Av ren nyskjerrighet etter å ha møtt mange forskjellige meninger i verden. Når vil du si at en hund biter? Biter som i den forstand at hunden har ett problem, og kan regnes som "mannevond"? Hva er biting?

Er det lekebiting under lek, både valper og voksne? Er det når vi mennesker plasserer hendene våre plasser de ikke skal være? Er det når hunden i iver tar feil av leke og hånden som holder leke? Eller er det kun når hunden bevisst går til angrep, uten lek og misforståelser involvert?

Når hadde du fått nok, og sett bitingen som ett alvorlig problem hos hunden? Hvor er grensen?

Jeg ville ha sagt at en hund er "mannevond" hvis den biter i frykt eller for å domminere. En hund som har bitt en gang og fått en forsterkning på det (den som blir bitt går bort, banker hunden, osv), vil gjøre det igjen. Da har du et problem.

Min grense er når en hund biter pga den minste provokasjon. Som f.eks. tar på hunden (kos), går forbi den, kommer hjem til hunden, osv. Hvis jeg har provosert hunden, skremt den, ikke klart å lese hunden eller lignende skal jeg ta på meg skylda :)

Biting i lek kan også bli hardt og kan bli et problem hvis eier ikke gjør noe med det. Avbryter leken når den blir for heftig. Men generelt ser jeg ikke på biting i lek som noen problem, så lenge det er under kontrolerte forhold og det ikke gjør vondt. 

Biting under lek, småkjekling hundene imellom, osv kaller jeg ikke et BITT. Heller ikke om hunden advarer noen med å legge tennene rundt hånden uten å lage noe skade.

Et BITT er for meg er når hunden biter for å lage skade, enten det er fordi hunden er redd, aggressiv, beskytter noe, eller bare er splitter pine gal ;) 

Jeg ser på det som et problem når en hund biter uten forvarsel. Jeg lar aldri hunden min gå løs utendørs, og jeg lar han heller ikke være ilag med mennesker som ikke kjenner HAN veldig godt, uten at jeg har full oversikt. For JEG kjenner tegnene hans på at han er ukomfortabel eller redd, og kan lett si ifra og hindre en uønsket situasjon lenge før den kan oppstå :) 

Jeg vet at han kan bite, han har laget hull i huden på folk (som han egentlig kjenner) pga at ingen så signalene hans.. 

Ja, det er slike diffuse ting som forvirrer hvor grensa går hos forskjellige folk. Noe jeg anser som lek og ufarlig, kan andre oppfatte som aggressiv og farlig oppførsel.

Men ja, ett bitt hvor tanken etterpå er at hunden har problemer og kan regnes som farlig er hva jeg er på jakt etter. Hvor går den grensa? For noen ligger den på biting/napping i forbindelse med lek, og folk tar det som ett faresignal allerede her, slik jeg har forstått. Andre har mer avslappet holdning til det, og reagerer først når de vet at hunden biter for å gjøre skade.

Jeg selv har ett avslappet forhold til slike uhell som kan forekomme ved for ivrig lek. Men så har jeg samtidig reagert på at andre ikke har det. Av de grunner har jeg forsøkt å holde Netti på avstand fra lek med andre mennesker enn meg, og fjerner henne fra lekesituasjoner med hunder hvor eiere reagerer på munnbruken. For hun er flink til å bruke både tenner og lyd i lek.

Har selv tatt over en herlig Dvergpinscher på snart 6år, som av en eller annen grunn kan finne på å nappe i mine øyne/ bite i andres øyne, folk i bukse beine da han går forbi.

Halen går som en propell, og han er ikke hissig eller truet på noen måte.

Virker for meg som om det er en måte for han å prøve å få oppmerksomhet/leke på...

Han har ikke laget noe merke på noen så lenge jeg har hatt han, og hun som hadde han før kan heller ikke huske at han har gjort det før.

Men folk skvetter jo, og jeg blir små flau.
De sier alltid at han ikke traff så det var vondt, mer att de skvatt av det som hendte.

Så er blitt veldig var på når jeg føler at det kan hende, og holder han nær meg da vi går forbi folk i situasjoner hvor jeg vet det kan hende.

Han er veldig på å bruke munnen da han leker ellers også for å si det sånn. Men da er vi jo i en leke situasjon. Ikke bare ute å går.

