som overskriften sier

Tja..si det. Jeg har aldri hatt noe somn jeg har oppfattet som problemhunder. Men jeg har vært utrolig sterkt knyttet til alle hundene mine. Hver av dem har hatt sin personlighet, sine vaner, og uvaner..som har gjort dem spesielle. Jeg kan ikke se for meg at jeg ville blitt sterkere knyttet til dem om de hadde vært såkalte problemhunder :)

... enn hunder uten problemer, tenker du?

Jeg tror at relasjonen til ens hund kommer fra dag en, gjennom arbeidet man legger i hunden og hvordan man bygger relasjonen og knytter bånd videre i livet. Så tror det heller er variasjoner i formen for båndknytting og ikke graden av som gjelder. Tror det er mange måter å knyttes til en hund på:)

Det er noe jeg har lurt litt på selv. Man blir jo gjerne knyttet på en annen måte fordi det er hunder som er mer avhengige av oss enn en helt trygg og tøff vanlig hund ville vært. Men alt i alt så tror jeg at jeg knytter meg like mye til alle dyrene mine. Jeg kan fortsatt ikke snakke om katten min uten at jeg både smiler og får tårer i øynene, og det er to år siden jeg mistet henne. Dyrene mine er nok barna mine, selv om noen ikke forstår det, og dermed knytter jeg meg like mye til hver og en av de. Men de er også individer med foskjellige behov, og det spiller nok inn i hvordan man binder seg.

Men man blir nok litt mer bundet til en såkalt problemhund, jeg har sterkere behov for å være nære hunden min siden jeg vet hun er vant til å støtte seg på meg på en helt annen måte enn en "normal"hund. I fjor bodde jeg med en venninne og hennes hund, han ble veldig fort "min" kjente jeg. Og selv om jeg elsker han like mye som min egen så føler jeg ikke behov for å være med han overalt siden jeg vet han er like happy uten meg hvis du skjønner. Jeg savner han nå som han har flytta, men jeg vet at han ikke tenker på meg utenom når han ser meg, så da er det ikke så tøft. Skulle jeg flytta fra "problemhunden" min så ville jeg ikke overlevd. Jeg ville bekymra meg ihjel over hvordan hun taklet overgangen eller livet generelt.

Jeg ser det samme hos foreldre. De elsker alle barna sine og er like knytta til alle, men på hver sin måte. Når den selvstendige ungen flytter ut for å studere et sted så savner de ungen, men er glade og bekymrer seg ikke videre. Når den usikre som har hatt problemer gjennom oppveksten drar avgårde så ringer de hver dag og gråter mange netter :) Så kanskje man blir mer bundet til problemhunder og andre familiemedlemmer med usikkerheter, men jeg tror man knytter like sterke bånd med de som alltid har klart seg fint. Båndene er bare mer eller mindre elastiske kanskje...Klarte jeg å gjøre det logisk på noe sett tro hehe :)

Bee_:
Tror studier har vist at foreldre knytter seg tettere til kronisk syke barn og vil tro at det samme gjelder for dyr. Kan tenke meg at har du en syk eller "problem" hund bruker du mer tid på å bekymre deg for den enn en "normal" hund...



Er ikke sikkert det alltid er et sunt forhold alltid, og det kan gå i perioder Allt etter som om ting går bra eller ikke. Kan tenke meg at det blir mer emosjonelt med den type hund.

pokoli:
Ja, eller at man undervurderer individet og gjør de mer stakkarslige og problemfylte enn de faktisk er :) Alltid bra med en utenforstående som kan gi litt innsikt iblant, for man blir lett for tett innpå de man er glad i.

Sant, så sant!

Igjen tror jeg dette med hvordan man takler ting og lar "livet" falle naturlig. Jeg har et inntrykk av at en del mennesker desverre er flinke til å blåse opp det de anser som problemer til uante proporsjoner... mens en del andre ser ikke problemet, men løsningene, og har dermed et helt annet fokus på omstendighetene.

Hvilket tankesett som gjør det enklest for alle parter, det sier seg selv :)

jeg tror man knytter sterke bånd uansett om det er en "normal" hun eller en problemhund. MEN, jeg ser at det blir ett litt annerledes bånd med en problemhund. I alle fall slik ifht han jeg har nå kontra eldste bikkja. Jeg skal innrømme at ja, det har vært stunder der jeg har undervurdert han, og beskytta han for mye, men jeg har heldigvis lært, og det har ikke vært i så stor grad at det har vært skadelig for han at all. Men han er ekstremt avhengig av meg, og jeg har påtatt meg oppgaven å få gjort han til en BRA hund, koste hva det koste vil!Jeg virkelig kjemper for han, og må VIRKELIG bruke mye krefter på å forsvare meg og hvordan vi trener og hvordan vi tenker. og har møtt ekstremt mye motgang i fht til dette. Men litt etter litt faller flere og flere biter på plass, og han begynner å li vanvittig flott og mer og mer stabil hund og jeg ser tydelig at hadde jeg ikke gitt han den tiden han trengte, pushe han sakte men sikker, og behandla han slik jeg har,så hadde dette gått galt. Jeg fik nettopp vite at kullsøsteren hennes var blitt avlivet pga "aggressjon",dårlige nerver og at hun hadde bitt både ett barn og faren i huset og snappa etter folk på gata++.dette kom ikke som no sjokk. Måten oppdretter beskrev oppførselen hennes på var som å høre eksakt hvordan tellus har vært opp gjennom ifht nerver og stress fra dag 1. Og hadde jeg ikke tatt dette alvorlig og trent han slik jeg har, så hadde ikke han levd lenger han heller...

