kaffedyr:Det jeg mener er å slutte å være glad i noen helt plutselig. 

Jeg mistenker folk som påstår de elsker hunden sin, og pluttselig mister følelsene når de får barn for å ha hunder som substitutt for barn. Mange har det tror jeg. Hunden er babyen deres, til de får en ordentlig baby. De har dermed ingen følelser for hunden som hund...

Jeg er glad i hunden min, men ikke på samme måte som ett menneske. Den er ikke erstatning for noe. Den er det den er, en herlig liten sak av en annen rase enn meg. Dermed er jeg ikke av dem som ELSKER hunden sin som enkelte uttrykker så sterkt.

Når det er sagt er snuppa litt min "baby" på den måten at hun får mye tid og oppmerksomhet, men hun gir meg mye tilbake, og det på en måte som ikke noe menneske kan erstatte. Hunder er hunder og mennesker er mennesker, blander man kortene for mye kan det gå i tufser.

OleBrumm:
Noen tanker rundt dette? 

Jeg kjenner at jeg blir virkelig forbanna!!!

I mine øyne er en hund et familiemedlem på lik linje som menneskene (nei ,jeg tror ikke hundene mine er mennesker, men de er like mye verdt for meg!!). Man har selv valgt å skaffe seg hund, mange betaler gjerne masse penger for en hund også. Men veldig ofte så viker det svært lite igjennomtenkt; akkurat dette med å skaffe seg hund....dessverre!!

Virker på meg som at hund er en "overgang"/noe man bare kan skaffe seg før det passer å få barn, bare noe å ha/holde på med i mellomtiden, for så å omplassere når man får barn.

Slike mennesker skulle aldri hatt hund - de innehar en bruk og kast mentalitet som ikke henger på grep!

Ser mange par som er gravide og som skaffer seg bikkje bare en mnd eller to før fødselen; for de innbiller seg at det blir så kooooos å gå hjemme med en liten valp og nyfødt baby; NEI! noen tenker ikke lenger enn til nesetippen!!

*tusler ut av tråden før jeg sprekker......* ;-)

Må bare få legge til en liten tanke til; tror mange ser på hund som et "status symbol", og at skal man "være en familie"så må man ha hund også!*veldig feil tankegang, men jeg tror dette forekommer*

Jeg sier som Voof: Jeg blir sint og trist og forundret over hvor lett mange tar på det å skaffe seg hund. Og så skjønner jeg ikke hvordan man kan la hunden bli til ett problem og merarbeid fordi om man har fått barn. For meg er hunden ett familiemedlem, og ett ansvar jeg har tatt på meg frivillig og med glede. Og da har det i såfall skulle stått om både liv og helse om jeg skulle gått bort ifra det. 

En av de største bekymringene mine da første barnet ble født var om hun skulle bli allergisk for hunden. For da hadde jeg virkelig fått det tøft. For bisken var der først og hun var "storesøster", og lille bebis måtte pent finne seg i å vente på pupp mens melkesentralen var på lydighetskurs ett par måneder etter fødselen. Og så hyggelig som det var å gå på trilletur med barnevogn og hund. Kjekk støvsuger under kjøkkenbordet var bisken også, når leverposteiskivebitene dalte ukontrollert ned fra oven.

Jeg klarer ikke med min beste vilje, å se at hunden blir noe annet enn den kompisen den er, selv om man får barn. Fristed, rekreasjon, en å øse fortvilelse ut til og få et klokt trøsteblikk fra til svar, klokka tre om natta når bare jeg og baby er de eneste i hele verden som er våkne. Eller jeg sover nesten, mens baby er fryktelig våken. Og en som blir en god venn og forbundsfelle for ungene når de vokser litt til, og mamma og pappa er helt uspiselige. Osv osv. Hund og barn er vinn vinn over hele fjøla slik jeg har erfart det.

Men som Normanna en gang så klokt sa og som jeg elsker å gjenta: Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som gjelder.

belle:Men som Normanna en gang så klokt sa og som jeg elsker å gjenta: Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som gjelder.

Pelskåpa:
 Det mange nok ikke er forberedt på er hvor mye tid et spebarn krever, spesielt de første månedene. Ikke er man nødvendigvis i storform heller første tiden etter en barnefødsel, med amming, brystbetennelser, ubehag både her og der etter fødsel osv.

Så i så måte er det en "risikosport" å selge valper til unge voksne som ennå ikke har fått barn.....

