Håper noen kan hjelpe meg. Har tilbake en valp fra dobermanntispa mi som er blandingshund av en tyvparring. Blei kontaktet av en person som vil ha valpen som fortalte at han er sykisk syk og veit ikke hva jegh vil gjøre nå!! vil ikke diskriminere han heller men er usikker om han kan ta vare på valpen min.

Huff, det er ikke så lett dette. Men jeg ville ikke solgt valp til noen som er veldig ustabil og svingete i stemningsleie  eller utagerende.

Hva med å spørre denne personen litt om hva som feiler han? Kanskje han har sosial angst, og at han vil ha en hund som selskap og som hjelpemiddel for å komme seg ut og i kontakt med folk :) Det enkle er ofte det beste.

Sushi:

Hva med å spørre denne personen litt om hva som feiler han? Kanskje han har sosial angst, og at han vil ha en hund som selskap og som hjelpemiddel for å komme seg ut og i kontakt med folk :) Det enkle er ofte det beste.

Enig.  Er fyren åpen nok om at han forteller det, så er han forhåpentligvis også villig til å fortelle hva han mener med psykisk syk og hvordan det kan påvirke hundeholdet sitt.  Psykisk syk kan være så mye forskjellig.

Det kommer helt ann på hvilken sykdom vedkommende har, og hvor alvorlig sykdommen er. Det er godt mulig at valpen vil ha det minst like bra hos denne personen, som hos en frisk person:) 

Fortell den som er interessert i valpen din at du vil vite mer om hverdagen hans og hvordan han ser for seg at hundeholdet vil bli, og be han gjerne fortelle litt om hvordan sykdommen påvirker deg. Si at du vil vite dette for å forsikre deg om at valpen får rett hjem. Hvis denne personen svarer åpent og ærlig, kan du avgjøre om dette er et passende hjem for valpen din. Hvis personen ikke vil fortelle deg om dette, er valget enkelt!

Kommer jo såklart helt ann på hva som feiler personen, men kan ta meg selv som eksempel. Jeg har sosial angst og det som kommer med det (depresjon osv), og kan med hånden på hjertet si at jeg hadde ikke vært her i dag hadde det ikke vært for hunden min. Hun får meg opp og ut og tvinger meg til å ta del i livet! Og jeg tror nok hun er ganske fornøyd med livet sitt også! All min oppmerksomhet går til henne, jeg lever for henne og gir henne alt jeg har.
Så tror ikke det burde spille så stor rolle, så lenge personen har masse kjærlighet å gi og vet hva det innebærer å ha hund så burde ikke psyken spille så stor rolle for din avgjørelse! (Så lenge man ikke er såpass ustabil at man noen dager ikke klarer å gå tur med hunden engang...)

Hvis noen ringer meg og forteller at de har en psykisk lidelse, så selger jeg ikke. Og det er utrolig mange rare personer som ringer når man averterer valper. De som forteller livshistorien sin på første tlf samtale holder jeg meg langt unna. Noen ganger så skulle jeg nesten tatt honorar som psykolog når jeg har valper.

Har vedkommede

En plan for hvordan han skal håndtere hunden i dårlige perioder?

En pålitelig person som kan stille opp og hjelpe til når det trengs?

Noen som kan gå god for at han kan ta vare på en hund? (har han hatt hund før, tidligere hundetrener, familie, hundevenner?)

Jeg slet selv med depresjon og angst da jeg fikk min første hund, og han har hjulpet meg mye. Men jeg hadde ikke hatt mulighet hvis jeg ikke hadde hatt en mann som stilte opp og avlastet meg i de verste periodene. Man kan ha mange psykiske lidelser uten at det trenger å gå utover evnene til å ta vare på andre. Og mange som tilsier at man ikke bør det...

Enig med resten her!

