Jeg sitter å tenker nok en gang på Ira
Hun blir straks 10 mnd og jeg tenker på at... jeg klarer fint å gå de daglige turene og alt dette, men det er oppdragelses treningen jeg sliter med.

Snart 10 mnd og hun:
Knurrer på eldre
Bjeffer på hunder og er IKKE sosialisert at all!
Kan finne på å bjeffe på barn
Løper etter sykler
Løper etter joggere
Reagerer smått på enkelte kjøretøy som skrangler veldig mye...

Jeg vet jo at nå som Ira er i den verste perioden med lukkede ører osv så er det enda vanskeligere å trene med henne.

Jeg tenker stadig på: "ja, men når denne perioden er over, så kommer jeg fortsatt til å slite med å trene henne, da Ira egentlig er min aller første egne hund...
Jeg tror ikke at jeg har kapasitet og tolmodighet til å trene en om ikke lenge 1 år gammel hund.

nå er jo dette Ira´s 4. hjem så jeg føler meg tvunget til å beholde henne til hun er minimum 2 år og kjæresten min elsker henne, veninna mi er vegis( sier seg selv hva hun mener..) osv.

Men da tenker jeg på... jeg får ikke trent med Ira slik jeg ønsker at jeg kunne og da blir hun eventuelt uten særlig trening til hun er 2?... dette synes jeg egentlig er litt urettferdig mot Ira.

Så her sitter jeg med to ting som veier like mye i hver hånd:
1. bli hos meg i 2 år uten særlig god trening som hun burde få.
2. Omplasseres til noen som har/ har hatt husky (kanskje kjørere) og få risken med at hun blir avlivet pga. nervøsitet osv.

Jeg sliter veldig... Ira har blitt for gammel etter det jeg ønsker... jeg ønsker å starte med valp så jeg får trent den fra bunnen med sosialisering osv.

Jeg elsker Ira, men føler at alt dette blir bare urettferdig mot henne. 

Forstår dette er kjempevanskelig for dere... Ingen god situasjon å være i.. Kan dessverre ikke hjelpe dere med avgjørelsen, men om dere finner ut at det er best å omplassere vil jeg anbefale å gjøre det gjennom noen som driver med omplassering på fulltid. De vil da matche hund med ny eier, og hunden blir i tillegg sett på fra nye øyne. (Binas f.eks. driver med dette, og jeg synes de er kjempeflinke! Charlottes har jeg også hørt mye bra om.)

Og tenk for all del på dere selv også!

Er kjempe vond tanke...
Men jeg føler ikke jeg klarer å trene henne.

Hvis jeg ender opp med å omplassere henne så blir det kun til folk som driver med trekk tror jeg ... hun er veldig glad i å trekke og jeg ønsker at hun skal få utnyttet dette.

Jeg kommer til å være Veldig nøye på hvem som får henne og personene får henne ikke før de eventuelt kommer å besøker henne, og jeg vil helst på besøk hos dem først så jeg får se at hun ikke havner i en pitteliten leilighet uten hage.

Værste med det hele er ikke hva jeg synes...men tanken på at jeg ikke vet om jeg klarer  være hennes gode hjem og tanken på smilet om munnen på kjæresten min hver gang han ser henne :/ 

Kan ikke hjelpe deg med avgjørelsen, men kan dele litt tanker om livet med Gaia fra hun var 6 mnd til nå (15 mnd).
Hun drog i båndet konstant, alle forsøk på båndtrening var håpløse, gikk kun fint når hun så godbiten i hånda mi.
Innkalling funket 30% av gangene.
Hun hoppet opp og bet i båndet, rev og slet og var helt vill.
Passeringer var umulig, slo seg helt koko i båndet og var umulig å få kontakt med.
Helt vill på trening måtte være alene på klubben for å oppnå kontakt, var det flere der oppnådde jeg kun å få vondt i armene.
Rett og slett en til tider ufyselig hund, veldig vanskelig og selvstendig.
Var aldri aggresiv, men overglad og med en utrolig hilsetrang.

