yurij:
Naboene hadde en liten rød cocker-frøken som het Lady. Jeg tror jeg gikk tur med den mere enn hva de gjorde selv :)  Var på døra deres hver dag for å låne henne med på tur,de må ha blitt veldig lei meg :) Men de var ihvertfall greie nok til å si ja hver gang :)

Det må nok være besteforeldrene mine sine hunder, de hadde to utrolig snille curlyer. :)

Farfaren min og kona hadde to langhårede dvergdachser. Jeg elsket de hundene! De var mine beste venner, skjønneste.

Sara og Vera het de. Jeg forgudet dem overalt, og gråt når jeg måtte reise fra dem.

Hver sommer var vi på hytta til farfar. En dag alle var på jobb, bestemte jeg og søsteren min oss for at vi skulle lage hinderløype. Vi fant masse småting, og laget 6-7 små hindere av dem. Og så brukte vi noen planker som vi la på en solseng slik at de ble en bro over, liksom som stigen på agility :P

Vi trente Vera hele dagen. Vi kunne jo ikke mye om hund, så det var nok litt mye mas, hun fikk lite pauser, og hun MÅTTE over :P Vi brukte heldigsiv godbiter da.

Da farfar og kona kom hjem, hadde vi lært Vera hele banen utenat. Vi var så stolte da vi skulle vise det fram!

Vi plasserte Vera i starten av banen, sa bli, vi gikk til enden av banen og ropte på henne, og hun tok banen helt perfekt! Dette var en hund som ikke kunne noensomhelst triks, så det var en kjempebragd, og farfar og kona var kjempebegeistret :D Flinke lille Vera!

Ellers alle hundene i nabolaget jeg har gått tur med... i helgene var det det jeg gledet meg til, gå tur med hundene til folk, for jeg ahdde ingen egen.

SnowtrailHuskies:
En grytidlig morgen dro vi ut i skogen,før alle de andre våkna.Det kunne gått ille,for å si det mildt...(vi var vel 10-11 år gamle).Venninna mi hadde brukket kragebeinet.Plutselig oppdager vi at vi har havna i ei synkemyr...og hun blir dratt lenger og lenger ned!Jeg kom meg på tørr grunn,heldigvis var hunden løs!Hun sank og sank,og jeg var livredd..!Plutselig tar bikkja tak i hetta på jakka hennes,og drar henne opp:).Jeg trodde jo ikke mine egne øyne,den skumle store hunden reddet livet hennes:)

Og jeg fikk et litt annet syn på schæfere etter det.Et drøyt halvår etter at jeg fikk min første helt egne hund,ringte jeg min venninne...hun fikk seg en god latter da hun så hvilken rase jeg hadde endt opp med-en stor,gråsvart hannschæfer:)).Selvfølgelig oppkalt etter hundehelten min:)

red.skriveleifer...

Da jeg var liten, hadde de hund på gården til besteforeldrene mine. Det var egentlig min onkels hund, men den løp så fritt mellom husene at det tok flere år før jeg skjønte det;)

Den døde da jeg fremdeles var ganske liten, så jeg husker ikke så mye spesifikt, men jeg husker veldig godt at den alltid var med. Den var en like naturlig lekekamerat som mitt søskenbarn.

Det som sitter igjen i ettertid, er hvordan jeg gjennom den hunden og min bestefar lærte å omgås dyr.

Hunden hadde ikke vokst opp med barn, og en ivrig fire-femåring ble noen ganger litt mye. Da trakk den seg først tilbake, og om jeg fulgte etter, knurret den.

Da ble min bestefar veldig morsk (det var vesentlig skumlere når han knurret enn hunden...), ikke på hunden, men meg. Da hadde jeg plaget den, noe som var strengt forbudt.

Jeg lærte at hunden skulle lystre min morfar, men ikke nødvendigvis meg - det var jo ikke jeg som bestemte. Den skulle høre på meg om jeg sa "nei," men jeg kunne ikke kommandere den til å bli med meg ut på tur om den ikke ville. Jeg kunne generelt ikke tvinge bikkja til å gjøre noe den ikke hadde lyst til, selv om jeg hadde veldig lyst (les: teselskap i "hytta" på soverommet, f.eks...). Denne regelen ble fort omgått, det er utrolig hvor mye mer pelsen fikk "lyst" til om jeg spanderte ost samtidig... ;)

Ville den ikke leke mer, måtte jeg godta det - og la den gå sin vei. Jeg lærte også at konsekvensene av å ignorere et knurr var å bli bitt; ikke som skremselspropaganda, men på en "sånn fungerer det" måte. Det var en hund, ikke en leke. 

