*Voff*:

Jeg forstår at du er vandt til å få ting som du vil ha det, du oppnår målene dine, setter enda høyere krav, og du når dem faktisk også. 

Jeg ser på meg selv litt som en "evig" perfeksjonist. Liker å være "perfekt" på alle områder, og ha alt under kontroll. Selv om dette egentlig er en god egenskap (man er målrettet), så ser jeg også at det kan bli vel slitsomt å skulle stille så høye krav til seg selv hele tiden. Jeg makter det ikke lenger, og må rett og slett jekke meg ned noen ganger, ellers sliter jeg meg selv ut, og om jeg da skulle feile, eller ikke få noe til, raser alt i grus. Det kan umulig være sunt å ha den følelsen, og jeg prøver å se bort i fra den ofte, men likevel så er den så godt innprentet at den kommer alltid tilbake (men da gjerne i straff-lignende form: "Du gjorde ikke sånn som du skulle, derfor blir det en strafferunde med ..." sier jeg til meg selv..) Når jeg tenker over det blir det nesten som å være litt manisk-depressiv. Man er høyt oppe når man lykkes, men laaangt nede når ting går skeis. 

Og det er da jeg tenker at det går ikke an å stille slike umenneskelige krav til en selv, at en bestandig må innfri, være pliktoppfyllende, gjøre alt innen tidsfristen, lykkes på første forsøk etc. etc. - det er urealistisk å tenke/tro at dette går an. Før eller siden vil man møte veggen, og det er vist i studier at de personene presterer etter mestringsmodeller (ens prestasjoner svinger opp og ned, og det er her de fleste av oss ligger), framfor de som presterer etter suksessmodeller (de som alltid lykkes og som ligger langt over gjennomsnittet), takler "tilbakefall"/dårligeprestasjoner bedre enn de som ligger innenfor suksessmodellen. 

Men man må jo først akseptere/innrømme for seg selv at man ikke kan være nr. 1 alltid..

Sier du da at jeg skal gi f* i å stille krav som jeg likevel ikke innfrir, og ta det med ro og kose meg med hundeholdet HELE tiden? Hvordan roer man ned? Jeg vil tro det er vanskelig å innrømme (altså virkelig innrømme ovenfor seg selv) at man ikke får det til, og innse at det kanskje kommer etterhvert.

Nå hakke jeg lest hva andre har skrevet, men kan jo i alle fall fortelle litt om hvordan jeg har det.. For jeg er nemlig en av disse som lever og ånder for hunder.. Jeg har ingen særlig gnist for jobben jeg har, strengt tatt så er jeg glad når arbeidsdagen er ferdig.. HVorfor? jo, jeg skal hjem til hunden min.. Jeg har ingen interesser i livet, utenom hund.. Forhåpentligvis begynner jo også foto å bli interessant også.. Men ja, jeg har kjørt meg skikkelig skikkelig fast i hund..

Men resultatene og treningen? Der har også jeg manglet gnisten.. Problemet var at vi hadde ikke noe å se frem til og styra alt for mye alene.. Så begynte jeg i IPO-gruppa, faste treninger i uka og et mål der fremme. Juni 2011 skal jeg opp til ferdelsprøve =)

Det skal også sies at mitt hundehold er langt ifra perfekt, jeg er ikke perfekt og henger heller ikke helt med i diskusjonene og tankegangene om treningsmetoder osv.. Jeg har havnet på en sti der jeg har funnet ut hva som fungerer for meg og min hund, og jaggu blir det resultater også.. Sakte, men sikkert.. Jeg er verken tradisjonell eller 100% positiv.. Jeg er 100% rothue ;P

Så spørsmålet mitt til deg; har du et mål i ditt hundehold og driver du me noe som du synes er gøy? Hvis ikke, så er det virkelig ikke lett å holde på gnisten :)

Sier du da at jeg skal gi f* i å stille krav som jeg likevel ikke innfrir, og ta det med ro og kose meg med hundeholdet HELE tiden? Hvordan roer man ned? Jeg vil tro det er vanskelig å innrømme (altså virkelig innrømme ovenfor seg selv) at man ikke får det til, og innse at det kanskje kommer etterhvert.

ralfdog:

 

Sier du da at jeg skal gi f* i å stille krav som jeg likevel ikke innfrir, og ta det med ro og kose meg med hundeholdet HELE tiden? Hvordan roer man ned? Jeg vil tro det er vanskelig å innrømme (altså virkelig innrømme ovenfor seg selv) at man ikke får det til, og innse at det kanskje kommer etterhvert.