Og med en hund som krever ekstra pga stress og engstelse, såkreves det en spesiell forståelse for å  møte denne hundens problemer.Og hadde ikke jeg selv gått samme veien som han nå må gå, hadde jeg ikke kunnet hjelpe han.Mye er knyttet til relasjonsproblemer og direkte angst(og da birvirkningene av dette). Og fordi jeg har gått den veien jeg har gått før pga lignende problemer,kan jeg nå hjelpe Tellus på en helt annen måte enn hvemsomhelst. Folk får si hva de vil med menneskeliggjøring av hundene, men det er ikke det som er diskusjonstemaet nå.

Så med den andre bikkja, har vi sterke bånd, men jeg har ikke det samme "ta-ekstra-godt-vare-på" båndet til henne som jeg har med Tellus. Fordi han trenger meg for å fungere. Han er ekstremt sårbar og trenger meg desperat. Han blir mer og mer selvstendig, og får mer og mer selvtillitt heldigvis.Så for meg å dra på 2 ukers ferie nå, og skaffe barnevakt til han er ikke noe tema enda. Noen helger i ny og ne går fint, men han trenger enda mere stabilitet før han kan løsrive seg enda mer. Men dette jobber vi jo bevisst med. Men jeg tror det at vi har så stekrt bånd, gjør at vi kan komme oss gjennom ting enklere. Å bygge tillitt til en engstelig hund tror jeg krever mer enn hos en "normal" hund. Og tillitten og bånd mellom hund og eier blir muligens  viktigere med en "problemhund"?

Tellus stoler på at jeg hjelper han i vanskelige situasjoner han ikke takler. Hadde han ikke gjort det, hadde han villet årne opp selv...det funker dårlig i møtesituasjoner og andre settinger der han mistrives. Så ifht engstelse blant folk og hunder begynner han å skjønne at "mamma årner opp". Men fordi han har vært engstelig i så maaange situasjoner har jo dette tatt tid. Men vårt nå siste problem har vært utagering i bånd.Men jaggu begynner brikkene å falle på plass her også. Guttungen begynner å bli FLOTT og får skryt i hytt og pine for å virke så rolig og balansert(da er det snakk om de situasjonene han takler da...hehe.men det begynne regentlig å bli veldig mye nå:)

Ja, det tror jeg. Iallefall føles det nesten litt slik, men vet ikke om jeg bare er overbeskyttende da.. :P 

Har en "problemhund". Jeg stoler ikke på han ift. grensene hans for å glefse etter andre mennesker, han utagerer mot andre hunder, han hater å være alene hjemme og han er svært knyttet til meg og i mine øyne er han et lite missforstått dyr, som jeg elsker over alt på jord. Jeg kan ikke tenke meg å f.esk omplassere han pga. problemene hans, og det faktum at han er avhengig av meg.

Og så har jeg lille tispa da, som er superselvstendig, kan gjerne legge seg på et annet rom å slappe av der når vi er hjemme, og når vi ikke er hjemme sover hun bare. Hun er OK med andre hunder, elsker mennesker og er ganske enkelt veldig grei å ha med å gjøre =) 

Jeg er jo LIKE glad i dem, men jeg føler et sterkere bånd til "problemhunden", nettopp fordi vi må jobbe så mye med problemene, og jeg ser små fremskritt hele tiden. 

Jeg har min første hund nå. Mange kaller henne en "problemhund", siden hun er usikker/engstelig og har problemer med å være alene hjemme. Så da vandrer jeg vel rundt og er ekstra ekstra glad i henne:-) 

...Men egentlig så tror jeg jo at andre hundeeiere er akkurat like glade i hundene sine. Synes pokoli sa det så bra når hun skrev om å være mer bundet til "problemhunder".

Ja vil jeg si. Men det kommer også an på hvordan man er som menneske også. Men nå snakker ikke jeg om små problemer heller.

Kommer helt sikkert an på både mennesket og dyret det er snakk om og jeg tenker at det kanskje ikke er snakk om å bli mer knyttet til problemhunden, men at man kanskje har en annen type forhold til den?

Leslie McDewitt, forfatteren av"Slipp kontrollen løs", skriver dette om hunden sin, i det siste kapitlet og den siste setningen i boka : ..." Og mens jeg trodde jeg åpnet en dør for ham, så åpnet han en dør for meg."

"å bli åpnet dører for" - å komme frem til nye erkjennelser via en relasjon - å forandres - å utvikle seg - er faktisk ikke "småtterier" i et menneskes liv, men store prosesser.

Jeg funderer på om det ikke er derfor vi har så lett for å kjenne denne miksen av undring, takknemlighet og hengivenhet i fht til "problemhunder". Så om vi ikke akkurat ELSKER dem mer enn de andre hundene vi har kjent, så gir det kanskje relasjonen til "problemhunden" en dimensjon som er spesiell og betydningsfull?