Husker jeg ble mer sjokkert enn alder og forståelse burde tilsi da den døde. Den hørte jo til der? Hvordan kunne den da bli syk og måtte avlives?

Dette var før vi fikk hund. Var 2 nabobikkjer.

En dachs som alltid gikk på tur alene. Han gikk ned til hovedveien hver dag, snudde og gikk hjem. Og mens han gikk på tur, så var han ikke interessert i å hilse på noen. Hverken mennesker, andre hunder eller katter brydde han seg om.

Den andre hunden var en pointer som tilbrakte dagene sine med å løpe etter biler. Både i gata og nede på hovedveien.

Tidene har virkelig forrandret seg.

Morfars hund, Buster (som egentlig var ei tispe). Jeg husker lukten av gammelt lær, våt hund og hundehår melleom hendene. Utrolig snill hund som hadde en tendens til å stikke av. Kjempetykk og rolig. Dessverre har alle våre dyr en tendens til å bli litt runde...

Ellers så husker jeg godt Igor, en stor riezenschnauser som naboen hadde. Det verste jeg visste som liten 5-åring var når han kom seg løs! I mine øyne var han jo kjempestor, han peste og han elsket å løpe etter meg. En dag fikk han tak i meg enda jeg sprang så fort jeg kunne. Han hev seg over meg og jeg hylte og skreik mens nabogutten sto og lo. Selvfølgelig gjorde han meg ingenting, han sto nok bare og slikket meg. Det var andre tider det - mamma og pappa reagerte ikke på dette i det hele tatt. Idag hadde det vel blitt et ramaskrik.

Når jeg ble eldre så hendte det at jeg møtte på schæferen til søskenbarnet mitt og venninna hans som er ei dobermanntispe. De hadde nok kommet seg løs og sto og hang under brua som jeg måtte passere på vei hjem fra skolen. Schæferen var ikke til å stole på, det visste jeg, og dobermanntispa ser jo litt skummel ut. Da husker jeg at jeg måtte trekke pusten dypt før jeg passerte de. Det gikk alltid bra.

Også husker jeg en episode med en slik "labbetuss" hund. Jeg og mamma var på besøk hos noen hun kjente og jeg diltet vel etter den hunden sikkert. Det endte i hvert fall med at han dyttet meg hardt inn i rosebuskene og jeg ble blodig fornærmet.

Jeg har aldri vært direkte redd for hunder, men jeg selv som barn hadde jeg en iboende respekt for fremmede hunder. Så jeg "heiv" meg ikke akkurat over hunder som jeg ikke kjente. Idag kan jeg selvfølgelig forstå at folk har respekt for hunder, men det å være hysterisk redd er en følelse som jeg har vanskelig å sette meg inni og som jeg har vanskelig for å respektere. Beklageligvis. Tåler man ikke å se en løs hund eller må gå på den andre siden av gata når man møter hunder så er det ens eget problem og man får vurdere å oppsøke hjelp.  

JallaJalla:

Dette var før vi fikk hund. Var 2 nabobikkjer.

En dachs som alltid gikk på tur alene. Han gikk ned til hovedveien hver dag, snudde og gikk hjem. Og mens han gikk på tur, så var han ikke interessert i å hilse på noen. Hverken mennesker, andre hunder eller katter brydde han seg om.

Den andre hunden var en pointer som tilbrakte dagene sine med å løpe etter biler. Både i gata og nede på hovedveien.

 

Tidene har virkelig forrandret seg.

