendigvis masser av jobb. Det sies at retrievere er veldig enkle å omplassere også.

Jeg har opplevd det stikk motsatte i en annen omplassering, bare så det er sagt. Men ingenting er enten eller :-)

Jeg har også sånne ærfaringer. Med begge de første omplasseringshundene mine. Nummer 1 var 4,5 mnd og valgte meg som sin 5 eier:)

Og han ble renslig så fort han gikk over dørstokken hos meg. Noe han ikke var før det. Og stort sett fantastisk tilpasningsdyktig. Så han gjorde jeg ingenting spes. med overhodet.

Nestesom kom et år senere var en stakkar på 7-8 mnd som ikke gikk gjennom nåløyet hos Fod. Jeg fikk lov å forsøke "redde" henne men hun skulle avlives pga for tung bagasje.

Da fikk jeg et lite lynkurs i hvordan ta i mot en så herpa hund. Og etterpå kan jeg jo godt si at den oppskriftevn var litt for forsiktig. I forhold til hennes progresjon.

Men det er bedre det:) enn å tro alt skal gå på skinner fra dag en. Med noen gjør det det. Jeg vet:)

Men det å gi de en tilvenningsperiode øker sjansene til å få fler av de velberget gjennom omplasseringsprosessen. For nokså mange trenger noe av det.

red.

Hos oss har vi kun hatt omplasseringshunder. Familien min har hatt tilsammen 8 hannschäfere i løpet av min levetid (Jeg er 28.) Hundene har vært formidlet privat. Ingen av disse hundene har vært såkalla "problemhunder", og de fleste har kommet fra vanlige folk og familier. Unntatt den forrige og den vi har nå, som er pensjonerte politihunder.

Eneste minuset har (for vår del) vært at flere av hundene har vært 4-5 år når de kom til oss. Og siden Schäfere ikke er av de hundene som har lengst levetid, har vi byttet hund en del ganger. 

Overgangen til nytt hjem har stort sett gått knirkefritt. Noen "bumps in the road" har det selvsagt vært, men det er det nå med hunder som ikke er omplassert også.

Synest koblingen mellom omplassering og problemhund er sterkt overdrevet. Kan selvsagt være vi har hatt "flaks", men det tror jeg ikke.

Min egen mix har også hatt et hjem før hun kom til meg. Gikk helt fint, etter en ukes tid var det som hun aldri hadde bodd andre steder. Så omplassering er et bra alternativ og trenger på ingen måte bety at hunden har en masse "negativ bagasje" med seg.

Lykke til med valget!

Jeg har også en spansk senorita, som jeg fikk da hun var 10 måneder. Hun var/er veldig rolig for sine 19 måneder og reagerer ikke stort på noe, hun ser ut som om hun "takler" ting. Jeg er enig i det de skriver over meg, men vil også legge til at selv om det ser ut til at hunden takler ting bra - fordi den ikke "sier" at den ikke liker situasjonene, så kan det lønne seg å følge oppskriften til Zapp. Min erfaring er at reaksjonene ikke kommer med en gang, men kanskje en måned senere. Min har en veldig tendens til å følge med på hva jeg synes om situasjoner før hun selv finner ut om ting er greit. Så hun hører ikke nødvendigvis på seg selv hele tiden, får jeg følelsen av, før det er "nok".

Hun var nok litt handlingslammet i starten og godtok litt for mye, fordi jeg ikke visste bedre.

Zapp:

settes oftest feilaktig på de høyst normale omplasseringshundene fordi NY eier ikke forstår hva en omplassering er. Og forventer en hund som "kan" ditt og datt fra dag en. De nye eierne kjører på med "disiplinering" og masse krav fra dag en og kan fort bli bitt eller knurret på fordi de selv ikke forstår noen værdens ting.

Så derfor avlives en mengde høyst normale omplasseringshunder de første ukene etter omplassering av ny eier feilaktig omtalt som umulig hund, aggresiv hund ol.

Og de nye eierne forteller da omværden at hunden var gal.....omplassereren har løyet om hunden og derfor har de urettmessig fått et dårlig rykte.

Så det er ikke hundene som feiler noe. Men veldig mange av de nye eierne gjør det.

Ja.. tror du er inne på noe vesentlig der.

Når vi tok over vår 3åring (som ble omplassert grunnet eiers livssituasjon, hadde null med selve hunden å gjøre at han trengte nytt hjem), så behandlet vi ham som at han ikke kunne et fnugg av noe som helst vi. Selv om jeg spurte oppdretter, som hadde ham hos seg en periode frem til vi overtok, om slike småting som "hvilke ord er han vant til blir brukt som kommandoer? er det f.eks. "dekk" eller "legg deg" han har vært vant til?". Både fordi at, som du sier, vi ikke følte vi kunne satse på at han "kan" alt hos oss som han kunne hjemme før, i den situasjonen han hadde bodd i sine 3 leveår. Og fordi vi kom frem til at det kanskje var likregreit å bare starte litt påny, med våre egne definisjoner på hva som var den riktige måte å utføre atferdene.

