Lilien:

Jeg skjønner deg godt. Er også plaget med en overarbeidende samvittighet, som dessuten ikke alltid vet hva den snakker om. Nå går det bra å ha hund siden jeg desverre er ikke kan jobbe fult pga helsa, samtidig som pelsdotten er den beste medisinen som finnes. :) Men jeg har ofte fundert på hvordan det hadde vært om jeg hadde vært i stand til å ha en full jobb. Jeg tror desverre hundeholdet hadde gitt meg mange bekymringer og mye dårlig samvittighet da. Noe som er dumt siden det å ha hund ofte er det som holder meg gående. Min far var plaget med den samme samvittigheten når han hadde hund, og vil ikke ha igjen. Han nyter heller tiden med min pels når han er barnevakt for meg. :)

 

Syntes du skal ta ting som det kommer jeg. Om du ikke føler det blir rett med ny hund på en stund, tar du en pause og nyter å være helt fri :) Så kan evt ny hund komme når lysten melder seg igjen.

 

 

Takk for forståelsen,og at du skjønner hva jeg mener-) Og jeg skjønner godt din far,jeg-) Ja,jeg skal ta meg en lang pause,ikke la hjertet bestemme,men fornuften-) Blir sikkert ikke så lett,men jeg tror det skal bli litt godt og bare "lufte mine egne vinger" en stund. Så får jeg ta tiden til hjelp. Skulle bare ønske at jeg ikke ble så engasjert,og så glad i en hund.Er et svakt ledd hos meg.Mulig et akvarie hadde egnet seg bedre hos meg...-(

Pelskåpa:
Jeg har vansker med å tenke meg livet uten hund. Men jeg har hatt "hundepause" som varte i 13 år, fordi jeg da hadde mer enn nok med annet: utdannelse, turnus, barnefødsler, spebarnsperioder inkl prematurt barn, osv.
Så jeg er åpen for at der kan komme tider der det er påtrengt med "hundepause", men resten av livet uten hund er ikke aktuelt. Hvis helsa svikter skaffer jeg meg en som ikke krever mye fysisk mosjon.DET har jeg allerede bestemt meg for. :)

Et liv uten hund,har også vært helt uforstående for meg. En stund. Helt til de siste mnd. Jeg skal ikke sitere det jeg har skrevet i denne tråden. Men om jeg for min del skaffer meg en hund,som ikke er så krevende som en belger,så er det ikke DET som er problemet-) Du får heller lese hva jeg har skrevet i denne tråden-) 

Skjønner deg veldig godt. Det er forferdelig å ha dårlig samvittighet for at hunden ikke får dekket behovet for nok tid med oss.

Jeg har vært heldig, studert og jobbet mye turnus og en mann som har hatt mulighet for å lufte de midt på dagen.

De siste årene har jeg vært hjemmeværende og alt overskudd går til trening med alle tre og konkurranser med  to av dem.  Når disse tre blir borte skal jeg aldri ha hund igjen. Når disse forventet levealder har jeg hatt hund sammenhengende i 50 år..

Da er det på tide og ta vare på meg og mannen. Skulle jeg fortsatt være oppegående og samtidig savne hund etter en tid så får jeg gjøre som i barndommen, ringe på dører og spørre om jeg kan få gå en tur med hunden :D

Tammymor:

Pelskåpa:
Jeg har vansker med å tenke meg livet uten hund. Men jeg har hatt "hundepause" som varte i 13 år, fordi jeg da hadde mer enn nok med annet: utdannelse, turnus, barnefødsler, spebarnsperioder inkl prematurt barn, osv.
Så jeg er åpen for at der kan komme tider der det er påtrengt med "hundepause", men resten av livet uten hund er ikke aktuelt. Hvis helsa svikter skaffer jeg meg en som ikke krever mye fysisk mosjon.DET har jeg allerede bestemt meg for. :)

Et liv uten hund,har også vært helt uforstående for meg. En stund. Helt til de siste mnd. Jeg skal ikke sitere det jeg har skrevet i denne tråden. Men om jeg for min del skaffer meg en hund,som ikke er så krevende som en belger,så er det ikke DET som er problemet-) Du får heller lese hva jeg har skrevet i denne tråden-) 

Vi har vår sjette hund nå, og var uten i 3 år før vi fikk denne for tre uker siden. Vi har reist mye i de årene uten hund, og vi har kost oss masse. Men så følte vi at denne familien manglet et medlem, vi begynte å savne hundeturer igjen.

I dag kjenner jeg at jeg angrer, men det er forbigående. I dag har hun vært jæ*** intens. Mulig det skyldes veterinærbesøk og vaksine. Hun har nå falt sammen som en klut, og det kjennes deilig.