Å, for en koselig tråd! :-)

Mitt første hundeminne er om Sofus, en border collie - han var faktisk registrert, visstnok, selv om dette var på 60-tallet? - som kom i hus da jeg var 2. Jeg tør ikke tenke på hvordan han ble oppdratt, med tanke på at den stadige halejakten var et lattermoment og det samme med hilsetissingen... Han var en levende karusell. Da jeg var 8 ble det konstatert at jeg var allergisk, om ikke mot hund, men vi ble anbefalt å omplassere ham. Mine tre eldre søsken hatet meg i årevis, og har knapt nok tilgitt meg ennå. Heldigvis havnet han i "utvidet familie" og innen rekkevidde. Han ble 12 år og døde etter flere år med nyresvikt, kanskje ikke rart med et kosthold basert på menneskemat.

På den tiden gikk noen hunder løs, noen sto bundet utenfor og bråkte når du gikk forbi, og noen hunder var kjent for å bite hvis du kom for nærme. Ble du bitt så ble du bitt, no big deal, liksom... ;)

Selv om dyrekjærligheten hos meg i stor grad måtte utspilles i fantasien, lånte jeg jo også noen nabohunder og gikk tur med, men de jeg virkelig husker er schaeferne i venninnen min sin familie. Deres store, mørke, sikkert for langhårete tispe fikk en haug med valper, og jeg glemmer aldri mylderet av bamser i hele kjellergangen. De ble merket med fargede bendelbånd, og vi gikk tur med dem i knipper på tre og fire! :-) De beholdt en tispevalp, men jeg fikk aldri det samme forholdet til henne som til den deilige moren.

Mitt første boxerminne: det var en boxer hos noen som lånte en nabohytte der hvor vi ferierte fast, og jeg var jo der med én gang og fikk gå tur... Dette gikk utrolig nok bra (jeg var nok rundt 10, bitteliten og lett og radmager, dette var en hannboxer...) helt til den dagen jeg skulle gå tur med ham mens morgendugget fortsatt lå, og jeg gikk bare med tøfler på beina. Da hunden plutselig satte av gårde lå jeg plutselig så lang jeg var med en finger i helt feil vinkel... Langt til legevakt og sykehus, og faren min var ved å besvime da de satte bedøvelse for å få fingeren på plass. Den ser fortsatt rar ut tross uker med skinne.

Det sier seg vel selv at det var med delte følelser jeg første gang mottok råd om å anskaffe boxer til familien.... ;-)  

Onkelen og tanta mi hadde en nydelig blandingshund. Han var på størrelse med en buhund, var langhåret, hadde schæfer farger og hengeører. Ho heitte Rufs. Dei trudde fyrst det var gutt, men når ho byrja blø forstod dei saken. En nydelig hund, og eg fekk alltid gå tur med den. Han var den første hunden som kom inn i livet mitt.

Naboen hadde også en artig blandingshund. Den var på størrelse med en sheltie, men var liten og kompakt med krøller. Husker spesielt at øynene ikkje viste. Den var sort og heitte Topsy. Den brukte å stikke av ut til oss om sommeren, gå rett inn gjennom verandadøra vår, for så å sette seg under brødfjøla vår å vente til far min gav ho mår. Var ein klok hund dette her.

Ein anna hund som eg hugsar spesielt godt var Sita. Ho var Flatcoated Retriver. Eg var fast hundepassar når eigarane skulle bort. Så det var fyrste smaken av å ha min egen hund. Eg og Sita hadde mykje kjekt saman, spesielt var me begge utruleg glade i å bade om sommarane! Me vaks opp saman, og utforska verda saman, både i fjøre og fjell. Eigaren til Sita jobba også på den lokale butikken som er her, og om sommarane fekk ho stå ute i band når ho var på jobb. Så dei dagane eg kom heim frå skule var ho der heilt klar. Eg fekk sjølvsagt då ta ho med på tur! Desverre måtte Sita avlivast allereie som fem åring, og det var så alt for tidlig..

Eit siste minne eg må nemne er då eg passa nok ein blandingshund, Jimbo. Han er ganske stor blanding (trur kanskje der er noko labrador i han iallfall), men han er kraftig, stor, svart og kvit. Eg passa han, og han gjekk laus i hagen. Eg var å bada i sjøen (Me bur heilt i sjøkanten). Eg bestemte meg for å hoppe frå kanten av båthavna. Rett etter at eg hadde landa hoppa Jimbo etter og skulle redde meg. Det var ei herleg oppleving. Det var minst 2 meter ned til sjøen, og han stussa ikkje eit sekund!

