Til dere som har hatt "problemhunder"

Har dere lyst til å dele deres historie?

Denne tråden tok ikke helt av ser jeg - litt vanskelig tema kanskje?:)

Men jeg kan jo gjerne fyre av noen spm. 

Hva slet dere med?

Hva gjorde dere med det?

Hvor lang tid tok det?

Er hunden din ok nå eller måtte du avlive/omplassere?:(

Kan gjerne sende pm til meg også hvis dere synes det er ekkelt å skrive om her, men det kan kanskje hjelpe andre med å skrive her - og det er jo bra:)

Pelskåpa:


Den andre er tispa på 5 år om alltid har vært sky, og ikke likt valper, veldig redd både barn og fremmede. Vi har latt ho ta ting i sitt eget temp etter at vi fikk ho da ho var ca 4 år gammel. Ho brukte et par mnd på å bli trygg på meg og mannen min, ca 9 mnd før ho aksepterte ungene våre. Etter at vi kastrerte ho i høst, etter at vi hadde hatt ho i nesten halvannet år, ble ho en helt annen hund, mye tryggere og mye roligere.OG - fikk sjokk - SOSIAL!! Løper mot døren og hilser på ung-guttene som kommer på besøk...(Ho er snart 6 år)

ååhh for en fantastisk historie - tenk om det skjer med Gracie da:) Da skal jeg lage 100 Gracie-tråder her inne om hvor fantastisk hu er (hun er allerede fantastisk da) 

Takk for at du ville dele, og jeg beundrer deg for å holde ut i 9 måneder på at hun skulle akseptere ungene dine - det er fantastisk:)

Vet ikke helt om det kvalifiserer helt, men jeg kan da være med og dra igang tråden uansett. Jeg har en "problem" hund nå. Den er hundeagressiv om enn ikke av verste sort så er det lite trivelig når den veier 50 kg.

Jeg driver og trener passering og det og tolerere andre hunder på avstand for øyeblikket og forventer ikke at han noen gang kan gå løs med andre, men jeg tror og håper at han med tid og stunder kan komme seg såpass at han i det minste kan bli trygg nok til og akseptere passeringer og evt løse hunder vi måtte møte på ute.

Foreløpig har det vart ca et år, men mye av det er min feil fordi jeg ikke har trent så mye på det, og heller unngått plasser hvor man møter mye hunder. Men nå er vi godt i gang og jeg føler at det går greit framover selv om jeg tror det tar litt tid før jeg kan regne han som trygg.

Om han ikke blir bedre ja så blir han værende hos meg uansett. Det er tungvint til tider og ikke like gøy som om jeg hadde hadt bare den andre hunden min, men det er et ansvar jeg har tatt på meg og jeg vil ikke risikere at han havner en annen plass hos noen som ikke kjenner han og som kanskje gjør det værre, eller er ufin mot han. Han er ingen enkel type og i feil hender tror jeg det vanker mye korigering/juling på en slik type hund.

Edit: Legger til at tispa mi forsåvidt også var en "problem" hund fram til hun var to år ca, selv om jeg kanskje ikke ser på det som et problem i like stor grad som hannen min. HUn var livredd for stort sett alt utenom meg. Kattunger, katter, unger, andre hunder, andre folk generellt, også de hun hadde møtt før, andre dyr, biler, statuer/figurer, you name it. Hun knurret, boffet, løp og gjemte seg, sprang i føttene på meg og turte som regel ikke se på den/det som var skummelt en gang.

Nå er hun snart 4 år og har blitt en perfekt hund! hun er fin med andre hunder, hun er ikke redd for barn lengre, så lenge barna ikke er redde for henne, det liker hun ikke. Hun liker andre folk, både kjente og ukjente. Katter er gøy og jage og hesten er en stor hund som vi kan leke med :) Det tok litt tid, men løsningen var egentlig enkel nok, masse godbiter, ignorering av uønsket adferd og gradvis større utfordringer.

Jeg hadde en problemhund i 14 år.

Jeg fikk henne som 13 åring. Hun var 7 mnd og hadde vært i to familier før.

Mitt første møte med henne var at hun glefset etter meg. Jeg tenkte at vi to skulle nok bli venner bare vi ble kjent :) Og det ble vi! Hun var min faste følgesvenn i tenåringstiden ogfulgte meg gjennom sorger og gleder.

Desverre glefset hun på alle nye mennesker. Og det ble verre jo eldre hun ble. Hun kunne finne på å flekke tenner bare noen så litt for lenge på henne. 