Men, hva med de som har barn fra før, og så får et til? De må også gjennom den tunge spedbarnsperioden, men de har da tid til det andre barnet? En aktiv hund krever tre timer per dag, en selskapshund krever  mindre. Dette kan da vel ikke være mer enn det som kreves av en når en får barn nr to eller tre, og har andre barn å ta vare på i tillegg til spedbarnet?

OleBrumm:

Pelskåpa:
 Det mange nok ikke er forberedt på er hvor mye tid et spebarn krever, spesielt de første månedene. Ikke er man nødvendigvis i storform heller første tiden etter en barnefødsel, med amming, brystbetennelser, ubehag både her og der etter fødsel osv.

Så i så måte er det en "risikosport" å selge valper til unge voksne som ennå ikke har fått barn.....

 

Men, hva med de som har barn fra før, og så får et til? De må også gjennom den tunge spedbarnsperioden, men de har da tid til det andre barnet? En aktiv hund krever tre timer per dag, en selskapshund krever  mindre. Dette kan da vel ikke være mer enn det som kreves av en når en får barn nr to eller tre, og har andre barn å ta vare på i tillegg til spedbarnet?

er 26 år med samboer og valp..

Jeg elsker hunden min og ville aldri tatt henne inn i mitt liv om jeg ikke var 100 % sikker på at jeg skal gi henne et godt liv... 

Dyr har alltid vært en ufattlig viktig del av livet  mitt, vet det ikke vil endre seg selv om jeg en gang i fremtiden formerer meg..

Synes ikke et barn skal gå ut over hunden... Og det har jeg bestemt meg for at det skal det aldri gjøre hos meg... 

Aurora&Stella:

er 26 år med samboer og valp..

Jeg elsker hunden min og ville aldri tatt henne inn i mitt liv om jeg ikke var 100 % sikker på at jeg skal gi henne et godt liv... 

Dyr har alltid vært en ufattlig viktig del av livet  mitt, vet det ikke vil endre seg selv om jeg en gang i fremtiden formerer meg..

Synes ikke et barn skal gå ut over hunden... Og det har jeg bestemt meg for at det skal det aldri gjøre hos meg... 

Pelskåpa:

Aurora&Stella:

er 26 år med samboer og valp..

Jeg elsker hunden min og ville aldri tatt henne inn i mitt liv om jeg ikke var 100 % sikker på at jeg skal gi henne et godt liv... 

Dyr har alltid vært en ufattlig viktig del av livet  mitt, vet det ikke vil endre seg selv om jeg en gang i fremtiden formerer meg..

Synes ikke et barn skal gå ut over hunden... Og det har jeg bestemt meg for at det skal det aldri gjøre hos meg... 

Du har ennå ingen barn. Så det gjenstår å se.....

men jeg kjenner meg selv... Jeg vet godt dyrene alltid har vært mitt liv, trenger dyr for å gjøre meg lykkelig... Har ALDRI i mitt liv med mange dyr av alle slag noen gang ofret dyret for hva jeg vil...  Det ville jeg aldri ha samvittighet til fordi mitt livsyn er at dyr ikke er mindre verdt enn mennesker..

Det er nok en større mulighet for at jeg rett og slett velger å ikke få barn... 

Synes det er morsomt jeg, med alle de som ikke har barn/har hatt småbarn og hund- men som bastant hevder at NEI, her i gården kommer bikkja til og få like mye eller mer. Dette kan man UMULIG, og jeg mener UMULIG gjøre seg opp en formening om før man har vært der. Og å få foreldre som har måttet omprioritere til å føle seg som falske mennesker uten følelser og uten kjærlighet til dyr synes jeg mitt om, og det egner seg ikke på trykk. Og ja, det er enorm forskjell på mor og far i denne saken. Om bikkja og interessen er fars går ting utmerket som regel- far kan som regel alltid ta seg en tenkepause med bikkja, om det er motsatt kommer det lille ekstra med bikkjene fort i annen rekke- i allefall hos meg.

Jeg har to firbente, og en tobent- og det går utover de firbente. Det er vondt og tenke på, og følelsene forandrer seg uten at en selv har kontroll over det. Man VELGER ikke bort bikkja med vitende vilje.

Og det som er enda mer morsomt er de som tydeligvis kan fortelle meg at jeg ikke er glad i dyr på ordentlig, ikke har noe ekte forhold til dyrene, og at de bare har vært substitutter for et barn frem til nå- uten å ha et snev av et åpent sinn eller et snev av kjennskap til meg/mine og mitt liv.