Når eg var lita (dvs mindre, er ikkje sååå gammal at det gjer noko :p) var eg som ein magnet på alle som hadde hund. Stakkars eigarar seier berre eg! 

Miss_Moony:

Eit siste minne eg må nemne er då eg passa nok ein blandingshund, Jimbo. Han er ganske stor blanding (trur kanskje der er noko labrador i han iallfall), men han er kraftig, stor, svart og kvit. Eg passa han, og han gjekk laus i hagen. Eg var å bada i sjøen (Me bur heilt i sjøkanten). Eg bestemte meg for å hoppe frå kanten av båthavna. Rett etter at eg hadde landa hoppa Jimbo etter og skulle redde meg. Det var ei herleg oppleving. Det var minst 2 meter ned til sjøen, og han stussa ikkje eit sekund!

Når eg var lita (dvs mindre, er ikkje sååå gammal at det gjer noko :p) var eg som ein magnet på alle som hadde hund. Stakkars eigarar seier berre eg! 

Gordon Setteren Aiia, som familien skaffet da jeg var litt over 1.5 år. Vi var bestevenner. Hun luktet så godt... kunne sitte og lukte på de lange, deilige ørene hennes i flere timer. Også hadde hun pannelugg som vi satte opp i strikk, en liten hestehale midt på hodet :) Jeg pleide å synge Trollmors vuggevise til henne, for der sang vi jo "oo aiia aiia boff!".

Fredag 13. august 2004, 12,5 år gammel ble hun avlivet hjemme på sofaen. Jeg gråt i flere uker etterpå. Panneluggen hennes tok vi vare på, men lukta er desverre borte :-(

Mitt første hundminne som jeg husker var at naboen hadde to hunder. En blandingshund med navnet Fant, han kunne ligne litt på en større versjon av Lundehund, og en kjukk hvit golden retriver med navnet Tina.

Jeg og en annen venninne gikk altid tur med disse to hundene. Vi var vel 5 - 6 år gamle tenker jeg. Fant var den gøyeste hunden, da vi ikke gikk tur... Vi løp tur, og vi lagde hinderløyper. Fant var med på alt og var bare kul. Mens Tina rikket seg ikke en millimeter, vi drooo henne med på slep etter oss.  

Fant ble desverre omplassert fordi eieren syntes det var litt mye med to hunder. Tina gadd vi ikke å ha med oss lenger siden hun ikke orket å gjøre noenting. Men snill var hun da. Hun ville bare ikke løpe og hoppe hinder. Jeg husker fortsatt synet av masse fett som ble trykket opp mot ansiktet hennes når vi slepte henne etter oss... 

Jeg vokste opp med hunden til onkelen min, en blanding mellom strihåret vorsteh og labrador.

Jeg hang i halsbåndet hans til jeg ble stor nok til å holde båndet. Hehe.

Det jeg husker aller best var at jeg og Dino var like redd for torden, og jeg og han pleide å ligge sammen under et bord inne på gjesteværelset når det tordnet, og jeg lå og strøk ham på magen. 

Det jeg husker best, var da jeg ble jaget gjennom skogen av en visstnok gær´n bikkje. Knurrende og stille hund. Eller da en hund hoppa opp på meg med tennene til tørk!

Tror egentlig ikke jeg har noen gode, dessverre. :P

Jeg har hatt vorstehre rundt meg siden jeg var 5 - 6 år og har mange hundeminner. En sak jeg husker godt er en kveld mine foreldre var ute på fest, og jeg og min yngre søster var alene hjemme. Vi var vel 6 og 9 år gamle. Sent på kvelden kom mine foreldre hjem. Jeg våknet av intens knurring og slapp akkurat å se hunden -som var MIN -fly i synet på faren min.....hun trodde tydelig det var en fremmed som tok seg inn og voktet over oss to barna. Det øyeblikket hun oppfattet at det var min far falt hun ned som en potetsekk....han ble ikke sint på hunden!

