Jeg har tenkt på dette en stund, og har veldig lyst å bruke min hund som terapihund.

Det jeg lurer på om det er marked for det i Norge? Er det nok sykehjem og andre instutisjoner som vil ha hund på besøk? Slik at jeg faktisk kan leve av det?

Nå har ikke jeg mulighet pga helse å jobbe 100%, men om jeg kan ha en 50% stilling med terapihund, så hadde jeg blitt overlykkelig?

keishaluise:

Jeg har tenkt på dette en stund, og har veldig lyst å bruke min hund som terapihund.

Det jeg lurer på om det er marked for det i Norge? Er det nok sykehjem og andre instutisjoner som vil ha hund på besøk? Slik at jeg faktisk kan leve av det?

Nå har ikke jeg mulighet pga helse å jobbe 100%, men om jeg kan ha en 50% stilling med terapihund, så hadde jeg blitt overlykkelig?

Jeg vet jeg må til Oslo for å gå på kurs med NODAT, men en tur over fjellet er verdt det om jeg kan leve av det..

Er ikke dette ubetalt? I de ekvitasjene som drev med dette og som var omtalt på http://nodat.org/ hadde alle menneskene jobb og det virket ikke betalt. Men du kan jo høre med scottsmor her inne, jeg vet hun driver med besøk med boxeren hennes, Kira:) Om det er gjennom NoDat vet jeg ikke. 

Har noen erfaringer på dette med hygiene- og allergi?

Er med i styret i en frivilligsentral og har luftet temaet der. Helsefolket i styret "dåner" over basiller og allergier, ikke bare hos pasienter, men like mye personalet på institusjonene. Så det blir med "luftinga" heromkring, vil jeg tro, enn så lenge.

Det fins jo hunder som er ansatt på sykehjem f.eks, har jeg lest om, så regler, og ikke minst holdninger, MÅ jo være annerledes noen andre steder?   

Noen måter å selge budskapet på, som duger? 

megogmishka:

Har noen erfaringer på dette med hygiene- og allergi?

Er med i styret i en frivilligsentral og har luftet temaet der. Helsefolket i styret "dåner" over basiller og allergier, ikke bare hos pasienter, men like mye personalet på institusjonene. Så det blir med "luftinga" heromkring, vil jeg tro, enn så lenge.

Noen måter å selge budskapet på, som duger?

Det fins jo hunder som er ansatt på sykehjem f.eks, har jeg lest om, så regler, og ikke minst holdninger, MÅ jo være annerledes noen andre steder?   

Det har jo vært en del artikler om det helsebringende ved slike ordninger. Kanskje noen har en link til deg som du kan slå i bordet med?! :-D

Takk for svar Bergljot. Er på NODAT-sidene og trykker ut info, bl. fra helseministerens innstilling etter svar spørretimen.

Foreløpig harjeg ikke funnet noe som ligner på tips eller råd til hvordan man forholder seg til temaene jeg nevnte, annet enn en bisetning om at "dersom pasienten ønsker det".

En slesk måte å starte på - dvs ide  som ramler ned: å finne et menneske lokalt som er ressurssterk nok til å spørre etter tjenesten terapihund. dvs ressursterkt nok til å tåle støyten fra misfornøyde ansatte og ledelse. uahh - ikke lett.

Nå er utgangspunktet sykehjem i tankene mine, men man kunne jo starte "mykt" med å finne et person som behadles utenfor institusjon, og f.eks trenger støttekontakt?  F.eks støttekontakt m hund?

Hva synes dere ?,... og noen som har flere og andre "sleske" ideer? 

Linken virket helt fint den, og så menn var den fra i nærheten av der vi bor i deler av året. Dit kan man dra og snakke med folk.

Takker for tips! Og ikke minst inspirasjonen i ditt, trådstarters, første innlegg: O drøm, om man bare kunne spørre om lov, sånn i farta,liksom, og være i gang! Min hund egner seg ikke, men andres gjør, og jeg har stor tro på effekten av terapihunder generelt. (Man behøver jo ikke "tro" forresten, "forskning har vist...", som man sier.)  