Jeg har alltid vært den som dømmer andres omplasseringer nord og ned når jeg ser at årsaken er barn- nå vet jeg at sånn kan det gå, og at det (som regel) aldri er med vilje eller av uvitenhet. Det handler heller ikke alltid om å bare "ta seg sammen". De som omplasserer bikkja FØR ungen er født tenker jeg derimot mitt om...

For de som nå dømmer meg for at jeg har en ute til omplassering er det fremdeles sånn at det er privat, og det spenner videre om seg enn det enkle faktum at jeg har fått et barn. Ellers kan dere tenke hva dere vil.

Det kan skje, det skjer, det kommer til å skje igjen, og jeg håper min piff og interesse melder sitt fulle inntog igjen når poden blir mer selvstendig som sagt over her. Til dess får vi gjøre hva vi kan utav det, både jeg og bikkjene- og investere i en hodelykt som lyser opp hele skogen nå etter det har blitt mørkt om kveldene.

Skulle ønske jeg kunne vise dere mine "stolte" bilder der jeg ligger henslengt på sofaen med nyfødt i armkroken og tre bikkjer strødd litt tilfeldig over meg.

Jeg fikk ungen den ene torsdagen, neste torsdag var vi tilbake på kurs, både jeg og baby. På syv timers (hunde)teorikurs her om dagen var baby med, måtte ut på do og skifte bleie innimellom, men gikk som smurt det.

Vi var en herlig flokk på syv. Nå er vi en enda herligere flokk på åtte. Jeg har alltid hatt bikkjene i senga, men det ble slutt da jeg ble gravid av sikkerhetsmessige hensyn. Sluttet ni mnd før baby kom, bevisst slik at ikke noe negativt skulle kobles til den lille. Jeg gir fra meg baby noen minutter for å hilse alle i husstanden god morgen etter vanlige ritualer. Er veldig bevisst på å være oppmerksom og ta meg like mye av bikkjene nå som før for at det ikke skal komme ressursforsvar inn i bildet, som ihvertfall en her kan bli litt styggrov av. Har prøvd å innlemme baby som en del av flokken på en mest mulig naturlig måte, og til nå har det gått på skinner til tross for enkelte til dels tøffe dyr, heldigvis. Det har blitt litt forskjellige reaksjoner, fra å prøve å adoptere baby til å rynke litt på nesa; gud så høylytt den greia di er da?

 Er spent på når den lille begynner å krabbe rundt og oppta gulvplass. Ikke snakk om at mat og leker kan ligge fremme som de gjør, en baby kan ikke hundespråk uansett, og disse vovvene er litt for brutale læremestere. Har dog på forhånd bestemt meg, oppstår det trusselsituasjoner ovenfor baby (og da snakker jeg ikke noen glefs i lufta over dette nye, ukjente) noen gang blir den innvolverte utehund og tatt frem til jobb og trening. (jeg har en spesiell i (mis)tankene) Ja, jeg er glad i hundene mine, men jeg setter ungen min foran. Ikke i den forstand at ikke hundene skal få det de skal, men i en konfliktsituasjon går avkommet mitt foran, uten tvil. Enn så glad jeg er i dem, så stolt jeg er av dem og så mye tid jeg bruker på dem. De var her først, og de skal ikke gå glipp av noe pga baby, ihvertfall ikke oppfatte det, men jeg utsetter ikke barnet mitt for lemlestelse.

 Noen sa; det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Det er jeg helt enig i!

belgerine:

Skulle ønske jeg kunne vise dere mine "stolte" bilder der jeg ligger henslengt på sofaen med nyfødt i armkroken og tre bikkjer strødd litt tilfeldig over meg.

Jeg fikk ungen den ene torsdagen, neste torsdag var vi tilbake på kurs, både jeg og baby. På syv timers (hunde)teorikurs her om dagen var baby med, måtte ut på do og skifte bleie innimellom, men gikk som smurt det.

Vi var en herlig flokk på syv. Nå er vi en enda herligere flokk på åtte. Jeg har alltid hatt bikkjene i senga, men det ble slutt da jeg ble gravid av sikkerhetsmessige hensyn. Sluttet ni mnd før baby kom, bevisst slik at ikke noe negativt skulle kobles til den lille. Jeg gir fra meg baby noen minutter for å hilse alle i husstanden god morgen etter vanlige ritualer. Er veldig bevisst på å være oppmerksom og ta meg like mye av bikkjene nå som før for at det ikke skal komme ressursforsvar inn i bildet, som ihvertfall en her kan bli litt styggrov av. Har prøvd å innlemme baby som en del av flokken på en mest mulig naturlig måte, og til nå har det gått på skinner til tross for enkelte til dels tøffe dyr, heldigvis. Det har blitt litt forskjellige reaksjoner, fra å prøve å adoptere baby til å rynke litt på nesa; gud så høylytt den greia di er da?