Nå er hun 15 mnd og dag for dag ser jeg at det roer seg i hodet og kropp på jenta, har sluttet å dra i båndet, kan gå hunder forbi på 10 meters avstand uten at hun reiser seg. Kan sitte mens folk hilser. Kommer på innkalling 90% av gangene, og går på caniskurs med 6 andre hunder og kan faktisk konsentrere seg, er en av de beste der :D

I denne stokk-døv perioden har jeg kun prøvd å trene ikke fått til noe særlig, bare stått der med en mongo i enden av båndet og vært fortvilt. Men plutselig ved rundt 12 mnd begynte ting å løsne og nå har jeg en hærlig hund som virkelig begynner å bli lydig.
Har aldri tenkt omplassering, men hadde lyst å gi opp mange ganger, men er veldig glad jeg ikke gjorde det.

Ville bare dele min erfaring med stokk døv unghund. Håper virkelig det ordner seg for dere også.

Du har jo tydelig bestemt deg, så hvorfor utsette det?

Hun har et energinivå og adferd som overhodet ikke passer deg. Eller som du orker å bruke energi og tid nok på å gjøre noe med. Så da har hun det garantert bedre hos noen som vil legge inn innsats her.

Så får du heller neste gang du skal ha hund ikke handle på impuls, og heller bruke tid og skaffe deg nok kunnskap slik at du får en hund som matcher deg bedre. Jeg er ikke overbevist om at valp er det rette for deg, da de fleste valper har raptus-perioder slik du beskriver din nå. Så kanskje en voksen, rolig en hadde vært best?

det dere får til ? Noe er det vel foruten smilet til kjæresten, som er bra også? Hun er jo omtrent bare valp enda og med mange nye inntrykk fra forskjellige hjem. Kansje du må se situasjonen andre veien , stille deg selv spørsmåler om hvilken trening som vil passe hunden, Nå er det kansje viktigst å gjøre henne trygg, trene kontakt og se hva hun passer til videre.

Kan ikke kjæresten din ta hpvedansvaret for lufting og sosialisering, hvis de allerede har fin kjemi.

Bare noen tanker--- er jo trist for en så ung hund å ha skiftet hjem så mange ganger---lykke til.

Pelskåpa:

Du har jo tydelig bestemt deg, så hvorfor utsette det?

Hun har et energinivå og adferd som overhodet ikke passer deg. Eller som du orker å bruke energi og tid nok på å gjøre noe med. Så da har hun det garantert bedre hos noen som vil legge inn innsats her.

Så får du heller neste gang du skal ha hund ikke handle på impuls, og heller bruke tid og skaffe deg nok kunnskap slik at du får en hund som matcher deg bedre. Jeg er ikke overbevist om at valp er det rette for deg, da de fleste valper har raptus-perioder slik du beskriver din nå. Så kanskje en voksen, rolig en hadde vært best?

Ikke noen kjekk avgjørelse det der, men om du tror at omplassering er det beste for både deg og henne så er det nok sikkert det også. Det er du som kjenner deg selv og hunden best. Hunden er jo sikkert mitt i den "værste unghundalderen" og kanskje det vil bli bedre etter hvert?

Uansett hva du bestemmer deg for så får du ha masse lykke til!

Vinterbarn:

det dere får til ? Noe er det vel foruten smilet til kjæresten, som er bra også? Hun er jo omtrent bare valp enda og med mange nye inntrykk fra forskjellige hjem. Kansje du må se situasjonen andre veien , stille deg selv spørsmåler om hvilken trening som vil passe hunden, Nå er det kansje viktigst å gjøre henne trygg, trene kontakt og se hva hun passer til videre.

Kan ikke kjæresten din ta hpvedansvaret for lufting og sosialisering, hvis de allerede har fin kjemi.

Bare noen tanker--- er jo trist for en så ung hund å ha skiftet hjem så mange ganger---lykke til.

SM&Ira:

 

Pelskåpa:

 

Du har jo tydelig bestemt deg, så hvorfor utsette det?

Hun har et energinivå og adferd som overhodet ikke passer deg. Eller som du orker å bruke energi og tid nok på å gjøre noe med. Så da har hun det garantert bedre hos noen som vil legge inn innsats her.

Så får du heller neste gang du skal ha hund ikke handle på impuls, og heller bruke tid og skaffe deg nok kunnskap slik at du får en hund som matcher deg bedre. Jeg er ikke overbevist om at valp er det rette for deg, da de fleste valper har raptus-perioder slik du beskriver din nå. Så kanskje en voksen, rolig en hadde vært best?

 

Var ikke jeg som handlet på impuls, men min søster som så et bilde på finn og dagen etter var hun hos oss.