Hvis hundene mine åpenbart hadde bitt en annen hund på en aggresiv og ikke sluppet igjen, sånn at den faktisk hadde tennene i huden dens, så hadde jeg ansett det som et bitt.

Ikke hvis noen veiver med armene og stresser den, hvis jeg stapper hånden min i kjeften hans eller noe truer hunden min. 

Det er forskjell på BITT og mannevond. En hund kan ha mange grunner for å bite, overslagshandling feks. Og det betyr lite mtp hundens gemytt og eventuelle aggresjonsnivå.
så istedetfor å være fokusert på biting isolert, bør man vurdere hundens gemytt og aggresjonsnivå.

Jeg synes man skal vurdere hele hundeholdt hvis en hund biter, for å finne grunnen. Og derfra kan man konkludere med det ene og det andre.

ralfdog:

Jeg synes man skal vurdere hele hundeholdt hvis en hund biter, for å finne grunnen. Og derfra kan man konkludere med det ene og det andre.

For de som har sett hunder som biter for å skade, så er denne distinksjonen ganske lett å se. Det er etter min mening strengt tatt ikke så mange gråsoner ute og går. All annen bruk av munnen er i min verden ikke biting. Det kan være hardt eller løst, men det forandrer ikke hundens intensjon. Hard lekebiting er en konsekvens av dårlig bitehemming (stort sett eiers skyld), og i tillegg biter hunder relativt hardt på hverandre i lik/kjekling, og putter du hunden inn der kan du lett få punkteringsskader uten at dette er hundens feil.

Jeg vil si svært få hunder Biter i ordets rette forstand i ren aggresjon hverken mot mennesker eller dyr, men noen gjør det i forsvar / av redsel når de blir presset nok. Hvor mye de må presses avhenger naturligvis av invididet. Hvor lav denne grensen er vil jo være styrende for hva man gjør videre. Biter den bare folk ser på den har du jo et alvorlig problem, var det derimot i en ekstremt presset situasjon det er lite sannsynlig at hunden vil gjennoppleve, er det ikke sikkert det er noe man behøver å forholde seg så mye til. Så har man hundre andre varianter i mellom disse ytterpunktene.

Oppnår hunden ønsket effekt vil naturligvis grensen for å bite på ny være senket noe, men jeg kjøper ikke argumentet med at du er garantert at hunden nå har blitt en "bitehund". Det blir det samme som å si at første gangen hunden presses slik at den knurrer så har du nå skapt en "knurrehund". Den vil naturligvis kunne knurre/bite igjen i en tilsvarende situasjon, men den vil fortsatt hverken knurre eller bite uten at den opplever en provokasjon.

Men hunder trenger ikke all verden med provokasjon for å bite, sett med våre øyne. Og et bitt betyr ikke alltid skade. Selv syns jeg at skadeomfang i så måte ikke er interessant, så lenge hunden faktisk bevisst og med overlegg biter, og det ikke er snakk om overslagshandling. Som en del unghunder kan ty til når de er veldig opphisset.

Har man en hund som man opplever biter, bør man finne ut hvorfor.Og gjøre noe med det, om det så er omplassering ev i verste fall avliving.  Ikke alle hunder fungerer i alle slags settinger.

Det jeg kaller bitt går også på situasjoner hvor hunden med overlegg "går for mannen og ikke ballen". Det kan være både i lek, iver, frustrasjon eller av andre grunner, men jeg betegner det fortsatt som "bitt".

Men jeg anser ikke biting som et problem før hunden er "mannevond" - dvs når den tyr til biting som første refleks i enhver situasjon hvor den føler seg truet.

Rødhette&Ulven:

Det jeg kaller bitt går også på situasjoner hvor hunden med overlegg "går for mannen og ikke ballen". Det kan være både i lek, iver, frustrasjon eller av andre grunner, men jeg betegner det fortsatt som "bitt".

Men jeg anser ikke biting som et problem før hunden er "mannevond" - dvs når den tyr til biting som første refleks i enhver situasjon hvor den føler seg truet.

Pelskåpa:

Har man en hund som man opplever biter, bør man finne ut hvorfor.Og gjøre noe med det, om det så er omplassering ev i verste fall avliving.

Jeg ville nok prioritert motsatt. Hovedregelen for meg er avliving, men omplassering kan i særlige saker vurderes. Som utgangspunkt anser jeg mannevonde hunder som dyr med en såvidt graverende mental brist at de ikke bør las leve. (Det være seg uavhengig om de angriper hunder eller folk.)