Snakk med vedkommende og hør hva slags person det er snakk om, hva som er problemet, også tar du avgjørelsen din utifra det :)

Enig med de over.Uten hundene mine hadde ikke jeg vært der jeg er i dag.De får meg ut av huset ,de gir meg glede i hverdagen osv.Men jeg hadde nok ikke klart det alene for noen år siden ,da jeg var svært langt nede.Da var samboer god å ha når det gjaldt lufting osv.Men uten hundene hadde jeg ikke blitt så frisk som det jeg har blitt.Jeg hjalp dem til et nytt hjem og de hjalp meg til et nytt liv.Så for meg har de vært en uvurdelig hjelp som jeg unner alle i samme situasjon jeg var i.Men viktig at man har hjelp om man får skikkelig nedturer.

Vi alle har noen skavanker.jeg har aldrig møtt en person som lever livet fullt ut i en rett linje uten ned turer.

Vi er alle skrudd sammen forskjellig.

Flotte historier som kommer fram her :-) Jeg ville også snakket skikkelig med den potensielle kjøperen. Det er sinnsykt mange skrullinger der ute, så hvis denne personen er klar over at han kan ha psykiske problemer er han friskere enn mange andre.

Som andre har vært inne på er det sikkert lurt å høre om det er en back-up plan for vanskelige perioder. Det syns jeg alle hundeeiere burde ha uansett, for hvem som helst kan gå på en smell, enten det er psykisk eller fysisk.

Og så ville jeg snakket om hvordan denne personen ser på hundeholdet. Det er supert det mange skriver, at de har et veldig nært forhold til hunden, at hundene har reddet dem og hjulpet dem. Men hvis den potensielle eieren er ute etter en sjelevenn og en bestekompis, kanskje også en kjæreste og en pelskledt psykolog, så er det veldig mye ansvar å gi en liten valp. Hva hvis hunden ikke er der for å trøste når eieren er lei seg, fordi hunden heller vil tygge på ballen sin eller jage fugler i hagen? Vil eieren tilpasse seg og finne glede i hunden, eller vil eieren tolke det som at hunden svikter han, og bli skuffet? vanskelig å svare på selvfølgelig, sikkert også for den potensielle kjøperen. Man vil jo det beste. Men poenget er bare at forventningene ikke bør være på Lassie-nivå.

Du bør hvertfall ikke være "redd" kjøperen fordi han har psykiske problemer! Vurder han på samme måte som andre kjøpere.

Jeg har slete veldig mye de siste 4 årene med sykdom som igjen har ført til at jeg har blitt en del deperimert.. og jeg kan med hånden på hjertet si at hunden har hjulpet meg opp av sofaen mer enn en gang. Jeg har en border collie og det er jo kjent for å være en veldig krevende rase, jeg burde egentlig ha skaffet meg en hund med litt lavere aktivitets/mentalitets behov men jeg ende opp med min hund. de første 9 måndene jeg hadde han virket han nesten ikke glad i meg, han viket ofte unna når jeg skulle klappe han og han ville ikke være med meg ut når jeg skulle på tur. og mye av dette tror jeg har med å gjøre at jeg var veldig langt nede mentalt på dette punktet. men no når jeg har komt meg lengre opp så er hunden der for meg, vi har lært hverandre å kjenne. trenger jeg en dag å sove mye så sover han enda mere, er jeg frisk og fin og vil dra på lang tur så er han med. 

det jeg prøver å få frem er at ting forandrer seg selv hos syke mennesker... men som de andre sier så er det viktig at det er noen der som kan hjelpe de gangene det er slitsomt. snakk ordentlig med personen som vil kjøpe valp og høres det interesangt ut kan du jo prøve å få møtt vedkommene før du bestemmer deg.

tror det er mange syke mennesker som er bedre egnet til å ha dyr enn det "friske" mennesker er. 

Jeg kjenner flere tilfeller som kunne gitt en hund ett bra liv med psykiske problemer, men jeg kjenner også de som ikke hadde klart det. Det kommer litt an på "viljen" og sykdommen.

Det er jo forskjell på personer som er psykisk syk også, akkurat som de som er friske, det trenger ikke være negativt.

Hva med å be om referanse hos en nær beslekta person, og høre med de?

Ekstra oppfølging av valpen og eier, og en avtale om at du kjøper valpen tilbake, skulle han bli verre?

Uansett så er det viktig å informere hvor mye denne valpen vil kreve, vær helt ærlig om ansvaret og hvor mye fysisk/mental trening foreldrene til valpen trenger og får.