Alt i alt, ny giv og nytt pågangsmot til å "bearbeide materien".

Takker! 

Snuppa mi er besøkshund på sykehjem, og jeg får være med! :-) Vi er med i en ordning via NKK Rogaland. Vi har ikke fått noen kurs, hvilket jeg har savnet, men jeg får tilbud om oppdatering som frivillig. Nå er jeg f.eks. invitert til seminar om frivillig arbeid blant demente.

Vi har ikke holdt på særlig lenge - snart tre måneder, tror jeg - men allerede utvikler dette seg utrolig fint!

Min største utfordring har vært å få henne interessert i passive pasienter, ettersom vi har trent hele livet hennes på at hun skal ignorere de som ikke tar kontakt med henne, og fokusere på meg. Dette begynner å komme seg noe. Jeg har brukt håndtarget for å "holde" henne i "klappeposisjon" over fang etc. Denne reservasjonen overfor de fleste fremmede er forøvrig også veldig positiv ifht alle dem (det jobber bl.a. mange fremmedkulturelle på sykehjem!) som er redde for eller usikre i forhold til hund. Jeg har lært dem å ikke stirre på henne eller snakke til henne, og da føler de seg mye tryggere når de ser at hun ignorerer dem - og flere av dem nærmer seg henne fra uke til uke! :-D

Nå er det tydelig at hun begynner å føle seg hjemme, hun ber selv om tillatelse til å hilse på nye mennesker (beboere og ansatte) men fokuserer fortsatt på meg. Legger seg midt på gulvet og sovner når hun føler behov for det. Godtar også å hoppe opp i sofa og senger for en liten stund når jeg sier det er greit - når hun er invitert, selvfølgelig! - men er ikke vant til dette og vil bare bli en liten stund.

Et annet "problem" er at hun er langt over gjennomsnittet matglad, og foretrekker "støvsuging" fremfor å bli kost på av andre enn meg og familien. Nå kan jeg la henne gå mere løs på dagligstue etc., hun får støvsuge så mye hun vil, går rundt og tigger mat og frukt hos både den ene og den andre, og er veldig populær!

Min er LP-trent og imponerer publikummet sitt med lydighet og triks - sånt noe er stor suksess! Jeg ser at hun sprer glede og forventning selv om hun ikke er en typisk fang-hund, og for mange betyr det mye bare at hun er tilstede. Jeg kan tenke meg at mer spontane (og kanskje mer selvsikre?) hunder passer enda bedre i rollen - litt mer hopp og sprett skader ikke! - men det er ingen tvil om at hun blir verdsatt som den besøkshunden hun er uansett.

Minst en av beboerne klapper bare i ansiktet hennes, stikker fingre i nesen og nesten i øynene. Da bare sitter hunden musestille. Noen fordeler er det med utstillingshunder, også! ;) Jeg er forøvrig veldig opptatt av at det skal være på hundens premisser, at hennes behov og signaler skal tas hensyn til, men jeg opplever at det er vanskelig å gjennomføre av og til når behovet hos beboerne i blant er så stort at det er vanskelig å ikke gi etter... Forøvrig er det for mange beboere vel så viktig at det kommer en på besøk som har tid til å snakke, som at det kommer en hund - men den er en glimrende icebreaker som åpner dem opp i tillegg til å bidre med den fysiske helsebringende effekten.

Vi har hatt noen STORE opplevelser: vi fikk gleden av å virkelig lyse opp en av de aller siste dagene til en skjønn, skjønn mann! En dame som nesten helt har mistet språket begynte etter et par besøk å uttale tydelige, klare ord med mening når hun snakket til Kira! ("Du er SÅ fin!") ;o) Det var stort å se da søsteren hennes var på besøk da vi var der denne uken, og pasienten skulle fortelle alt om hunden min - uten ord! :-) For en glede!