Rødhette&Ulven:

 

Pelskåpa:

 

Har man en hund som man opplever biter, bør man finne ut hvorfor.Og gjøre noe med det, om det så er omplassering ev i verste fall avliving.

 

 

Jeg ville nok prioritert motsatt. Hovedregelen for meg er avliving, men omplassering kan i særlige saker vurderes. Som utgangspunkt anser jeg mannevonde hunder som dyr med en såvidt graverende mental brist at de ikke bør las leve. (Det være seg uavhengig om de angriper hunder eller folk.)

Jo, jeg er ikke uenig, egentlig. Men tenker at der er grader av alt, og at noen hunder kan bite i en setting den lever i, men få en helt annen adferd i en helt annen setting. Jeg syns vel at altfor få hunder avlives i tide....

Pelskåpa:

 hunden trenger ikke å være nervøs, redd eller sint av den grunn. Dominant muligens.....

Nå hører jeg ikke blant de som tror dominans er et særlig problem for mange hunder, men selv en potensielt dominant hund vil jo heller ikke respondere med bitt uten at den føler seg (som i sin "posisjon") truet?

Shibaer er stort sett lite håndterbare fra naturens side. Om det skyldes frykt eller dominans skal jeg ikke mene så mye om, fordi for meg er det underordnet. Jeg forholder meg til det observerbare: Dersom hunden i "normalfunksjon" ikke lar seg håndtere så har man et seriøst problem. Om den bittmarkerer i ekstremt pressede situasjoner så er det nødvendigvis ikke det, i min bok. Så jeg holder meg fortsatt til skillelinjen om hvor mye provokasjon/trussel som skal til for at hunden biter med overlegg.

Rødhette&Ulven:

 

 Så jeg holder meg fortsatt til skillelinjen om hvor mye provokasjon/trussel som skal til for at hunden biter med overlegg.

Men HVOR drar man grensen er spørsmålet jeg sliter litt med.....Hva er EKSTREMT press?Og vurdert utfra den enkelte hunds psykiske forutesetninger og konstitusjon?

Mennesker i alle fall, har medfødt "sårbarhet" som gjør at noen takler fint det meste mens enkelte blir nervevrak av alt.

Pelskåpa:

 

 

 tenker at der er grader av alt, og at noen hunder kan bite i en setting den lever i, men få en helt annen adferd i en helt annen setting. Jeg syns vel at altfor få hunder avlives i tide....

Ja, men hvis hunden ikke biter i den nye settingen så betyr det vel bare at den ikke blir utsatt for de samme typene provokasjon? Det endrer vel ikke hundens iboende mentale karakter?

Det siste er vi enig i.

Rødhette&Ulven:

 

Pelskåpa:

 

 

 

 tenker at der er grader av alt, og at noen hunder kan bite i en setting den lever i, men få en helt annen adferd i en helt annen setting. Jeg syns vel at altfor få hunder avlives i tide....

 

 

Ja, men hvis hunden ikke biter i den nye settingen så betyr det vel bare at den ikke blir utsatt for de samme typene provokasjon? Det endrer vel ikke hundens iboende mentale karakter?

Det endrer ikke hundens iboende karakter nei. Men mulig endrer det hundens vaner. I og med at den ikke utsettes for samme type provokasjon. Som fek i mitt hjem er mange barn hele dagen. De fleste hunder takler det, men har en nå jeg ikke tør stole påfordi han har flekka tenner og knurra (uten lyd) mot 7-åringen da ho løp inn i buret etter han (selv om ho altså ikke har lov til slikt, så er 7-åringer spontane...) en dag han lå der med et tyggebein. Hun ville leke selvfølgelig, han oppfatta ho som en trussel tydeligvis. Og i etterkant har han blitt LITT FOR nærgående mot ho når ho har sin egen mat i hendene. Han er den sorten som står over de andre hunden, hvis han ikke holdes unna når de får mat, og prøver å true til seg maten deres.

I en setting uten barn tenker jeg, men er i tvil, at han kan fungere bedre.

Pelskåpa:

Men HVOR drar man grensen er spørsmålet jeg sliter litt med.....Hva er EKSTREMT press?Og vurdert utfra den enkelte hunds psykiske forutesetninger og konstitusjon?