Å være psykisk syk kan være så mangt - fra lettere depresjoner til tyngre diagnoser.

Jeg tror TS får kjenne på magefølelsen sin; den potensielle valpekjøperen sa jo ihvertfall at h*n var psykisk syk, mange ville vel ikke nevnt det og alikevel vært det. Her må en lytte litt til sin indre dømmekraft tror jeg, og muligens utdype hvilken kontekst vedkommende sa h*n var psykisk syk under. Hvis det kom i introduksjonen ville jeg nok selv ha fått litt varselslampe, men hvis det var en ærlig beskrivelse av seg selv som et svar på et spørsmål viser det ihvertfall at vedkommende er nokså ærlig. Så kan det jo være nødvendig og finne litt ut hva vedkommende mener med det før du bestemmer deg for hva du skal gjøre. (Og i hvilken grad det går utover det store ansvaret det er og ha hund.)

vanskelig dette.. men er naturlig skeptisk da jeg jobber innenfor feltet og har jobbet under en psykiatri avdeling med personalbase.. og jeg ville vært skeptisk. nå snakker jeg om tyngre diagnoser enn depresjoner altså:) men personen kan godt la seg virke friskere enn det personen er, hva som foregår innenfor 4 vegger kan være stort forskjellig fra hva personen viser utenfor.. var nettopp en person som fikk hunden tatt fra seg og avlivet pga. store fysiske og psykiske skader etter og ha bodd med vedkommende (bodde alene uten tilsyn) (og var virkelig syk) .. det som var var at hun var kjempeflink til å gå tur, joda, ute hele tiden, også tidlig om morgenen uten og ha dagtilbud.. men...helt grusomt.. så ut som hu fora bikkja med medisinene sine... uffameg! vær forsiktig og ikke ha dårlig samvittighet for å være skeptisk! det er til hundens beste:)

rotete skrevet.. men litt vanskelig og formidle situasjonen:) heldigvis ble hunden tatt fra vedkommende og fikk slippe til slutt..

En viss skepsis er nok sunt, og jeg ville nok sjekket litt rundt denne personen før jeg solgte en valp til han, spes med tanke på hva slags valp det dreier seg om. Har inntrykk av at mange dobbermenn kan være litt nervøse, og da er kanskje ikke denne potensielle kjøperen den rette.

Det er mange med psykiske problemer som har hund ( halve Norge går jo på antidepressiva ;) ) , og de aller fleste gjør en glimrende jobb ( vil jeg påstå) med en hund som er levende medisin  for dem.

Har du mulighet til å treffe denne mannen, ville jeg nok bedt om et møte,eller to, før noe blir avgjort, slik en gjerne gjør når det skal selges/kjøpes valper. Be gjerne om en referanse også. Du kan jo bare si at du pleier gjøre det på den måten.

Jeg nevnte ikke at jeg sliter psykisk når jeg skulle kjøpe hund. Men jeg visste da at jeg var i stand til å ta vare på den, siden jeg hadde holdt på med hund i godt over et år før jeg bestemte meg for å kjøpe egen.

Har ingen tung diagnose i den forstand, men uten hund i livet mitt så hadde jeg ikke taklet alt like bra. For å si det mildt. Hunden er min lille(store) levende lykkepille <3

Så det kommer nok ann på hva som feiler personen :)

Er enig med de fleste her. Finn ut litt mere om hva som feiler vedkommende, ta en samtale med personen.
Selv har jeg angst/depresjon og en diagnose som uten medisiner gjør humøret noe ustabilt. Den aller beste medisinen jeg har er hunden og kattene (og mannen da), dyrene får meg ut, gir meg kjærlighet, er noen jeg kan øse kjærlighet over, og rett og slett en stor støtte i hverdagen.
Jeg ville tatt det at personen fortalte dette selv som et godt tegn.
Selvfølgelig det beste at hunden får det bra, men sjekker du litt nærmere og føler deg trygg på personen så kan det jo være at valpen kan hjelpe et menneske som trenger det, altså vinn-vinn situasjon.
Ta en prat med vedkommende, virker jo som personen var villig til å åpne seg litt, spør om problemene, nettverket o.l, kan jo være at det holder for å overbevise deg i den ene eller andre retning.