Dem hun ble kjent med var hun overstrømmende mot, mens enkelte klarte hun aldri å godta.

Hun var utrolig lettlært, og enkel å ha med å gjøre på alle andre områder, ikke redd for ting og tang.

Det er klart at jeg kunne tatt tak i dette, men desverre kunne jeg ikke så mye om hund på den tiden. Hun har lært meg mer om hundespråk enn noen bok eller kurs kan lære meg :)

Likevel orker jeg aldri i livet å ha en slik hund igjen. Det er sinnsykt stress! Blir svett bare ved tanken :P

Jeg hadde ei tispe blanding av shcæfer og dalmatiner.. hun ble bare 1,5 år dessverre.. ting begynte å vise seg tidlig ang usikkerhet oven for mennesker,barn og andre hunder..

Hun var skeptisk til alle nye mennesker hun møtte,både voksne og barn.. Å kunne finne på å utagere skikkelig på enkelte mennesker vi møtte,og det var ikke noe artig å være med på. for det virket som hun ikke bare skulle skremme,men ta de.. :/ hun kom ikke med mange forvarsler,ikke et knurr engang,det sa bare pang,uansett.. jeg vet ikke hva det var med henne,men dårlige nerver helt ifra starten hadde hun garantert,pluss dårlig erfaring med slike ting fra min side,så ble det ikke bedre.. hun var den valpen i kassa som var roligst,og holdt seg mye for seg selv.. å jeg falt for henne såklart..

Hun fløy på så å si alle bikkjer uten forvarsel,det kunne være bikkjer med tydelig språk,å hu stoppa ikke for å sjekke engang..hun hadde så kraftig fryktaggressjon mot andre hunder da vi gikk tur,at jeg endte opp med bitt fra henne,fordi hun beit ut i løse lufta å det første hun fikk tak i,nemlig meg.. uten at hun selv visste det..

hun holdt også på å bite et barn en gang,fordi det kom for nærme...

hun var en engel mot alle folk hun kjente,verdens snilleste,og roligste kosejente.. men ettersom hun var ganske stor,og sterk.. klarte jeg rett å slett ikke hanskes med problemene hennes.. og jeg så tydelig at hun ikke hadde det noe bra med all frykten sin.. Å istede for å omplassere henne,med de store problemene hun hadde så valgte jeg heller å la henne slippe.. tanken på at hun skulle bli kasteball fra hjem til hjem orket jeg ikke,itilfelle folk ikke skulle klare å hanskes med de problemene hennes,å bare sende henne videre..

det er det vanskligste valget jeg noen gang har tatt,og jeg savner henne kjempe masse enda.. hun fikk slippe i fjor sommer.. :(

homarlen:
Vi har en alaskan husky i familien som eierne karakteriserer som "problemhund". Han er nå åtte måneder og har begynt å oppføre seg som en ordentlig unghund med alt det fører med ;)

Det hele begynte når de hentet han. Han var da seks(!) uker gammel og langt ifra godt nok utviklet til å bli tatt fra moren og dersom eierne bare kunne ventet i noen uker kunne mesteparten vært unngått.
Så, hva skjedde? Jo, hunden er seks uker og livredd alt. Han tør ikke tisse ute, så han gjør selvfølgelig fra seg inne. Den lille gutten har i tillegg noe som kan virke som tvangstanker når det kommer til å drikke vann. Dersom han får lov stopper han aldri. Derfor kan de ikke ha vann stående fremme til han. Han tisser i digre dammer og blir derfor stuet bort på ett rom, eller i bur. Dette pågår i flere måneder, men han greier endelig å bli stueren.

Nå er han blitt dårlig sosialisert og han begynner å trenge mer og mer stimuli. Han trekker mye i båndet på tur, så de kan ikke gå med han. Dette fører til at hunden bare blir mer frustrert.

For en stund siden spiste han på lekene til ungene og dette førte til at eiern hans skulle kaste han ut fordi hun ikke forstår hvorfor han gjør noe slikt. "Nå får han jo tross alt tre turer i uken"

Nå som han er blitt unghund har han begynt å reagere negativt på andre hannhunder og blitt VELDIG opptatt av tisper. Dette er noe som må jobbes med før det utvikler seg videre, og jeg gleder meg mye til å kunne ta fatt på det! :)

Jeg er utrolig glad i hunden og har jobbet mye med han. Han drar ikke i båndet når jeg er ute med han, og han er veloppdragen rundt meg. Det hunden trenger er konsekvent håndtering og stimuli.
Jeg har lært utolig mye av han, noe som jeg tror kommer godt med til mine fremtidige hunder.