Grunnene til at jeg vurderer omplassering av Ira er ikke pga. at hun er urolig osv. men fordi hun har kommet i den alderen hvor forskjellig sosialisering osv. kommer til å ta utrolig langt tid å trene inn. Venner av meg ønsker ikke å passe henne hvis det er noe viktigt som skjer, familien nekter å hjelpe til med noe når det gjelder henne.

Huff...føler meg bare ond som ikke lot pappa gi henne bort da søsteren min ikke klarte mer. :( 

 

Det er aldri for seint å sosialisere en hund. spesielt ikke en så ung hund. Tro meg. Jeg  har overtatt flere voksne med lite sosialisering og ekstrem skyhet. Men man må jobbe med det systematisk. Og ville bruke tid på det. Og hund, uansett om du beholder den du har, ellr får en annen, er DITT ansvar, ikke venner eller familie. Så du kan aldri basere deg på at andre skal passe hunden for deg når det skjer noe viktig. Hvis du syns DET er grunn til å ikke ha den du har nå, bør du tenke deg godt om før du skaffer deg hund overhodet.

SM&Ira:

Snart 10 mnd og hun:
Knurrer på eldre
Bjeffer på hunder og er IKKE sosialisert at all!
Kan finne på å bjeffe på barn
Løper etter sykler
Løper etter joggere
Reagerer smått på enkelte kjøretøy som skrangler veldig mye...

Alt dette henger sammen, og kan trenes på samme måte (sladremetoden/kinderegg). Hunden er 10 mnd (bare valpen!) og har alle odds på sin side ifht å mestre dette her, med rett og tålmodig trening.  I siste (?) nr av canisbladet har Karen Pryor skrevet en fin artikkel om temaet, hvis du er interessert?

På den andre siden, hvis du vet at du ikke klarer å gjøre din del av jobben, så omplasser, hvis du finner noen som vil og kan ta over.

Jeg tror du innerst inne har tatt ditt valg jeg. Og jeg synes det er en klok avgjørelse og ting vil bli bedre, både for deg og for henne.

Du er tøff som tør innrømme, ikke bare ovenfor deg selv, men også alle andre, at du vet du ikke klarer oppdra henne som du bør. Og å da velge å gi henne et nytt hjem, en ny mulighet hos noen som driver aktivt med trekk, det synes jeg er flott.

Det høres ut som om du og hunden din har havnet i en ond sirkel. OG det kommer det sjeldent noe godt ut av. Så på en eller annen måte må du endre forutsetningene her.

Slik jeg ser det ( det er vanskelig å tolke ut i fra det du har skrevet) Så bør du få en hundekyndig person ( atferdsekspert) til å vurdere henne. Dersom det er genetisk betinget nervøsitet, bør en hund på 10 mndr som allerede har ahtt 4 hjem, etter min mening få slippe. Altså avlivning.

Dersom det er situasjonsbetinget, altså pubertet, omstendigheter ved dressuren, miljøet osv. Har du to valg. Det ene er å ta deg selv i nakken og skaffe deg kunnskap til å gi henne den mestringen hun fortjener. Om du av forskjellige grunner ikke kan eller vil dette, så bør du omplassere henne straks!

Jo lenger dere går i denne onde sirkelen, dess mer vil atferden hennes befeste seg: OG dess mer negativ vil samhandlingen dere imellom bli. Det fortjeenr hverken du eller bikkja.

Det er ingen skam å måtte omplassere fordi man ikke takler. Men det er viktig for hundens del, at det skjer på rett grunnlag. Skjønner at du sliter med avgjørelsen, for man blir jo glad i dem uansett. Og det jeg har skrevet her er ikke vondt ment. Men du MÅ faktisk skape en endring på en eller annen måte :)

det er ikke kult for hverken hund eller om kjemien ikke er der.  Så tenk etter- hva er best for deg OG hunden?

Pelskåpa:

 

SM&Ira:

 

 

Pelskåpa:

 

Du har jo tydelig bestemt deg, så hvorfor utsette det?

Hun har et energinivå og adferd som overhodet ikke passer deg. Eller som du orker å bruke energi og tid nok på å gjøre noe med. Så da har hun det garantert bedre hos noen som vil legge inn innsats her.

Så får du heller neste gang du skal ha hund ikke handle på impuls, og heller bruke tid og skaffe deg nok kunnskap slik at du får en hund som matcher deg bedre. Jeg er ikke overbevist om at valp er det rette for deg, da de fleste valper har raptus-perioder slik du beskriver din nå. Så kanskje en voksen, rolig en hadde vært best?