lakrishurven:

Håper noen kan hjelpe meg. Har tilbake en valp fra dobermanntispa mi som er blandingshund av en tyvparring. Blei kontaktet av en person som vil ha valpen som fortalte at han er sykisk syk og veit ikke hva jegh vil gjøre nå!! vil ikke diskriminere han heller men er usikker om han kan ta vare på valpen min.

angst og depresjoner har 1/4 del av befolkningen i norge:) ville ikke vært bekymret for det om personen jobber og lever et "normalt" liv, og vedkommende klarer og fungere i hverdagen. Bor personen i bolig eller egen leilighet med personalbase, kan personen være ganske syk til tross for at h*n bor "alene" :) selvfølgelig er det lett for meg og "representere" den "dårlige" siden her, men man ser jo litt av hvert innefor jobben ja.

spør hvordan h*n bor, det kan være en god indikasjon på hvor syk personen er:) og få referanser fra fler en bare mor og far, de har gjærne lett for og støtte personen uansett. Om jeg hadde vært denne personen som nevner ved valpekjøp at jeg er psykisk syk ville jeg ikke reagert om du var grundig, heller sett på det som at du gjør en god jobb:)

en annen indikasjon her er at de fleste med angst og/eller depresjoner nevner ikke det ved kjøp av hund, det er noe som er så vanlig i dag og som de fleste fungerer godt med og kan fint ta seg av en hund:) På en annen side, positivt av vedkommende og nevne det, det viser på en måte noe "ansvar".

Lykke til med valget! :)

jeg har lidd av sterke depresjoner og angst.

Jeg fikk hund ifjor i mai, i august fikk jeg beskjed fra psykologen min at hun mente jeg var friskmeldt. Hun hadde på veldig kort tid merket store forandringer på veldig kort tid.

Og dette mente hun vat pga hunden. Jeg kom meg ut og pratet med folk, uten å være veldig redd. Jeg hadde fått en "venn" som alltid er her, og som er avhengig av meg.

Hunden jeg har skaffet meg er en omplasseringshund, og hadde kanskje blitt avlivet.

Så nå har jeg mottoet: hunden lever ikke pga meg, men jeg lever pga hunden :)

Miste:

Kommer jo såklart helt ann på hva som feiler personen, men kan ta meg selv som eksempel. Jeg har sosial angst og det som kommer med det (depresjon osv), og kan med hånden på hjertet si at jeg hadde ikke vært her i dag hadde det ikke vært for hunden min. Hun får meg opp og ut og tvinger meg til å ta del i livet! Og jeg tror nok hun er ganske fornøyd med livet sitt også! All min oppmerksomhet går til henne, jeg lever for henne og gir henne alt jeg har.
Så tror ikke det burde spille så stor rolle, så lenge personen har masse kjærlighet å gi og vet hva det innebærer å ha hund så burde ikke psyken spille så stor rolle for din avgjørelse! (Så lenge man ikke er såpass ustabil at man noen dager ikke klarer å gå tur med hunden engang...)

Helt likt her! Hadde nok ikke klart det alene, da jeg ofte er så deprimert at jeg ikke klarer å gå tur med hunden, men derfor er han ikke bare min.. Men han holder meg i live, får meg ut og passer på :-)

Psykisk syke er ikke én gruppe. Finn ut hva han sliter med, litt om hvordan han fungerer i virkeigheten og slikt. Jeg har slitt med spiseforstyrrelse, angst og alvorlige depresjoner, men jeg har alltid satt hunden - et uskyldig vesen som er helt avhengig av deg - høyest. Det var også hunder som hjalp meg til å bli frisk som jeg er i dag. Og det skal sies at de beste menneskene jeg har møtt, har vært folk som har opplevd dårlige tider i livet.

Med det sagt, så ville jeg nok vært litt skeptisk til om Dobermann-blanding er riktig rase, med tanke på at det jo er en krevende rase. Men prat med han, finn ut mer om sykdommen hans og se. Selger du den til han, så sørg for å ha en kontrakt om at du er første som får tilbud om å kjøpe hunden om den må omplasseres og hold kontakten med han.