Ellers er det føreren som blir betraktet som den frivillige besøkeren - hunden er "bare med". Jeg opplever at vi blir tatt utrolig godt imot på avdelingen, og at det er stor glede og takknemlighet for at vi kommer  Både hos beboere og ansatte. For hunden min og meg har dette blitt en felles aktivitet som har erstattet turer og trening som vi har måttet legge på hyllen, og vi har stor glede av det selv. Imidlertid er det (i alle fall for oss!) veldig krevende, og vi punkterer fullstendig begge to etter besøkene.  I går sovnet hun og ble liggende som et slakt i 6 timer da vi kom hjem - jeg nesten like lenge...

OG: dette er FRIVILLIG arbeid - ikke noe man tar betaling for!

LP=konkurranselydighet.

Jeg vil nok tro at besøkshund på lindrende avdeling er nokså annerledes og stiller andre krav enn på demensavdeling som vi går på, og det beskriver du vel lenger oppe. Jeg håper virkelig du får til en fast ordning der sammen med Dennis, selv med utfordringene ifht hygiene osv., for det må være et deilig avbrekk for pasientene der! :-)

En eller annen nevnte lenger oppe i tråden noe om å begynne som "frittstående" besøkshund privat - en sånn en ønsker jeg meg inderlig for min demente mor i Bergen (som fortsatt bor alene i egen leilighet, enn så lenge)! Hun savner så inderlig min søsters hund som døde i høst...

Det er fantastisk hvordan mange av de demente lyser opp og "våkner" i kontakten med levende dyr! På sykehjemmet hvor jeg bor har noen tatt med seg katt i blant. De er jo enda mere "klappbare", og det vet jeg har hatt god innvirkning på pasientene. :-)

scottsmor:

LP=konkurranselydighet.

Jeg vil nok tro at besøkshund på lindrende avdeling er nokså annerledes og stiller andre krav enn på demensavdeling som vi går på, og det beskriver du vel lenger oppe. Jeg håper virkelig du får til en fast ordning der sammen med Dennis, selv med utfordringene ifht hygiene osv., for det må være et deilig avbrekk for pasientene der! :-)

En eller annen nevnte lenger oppe i tråden noe om å begynne som "frittstående" besøkshund privat - en sånn en ønsker jeg meg inderlig for min demente mor i Bergen (som fortsatt bor alene i egen leilighet, enn så lenge)! Hun savner så inderlig min søsters hund som døde i høst...

Det er fantastisk hvordan mange av de demente lyser opp og "våkner" i kontakten med levende dyr! På sykehjemmet hvor jeg bor har noen tatt med seg katt i blant. De er jo enda mere "klappbare", og det vet jeg har hatt god innvirkning på pasientene. :-)

Det var jeg som hadde en egen ide om at støttekontakter kunne ha med hund. Støttekontakter er jo også¨en betalt jobb, man ansettes. Så slik kan man faktisk tjene penger på terapihund-virksomhet, til dere som kunne trenge det. Det bevilges som regel bar 1-2 økter pr.uke/pr.person, men man kunne jo ha flere å besøke. Har f.eks en bekjent  med tidlig Alzheimer som har støttekontakt. Tilbudet startet mens hun bodde hjemme, men støttekontakt-tjenesten har fortsatt etter at hun måtte i intstitusjon. Kommunene annonserer jevnlig etter støtteskontakter. Man kunne jo rett og slett melde seg, og presisere at en ønsker å jobbe med terapihund i tilbudet? Så får man se hva som skjer. Har aldri hørt om støttekontakter som formelt har med hund, så dette kunne bli en måte å starte praksis på, - et innovasjonsarbeid rett og slett. Hadde min egen hund egnet seg, er dette hva jeg ville gjort.

Har også et glimrende eksempel på støttekontakt/hund som oppsto sånn mer uformelt ut fra brukerens ønske og behov: En ung mann i omsorgsbolig, som var lettere "naiv", men trengte fysisk trening, komme seg ut, få sosial erfaring, og samtidig hadde et sterkt ønske om hund. En uføretrygdet dame med hund ble ansatt, organisert og lønnet under tiltaket "Aktiv på dagtid" De gikk turer sammen og han fikk erfaring med hund. Det førte etter tid til at han fikk egen hund, med støttekontakten som veileder/trener og hennes hund som turkamerat. han greier å ta ansvar for hunden. Hunden har det godt, og han har det godt med hund. En solskinnshistorie.

Selvom ikke dette er min tråd, Scottsmor, så takker jeg for informativt innlegg på egne vegne. Holder på å samle stoff til et "motivasjons-framstøt" overfor helsefolka lokalt, også av typen "testamonium", som det kalles på godt norsk. Fordi slike gir en mer inderlig og empatisk dimensjon til argumentene. Kan jeg få lov til å bruke ditt innlegg? -anonymisert selvfølgelig. 

PS: Ad mødre og delt erfaring. Jeg bodde hos min mor da hun "drev og døde" av kreft. Da ønsker man å oppfylle alle ønsker som tenkes kan, og hun hadde alltid ønsket seg hund, men ikke hatt mulighet til det. En egnet hund ble "skaffet" og bodde med oss til siste stund. Fantastisk effekt på glede og livskvalitet, såkalt lindrende behandling, og også som "motgift" til de mer demens-lignende tilstandene som kan oppstå ved langvarigbruk av smertestillende. Jeg er i ettertid veldig glad for at vi fikk til dette. Det er sikkert denne erfaringen som gjør at jeg er "på hugget" overfor de mer reserverte holdningene jeg møter nå.    

Takk for nydelig svar! :-) Håper TS synes det er greit at vi utnytter tråden hennes litt og går litt OT!

Du spør om du kan bruke svaret mitt lenger oppe. Det er forsåvidt greit, men: jeg planlegger en artikkel til raseklubbens blad om besøkshunden min, og håper å få med uttalelser fra både NKK Rogaland om erfaringene med (ukursede) besøkshunder, og fra avdelings- eller aktivitetsleder på sykehjemmet hvor vi går. Kanskje denne vil være til større nytte for deg? Hvis du er interessert i dette kan du sende meg mailadressen din på PM, så kan jeg prøve å huske å sende til deg hvis jeg får realisert planene.

Bedre blir det ikke.

Det er ingen ting som haster. Tenker å bruke våren til å "vikle mykt stål" rundt "knyttnevene".

Jeg må lirke inn og få "folka til å tro de har funnet på det selv, helst, hva?  

Kjempefint, takk! - jeg sender PM med -epost.

takk også til trådstarter for inspirasjon og "lån" av tråden.

fra meg :-)) 

Du får gjerne fölge vår blogg om arbeide som terapihund/Vårdhund i Stockholm:

http://vardhundenothello.tumblr.com/

Jeg skal nå starte opp på kurs i besøkshund til høsten på den norske terapihundskolen. Etterpå kommer jeg til å ta kurs 2 til våren som baserer seg på terapihund delen. Igjennom denne skolen baserer de seg på at en kan ta seg betalt for å utføre en tjeneste. Da fokuserer de på hvordan en kan starte en egen bedrift ift dette. Det er en fordel å ha utdannelse innenfor helsevesenet fra før av da..

http://www.terapihundskolen.no/

For å si det sånn. Jeg gidder ikke gå på nodat for å måtte jobbe gratis etterpå. Det kommer til å bli en større etterspørsel etter slike hunder med årene som kommer. Og hvorfor skal vi måtte jobbe gratis? Jeg gjør jo ikke det på jobben min ellers heller! Da blir dette som en tjeneste som eks. sykehjemmet leier inn et kor eller etc. Istedenfor leier de inn deg med hunden din. Denne skolen sammarbeider med de i Sverige(som forsåvidt ikke kan skjønne at vi vil gjøre sånnt uten å ta betalt) I sverige har de nemlig ikke det som heter besøkshund(som en ikke kan ta betalt for) kun terapihunder.