 Er spent på når den lille begynner å krabbe rundt og oppta gulvplass. Ikke snakk om at mat og leker kan ligge fremme som de gjør, en baby kan ikke hundespråk uansett, og disse vovvene er litt for brutale læremestere. Har dog på forhånd bestemt meg, oppstår det trusselsituasjoner ovenfor baby (og da snakker jeg ikke noen glefs i lufta over dette nye, ukjente) noen gang blir den innvolverte utehund og tatt frem til jobb og trening. (jeg har en spesiell i (mis)tankene) Ja, jeg er glad i hundene mine, men jeg setter ungen min foran. Ikke i den forstand at ikke hundene skal få det de skal, men i en konfliktsituasjon går avkommet mitt foran, uten tvil. Enn så glad jeg er i dem, så stolt jeg er av dem og så mye tid jeg bruker på dem. De var her først, og de skal ikke gå glipp av noe pga baby, ihvertfall ikke oppfatte det, men jeg utsetter ikke barnet mitt for lemlestelse.

 Noen sa; det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Det er jeg helt enig i!

Pelskåpa:

belgerine:

Skulle ønske jeg kunne vise dere mine "stolte" bilder der jeg ligger henslengt på sofaen med nyfødt i armkroken og tre bikkjer strødd litt tilfeldig over meg.

Jeg fikk ungen den ene torsdagen, neste torsdag var vi tilbake på kurs, både jeg og baby. På syv timers (hunde)teorikurs her om dagen var baby med, måtte ut på do og skifte bleie innimellom, men gikk som smurt det.

Vi var en herlig flokk på syv. Nå er vi en enda herligere flokk på åtte. Jeg har alltid hatt bikkjene i senga, men det ble slutt da jeg ble gravid av sikkerhetsmessige hensyn. Sluttet ni mnd før baby kom, bevisst slik at ikke noe negativt skulle kobles til den lille. Jeg gir fra meg baby noen minutter for å hilse alle i husstanden god morgen etter vanlige ritualer. Er veldig bevisst på å være oppmerksom og ta meg like mye av bikkjene nå som før for at det ikke skal komme ressursforsvar inn i bildet, som ihvertfall en her kan bli litt styggrov av. Har prøvd å innlemme baby som en del av flokken på en mest mulig naturlig måte, og til nå har det gått på skinner til tross for enkelte til dels tøffe dyr, heldigvis. Det har blitt litt forskjellige reaksjoner, fra å prøve å adoptere baby til å rynke litt på nesa; gud så høylytt den greia di er da?

 Er spent på når den lille begynner å krabbe rundt og oppta gulvplass. Ikke snakk om at mat og leker kan ligge fremme som de gjør, en baby kan ikke hundespråk uansett, og disse vovvene er litt for brutale læremestere. Har dog på forhånd bestemt meg, oppstår det trusselsituasjoner ovenfor baby (og da snakker jeg ikke noen glefs i lufta over dette nye, ukjente) noen gang blir den innvolverte utehund og tatt frem til jobb og trening. (jeg har en spesiell i (mis)tankene) Ja, jeg er glad i hundene mine, men jeg setter ungen min foran. Ikke i den forstand at ikke hundene skal få det de skal, men i en konfliktsituasjon går avkommet mitt foran, uten tvil. Enn så glad jeg er i dem, så stolt jeg er av dem og så mye tid jeg bruker på dem. De var her først, og de skal ikke gå glipp av noe pga baby, ihvertfall ikke oppfatte det, men jeg utsetter ikke barnet mitt for lemlestelse.

 Noen sa; det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Det er jeg helt enig i!

Det blir helt feil, og veldig umodent, å dømme andre utfra dine egne erfaringer. Du har ikke tråkket i andres sko, og kan ikke vite hvordan deres totalsituasjon og mestringsnivå er. Jeg er mor til 5 barn, og har 4 hunder. Det fungerer helt utmerket for meg. Men jeg ser utmerket godt at det neppe vil kunne fungere like godt for alle. Ikke fordi jeg er bedre mor eller bedre hunde-eier enn andre, men fordi jeg evner å gjøre dette utfra min totale situasjon og min opplevelse av den: Jeg blir ikke sliten av å ha så mange barn eller så mange hunder. Men noen blir utmattet av ETT barn. Og har ikke muligheten til å forutse det før de sitter der med barnet.

Ingen har noen som helst rett til å stikke pekefingerens i andres ansikt fordi de ikke har det overskudd som skal til for å ivareta både nytt barn, og ev hund de hadde fra før. Og jeg syns det er ansvarlig og voksent gjort å se sine egne begrensninger og om nødvendig-omplassere hunden. Best for hunden, best for barnet og best for mor.
OG ikke alle får friske barn, ikke alle får barn sosm sover fra 1900 - 0700 hver natt. mange har kolikkbarn, eksembarn, astmabarn, får barseldepresjoner, brystbetennelser mm.

Jeg begynner å bli jævlig lei av alle som setter seg på sin høye hest fordi ikke andre mestrer livet på akkurat samme måte som en selv. Skam dere!!!

Følte du deg truffet? Det handler ikke om din dårlige samvittighet, det handler om å berolige mennesker som vurderer å velge bort å få barn fordi de har hund. Vi trenger ikke BARE å dra frem skrekkeksemplene vel, det finnes kanskje lys i enden av tunellen? Iflg. deg selv er jo du et strålende eksempel på at barn og hund i flertall går strålende. Eller..?

belgerine:Følte du deg truffet?

Jeg tviler ikke på at mange opplever at følelsene for hunden forsvinner en periode når de får barn.

Vi valgte å vente med ny hund til minste barnet var 2 år, så jeg har ikke opplevd den problemstillingen selv. Men jeg har to tette barn (1 år mellom) og strevde litt med å opprettholde følelsene for førstefødte da nummer to kom. Det er det vel heller ikke helt stuereint å innrømme, men ikke uvanlig. Uansett ingen grunn til at det skulle være annerledes med hunden i familien, tvert imot.

Det er så mye kjemisk og fysisk og mentalt som skjer med ei gravid jente og en nybakt mor (og far forsåvidt), at verden rundt kan forsvinne litt ei stund. Tross alt er de 9 månedene man går gravid på alle måter en forberedelse på ungen som skal komme. Og ammetåka etter fødsel skal hjelpe til med å holde fokus på babyen og sørge for nok hvile. Da er det ikke rart at forpliktelser man syns var givende før kan bli et ork en periode, eller lenger.

:Divo&Sorri:

Jeg tviler ikke på at mange opplever at følelsene for hunden forsvinner en periode når de får barn.

Vi valgte å vente med ny hund til minste barnet var 2 år, så jeg har ikke opplevd den problemstillingen selv. Men jeg har to tette barn (1 år mellom) og strevde litt med å opprettholde følelsene for førstefødte da nummer to kom. Det er det vel heller ikke helt stuereint å innrømme, men ikke uvanlig. Uansett ingen grunn til at det skulle være annerledes med hunden i familien, tvert imot.

Det er så mye kjemisk og fysisk og mentalt som skjer med ei gravid jente og en nybakt mor (og far forsåvidt), at verden rundt kan forsvinne litt ei stund. Tross alt er de 9 månedene man går gravid på alle måter en forberedelse på ungen som skal komme. Og ammetåka etter fødsel skal hjelpe til med å holde fokus på babyen og sørge for nok hvile. Da er det ikke rart at forpliktelser man syns var givende før kan bli et ork en periode, eller lenger.

Mutley:

Jeg opplevde nesten det motsatte. Hunden ble friplassen min. Å få gå tur eller reis på trening ble etterhvert en nødvendig pause i hverdagen min, og det er der jeg henter meg inn. Jeg få påfyll av å være sammen med hunden, og har mer krefter til ungene etterpå.

Så nei - hunden er vel så viktig nå som før, men det blir naturligvis mer begrenset med tid til den.  

Som om jeg skulle sagt det selv :) Uten hundene hadde jeg blitt fanget i mitt eget hus. Nå har jeg en legitim grunn til at jeg MÅ ut av huset.

Altså, nå må man skille litt skitt og kanel her. Det er faktisk ikke de gjennomtenkte, ærlige omplasseringene som ihvertfall jeg blir frustrert over. Og slik har jeg ikke oppfattet de andre i denne tråden heller. At ting blir for mye og hundeholdet ikke føles riktig lengre er fullt forståelig. Det kan skje hver og en av oss. Og da er det helt på sin plass og en god gjerning å la hunden få en ny sjanse ett annet sted.

Det jeg reagerer på er at det for noen synes som om hunden blir bare iveien, når det kommer barn i hus. Den kan ikke ligge på stua for stuegulvet er forbeholdt baby. Man kan ikke går tur, for det er så pes med vogn i tillegg til hunden. For båndtrening, eller å få med en annen person er jo helt uoverkommelig. Og slike ting. Jeg er forundret over hvor liten vilje enkelte viser til å løse noen små utfordringer, og heller ser på hunden som ett problem. Og det gjør meg trist på hundens vegne. Særlig når man ikke gidder å forsøke å omplassere hunden engang, men bare "glemmer" den i ett bånd eller hundegården ute. For det er jo bare en hund, sant?

Hvis jeg visste at om 2-3 år vil jeg prøve å få barn, så hadde jeg ikke gått å kjøpt meg hund. De fleste vet at hund er mye jobb og ansvar. Man vet også at en baby er 10 ganger mer jobb og ansvar, ergo blir tiden mindre til en firbent. Da er det i mine øyne ikke riktig å skaffe seg hund. Man tar jo på seg en forpliktelse for 10-15 år fremover når man kjøper hund. Ut i fra alle omplasseringer og avlivninger skulle man tro at mange ikke tenker på det. Joda, det kan skje uforutsette ting i livet, men utifra alle annonser rundt om; "hund omplasseres pga allergi" så tror jeg valget om å skaffe seg en hund ikke er så gjennomtenkt mange ganger, desverre....

Det virker for  meg som det er helt akseptabelt å sette hunden til side, og det skjønner jeg ikke. Da er det i mine øyne mer riktig å omplassere hunden, i stede for at den skal nøye seg med 50% av oppmerksomheten den fikk før. Det verste er de som går å avliver en hund de tilsynelatende har gjort alt for tidligere. Da har vel ikke følsene for dyret vært der i første omgang.

Å skaffe seg en hund, er for meg som om jeg skulle fått barn. Det er en forpliktelse for livet. Jeg vet helt ærlig ikke hva som skulle skjedd før jeg omplasserte hunden min. Jeg har også avtalt med familie om at hvis det skulle skje meg noe, så vet jeg at hunden blir godt tatt vare på av dem.

Tirille:

Hvis jeg visste at om 2-3 år vil jeg prøve å få barn, så hadde jeg ikke gått å kjøpt meg hund. De fleste vet at hund er mye jobb og ansvar. Man vet også at en baby er 10 ganger mer jobb og ansvar, ergo blir tiden mindre til en firbent. Da er det i mine øyne ikke riktig å skaffe seg hund. Man tar jo på seg en forpliktelse for 10-15 år fremover når man kjøper hund. Ut i fra alle omplasseringer og avlivninger skulle man tro at mange ikke tenker på det. Joda, det kan skje uforutsette ting i livet, men utifra alle annonser rundt om; "hund omplasseres pga allergi" så tror jeg valget om å skaffe seg en hund ikke er så gjennomtenkt mange ganger, desverre....

Det virker for  meg som det er helt akseptabelt å sette hunden til side, og det skjønner jeg ikke. Da er det i mine øyne mer riktig å omplassere hunden, i stede for at den skal nøye seg med 50% av oppmerksomheten den fikk før. Det verste er de som går å avliver en hund de tilsynelatende har gjort alt for tidligere. Da har vel ikke følsene for dyret vært der i første omgang.

Å skaffe seg en hund, er for meg som om jeg skulle fått barn. Det er en forpliktelse for livet. Jeg vet helt ærlig ikke hva som skulle skjedd før jeg omplasserte hunden min. Jeg har også avtalt med familie om at hvis det skulle skje meg noe, så vet jeg at hunden blir godt tatt vare på av dem.

 

Flott skrevet!!! Veldig enig:-)

Tirille:Å skaffe seg en hund, er for meg som om jeg skulle fått barn.

Nå fikk vi barn først, men vil fortsatt si at hunden står høyt på "elsk"-listen. JA, barn teller mere enn hunden, men hvem ser ikke sånn på det?

Jeg har ett barn og det kommer til å bli flere barn... Kan ikke forestille meg omplassering eller hundegård som fremtiden for vår gutt. 

familienpå6:Nå fikk vi barn først, men vil fortsatt si at hunden står høyt på "elsk"-listen. JA, barn teller mere enn hunden, men hvem ser ikke sånn på det?

Jeg har ett barn og det kommer til å bli flere barn... Kan ikke forestille meg omplassering eller hundegård som fremtiden for vår gutt.