Husker en beagle jeg pleide å gå med.. Hun het Daisy og var verdens herligste! Husker da hun hadde fått sånn 10-12 valper, og alle barna i nabolaget hilste på dem. Daisy satt i et hjørne av hundegården og kikket på alle barna som hun så gjerne ville hilse på. Hun søkte kos, og jeg gikk bort til henne og stakk fingrene inn i gården. Hun satt seg til og bare nøt at jeg strøk henne over den slitne kroppen hennes. Herlige, snileste Daisy <3

En bordercollie tispe =) som eg var livredd når eg var liten men han som passet på meg lærte at hu ikkje var farlig=) ho gjekk altid løs=) og var naboen våres:) Vi ble bestevenner=) kvar morgen når eg sto opp  so lå hu i hagen å ventet på meg=) hu dilta etter meg øve alt=) skulle eg ner til sjøen sku hu ver med=)

Luftet ofte en liten bichonfrise blanding å  ei som var blanding av bordercollie.  Tabita hetter hu=) dei var herlige hunder=) men blei mest knytta til tabita=) hu ville ikkje inn til eigeren når eg sku levere hu. HU hadde eg med meg øve alt =) i badeland,stranden ,fjelle=)

Det minne som eg husker veldigt godt er hunden king.  Tanten min sin hund som låg å pinte seg i hjel av smerter til hu døydde:(  

Eg satt ut på terassen med han og klappet han og han hylte:( (eg var 4 år da) eg skjønnte hunden hadde vondt og det var veldig vondt å sitte å sjå på at hunden måtte lide. Mamma var inne . Hu visste ikkje at eg satt der åleie ute med hunde. So husker eg noen menn kom med en bossekk:( å tok han med seg:(

Mamma fortalte meg at king hadde putselig kolapset:( og hadde ringt dyrlegen å sa at hunden trenger hjelp med en gang. Men dei hadde ikkje tid å komme:( 

Kan dere tenke dere noe så forferdeligt? det er vondt minne å huske:( Fordet var en nydlig snill hund som ikkje fortente den smertefulle døden der:(

lovedogs:

(har fjernet litt av innlegget)

 

 

Det minne som eg husker veldigt godt er hunden king.  Tanten min sin hund som låg å pinte seg i hjel av smerter til hu døydde:(  

 

Eg satt ut på terassen med han og klappet han og han hylte:( (eg var 4 år da) eg skjønnte hunden hadde vondt og det var veldig vondt å sitte å sjå på at hunden måtte lide. Mamma var inne . Hu visste ikkje at eg satt der åleie ute med hunde. So husker eg noen menn kom med en bossekk:( å tok han med seg:(

 

Mamma fortalte meg at king hadde putselig kolapset:( og hadde ringt dyrlegen å sa at hunden trenger hjelp med en gang. Men dei hadde ikkje tid å komme:( 

 

Kan dere tenke dere noe så forferdeligt? det er vondt minne å huske:( Fordet var en nydlig snill hund som ikkje fortente den smertefulle døden der:(

Mange minner her, både gode og vonde!

Jeg tilbringte en helg hos et søskenbarn av pappa på en gård med sauer og høns, de hadde 2 BC´er  hos seg.
Ene BC´en var mor til den andre som var dobbelt så stor, snakk om stor Border Collie.
Jeg har bildet i hodet ennå, av BC´en Karo (sønnen) som springer som en gal bortover veien en fin vintersdag.. Mye mye snø, med mora like bak i hælene. Så napper mora sønnen i bena og han tryner bortover! Jeg husker det såå godt! 

Samme helg var jeg ufattelig låk i ryggen, noe som er veldig uvanlig meg. Jeg satt på gulvet og skulle reise meg opp da ryggen min låste seg og jeg ble stående i en fæl stilling med tårer i øynene. Plutselig står tispa vedsiden av og skakker på hodet. Rart å tenke på hvor mye hunder skjønner...

Noen år senere bestemte søskenbarnet til pappa å selge gården, så de flyttet hit hvor jeg bor.
Tispa var med, mens sønnen den var selgt videre til gjeting.
Hun skulle bli min faste turkamerat så lenge, og så gla hun ble da jeg kom for å hente henne!
Tispa som har fått så mange sjangser opp igjennom livet sitt.. Dessverre døde hun for en mnd siden... og jammen var dette rart å oppleve.. Så mange fine minner med den tispa der! Vi begynte som uvenner og sluttet som bestevenner :)