Ofte hører jeg begrepet "enmannshund" men hva betyr det?

Vil det si en hund som helst forholder seg til bare en person? Eller?

Her hjemme er det slik at Tuva liker meg best. Det er det ingen tvil om. Hun godtar det meste jeg gjør med henne, men er ikke alltid like begeistrert om andre gjør det samme med henne.

F.eks. jeg kan løfte henne opp på fanget mitt, legge henne i f.eks. armkroken min og hun NYTER det...men om f.eks. mamma gjør dette med henne, så vil hun ikke være hos henne og hopper ned.

Hun dilter somregel i beina på meg, er jeg inne skal hun ha mest kontakt med meg, hun venter på meg når jeg kommer hjem og savner meg litt etter hva foreldrene mine sier. Det er også sånn at hun ofte er mer lydig med meg enn foreldrene mine, og om foreldrene mine har henne løs ute kan hun fort finne på å stikke av og lukke ørene. Mens med meg har hun aldri stukket av og holder seg alltid i nærheten av meg på tur. Med unntak av om hun ser et dyr som løper eller noe, da slår jaktinstinket inn, og det er vanskelig å få kontakt med henne uansett hvem som roper.

Foreldrene mine mener dette er fordi hun har sett meg ut som "sjef" og forholder seg mest til meg. 

Min teori på dette er ikke at Tuva har "valgt" meg på noen måte, men mer at det er pga. at jeg går tur med henne, trener henne, sover med henne osv. som gjør at vi har et sterkere bånd sammen. Noe som for meg er helt greit siden hun faktisk er MIN hund...

Vil Tuva betegnes som en "enmannshund"?

I så fall er Luna en "allemanns hund". :P

Hun er klar til å bli med hvem som helst som ser ut som at de kansje vil gå tur, i alle fall om hun mener at hun kjenner de litt. Naboer f.eks.

Likevel, hun er først og fremst min. Jeg kan gjøre som jeg vil, pirke i ører o.l Jeg kan godt løfte henne, hun liker ikke at andre gjør det. Ikke at så mange prøver å løfte 20 kg bikkje da. :)

Det er til daglig bare Luna, katten og meg. Mannen min er mye borte. Det er jeg som har tatt meg av alt stell siden hun var valp, det er jeg som trener med henne. Hun elsker mannen min og andre i familien, hun gjør som andre ber henne om. Jeg kan overstyre ved behov.

Gaia er en tomannshund ;) Elsker alle mennesker og er en glad og trygg hund, men pistrer og blir veldig urolig om jeg eller gubben drar noen steder. Ikke særlig lydig med andre mennesker, men tror det er for hun blir så overglad at de ikke får kontakt nok. Ellers er hun like lydig med meg og mannen, men siden det er jeg som trener henne så får jeg henne til å gjøre mer. Rygger ikke for manen min feks, men så har de aldri prøvd noe særlig. Agility med mannen er helt håløst, vet ikke om det er mannen, bikkja eller kombinasjonen, men det er morro å se på :D

Åshild&Luna:

Hun elsker mannen min og andre i familien, hun gjør som andre ber henne om. Jeg kan overstyre ved behov.

Sånn er Tuva også, hun er veldig glad i foreldrene mine og sånt, og vil gjerne kose med dem og sitte på fanget. Hun er ikke direkte ulydig med dem og gjør som de sier, men som du kan, så  kan jeg overstyre.

Ganske morsomt å gjøre det av og til, som når mamma skal gi henne alt sånn tullemat som jeg ikke vil hun skal ha så mye av. Så kan jeg si "ikke rør!" mens mamma vifter med en smultring foran nesa hennes. Så kan jeg f.eks. kalle henne bort til meg og belønne henne med noe hun liker. Litt gøy da, selv om det ikke er veldig populært her hjemme. 

