Jeg tror det varierer, noen ganger er det reelt, andre ganger skaper vi det.

Jeg har 2, den eldste er matvrak og legger lett på seg. Maten hennes må veies, og må reduseres når hun får godbiter. Ute på tur er hun mester i å finne matrester. Minien derimot, hun er overhodet ikke interessert i mat, hun er heller ikke spesielt interessert i godbiter. Den eldste lever for å spise, og minsten spiser litt innimellom for å overleve, for å sette det på spissen.

Jeg tror det med interesse for mat både er rasebetinget, og selvfølgelig også individavhengig. I tillegg tror jeg at det er lett for å dille for mye om man syns hunden spiser lite.  

Sammensatt,*arv-avl på spisevegrere * hunder som feiler noe (annet enn anorexi)  * eiere som tror hunden trenger mere mat enn den gjør * hormoner * produsenter som får oss til å tro at de skal ha mere mat enn de egentlig trenger *stress.   

Jeg tror som de andre at det er litt av hvert av grunner. Noen spiser dårlig, noen ganger er det medisinske grunner, noen eiere kan nok skape problemene osv. Tipper det er like mange grunner som det er tilfeller av spisevegring. Men jeg vil ikke automatisk tro at eier har skylda, det tror jeg heller er sjeldenhet egentlig.

Jeg har et matvrak, det ligger jo i rasen. Men hun hadde perioder i oppveksten hvor hun ikke ville spise. Den ene ganga ble hun virkelig tynn og jeg ble nesten bekymra. Men jeg varierte hvordan hun fikk maten hver dag og hun spiste litt om det var spennende. Alle sa hun ville bli kresen, men jeg ville heller ha en kresen hund enn en undervektig, så jeg gav masse forskjellig snacks i maten. Resultat: Plutselig en dag gikk spisevegringen over, og nå har jeg en matkvern som spiser alt, og jeg mener virkelig ALT!

Om jeg hadde flaks eller gjorde noe riktig aner jeg ikke. Men jeg tror vi bekymrer oss for mye om vårt ansvar i dette med mat og appetitt. De er jo individer tross alt disse dyrene våre. Jeg hadde en katt som var tynn i 17 år...hun fikk beste maten, varierte typer, hadde masse å velge mellom. Men hun spiste minimalt samma søren hva vi prøvde. Hun levde og var frisk i 17 år likevel, så da var hun kanskje bare naturlig småspist og ekstremt slank?

Når det er sagt så har jeg sett at hunder med ekstremt mye stress i seg kan slutte å spise. Der må nok eier ta ansvar. Men istede for å fokusere på spisevegringen, som da er et symptom, bør man jo se over alt i hundeholdet kanskje...Men likevel tror jeg som oftest eier er uskyldig :)

hunden min hadde også litt spiseforstyrrelser i puberteten, i starten trodde vi bare at han absolutt ikke likte maten så vi skifta til noe bedre, det ga resultater! i en uke...  så bytta vi igjen og det ga også korte resultater, sultestreik med forventninger om noe bedre var det nok :P  men nå setter jeg ned maten og hvis den ikke er spist opp innen 10 min får han ikke mat før neste måltid og det er 8 timers mellomrom, så etter han fikk smake på sulten spiser han nå mer enn gjerne når maten er servert :P