Håper alt går bra for deg og Gracie! :)

Hvis dette er en problemhund er jo alle valper problemhunder da, i større eller mindre grad:-) ville kanskje heller sagt problemeiere her...

Tusen takk for at dere vil dele:)

Er det ingen solskinnshistorier der også:)

Jeg har en såkalt "problemhund" på snart 3 år.

Da han var rundt 5 måneder ble han angrepet av en voksen tispe som virkelig gikk inn for å skade ham. Jeg måtte "brekke" kjeven av strupen på Balder og etter denne opplevelsen slet jeg med å sosialisere ham med andre hunder i frykt av at noe slikt skulle skje igjen. Han gikk dermed glipp av viktig sosialisering og utviklet fryktaggresjon mot fremmede hunder. I tillegg ble han også utrolig nervøs og var redd mange mennesker.

Jeg bestemte meg for å gjøre noe med problemet da han var rundt 1 år og tok kontakt med Siddis Hundeskole og Arne Aarestad. Var forberedt på å bruke både tid og penger for å ordne opp i et problem jeg selv hadde "skapt" med min egen frykt. Vi jobbet mye med mennesker først og fremst og den dag i dag kan jeg si vi driver aktivt med rundering hvor figuranter (fremmede mennesker) er hele belønningen i opplegget. Han bjeffer fortsatt i ny og ne på mennesker men så fort han kommer bort (dersom det er greit) setter han seg ned for å få kos og ros.

Når det gjelder hunder er vi kommet et stykke men langt i fra i mål. Treningen har gjort at vi nå kan "trene" oss forbi en hund på god avstand og han mestrer å roe seg selv ned bedre enn tidligere. Istedenfor å bruke 10 minutter etter den andre hunden er borte til å roe ham ned, gjør han dette selv etter et par sekunder når hunden er borte. Han har også fått hilse på og gå tur med to forskjellige tisper som har et veldig godt språk og som dempet ham når han hilste for brått.

Veien fra problemhund til "perfekt" hund er lang og jeg er forberedt på dette. Tror kanskje det er det største problemet for folk som får en problemhund og ikke helt vet hva de går til. Man tror kanskje det er lettere enn det er i virkeligheten og ser ikke for seg å bruke flere år på dette (jeg selv trodde også dette en stund...).

Det nyeste i treningen vår nå er at min samboer har tatt over treningen (både meg selv og instruktørene ble enige om dette) ettersom han er mer avslappet og ikke så anspent som jeg er (han har ikke opplevd så mange utfall fra Balder som jeg har). Var utrolig kjekt å se de to på denne ukens trening og hvordan veien kanskje blir litt kortere nå som sambo har tatt over :)

Målet mitt for Balder er ikke at han skal elske alle hunder han møter men at han takler å ha de rundt seg og ikke går i forsvarsmodus ved synet av en hund...

Det meste var vel galt med han for å være ærlig. Redd høye lyder, redd andre hunder, aggresiv mot andre ahnnhunder, glefset etter barn og joggere, gjetet barn og joggere, bjeffet på ALT, slet veldig med å roe seg inne og ute når vi gikk tur hoppet og bet  båndet når et ble fgor mye og hadde ressursforsvar. Vet ikke om det er temperamentet eller oppdragelsen min som gjorde at han ble sånn. Som valp var han perfekt. Kom når man ropte, kunne en haug kommandoerog sluttet kjapt med valpebiting.

Alle problemene kom ikke samtidig heldigvis og noe var nok bare unghundfakter. Jeg begynte med å jobbe med a than hoppet å bet i båndet. VI gikk korte turer og stoppet når han hoppet og bet. De korte turene tok lang tid, men samtidig aktiviserte jeg han i hagen med masse lek, søksøvelser og en del lydighet slik at han fikk brukt energien sin. Lekte da en del kasteleker noe jeg ser etterpå neppe var lurt med en allerede stresset hund, men det gikk da bra likevell. Etterhvert kunne man gå lengre med han uten at han hoppet og bet, derme ble det lengre turer, men om det ble for mye for han satte han i gang igjen. Da stoppet jeg trødde på båndet og husket til neste gagn ca hva det var som fikk han til å koke over og utsatte han gradvis for dette. En av tingene var biler. Så det ble turer rundt hovedveien for å lære han at det gikk an å slappe av der også.