Pelskåpa:

Sier du da at jeg skal gi f* i å stille krav som jeg likevel ikke innfrir, og ta det med ro og kose meg med hundeholdet HELE tiden? Hvordan roer man ned? Jeg vil tro det er vanskelig å innrømme (altså virkelig innrømme ovenfor seg selv) at man ikke får det til, og innse at det kanskje kommer etterhvert.

men hvis du ikke koser deg med hundene det meste av tiden (alle har dårlige dager!), eller hund er en stressfaktor, hva er vitsen med dem da....?

Joda Pelskåpa, jeg koser meg med hundene :) Det er jo i utgangspunktet ikke en stressfaktor, jeg bare blåste det litt opp i denne tråden. Men jeg kunne tenkt meg en løsning på å fart i sakene, så jeg hadde kost meg på flere plan i hundeholdet også.

Angelcharm:

ralfdog:

 

Sier du da at jeg skal gi f* i å stille krav som jeg likevel ikke innfrir, og ta det med ro og kose meg med hundeholdet HELE tiden? Hvordan roer man ned? Jeg vil tro det er vanskelig å innrømme (altså virkelig innrømme ovenfor seg selv) at man ikke får det til, og innse at det kanskje kommer etterhvert.

Hvorfor ikke ha fokus på det du faktisk lykkes medistedet..og så tar du for deg en og en ting som du vil forbedre..og jobber konsekvent med det til det sitter ? :)

For rastløs og kravstor, ser jeg nå. Det var vel egentlig litt logisk at jeg ikke skulle få til alt jeg ønsket å få til, med en gang, selvom jeg trudde det.

ralfdog:

Det var vel egentlig litt logisk at jeg ikke skulle få til alt jeg ønsket å få til, med en gang, selvom jeg trudde det.

ralfdog:

 

Sier du da at jeg skal gi f* i å stille krav som jeg likevel ikke innfrir, og ta det med ro og kose meg med hundeholdet HELE tiden? Hvordan roer man ned? Jeg vil tro det er vanskelig å innrømme (altså virkelig innrømme ovenfor seg selv) at man ikke får det til, og innse at det kanskje kommer etterhvert.

Nei, jeg sier ingenting om hva du skal gjøre. Her snakket jeg om meg selv, hva jeg har opplevd ift. å prestere godt/dårlig - og jeg vil ikke gå rundt å være skuffet over meg selv hele tiden, derfor har jeg måtte godta ting som jeg egentlig ikke vil godta. (og egentlig snakker jeg ikke om hund her i det hele tatt, mer om andre "personlige" preferanser). 

Og jeg klarer ikke å "kose" meg med hundeholdet bestandig. Men jeg prøver å ikke være så negativ til alt, for virkelig, om jeg skulle begynne å bli besatt over ting som ikke fungerte i hundeholdet mitt, så hadde det vært enda en ting å tilføre listen over "Hvordan ting MÅ være" (altså enda en ting å stresse over). 

Det som er viktig for meg i hundeholdet mitt er at jeg skal bli glad av å være sammen med dem, og at vi kan ha det moro sammen. Og at hundene oppfører seg slik jeg mener er akseptabelt. Men helt perfekte er de langt i fra. Han store er en skikkelig "drittunge" til tider, og hun minste går rundt og tripper dagen lang og tror hun er den prinsessen..(som igjen er min feil da hun betyr alt for meg, og det er mye hun kan tillate seg som jeg ser mellom fingrene på..)

Hvordan roe ned? Hm. Jeg tror kanskje at jeg har åpnet opp øynene litt og sett at faktisk veldig mange rundt meg slettes ikke er bedre enn det jeg er. Det er nok en veldig pompøs ting å si, men faktisk når jeg ser at andre mislykkes, eller at jeg klarer ting bedre enn andre, så klarer jeg å slappe litt mer av (i forhold til mine egne kriterier). Det er ingen som er perfekt på alle områder her i verden, og hvis man ser seg litt rundt vil man innse dette etter hvert. Det kan gjelde være andre personers indre eller ytre faktorer, hundehold, sport, familie, prestasjoner, hva du vil. 

F.eks. så har jeg en hundevenninne. Hennes hund kan utrolig mange kule triks, og hver gang hun har vist meg et av de "siste" triksene hunden hennes kan, går jeg hjem og lærer småen min et nytt triks. Det behøver slettes ikke å være samme trikset, men NOE må jeg også lære min. Men venninnen min har en hund som gjør veldig mye rart av seg selv, og det er derfor lett å forsterke atferden, så uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så kan den hunden morsommere triks enn det min kan. Men betyr det at hennes hundehold er bedre enn mitt? Nei. Hvis jeg snur litt på det, så ser jeg at min hund kan andre ting som venninnen min sin ikke kan. Samtidig er de to hundene forskjellige i væremåte, og noen ganger er jeg glad for at min hund er mer "moden" og rolig enn det hun andre er. Selv om det bare er 1 mnds aldersforskjell på de. 

Så poenget mitt? Alt har på en måte "ups" and "downs" - og det gjelder å ikke være for mye fokusert på èn ting man ikke får til, når man får til haugevis av andre ting som andre ikke klarer. :) 

Rens hodet for rare tanker, og skjerp deg litt:) ingen kan være gode i alt fra starten av. Fattig trøst men veldig sant.

Du er mann og må sette deg mål, et mål av gangen. Dette målet er sikkert i den gata som kan trigge konkuranse instingtet ditt. Sier ikke du skal kopiere hendelsen i videon, men det viser ganske så godt hvordan du trener deg målrettet fram mot løsningen. Her er noen flere triks å trene på.

Ikke sett for mange mål av gangen, da blir det bare kaos

Du sier gå pent i bånd. Hva legger du i det? Regner med at det er ulven det gjelder..

 Det du må huske på er om han skal GÅ pent må gjerne du ØKE ditt tempo. Det var iallefall nøkkelen for at pia mi skulle gå pent, når jeg rusla avgårde i mitt tempo ble det for sakte for henne og hun omtrent stokka beina for å gå så sakte. Så jeg økte mitt tempo mye, hun fikk strekke beina, og vips var hun mer obs på hva jeg gjorde, og da kunne jeg gå "fyllik" hvor hun hang med i hver vending og hvert krumspring jeg gjorde. Etterhvert lærte hun å tusle i mitt tempo også, men dette trente vi på når hun var god og sliten, dvs på tur hjem. 

Og det å ha noen å trene med, er viktig :) Få av oss klarer å motivere oss selv til å bli bedre, helt alene. Sikker på at de fleste her inne kan skrive under på at de trener MER når de går kurs, eller drar på faste treningssamlinger.

Og at det er mye mer artig, å trene en hund som er ekstremt treningsvillig, enn en som helst bare vil stå i grøfta å snuse :) 

Signerer denne fullt og helt

jeg har en 110% jobb og et roligere hundehold... min hund er ikke spesielt treningsvillig (annet enn spor) og begynner å bli gammel. personlig er jeg sterkt interessert i allt som har med hund og trening å gjöre, men han er ikke hunden å gjöre det med... så jeg drar ofte på forelesninger og seminar uten hund for å bli en bedre trener...

du virker som en veldig målrettet person og da kan du vel egentlig få til hva du vil  med hundeholdet ditt bare du bestemmer deg for det...

kjenner ei som fikk seg hund nå og har målet vinne vm i agility om fire år, hun trener konkret og målrettet mot det målet... jeg har stor tro på at hun kan klare det, beinvilje i den jenta! jeg hadde aldri orket å sette meg et sånt mål, mitt mål når jeg fikk min hund var å få den sånn passe lydig - kunne godt tenke meg å trene litt osv... der har jeg jo også kommet... neste hund skal jeg sette litt höyere mål og mer konkrete mål og jobbe for dem...

men jeg tror jo også at man iblant må nöye seg med å gi 150% i en del av livet sitt, ellers har det en tendens til å gå utover helsa... for meg er det jobben, men håper å ha litt mer tid til vel "et liv" om to år når jeg er ferdig her... ;)

Tror, som enkelte sier, at man ikke kan være best i alt.

Du brenner for kjøkkenet og derfor er du så knakende god på det du jobber med.

De som er knakende gode på hund brenner like mye for hundetrening som du brenner for kjøkkenet ditt og er nok sikkert litt middelmådig på jobben istede.

Men som du selv var inne på, du ble en ekspert på kjøkkenet fordi du bestemte deg for å bli det og det er nok halve jobben. Om du virkelig bestemmer deg for å bli en hundeekspert så klarer du det, for det sitter i hodet, men om ikke hjertet er med så er ikke hodet det heller.

Spennende tema!

Sier meg enig med mange av dere andre. Jeg brenner dessverre ikke for jobben, men jeg sykler aktivt. Og jeg har stor forståelse for de som bare sykler for rekreasjonen skyld! Det er jo ikke sånn at man må være så fryktelig god i alt man driver med, jeg synes hobbyer og interesser har størst verdi når man koser seg med det der og da. Jeg har mange turer på sykkelen hvor jeg bare koser meg, bryr meg ikke om pulsklokke, kilometer osv, bare "slapper av", ser meg rundt og sykler hjem når jeg har lyst.

Jeg gleder meg til å komme hjem fra jobb og trening, for da lengter jeg faktisk etter hundene mine. Jeg har det bra på tur fordi hundene har det bra på tur. Jeg synes det er så godt å være rundt dem nettopp fordi det ikke handler om å prestere sammen med de! Det får jeg nok av via sykling (og til en viss grad jobb - æsj). Og som andre sier så har vi bare en viss mengde energi, så en slik intens form for gnist du snakker om går det vel ikke an å ha i alt man driver med? Ser for meg at man fort møter veggen da....

Sånn generelt trur jeg nok også at man ikke kan true fram en gnist heller. Gnist må komme naturlig. Men som i idrett så hjelper det alltid med delmål og hovedmål. Blir lettere å gape over arbeidet som trengs da.

Etter å ha tenkt meg om en dag nå, så trur jeg at jeg prøvde å komme frem til å "tvinge" frem en gnist som gav meg mer iver etter å prestere. Og når man presterer så kommer ofte gnisten på løpende bånd. Altså, hvordan ta "gnisten" (selvom den til tider er påtvunget) jeg har på jobben videre med meg i det private?

Jeg trur jeg tenker veldig anderledes enn hva mange skriver her, selvom jeg er enig i det meste. Men det må gå ann å klare mer? Jeg trur det blir litt for enkelt å si at man risikerer å møte veggen. Veggen kan man klatre over igjen, i form av prestasjon. Slik får jeg det til på jobben i hvertfall. Det er ikke alltid det er like artig å stå opp klokka 05:00 å vite at du ikke er hjemme før datteren din har lagt seg, den 12 dagen på rad. Men så vet man at det kommer perioder hvor det ikke er slik hver dag. Og prestasjon gir gnist, men det gir også en veldig positiv attityd.

Henger dere med? Eller er jeg på villspor (i deres øyne...)?

Selvfølgelig, alle har sine egne måter å mestre motgang på, og veggen kan man klartre over igjen:)

Som sagt, så vil jeg hjertens anbefale deg å lese boka til Sigurd Stubsjøen (Tenk deg til suksess), der vil du helt klart finne teknikker for hvordan du skal få tent gnisten, og hvordan du skal nå et mål/bli enda bedre.

ralfdog:

Etter å ha tenkt meg om en dag nå, så trur jeg at jeg prøvde å komme frem til å "tvinge" frem en gnist som gav meg mer iver etter å prestere. Og når man presterer så kommer ofte gnisten på løpende bånd. Altså, hvordan ta "gnisten" (selvom den til tider er påtvunget) jeg har på jobben videre med meg i det private?

Jeg trur jeg tenker veldig anderledes enn hva mange skriver her, selvom jeg er enig i det meste. Men det må gå ann å klare mer? Jeg trur det blir litt for enkelt å si at man risikerer å møte veggen. Veggen kan man klatre over igjen, i form av prestasjon. Slik får jeg det til på jobben i hvertfall. Det er ikke alltid det er like artig å stå opp klokka 05:00 å vite at du ikke er hjemme før datteren din har lagt seg, den 12 dagen på rad. Men så vet man at det kommer perioder hvor det ikke er slik hver dag. Og prestasjon gir gnist, men det gir også en veldig positiv attityd.

Henger dere med? Eller er jeg på villspor (i deres øyne...)?

Jeg skjønner veldig godt hva du mener.. jeg er bare ikke sikker på om det er det lureste :) Jeg har nemlig vært der selv..og jeg møtte den berømte veggen med et stjernesmell.. som det tok meg lang tid å komme meg tilbake fra. Og jeg er rimelig energisk og optimistisk av natur ;) Jeg så bare ikke signalene før det var for sent.. fordi jeg ville for mye, på for mange områder.

Men du er jo ikke meg... og det kan hende dette er helt annerledes for deg enn det var for meg. Jeg har all respekt for ønsket ditt, og iveren din... men vær ihvertfall sikker på at du ser konsekvensene av det :)

ralfdog:

Etter å ha tenkt meg om en dag nå, så trur jeg at jeg prøvde å komme frem til å "tvinge" frem en gnist som gav meg mer iver etter å prestere. Og når man presterer så kommer ofte gnisten på løpende bånd. Altså, hvordan ta "gnisten" (selvom den til tider er påtvunget) jeg har på jobben videre med meg i det private?

Jeg trur jeg tenker veldig anderledes enn hva mange skriver her, selvom jeg er enig i det meste. Men det må gå ann å klare mer? Jeg trur det blir litt for enkelt å si at man risikerer å møte veggen. Veggen kan man klatre over igjen, i form av prestasjon. Slik får jeg det til på jobben i hvertfall. Det er ikke alltid det er like artig å stå opp klokka 05:00 å vite at du ikke er hjemme før datteren din har lagt seg, den 12 dagen på rad. Men så vet man at det kommer perioder hvor det ikke er slik hver dag. Og prestasjon gir gnist, men det gir også en veldig positiv attityd.

Henger dere med? Eller er jeg på villspor (i deres øyne...)?

Angelcharm:

Tja... jeg tror det kommer an på..hvor godt du greier å koble ut de tingen du faktisk IKKE rekker over. Som f. eks å komme hjem til datteren din, få lov til å koble ut og bare tenke deg iblant, det faktum at du prioriterer gnisten, faktisk går ut over andre ting. For det gjør det enten du vil eller ikke. Døgnet har bare 24 timer for deg også, du er bare ett menneske, og du har bare en viss mengde overskudd. Om du greier å balansere disse tingene, slik at du aldri har dårlig samvittighet, aldri føler du henger to skritt etter, aldri er så sliten at du bare vil koble vekk osv.. så kanskje?

 

Jeg skjønner veldig godt hva du mener.. jeg er bare ikke sikker på om det er det lureste :) Jeg har nemlig vært der selv..og jeg møtte den berømte veggen med et stjernesmell.. som det tok meg lang tid å komme meg tilbake fra. Og jeg er rimelig energisk og optimistisk av natur ;) Jeg så bare ikke signalene før det var for sent.. fordi jeg ville for mye, på for mange områder.

Men du er jo ikke meg... og det kan hende dette er helt annerledes for deg enn det var for meg. Jeg har all respekt for ønsket ditt, og iveren din... men vær ihvertfall sikker på at du ser konsekvensene av det :)

Joda, jeg skjønner deg godt. Og jeg er ikke så naiv at jeg tror jeg klarer alt. Jeg tror egentlig at det jeg tenker er anderledes når jeg skal formulere meg på ett forum.  Jeg skal bare få til de tingene jeg ønsker med bikkjene mi, og være den jeg har lyst å være ovenfor familien, og fortsette å holde koken på jobb.

Det høres kanskje ut som jeg ser fremover mot NM titler i passering å gå fot ;) Hehe.. Men faktumet er at jeg vil bare bli fornøyd nok ovenfor meg selv, og mine prestasjoner utenfor jobb.

Og jeg har vanskelig for å tru at jeg mangler overskudd NOK. Jeg gjøre bare noe feil. Men nå synes jeg tråden eskalerer (jeg har lært ett nytt ord som jeg ikke vet om jeg bruker eller skriver riktig) til det glade vannvid, som Hellström sier. Jeg var jo ikke ute etter sympati eller forståelse, men en løsning.

Men takk for omtanken :)

He,he.. det var ikke meningen å trå deg for nær altså :)

Jeg skjønner at du gjerne vil dette. Så da tror jeg det lureste du kan gjøre, er å sette av en kveld i uka til kurs..og så jobber du i små økter med det du lærer på kurset. Vær konsekvent og ta en ting i gangne.. det er den sikreste oppskriften til suksess. Kurset vil hjelpe deg til økt mestring..og hvis det er det du mener er nøkkelen.. er dette det smarteste jeg kan komme på :)

Red: og ang å være fornøyd med seg selv.. jeg kjenner deg jo ikke. men noe sier meg.. at du har ALT for høye krav til deg selv :) .. jada jeg vet.. jeg maser...*ler*

Red2: Og det forrige innlegget mitt var et forslag til løsning.. ikke bare omtake :) Nemlig, senk skuldrene, senk kravene til deg selv..og lev livet NÅ :)

Du er flott du, Angelcharm :)