 

Var ikke jeg som handlet på impuls, men min søster som så et bilde på finn og dagen etter var hun hos oss.

Grunnene til at jeg vurderer omplassering av Ira er ikke pga. at hun er urolig osv. men fordi hun har kommet i den alderen hvor forskjellig sosialisering osv. kommer til å ta utrolig langt tid å trene inn. Venner av meg ønsker ikke å passe henne hvis det er noe viktigt som skjer, familien nekter å hjelpe til med noe når det gjelder henne.

Huff...føler meg bare ond som ikke lot pappa gi henne bort da søsteren min ikke klarte mer. :( 

 

 

 

Det er aldri for seint å sosialisere en hund. spesielt ikke en så ung hund. Tro meg. Jeg  har overtatt flere voksne med lite sosialisering og ekstrem skyhet. Men man må jobbe med det systematisk. Og ville bruke tid på det. Og hund, uansett om du beholder den du har, ellr får en annen, er DITT ansvar, ikke venner eller familie. Så du kan aldri basere deg på at andre skal passe hunden for deg når det skjer noe viktig. Hvis du syns DET er grunn til å ikke ha den du har nå, bør du tenke deg godt om før du skaffer deg hund overhodet.

Rødhette&Ulven:

 

  I siste (?) nr av canisbladet har Karen Pryor skrevet en fin artikkel om temaet, hvis du er interessert?

Nå ble JEG interessert. Hvordan klarte jeg å gå glipp av dette? Hva het artikkelen? Nå må jeg sjekke de siste nummerne her

SM&Ira:

 

 

Det jeg tenkte på er at når far min står rett ved døra så roper hen til meg "Siri Hunden din må ut" når han kunne hjulpet med å ta henne ut når han først står der...

 

Det er typisk mange menn å gjøre på den måten som faren din når de tydelig har gitt beskjed om at dette ikke er deres bord. Det er hans måte å minne deg på hvem som har det hele og fulle ansvaret for hunden. Og han er helt i sin fulle rett, syns jeg.

AstridW:

Jeg tror du innerst inne har tatt ditt valg jeg. Og jeg synes det er en klok avgjørelse og ting vil bli bedre, både for deg og for henne.

Du er tøff som tør innrømme, ikke bare ovenfor deg selv, men også alle andre, at du vet du ikke klarer oppdra henne som du bør. Og å da velge å gi henne et nytt hjem, en ny mulighet hos noen som driver aktivt med trekk, det synes jeg er flott.

hunden min var hos oppdretter frem til hun var 8 mnd og kunne komme til Norge

hun fikk da null sosialisering

var ikke mishandlet eller noe sånn men hun har aldri vært i byen, aldri truffet folk og var heller ikke utsatt for forskjellige situasjoner

da hun kom hit var hun utrolig stresset og redd, når vi var på tur så var halen mellom beina hele tiden, det var helt umulig å få kontakt med henne, hun nektet å ta godbiter

hun fikk panikkanfall når hun skulle gå forbi en parkert sykkel (!!), og til og med når hun så folk på den andre siden av gata! så det var veldig ekstremt..

men nå er hun 1.5år, fortsatt skeptisk mot fremmede men hun kan fint passere folk på fortauet, jeg kan få henne til å sitte når noen sykler eller går forbi, men jeg må kommandere henne når det fortsatt er nok avstand mellom oss og de som kommer

så det går an å sosialisere å jobbe med hunder til og med når de ikke hadde fått noen sosialisering før de var 8mnd, men du må bruke mye tid på det, og virkelig føle at du må og VIL gjøre det for hunden din og for deg selv, du kan ikke ha tankene om omplassering i bakhodet hele tiden!