Ressursforsvar ble trent bort med aldri å ha bein eller leker tilgjengelig rundt barn. Var ikke noe problem med voksne. Var likevel en gang en skolesekk ble lagt på gulvet at han glefset etter et barn siden det var en leverposteiskive inni. Dette gjorde at jeg begynte å lure på om jeg burde beholde han. Det gjorde jeg da han var en ekstremt hengiven hund. Han kunne være løs på tur og kom straks man ropte, selv om han jaktet på en hare eller lemmen i øyeblikket. Han lærte kjapt triks så jeg visste også at han var en smart hund som antakelig kunne trenes trass alle problemene. Ressursforsvaret begynte vel da han var rundt 1,5 år og han er nå 4,5 år og jeg stoler fullt på han rundt mat. Tar dog ingen sjanser når det er barn i nærheten. Vi lærte også inn en positiv slipp kommando slik at vi slapp å tvinge fra han mat. Seneste i går slapp han et kyllingben han  fant ute og unngikk å plukke opp et Pizzastykke da jeg ba han om det *Stolt*

Vi begynte å dra på fellestreninger da han viste aggresjon mot andre hunder.Her hadde han null konsentrasjon og vi stod uke etter uke mange meterunna de andre å trente. Gravis beveget vi oss nærmere. Han klarer fortsatt ikke konsentrere seg kjempebra når han er med masse hunder rundt seg. I tillegg hadde vi med godbiter på tur og belønnet å gå forbi uten å trekke for å hilse (som han gjorde mot tisper og valper) eller utagere (som han gjorde mot enkelte hannhunder). Han begynte å bli gansek flink da han ble angrepet hard tav en annen hund, men er nå etter noen måneder til og emd bedre enn før. Han har to hannhunder han utagerer mot og klynker når vi går forbi andre hunder, men tar etterpå kontakt og får da lukte der de har gått.

Jeg fant kindereggøvelsen å begynte å bruke den på alt. Joggere reagerer han enda på om de kommer for plutselig, men han bjeffer bare litt og tar kontakt etterpå. Vi har gått forbi utallige barnehager og skoler for å trene på barn, han er enda forsiktig rundt dem, men viser ingen agresjon lenger, men vil gjerne hilse på de litt større barna, de mindre blir oversett.

Han vil nå hilse på fremmede som kommer på besøk (og folk ute som tar kontakt), men er nå litt for ivrig så jeg trener på å dempe hilseiveren ;) Før sprang han og gjemte seg og kom frem og bjeffe tom de beveget på seg. Alle ga han godbiter da de kom og vi lærte han en gå og legg deg kommando som fungerer utmerket.

Så jeg behold hunden og er veldig fornøyd med det. Han bjeffer enda en del, er redd søppelbøtter, hopper og biter om jeg jogger/springer, stresser lett inne (løpetid ol.), men tar det rolig til daglig, bjeffwer når han blir for ivrig i lek,han hater vann og stikker av fra badekaret, liker ikke klippe klør, men har begynt å godta det, utagerer enda mot de to andre hannhundene og mange rundt meg synes jeg burde oppdra han bedre, men de vet ikke hvordan han var så det overser jeg og jobber videre.

Så han er på ingen måte perfekt enda, men absolutt mye bedre. Har lest om dine problemer emd Gracie og kan fortelle deg at min ble betraktelig bedre rund 3 års alderen. Han ble roligere og også tryggere helt plutselig. Om det er trening eller alder kan je gikke si helt sikker, men tror det har en del med alderen å gjøre. 

 Om han ikke blir en "perfekt" hund til slutt er jeg fornøyd med han nå. Jeg kan stole på han, han er ekstremt hengiven og glad i familie og kjente og han er veldig smart.

crazy-gracie:

Tusen takk for at dere vil dele:)

Er det ingen solskinnshistorier der også:)

Joda, jeg skrev ikke fordi min historie er fortalt så mange ganger her inne. Men jeg har jo masse solskinn å by på :) 

Å motta en fire måneder gammel valp som er totalt "ødelagt" mentalt sett er ikke lett. Jeg kan ikke beskrive hvor vondt det var å se den nydelige valpen ha så mye angst at hun forsvant inn i seg selv og ble helt borte. Hvordan klarer noen å gjøre en liten pelsdott så ekstremt redd på bare fire små måneder? Null sosialisering, null miljøtrening kombinert med dårlig behandling...Jeg har ingen bevis på at de slo henne. Men normale valper skriker ikke og slenger seg ikke under nærmeste stol når mennesker løfter en arm for å strekke seg litt...