Innenfor mitt fagfelt opererer vi på mange områder med en norm som går på "hva en normalt utrustet og oppegående person ville gjort". Det er en skjønnsmessig norm, ja, men den byr som hovedregel ikke på de store problemene jf kategorisering. I grensetilfellene derimot, så må man jo vurdere hvert enkelt forhold konkret. Det rasetypiske versus miljøforutsetninger. Enkeltindividet (nå snakker vi om hund og ikke menneske, sånn for å være klar på det!) bør slik jeg ser det, ikke vurderes ut fra sine egne forutsetninger, men ut fra en miljømessig normalfordeling.

Etter min mening så har man dratt grensen litt for lite strengt. Ikke nok med at man avstår fra å avlive; det avles jo attpåtil på hunder med mentale brister jf normale påkjenninger.Men det er på siden av denne debatten.

Pelskåpa:

(...)

 

I en setting uten barn tenker jeg, men er i tvil, at han kan fungere bedre.

Ja, her er du jo i et grensetilfelle, som det er umulig å vurdere ut fra noen linjer. Men sånn generelt så tror jeg vel at det er drøy kost å anbefale avliving til en hund som fortsatt bare markererer med kroppsspråk.

Problemet ligger slik jeg ser det i hva som er alternativene. For meg ligger det langt inne å skulle omplassere, og spesielt hund med adferdsutfordringer. Så jeg ville vurdert ut fra enten beholde og forebygge, eller sannsynligvis avlive. Men det er meg.

Jeg vokste opp med en hund som oppførte seg slik, hun hadde nok fint bitt også, om hun hadde blitt presset. I den tiden tolket vi alt ut fra rangstige, og vi ville sagt at hunden og jeg (13 år +-) var likt på rangstigen. Mine foreldre ville ha henne avlivet, men det var min hund, så jeg beholdt henne okke som. Selv om det betød at vi ungene måtte ta mange varsomhetsregler rundt henne. For å være ærlig tror jeg det var en god lærdom. Alle hunder er ikke "snille" og unger skal passe seg.

Jeg har vel kommet dithen at jeg ikke vil beholde han. Mye fordi jeg ikke kan være tilstede hele tiden, og uten meg i huset må han i bur, fordi ungene nekter å ta inn over seg at kosebamsen faktisk kan bite. Og han er stor, 35 kg, og en jente på 25 kg blir lett match for han. Og han har blitt verre i forhold til både det å gå oppetter vesla når ho har mat, og det er ikke "tigging" som de andre hundene, det er en mer truende adferd, som ho heller ikke forstår. Og jeg mistenker at stressnivået i huset her, generelt,(mange inn og ut hele tiden, mange barn som støyer, løper, har mat i hendene osv) kanskje gjør alt verre for han..(?). Han fores alene adskilt fra de andre hundene, etter at vi har opplevd forverring av hans mataggresjon der han faktisk flyr i synet på den hunden som har mat, om denne ikke gir seg. Han demper noe av denne adferden når jeg er nær (fordi jeg ikke er redd han, og tar han til sides hvis jeg serr minste oppløp til denne type adferd(?)), men mannen min har måttet skille han og spesielt en av de andre hundene flere ganger nå.Ungene vil ikke greie å skille dem om dette skulle oppstå mens voksne ikke er i huset.

Utover dette er han en snill og grei hund, sedat, ikke samkjønnsaggressiv.

Og han presses ikke av ungene. De har aldri tatt mat fra han, eller rørt gnagebein eller leker som er hans. Han har ALDRI blitt fratatt mat fra mennesker, kun FÅTT og ofte, for å forebygge angsten mot å bli fratatt mat. De lar hundene spise i fred. Men det er altså i settinger der han har hatt mat(bein og de har "vært i rommet", og under lek eller bevegelse kommet nært innpå han (ikke fysisk kontakt) at han har flekket tenner og knurret.

Hvis du har bestemt deg for ikke å beholde, så er det jo de to andre alternativene da. Hvor mange barnløse og hundeløse, stabilt rolige, noenlunde oppegående og tydelige personer står i kø for å få overta en pent brukt samojed med ressursforsvar?

Det skal for øvrig sies, at jeg har sett folk omplassere verre individer. Så det kan jo gå. Hvor ansvarlig jeg synes det er skal jeg la forbli mellom linjene.

Rødhette&Ulven:

 

Det skal for øvrig sies, at jeg har sett folk omplassere verre individer. Så det kan jo gå. Hvor ansvarlig jeg synes det er skal jeg la forbli mellom linjene.

???