Du må bestemme deg og ta hundre prosent ansvar uansett hva du bestemmer deg for. Du kan ikke skylde på søsteren din. Du kan ikke klandre faren din. Ikke skylde på allergi hos kjæresten.Du kan ikke skylde på at hunden er vanskelig.  Du må gjøre klart for deg selv hva DU vil, og stå for det som den ansvarlige. VIL du jobbe med hunden, så bruk den tiden det tar. Hvis ikke, vær ærlig og gi henne raskest mulig bort til noen andre som VIL jobbe med henne. Jo før jo bedre. Og det er da uansett DITT valg som ingen andre har noen del i, ansvar for eller skyld i. Ikke søster, ikke far, ikke kjæreste, ikke hund. Bare du.

ania:

hunden min var hos oppdretter frem til hun var 8 mnd og kunne komme til Norge

hun fikk da null sosialisering

var ikke mishandlet eller noe sånn men hun har aldri vært i byen, aldri truffet folk og var heller ikke utsatt for forskjellige situasjoner

da hun kom hit var hun utrolig stresset og redd, når vi var på tur så var halen mellom beina hele tiden, det var helt umulig å få kontakt med henne, hun nektet å ta godbiter

hun fikk panikkanfall når hun skulle gå forbi en parkert sykkel (!!), og til og med når hun så folk på den andre siden av gata! så det var veldig ekstremt..

men nå er hun 1.5år, fortsatt skeptisk mot fremmede men hun kan fint passere folk på fortauet, jeg kan få henne til å sitte når noen sykler eller går forbi, men jeg må kommandere henne når det fortsatt er nok avstand mellom oss og de som kommer

så det går an å sosialisere å jobbe med hunder til og med når de ikke hadde fått noen sosialisering før de var 8mnd, men du må bruke mye tid på det, og virkelig føle at du må og VIL gjøre det for hunden din og for deg selv, du kan ikke ha tankene om omplassering i bakhodet hele tiden!

Pelskåpa:

Du må bestemme deg og ta hundre prosent ansvar uansett hva du bestemmer deg for. Du kan ikke skylde på søsteren din. Du kan ikke klandre faren din. Ikke skylde på allergi hos kjæresten.Du kan ikke skylde på at hunden er vanskelig.  Du må gjøre klart for deg selv hva DU vil, og stå for det som den ansvarlige. VIL du jobbe med hunden, så bruk den tiden det tar. Hvis ikke, vær ærlig og gi henne raskest mulig bort til noen andre som VIL jobbe med henne. Jo før jo bedre. Og det er da uansett DITT valg som ingen andre har noen del i, ansvar for eller skyld i. Ikke søster, ikke far, ikke kjæreste, ikke hund. Bare du.

SM&Ira:

 

Pelskåpa:

 

Du må bestemme deg og ta hundre prosent ansvar uansett hva du bestemmer deg for. Du kan ikke skylde på søsteren din. Du kan ikke klandre faren din. Ikke skylde på allergi hos kjæresten.Du kan ikke skylde på at hunden er vanskelig.  Du må gjøre klart for deg selv hva DU vil, og stå for det som den ansvarlige. VIL du jobbe med hunden, så bruk den tiden det tar. Hvis ikke, vær ærlig og gi henne raskest mulig bort til noen andre som VIL jobbe med henne. Jo før jo bedre. Og det er da uansett DITT valg som ingen andre har noen del i, ansvar for eller skyld i. Ikke søster, ikke far, ikke kjæreste, ikke hund. Bare du.

 

er hundre og (uendlig) % klar over det og det er også en av grunnene til at jeg sliter med å finne det ut. 

 

Hvis du legger bort ALLE tanker om andres eventuelle del i hunden, og kun fokuserer på deg selv og din del, så finner du ut av det. Enten vil du ha hunden, eller så vil du ikke.
Jeg har omplassert hund selv, så jeg vet at prosessen er vanskelig. Men det ble veldig klart det øyeblikket jeg skrellet bort alle andre i familien og satt igjen med MEG og HUNDEN. Hva med oss?-Konklusjon: Vi passer ikke sammen. Hunden har det bedre hos noen andre. Og det har han.

lenemh:

 

Rødhette&Ulven:

 

 

  I siste (?) nr av canisbladet har Karen Pryor skrevet en fin artikkel om temaet, hvis du er interessert?

 

 

Nå ble JEG interessert. Hvordan klarte jeg å gå glipp av dette? Hva het artikkelen? Nå må jeg sjekke de siste nummerne her

Husker ikke, leste det på venterommet hos vet´en. (Trenger ikke abonnement selv, sitter nok hos vet til å få med meg det viktigste, haha!)

Utifra denne tråden og den forrje om nesten akkurat det samme, virker det som du egentlig har bestemt deg for hva du vil. Så da syns jeg ikke du skal gå å drage ut tiden.. ikke bra for verken deg eller hunden det!: