Jeg leste nettopp et innlegg her om en som hadde en venn som var skikkelig redd for hunder, og det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest svarene er at man som hundeeier og ikke redd for hund ikke kan sette seg inn i hvordan det føles. For oss er det å omgås hund noe helt naturlig. Men er det ikke sånn at vi mennesker har lett for å ikke se andres problemer, når det gjelder våre dyr.

Et eksempel.

Jeg har vokst opp med hun, og hatt en  del raser som mange vil betegne som tøffe, og jeg er ikke redd for hunder, jeg er nok som de aller fleste der. Og jeg trakk litt på smilebåndet og tenkte mitt når jeg traff folk som var hysterisk redd for hund, ja jeg tenkte mitt, Skal inrømme det, kaster ikke stein når man sitter i glasshus. Men jeg klarte ikke å forestille meg hvordan det var å være redd for et fantastisk dyr, som hunden er.

Frem til jeg ble skadet av min egen hest, jeg innrømmer at jeg er kjemperedd for hest, selv om jeg eier 2. Den ene er hva jeg kaller ikke mitt favoritt emne, jeg er redd henne, men den andre er snill som dagen er lang, de er det begge to, men den ene har jeg ikke samme kjemien med.Og ja, jeg kjenner nå på den frykten som folk som er redd for en ting.

Ikke bagatiliser når folk er red d for ting som det å være redd for hunden,. det er noen av de skjønner dere.

Jeg har egentlig vanskelig for å forstå, hvorfro hundeeire ikke skulle greie å forstå at noen kan være redd hunder. De fleste har ett eller annet de nærer en viss frykt for. Og om man ikke har det, så kan man fint, selv om man ikke forstår, ha respekt for at andre føler det annerledes. Redsel er ikke rasjonellt, men det er likefullt fryktelig for den som er redd. Jeg slipper aldri mine hundert bort til noen uten først å ha spurt om det er greit. Og gir noen uttrykk for å være redde eller engstelige sørger jeg for at hunden er til minst mulig sjenanse for dem, ved f. eks å holde hunden, gå litt lenger unna osv.

Javisst kan man argumentere med at dette bare bekrefter frykten deres, at de aldri får sjansen til å jobbe med frykten osv. Men det er da ikke jeg som skal bestemme når de er klar for det. Det må de selv gjøre. Og uansett hvor skjønne jeg måtte synes mine pelsdotter er...så lever jeg da ikke i troen på at alle andre syns det samme.

Respekt for andre mennesker er en god ting, uansett sammenheng :)

Eg har forståelse for at folk er redd for hund. Når eg var liten jentunge so var eg ikkje vandt med hund. Bare katter=) men i nabolage sprang det en kjempesnille hund løs. En dag skulle eg bli med en venn i nabolage som passet meg(han var eldre ) so kom den hunden i mot meg å hyl grein. For eg synes den var så skummel. Har jo aldri i mitt liv klappet en hund.  Men han lærte meg at hund er ikkje farligt. Hund er menneskesbestevenn:) Tilslutt låg hunden i hagen min hverdag å ventet på at eg skulle komme ut å leke med ho=) HUsker hu hette Tinka=)

En gang var eg borte hoss en kompis. Å dei hadde fått seg hund:) Eg skulle klappe den med den hoppet i armen min å beit seg fast:/ Eg sprang heim  full fart i tårer. Var liten då og. Men det eg ikkje skjønner då : Er at eg ikkje blei redd for andre hunder? merkelig nåkk.

Søsto mi er livredd for hund:/ SYnes det er ganske kjedeligt. Men hun er blitt tilvent mine hunder. Hun klapper dei veldig forsiktig hver gang og meir hu er med dei jo tryggere blir hu.

SO eg har full forstålse. Man må berre vise dei at hund er ikkje farligt!

"liker" og signerer "Angelcharm".

Dessuten tenker jeg at vi forstår jo hundene våre så godt når DE er redde. Vi kan ta hensyn til menneskers redsel og opptre akkurat på samme måten om vi vil hjelpe, Mekanismene, og botemidlene, er akkurat de samme: ikke pushe, ikke grille nervesystemet, men forsiktig tilvenning og gode nye erfaringer.  

Kan godt forestille meg at man kan være redd for hunder, selv er jeg redd mye rart som folk bare ler av, feks er mørkeredd og husredd( mye pga en for ivrig fantasi). Og det er ikke "bare bare" å kjenne på den frykten helle, og da blir det veldig dumt å bagatellisere det... Syns det er viktig å ha forståelse, og ikke "trykke" hunden på dem for "de blir vandt til det". Man kan selvfølgelig foreslå at de kan prøve seg frem litt etterhvert..

Aylo:

 Syns det er viktig å ha forståelse, og ikke "trykke" hunden på dem for "de blir vandt til det". Man kan selvfølgelig foreslå at de kan prøve seg frem litt etterhvert..

Det er er godt poeng, men samtidig vil jeg minne på at det i seg selv kan være ganske utløsende. Særlig for min del, hvor det betydde at de kom til å slippe hunden oppi meg når som helst. Det hjelper hvis man forteller litt om sin kontroll på hunden, for så å spørre om de har lyst til å prøve seg frem med å bli tryggere for deres del fordi det jo ikke kan være noe godt å ha det sånn, og at det ikke betyr at de må gjøre noe de ikke vil. Det kunne jeg for så vidt skrevet i den andre tråden også, men jeg tror de allerede tenker det...

Jeg akspekterer når folk er redd hunder. Det er mange mulige årsaker når man er redd hund, kanskje man har opplevd noe dårlig eller ikke er vant med hund, eller rett å slett noen har skremt dem. Jeg er jo veldig glad i hest, og jeg har noen år efaring på hesteryggen, jeg synes hest er mye værre en hund, vist en hest sparker eller biter vist du er uheldig så kan du skade deg for resten av livet, eller er skadet for lengere tid. dette er vist du er uheldig, en hund er mindere farlig en hester. Alle dyr kan være farlige. Men man må bare tenke og være forsiktige. Og ta hendsyn til en hund er redd å biter eksempel.. 

MHM.  Natalie :D