Uansett, jeg tror dette er det siste hunden vår, i allefall desidert siste valpen.

Det høres ut som du har separasjonsangst. Kanskje du bør begynne forfra med bortealenetreningen din?

For å være seriøs så skjønner jeg deg veldig godt. Og jeg er superfersk hundeeier, men jeg er litt i samme situasjon; fullt ansvar og dårlig med sosialt liv. I tillegg er jeg midt i en supersosial alder. Så jeg har flere ganger tenkt at hund skal jeg aldri ha igjen. Og ikke fordi jeg ikke digger den jeg har.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å ha hund resten av livet, men det er ganske sannsynlig. Ikke at det er noe jeg vil gå å tenke på, det burde ikke du heller. Kryss den broen når du kommer til den. Jeg ser det er mange som identifiserer seg utelukkende med rollen som "hundeeier" og sliter med dårlig samvittighet når de ikke klarer å oppfylle kravene de mener tilhører denne rollen. Mange (de fleste?) vil hevde at hunden sin er "en del av dem" noe som selvsagt ikke stemmer. Men det føles ofte slik og da er veien til å føle seg utilstrekkelig veldig kort.

Du må prioritere deg selv mer, TS, med eller uten hund i livet ditt. Du vet at du som eier gir hunden din et bedre liv enn den hadde fått de aller fleste andre steder på kloden, og du må ikke være redd for å bruke mer tid på deg selv, selv om du føler det kanskje går utover hunden. For det gjør det ikke så lenge du disponerer tiden riktig.

CJR:

Du må prioritere deg selv mer, TS, med eller uten hund i livet ditt. Du vet at du som eier gir hunden din et bedre liv enn den hadde fått de aller fleste andre steder på kloden, og du må ikke være redd for å bruke mer tid på deg selv, selv om du føler det kanskje går utover hunden. For det gjør det ikke så lenge du disponerer tiden riktig.

Visdomsord :)

CJR:

Det høres ut som du har separasjonsangst. Kanskje du bør begynne forfra med bortealenetreningen din?

For å være seriøs så skjønner jeg deg veldig godt. Og jeg er superfersk hundeeier, men jeg er litt i samme situasjon; fullt ansvar og dårlig med sosialt liv. I tillegg er jeg midt i en supersosial alder. Så jeg har flere ganger tenkt at hund skal jeg aldri ha igjen. Og ikke fordi jeg ikke digger den jeg har.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å ha hund resten av livet, men det er ganske sannsynlig. Ikke at det er noe jeg vil gå å tenke på, det burde ikke du heller. Kryss den broen når du kommer til den. Jeg ser det er mange som identifiserer seg utelukkende med rollen som "hundeeier" og sliter med dårlig samvittighet når de ikke klarer å oppfylle kravene de mener tilhører denne rollen. Mange (de fleste?) vil hevde at hunden sin er "en del av dem" noe som selvsagt ikke stemmer. Men det føles ofte slik og da er veien til å føle seg utilstrekkelig veldig kort.

Du må prioritere deg selv mer, TS, med eller uten hund i livet ditt. Du vet at du som eier gir hunden din et bedre liv enn den hadde fått de aller fleste andre steder på kloden, og du må ikke være redd for å bruke mer tid på deg selv, selv om du føler det kanskje går utover hunden. For det gjør det ikke så lenge du disponerer tiden riktig.

Takk for kloke ord-) Ja,det er nok JEG som har sepr-angst,for bikkja har det IKKE-))

Og takk til alle dere andre for at dere forstod hva jeg mente.Det var egentlig greit og høre andres synspunkter. Skal prøve og ta det til meg-) Så får jeg se med tiden hva som skjer. Akkurat nå får jeg ta meg selv i nakken vedr MIN sepr-angst. Jeg tror gamlemor ikke har det så værst,jeg.

Hadde hun ikke vært så engstelig og stresset i bil,hadde jeg sikkert tatt henne med meg oftere på besøk/ferier etc. Men med en hund som peser og stresser der bak,så blir det begrenset.Kun når hun MÅ være med.

Når man har gått rett over fra enslig-mor tillværelsen,til enslig hundeforsørger-tillværelsen,så har det vært begrensninger for hva jeg kunne ha tillatt meg selv og gjøre. Men du verden,det har vært et rikt liv og jeg kunne ikke ha vært de foruten.Aldri i verden!!

Det er derfor jeg har vært i tenkeboksen vedr en ny hund. Men nå skal jeg ikke tjatte mere om dette,jeg tar en dag av gangen,og nyter tiden sammens med snuppa mi. Jeg vet at tiden fremmover nå med henne,ikke er en selvfølge,men en bonus. Og den skal jeg ta godt vare på.-)

Og så skal jeg ta meg selv i nakken vedr min dårlige samvittighet-)