Vi gadd heller ikke stresse med denne nyinnlæringen av noe særlig de første ukene. Annet enn relativt enkle greier som at matskåla nærmer seg gulvet når man sitter, forsvinner opp igjen om man reiser seg for tidlig, og etterhvert at værsegoet ikke kom med det samme den traff gulvet, men at det kom når det kom, osv. Og slikt som at hopping resulterer i at folk snur seg unna. Ikke noe voldsomt krevende, passe greit å forstå etter vår mening (og utifra hvordan vi oppfattet at hunden tok det hele).

Og ellers bare vasa vi rundt på turer, koste oss i sofaen, ga hjernetrimmen i form av enkle godbit-leker (pusleoppgaver angående hvordan få dem ut/frem), og bare koste oss med å bli kjent. Og hunden virka tilpasningsdyktig og kjempekoselig han, akkurat som oppdretter sa hennes inntrykk av gutten var. Det var ikke akkurat noe nervevrak vi fikk i hus. Men det føltes da bare naturlig å ta det med ro?

Og vi har bare hatt en hund før vi.. Vi er ikke akkurat kjempeerfarne og allvitende guruer med gjennomtenkte planer for hvordan alt skal være og gjennomføres. Vi bare tok med det ro, og fokuserte som sagt på at "nå skal vi bli kjent med hverandre for å få mange gode år sammen". Så jeg forstår ikke hvorfor folk skal stresse sånn og forventer at alt skal gå så glatt og flott i hurtig tempo. Ærlig talt.. man velter jo om på hele livet til en skapning, ta seg tid og slappe av! :)

Eg omplassera eine hunden min for ein månad sidan, rett og slett fordi han og kullbroren som eg også har, slåss med livet som innsats.

I utgangspunktet er hunden eg omplassera absolutt ingen problemhund. Han har vore eit høgt elska medlem av familien vår frå han var godt og vel sju veker og fram til eg måtte omplassera han som to og eit halvt år gamal. Flott stamtavle, alle vaksinasjoner fulgt og "dressera" (no meiner eg at hunder aldri vert ferdige med læringa si, så han har framleis mange talent å utforska). Han har personlighet og er ein kosehund av dimensjoner. Lettlært, glad i trening og aktiviteter, og kjempeglad i enkelte av lekene sine. Går supert saman med andre dyr og andre bikkjer, med unntak av broren som han hater djupt og inderleg.

Hjå ny eigar fekk han problem med å vera åleine. Her hjå oss er han vant med å vera åleine av og til, men hjå ny eigar vart altså dette eit problem.

No er ho i gang med å driva heime-åleine.trening fra starten igjen. Trur ikkje det er heilt unormalt at hunder som ikkje er problemhunder kan få ein reaksjon av eit eller anna slag i ny heim.

Eg ser på ein del annonser ute på markedet at det er både hunder og katter som må omplasseras fordi dei ikkje trivst i flokken.

Sjølv om det omtrent reiv hjarta ut av meg å måtte omplassera, så var det det einaste rette for hundane.

Enig. Og mange av de negative historiene skyldes feil forventninger.

Jeg har hatt fire omplasseringshunder. Hvorav tre gikk som en drøm.

Den fjerde var det så mye løgner rundt at vi trakk oss før det ble rettsak mellom tidl. eier og oppdretter. Det var avlsklausul og en skade som gjorde at tispen overhodet ikke kunne gå i avl. Så til både vår og tidligere eiers forundring krevde oppdretteren avliving for å få ut forsikringspengene. På en 1,5 år gammel hund. Det var jo også lærdom.

Det er vel litt hipp som happ, omplasseringsinstitusjonene kan i tilfeller ikke vite noe om hunden de har- ikke alle driver med omfattende utredninger etter de har overtatt hunden heller, på den annen side kan en privatperson selvfølgelig lyve deg huden full. Om du støtter institusjonene bidrar du til at de opprettholdes- de tar seg jo betalt, og er det riktig institusjon har du alltid noen og ringe for oppfølgelse om noe skulle komme opp. Men, velg med omhu- ikke alle institusjoner er de ekspertene de utgir seg for, og ta uansett ikke en hund uten at begge parter er enige om/har en skriftlig gjensidig prøvetid. For meg er den prøvetiden 3-4uker for å få et bilde på hunden og hvordan den vil kunne fungere. Ta aldri den første og beste, og sikre deg alltid prøvetid- hvis ikke andre parten er villig lar du den hunden glatt gå forbi, det er ikke verdt risikoen.

Hva slags hund/egenskaper er du ute etter?   

Jeg har hatt en omplasseringstispe (fôrvertavtale) nå i 10 dager. Jeg er 3. eier, hunden er 6 år gammel. Hun har alltid bodd med mange andre hunder, aldri vært helt alene, aldri bodd i byen og aldri opplevd normal sosialisering på andre hunder enn de hun har bodd med. Så litt utfordinger har vi/har vi hatt, men vi har etter råd fra Zapp (tusen takk, igjen!) latt som hun er en valp og tatt ting veldig rolig. Det går bedre og bedre hver dag. 

De problemene jeg har, tror jeg vi like gjerne kunne fått selv om vi hadde hatt henne fra valp. Synes det er deilig å slippe å tenke på om hun spiser opp skoene mine eller tisser på teppet. Ikke minst er det utrolig spennende å se hvordan hun responderer på oss og utvikler seg.