Tuva er en ganske myk hund og veldig uselvstendig, så tror hun trenger noen hun kan være ekstra knyttet til. Og det har jo blitt meg. Gruer meg litt til jeg skal være borte fra henne ei helg. Er vel verst for meg da, for jeg er jo ganske knyttet til henne jeg også. Men hun kommer nok til å pistre litt og være ekstra overvåken på dører og lyder utenfor. Ikke umulig om hun kommer til å være noe rastløs også.

Foreldrene mine sier hvertfall hun blir rastløs og urolig når jeg er lengre borte på skolen enn jeg pleier.

Jenta mi er overlykkelig hvis hun får hilse på andre, bekjente eller fremmede er ikke nøye, men hun blir helt ifra seg hvis jeg går ut av rommet eller bare går på badet og hun ikke får være med :P Det er jeg som har trent henne og er sammen med henne hver dag siden jeg ikke har fått jobb enda siden jeg ble ferdig i forsvaret og fikk henne i hus. Hvis gubben reiser seg og skal slippe henne ut, legger hun seg ned på gulvet eller i sofaen/stolen og vil ikke rikke seg, mens hvis jeg skal ha henne ut er hun mer enn happy på å gå ut :P Det er så morsomt å se på XD

Hun hører delvis på søsteren min og på omtrent hvem som helst som har noe godt, men hvis de ikke har det så er det litt verre med f.eks. sitt og sånt :P Og det er kun jeg som kan få henne til å gå fot, sitt og bli, gå på plassen sin, etc. Har sikkert mye med at det bare er jeg som trener med henne på daglig basis, men ettersom jeg har erfart har de fleste hunder en "favoritt" i familien sin som de hører mer på enn andre, så det virker jo naturlig :)

Jeg tror nok at beskrivelsen "enmannshund" kan passe enkelte raser, eller for såvidt enkelte individer, bedre enn andre.

Men mange hunder vil nok søke til den personen som gir dem oppmerksomhet, stell, tur, mat osv. Alle mine hunder vil bli bestevenn med de fleste på den måten.

Til og med gamletispa som alle tror er frimerket til mor. He He. Hun ligger ved senga mi, tusler etter meg til badedøra, vil ligge i nærheten av der jeg sitter osv. Men ingen problem å forlate henne alene inne, la andre gå tur med henne eller kose med henne.

Og ett år vi var på tur hjem fra en trivelig uke på sommerferie hos familie, så gikk hun å la seg ute ved husveggen da vi pakka i bilen. Vi ropte på henne men hun såg bort!!! Skulle være der hun. Ha ha.

Jeg har alltid sett på Netti som enmannshund. Ikke fordi hun ikke lystrer andre mennesker, men fordi hun fra starten av helt tydelig valgte meg, og bare meg. Vi var to om henne når hun var valp, men det ble allikevel alltid meg. Hun ble tydelig fortvilet om jeg dro, selv om hun var igjen med sambo og hundekompisen. Selv om det var sambo som hentet henne og hadde henne det første døgnet borte fra mor.

Det ble etter dette oss to, og vi har hatt mange forandringer, noe jeg tror har forsterket denne følelsen. Vi har flyttet utallige ganger, og endret bosituasjoner fra samboere til alene til familie også alene igjen. Og jeg har vel egentlig alltid vært den som har fulgt henne.

Hun har alltid kommet til meg for å snakke, og stressutbrudd er også hva hun sparer til meg. Det takker jeg gud for. Hun kan være stresset, men "fortrenger" det helt til hun vet jeg er i nærheten. Hun vet jeg takler det, og hjelper henne med å roe ned.

Måten jeg mener hun er en enmannshund, blir vel at Netti tvilsomt kan omplasseres og ha det bra i andres hender uten en enorm endring i livet til den som tar imot henne. Hun krever en enorm tillitt og forståelse for å ha det bra, og selv om andre har hatt mye med henne å gjøre, viser hun ikke tegn til å føler seg komfortabel på samme måte som med meg. For oss to flyter det naturlig, for andre virker det som om alt bare er komplisert og vanskelig.

Netti har det aller best når det bare er oss to. Nå er vi alene, og jeg kan gjøre som jeg vil mens Netti bare slapper fint av på gulvet og drømmer (antakeligvis at hun løper etter en katt, etter beina å bedømme). Er hun med andre folk, både en og flere, alene og sammen med andre hunder, våger hun sjelden å gi den samme tillitten.

Enmannshund er noe vi eiere liker å skryte på oss at bikkja er... Hunden er ofte da av typen Schäfer eller liknende, "vanskelig", hannhund, og har en dominant eier som er den eneste som kan håndtere hunden;) Liker eieren og tro.

I mitt hode er "enmannshunder" hunder som trenger EN person å forholde seg til (som deres selskap og støtte i det daglige), som virker å føle behov for å ha et spesielt tett bånd til EN person enten den liker å omgås andre folk eller ikke. Og som ikke trives dersom den "røskes" utav tilværelsen med dette ene mennesket for pass en helg f.eks. (men likevel kanskje kan fungere greit som omplassert, fordi det går fint når hunden har fått tid på seg til å forflytte behovet til denne nye ENE personen). Hunder som blir veldig avhengige av det faste mennesket sitt.

.:Doggirl:.:

Ofte hører jeg begrepet "enmannshund" men hva betyr det?

Vil det si en hund som helst forholder seg til bare en person? Eller?

Tja, det vil jeg si! Ridgbacken som vi hadde var vell litt typisk enmannshund, han forholdt seg til min far og egentlig bare han. Oss andre i familien var del av flokken som ikke betød så veeeldig mye, som vil si at han helst ville ha oppmerksomhet fra min far, fulgte kun hans kommandoer osv. Så lenge min far var til stede så dret han egentlig i oss andre i familien :) hehe!

Min mellomste er en "ingenmannshund" :) Neida,men han er en enmanshund fordi han er noe sky og ikke så opptatt av mennesker. Han er ikke avhengig av meg på noen som helst måte,men jeg er nok den eneste som kunne fått tak på ham om reiste på langtur alene :) Han kan godt stille seg ved andre mennesker han kjenner litt eller lukte på dem,men ingen kan strekke ut hånden mot ham og ta på ham. Uansett hvor forsiktig de prøver å gjøre det. Jeg kan klappe kose og klø det jeg vil,men jeg tror ikke mennesklig kontakt har allverdens verdi for ham. Gubben kan klappe ham,i rett situasjon. Andre ganger ikke. Han høres jo helt fryktelig ut :) men han er liksom mere rovdyr enn hund med skarpe innstinkter,litt skyhet/skepsis og stor frihetstrang. Han er ingen "case" for meg,mens mange som kan mye hund og aldri har hatt mynde har mange meninger om ham :)

Med begrepet enmannshund ser jeg for meg en hund som i stor grad KNYTTER SEG til ett menneske, ev noen få i en familie. Selv har jeg ingen "enmannshunder", men jeg har hunder som kun jeg håndterer, av ulike grunner. Og de hundene lærer fort at det ikke har noen hensikt å "fri" til noen av de andre i huset når det kommer til tur, lufting og foring. De samme hundene legger seg likevel gjerne på et annet fang enn mitt om det betyr mulighet for kos....

Pelskåpa:

Med begrepet enmannshund ser jeg for meg en hund som i stor grad KNYTTER SEG til ett menneske, ev noen få i en familie. 

Da er nok Tuva etter din definisjon en enmannshund, hehe. Hun er veldig glad i kos, men vil ikke ha noen overveldene kos av andre enn de i familien. Har hun muligheten til å være sammen med meg, så er det helst kunn meg det går i. Er jeg ikke hjemme, er det stefaren min som er best, men ikke like bra som meg alikevell...Når ingen andre er hjemme er mamma helt OK hun også, hehe.

Jeg tror derimot at noen fremmede skulle slitt med å fått henne med på tur, eller fått henne til å gå i fra meg.