Jeg kunne skrive en bok om alt hun ble redd av de første ukene. Hun hadde aldri bodd innendørs så alt fra radio til oppvaskmaskin var skummelt. Hun var redd for å bæsje og gjemte seg alltid etter ett uhell selv om jeg aldri reagerte. Jeg fikk henne ikke over dørstokken, og om jeg forsøkte å løfte henne ut gikk hun inn i seg selv. Fjernt blikk, slapp kropp og null respons. Mennesker var værst, mennesker var det skumleste hun visste. Og om hun så en hund så hylte hun og tissa ukontrollert.

I starten var vi bare inne og lot valpen skjønne at vi var snille mennesker. Etterhvert introduserte vi en liten valpevenninne. Etter mye hyling ot tissing fant hun ut at den andre lille valpen var harmløs. Etter dette gikk forandringene på løpende bånd. Det gikk mye kylling og pølse til desensitisering. Vi brukte lang tid for å ikke skremme småtten. Fant koselige stedere i utkanten av hundeparker. Ved hjelp av tålmodighet, kylling og den lille valpevenninna gikk hunden fra nervevrak til bare nervøs :)

Etterhvert som hun ble tryggere startet utageringen. Nå hadde vi blitt vant til resten av verden, men mennesker hadde hun ingen planer om å stole på. Hun bestemte seg for å skremme de bort først som sist. Siden hun hadde vist enorm framgang på andre områder satte vi igang positiv trening mot utageringen. Canis nettbutikk ble mange kroner rikere, min bokhylle noen kg tyngre :) Etter alt valpen har kjempet igjennom skal vi mestre litt fryktaggressjon!

Enden på visa er at trening, trening, trening, godis, lek, mestring, tålmodighet, hundtrener og kurs osv fungerte. Det gikk tregt, men hele tiden fremover. Hunden min er nå glad og fungerende :) Hun er skeptisk til fremmede og trenger litt tid for å stole på de. Om fremmede menn ute bøyer seg over henne kan hun skvette unna og bjeffe. Barn har vi nok dessverre ikke fått trent på. Men ellers er hun en helt normal og lykkelig cocker.

Hun liker å møte nye mennesker. Spesielt når hun får komme til de og de sitter. Hun elsker å være ute med andre hunder. Hun kan gå gjennom travle handlegater fulle av folk uten å bli redd en eneste gang. Hun er trygg, lydig, uendelig snill. Hun har imponert meg i det uendelige med sin fantastiske personlighet.

Jeg må nok alltid legge litt til rette for henne. Mannfolk må være litt forsiktige når de hilser, og barn passer ikke sammen med henne. Men ellers er hun som en helt normal hund.

Det er min solskinnshistorie om hunden som har forandra livet mitt og gjort det tusen ganger bedre :)

Takk for at dere ville dele - det gir meg iallefall noen tanker at man ikke skal gi opp. Vi skal klare dette og jeg håper at dere som sitter midt oppi problemene får en liten "push" når man leser solskinnshistoriene og lærer litt ekstra av historiene som kanskje ikke gikk så bra:(

Jeg føler at vi begynner nå også å kanksje bevege oss sakte og sikker mot en solskinnshistore:)

Jeg tror nok de fleste kjenner Gracie her inne men for dere som vil lese hennes historie så kommer den her:)

Hun var et resultat av tjuvparring. Moren var bc/buhund og faren som "snek den inn" var beagle/dobermann. Moren var på førsteløpetid (altså kun en valp/unghund selv) Vi skulle ha sett tegnene når vi hentet Gracie. Moren var ekstremt underdaning og det virket som om noe ikke var bra der........??(men det vet man jo ikke) Så skjer vel det som skjer med oss mennesker - vi vil være helten og "redde" noen. Vi tok med oss Gracie når hun var 7 og 1/2 mnd. Vi var førstegangshundeeiere som bodde midt i Oslo. 

Gracie var en fantastisk valp, hun lærte fort, var lett å få stueren, ingen sep.angst og ingen ressursjforsvar. Vi flyttet til en ny leilighet når hun var ca. 4 mnd. Det gikk også forbausende bra. Vi så jo at hun hadde tendenser til å være redd, slik som når folk skulle klappe ho på hodet - trakk hun seg unna (det er jo forståerlig) men når hun fikk første løpetid (10 mnd) forandret ting seg. 

