Går på kurs og trening med han i klubben, men er ikke snakk om noe hilsing da. Noe som fungerer fint og ønsker heller ikke noe anna der,, men bør jeg finne en eldre trygg hanne han kan ufolde seg med? Eller er det bare tullball? Han får utfolda med tispa i hus.. Men vi har ingen spesielle "lekekamerater".

Btw; han er 1 år.

Jeg har gjort det slik at hunden min skal ha "faste" lekekamerater :) Og han har faktisk ikke behov for å leke med noen andre da, både for min del og hunden sin del.

Det er ofte VÅRT behov at hunden skal leke villmann med andre hunder vi møter på tur og hundesletta :) Hunden i seg selv har nok ikke bruk for det. Men jeg vil ha noen hunder som han kan omgås å leke seg med. Men det blir hunder jeg og han kjenner, så ha et 3-4 faste lekekamerater... Det vil jeg ha hvertfall:) Jeg har familiens hund på 8 år, min venninne sine hunder (en på 3 år og en som er jevnaldrende med min!). I puberteten derimot kommer ikke min valp og min venninnes valp til å få leke da det er fare for at det vil eskalere opp i noe annet. men de ska omgås inne og på tur ja!

Du trenger nok ikke å lete frem en lekekamerat til bikkja di nei :) Han har jo en hund å leke/være sammen med! :) Ikke noe å stresse med hvertfall! Hold han unna jevnaldrende hanner hvertfall.

-turbo-:
slik jeg tenker/har tenkt også.. Men tanken slo meg, om han burde ha jevnlig kontakt med andre hanner også.. Men det er vel ikke så mye naturlig over det.. Han er trygg og stabil, og lite stress iht andre hunder. Men buldrer litt om noen gjør utfall mot han(mye hanner her vi bor ). Men tar for nesten god fisk at det vil han gi seg med når han blir eldre og mer voksen, og ikke får negative erfaringer på sin vei.....

Ja, det viktigste er hvertfall at han ikke opplever at han kommer i situasjoner hvor han må sloss :) Om du har en eldre, tålmodig hannhund tilgjengelig er jo selvsagt det greit, men vil ikke si at det er et must! :))

Jeg vil si at det kommer an på...

Det kommer an på hva hunden er satt istand til å mestre. Det kommer an på deg som eier, og hvor god du er til å være "på" og lese situasjoner og bedømme omgivelser. Det kommer an på hva hunden har med seg av genetisk og erfart baggasje osv..

Personlig, har jeg aldri unnlatt å la mine hanner møte andre hanner. De "trenger" det kanskje ikke.. men jeg opplever at de har hatt stor glede av det, når forholdene er lagt tilrette. Og jeg er tilhenger av glede både for to og firbeinte.

Jeg har muligens et noe enkelt forhold til hundehold... hvor regel nr en er at livet skal være så ukomplisert som mulig, både for meg og bikkja :) Det vil si, at det er min oppgave å sette ham istand til å mestre både forutsigbare og uforutsigbare situasjoner han måtte komme opp i. At vi skal kunne takle det livet har å by på, uten at det skaper stress og uro for noen av oss. Jeg vil ha en hund, jeg kan ta med stort sett over alt. Jeg vil ha en hund, som tenker selv, og er istand til å løse situasjoner som også kan starte komplisert. Den eneste måten han kan gjøre det på, er å få erfaring. Lære å lese andre hunder, og utvikle sitt eget språk. Så er det min oppgave å legge tilrette, slik at han får gode erfaringer å ta med seg på veien. Ser man at en situsjon er i ferd med å utvikle seg, avbryter man den ganske enkelt før den eskalerer til konflikt. Men det betinger at man er virkelig "på" og gjerne to skritt foran. Av og til har jeg nok hatt mer flaks enn vett.. men det er nå en annen sak ;) Det har ihvertfall gitt meg verdifull læring, som jeg har kunnet ta med meg til neste situasjon.

Så om du har mulighet til å treffe trygge voksne hanner, i omgivelser du har rinmelig god kontroll på. Ser jeg ingen grunn til å frata hunden gleden... hvis den faktisk har glede av det. Det gir bare gode erfaringer som den kan bygge videre på til andre situasjoner, som kanskje ikke er like planlagte :)

er kanskje ikke rette tiden å introdusere det?

Men i mitt hode burde det vært gjort da han var yngre? før kjønnsmodningen. Men det har du kanskje gjort?

Mine to hanner har hilst på mange i valpetiden. Etter puberteten har jeg vært nokså selektiv med den store men det er fordi han er for stor til å overleve som slossete. Så det blir litt spesiellt. Minien derimot hart fått hilse på de han har villet eller skullet hele veien.

Den store har fått leke med egnede andre hanner i noe grad for å ikke bli ute av stand til det. Mens alle tispene mine har hatt omgang utenom flokken. Også i puberteten.

Så var jeg deg ville jeg kanskje funnet en annen tispe. Kanskje også en dønn safe godt voksen hanne og hatt noe samvær med. Det trenger ikke være like mye som det alenehunder trenger.

Men noe sosialisering utenom flokken er kjekt da.