Hun viste mere redsel for folk og hun begynte å få "angstanfall" (det var helt forferdelig) Hun var livredd bein, hun snappa i lufta etter barn og bein til voksne (og det var IKKE gjeting - det var redsel) Hun var stresset, urolig og hadde det ikke godt. Jeg laget tråder opp og tråder ned om mitt lille "problembarn" her inne. Jeg ringte til hundefolk å snakket og snakket. Jeg tok opp problemene med hundegruppa mi og laget tankekart i hytt og gevær. Skulle klare dette - jeg skulle finne det ut. Jeg googla hver rykning i henne. Det som har hjulpet meg aller mest er dere her inne:)

I jula så var vi stokkdum - sambo tok med Gracie hjem til seg og jeg dro til Grand - Canaria for å feire jul sammen med min familie. Gracie hadde det ikke bra. Hun var så redd og det var helt grusomt. Jeg prøvde å få bill. hjem tidligere for å hente henne men var fulle fly. Jeg måtte stole på sambo - og han gjorde jo så godt han kunne stakkars. 

Jeg tenkte på avlivning - JEG hadde ikke gitt opp men jeg var så redd for at lille jenta mi hadde det vondt:( Det ble hjemmebesøk av adferdsspesialist. Adferdsspesialisten synes vi gjorde en super jobb med henne og hun ga oss tips og råd. Lille Gracie skal nå være figurant i passeringstrening med andre hunder, vi skal ta førerkort for hund og vi trener etter HENNES mestringsnivå. Jeg kan stryke beina mine på magen hennes mens hun ligger på siden. Hun er glad igjen og angsten er nesten helt borte. Stresset hennes må vi jobbe mere med men vi skal klare det:) Vi har en liten misstanke at hun også kan være plaget av innbildt men siden hun bare har hatt en løpetid så må vi vente litt. Gracie har et fantastisk språk - veldig tydelig. Dette er hennes styrke og vi gjør alt for ikke å ta fra henne språket hennes. Det er vanskelig for oss førstegangseiere men med en "steikebratt" læringskurve så vet jeg at det meste går:)

Det vi prøver å jobbe med nå fremover er redselen for mennesker og barn. Vi går forbi barnehager og går der barn er men ikke så nært at hun blir stresset. Vi er helt sikker på at vi skal klare det:)

Uansett hvor mange ganger jeg har fått hørt at jeg virker som en usikker hundeeier så må jeg bare si det at det som har hjulpet meg mest er Canis. Det hjelper å få svar fort, det hjelper å få forskjellige meninger og dette er et genialt forum med geniale mennesker i:) 

Takk skal dere ha og jeg kommer til å trenge dere igjen:)

Ville du ha solskinnhistorie eller trist historie?

Har begge deler ..

-turbo-:

Ville du ha solskinnhistorie eller trist historie?

Har begge deler ..

Jeg vil ha begge deler hvis du gidder:)

Tusen takk folkens for at dere ville dele:) Jeg leste noen av innlegga høyt til sambo og han ble helt sånn derre stille og sa "ååhh guri meg det er så mye jeg ikke har tenkt på her":) Og han kom hjem i dag og sa at Gracie var for stressa til å dra på trening i kveld i hundegruppa - jeg ble så fantastisk glad at han så det:) 

Takk igjen for at dere ville dele, det var noen triste skjebner så klart men det er jo viktig å lære av hverandre ikke sant:)

Flere som vil dele så blir jeg superglad og forhåpentligvis flere her inne:)

Jeg kunne sikkert fortalt om mine egne "problemhunder" og "hundeproblemer", men les, le, gråt og reflekter over denne:

Tilfellet Timber -
Noen ganger er det et hårfint skille mellom en historie med flest tapere - og den med bare vinnere

http://www.samojedhund.no/artikkel_timber.php?meny=9

Kaisi:

 

Jeg kunne sikkert fortalt om mine egne "problemhunder" og "hundeproblemer", men les, le, gråt og reflekter over denne:

Tilfellet Timber -
Noen ganger er det et hårfint skille mellom en historie med flest tapere - og den med bare vinnere

http://www.samojedhund.no/artikkel_timber.php?meny=9

 

 

Denne var nydelig:)